Windows 7 – Programmer

Microsoft er godt kjent for å levere Windows med ferdige programmer som skal gjøre alt. Du har sikkert hørt om nettleserkrigen, hvor blant annet Mozilla, Opera og Apple krever at Microsoft gjør det lettere for oss å velge noe annet enn Internet Explorer.

Paint har fått en overhaling
Paint har fått en overhaling

Programmet Paint som har vært et enkelt og primitivt program har nå fått en overhaling. Du får nå muligheter til å endre på malerkosten, legge til avanserte former og  litt annet dill som du ser på skjermbildet over. Men det er som før; ganske vanskelig å bruke. Gjør du en ting, så er det gjort. Så selv om du har flere funksjoner, er det like elendig som det alltid har vært – til glede for noen.

De har derimot valgt å ikke legge ved programmer som hører hjemme Windows Live-gruppen. E-post, blogging og MSN er alle fraværende, men du kan installere disse ved å følge en lenke fra startmenyen. Det er kanskje like greit, da kan du få det aller nyeste neste gang du installerer Windows, og konkurrenter slipper å klage på at Microsoft kaster dette på forbrukerne til fordel for deres produkter.

Småprogrammer er fremdeles med
Småprogrammer er fremdeles med

I Vista kunne man legge til småprogrammer i en meny på høyre side. Disse var ganske ubrukelige, da det tok opp veldig mye skjermplass, og dersom man valgte å skjule disse, var det i tillegg tungvint å finne frem til dem i etterkant.

De har valgt å beholde widgets, men gjort litt med som på Mac. Du er ikke lenger låst til menyen på høyre side, nå kan du ha dem hvor du føler for. Jeg ser fortsatt ikke helt nytten i disse enda, men det er alltids noe å finne. Det er i hvertfall bedre at de ikke lenger er låst.

Og spill har egen meny. Du har de vanlige, som Kabal, Spider, Hjerter, Freecell og Minesveiper, samt et par nye. Spill du installerer havner også i denne menyen automatisk, og enkelte spill blir oppdatert med bilde fra spill-esken. Ikke så nyttig, men pent. Og pent betyr gjerne litt til tider.

Konklusjon

Har du Windows Vista med Service Pack så trenger du kanskje ikke oppgradere med det første. Det er mye som er likt. Et par argumenter for å oppgradere er at mange kommer til å lage støtte for sine ting til Windows 7, for dette ser tilsynelatende til å bli et populært operativsystem som mange forbrukere kommer til å anskaffe seg.

Sitter du med Windows XP eller eldre, så sett igang og oppgrader! Bare sørg for at maskinen du har oppfyller systemkravene.  Jeg har installert Windows 7 på en laptop fra 2004. Den har 512MB minne og 1.6 Ghz prosessor. Ikke akkurat den kjappeste eller mest moderne, og ytelsen er tilnærmet lik slik denvar i Windows XP.

På min stasjonære har jeg 64-bit. Obs! Skal du bruke 64-bit så bør du ha minst 4GB med minne. Å ha mindre enn dette vil være helt nytteløst, og du mister mye av ytelsen bare der.

Jeg er fornøyd! Det blir nok du også 😉

« Oppsett og utseende

Halo: ODST – et liv uten Master Chief

Jeg husker det godt. For 2 år siden, da Halo 3 lå i postkassen min, var jeg i ekstase. Bungie hadde gått ut med at dette var det siste spillet i hva som skulle være en triologi. De lovte å gjøre det stort. Og de leverte.

Det var liten tvil. Microsoft kunne ikke slutte med denne gullgruven av en serie. Vi fikk Halo Wars, hvor vi fikk sett ting fra et mer overordnet perspektiv. Og vi ble introdusert til ODST – Orbital Drop Shock Troopers, soldater som blir sendt via kapsler fra romskip i bane rundt planeten. ODST er tøffere enn vanlige soldater, men ikke fullt så tøffe som en Spartan.

New Hero

Og det er nå du kommer inn. Du er en rookie (fersking) i en ODST-gruppe. Master Chief og hele stjerneflåten har fulgt etter et fiendeskip gjennom en portal over byen New Mombasa. Men din tropp ble sluppet ned før det stakk avgårde, og ting går langt fra den opprinnelige planen.

Skadet og forlatt våkner du i et mørk, ødelagt byområde. De eneste lydene du hører, er fra terminaler rundt omkring i byen, og noen Covenant-tropper. Det er flere timer siden du ble sluppet ned, og du har bommet fullstendig på målet.

Allerede her merker man forskjell fra de tidligere Halo-spillene. Du er sårbar. Du har ikke skjold. Du er strandet i en stor, åpen by. Troppen din er spredt ut over alle kanter. Men helt hjelpesløs er du ikke.

Du har nemlig et interaktivt kart over hele byen og i tillegg all nyttig informasjon du kommer over. Du har også et visir som skiller venn fra fiende ved hjelp av et grønt eller rødt omriss, hvilket er meget nyttig. For Master Chief er ikke dette nødvendig, med ham kunne du leke Rambo. Nå må du være forsiktig.

Hvis du blir skadet, mister du stamina (utholdenhet), deretter helse. Hvis du mister helse, får du den ikke tilbake med mindre du finner førstehjelpsutstyr – og det kan være fryktelig langt mellom disse. Og det er dette jeg liker med spillet. Man føler seg mer menneskelig. Og man trenger heller ikke slåss hele veien, det går nemlig an å snike seg forbi enkelte områder.

Jeg valgte Heroic vanskelighetsgrad med en gang, og det er virkelig en utfordring. Ammunisjonen går fort tom, og fiendene er slemme til å gjemme seg. Og når man møter på en Covenant Hunter, er det bare en ting å gjøre: løpe! Og jeg liker det.

Når du først kommer deg videre, vil du komme over ledetråder fra de andre medlemmene i troppen din. Ved hjelp av flashbacks, trer du inn i rollen til den du fant ledetråden til, og må bevise deg ovenfor en rekke tøffe utfordringer. Disse er langt fra ferskinger, så du kan forvente heseblesende action fra start til slutt, med noen flotte sekvenser. Gjennom disse tilbakeblikkene får du sakte, men sikkert, løst opp i mysteriet om hva som har skjedd i denne byen mens du var bevisstløs.

Når det gjelder historien, er dette virkelig godt utført. Karakterene er godt spilt av skuespillerne, og dialogene er kjappe, gode og full av energi. Veldig mye blir fortalt gjennom øynene til den du spiller som, og på den måten får man virkelig sett hvilket kaos det er. Jeg fikk hele tiden lyst til å spille bare litt til, slik at jeg fikk neste bit av historien. Og litt til. Slik skal det være.

Enspillerkampanjen er virkelig god. Men som en bonus så er det en ekstra DVD i boksen. Flerspiller. Ikke nok med det, men her får du alt som er gitt ut til Halo 3. Alle kartene, ja til og med Forge. Én nyhet er den nye flerspillermodusen: Firefight. Her kjemper du sammen med tre andre spillere mot stadige bølger av AI-kontrollerte Covenants og økende vanskelighetsgrad.

Det er liten tvil: jeg kan meget godt anbefale denne tittelen, og ventingen har slettes ikke vært forgjeves.

Trassighet blandt folk

Folk er rare. Vanligvis vil jo folk gjøre sitt beste når de vet de kan hjelpe. Viljen er der som oftest – men handlingskraften mangler. Det vet jeg mye om.

I dag, i bussen på veien hjem skjedde det noe litt rart. Det er en buss hvor bakerste del er noen trinn opp høyere en foran. Og det var stappfullt. Det vil si, stappfullt helt fram til trinnene. Folk fikk ikke plass til å komme inn.

Kan dere trekke lenger bak?! roper ei dame foran. Alle snur seg. Jeg henger helt fast mellom de foran og bak meg. Ingen rører seg. Over trinnene er det ikke én som står i midtgangen. Vi foran må bare le. Hun ropte høyt, tydelig og vennlig.

Ved neste stopp tar vi affære. Bare presser på som om vi skal ut. Men så gikk vi heller bak. Der var det til og med ledige seter! Her var det total mangel på samarbeidsvillige mennesker. Jeg er vant med at folk trekker seg bak; gjør det som er rett.

Det verste er nok at det kanskje bare var én som stod i veien, men ikke ville flytte seg. Sjåføren kunne gjort noe – folk respekterer myndigheter – men han gjorde ei.

Jeg kunne nok trengt et Donald-blad. Kanskje det kunne virket.