V – hvordan ødelegge noe flott

Jeg husker godt «V». En spennende science-fiction-serie hvor planeten vår får besøk fra det ytre rom! Og de kommer selvsagt med de beste intensjoner. Men det vil alltid bære noen med enorm fremmedfrykt, og står imot det som skjer, til tross for alt det gode de kommer med.

Coveret fra V - The Final Battle
Coveret fra V - The Final Battle

I den originale serien fulgte vi helt vanlige mennesker. Mennesker som trodde det beste og ville være tidlig ute med å dokumentere og oppleve alt dette store. Ellers var det velstand. De besøkende ble integrert i vårt samfunn. Jobber på fabrikker, butikker og andre nevenyttige områder. Vennskap dannes og vi blir glade i noen av de besøkende.

Men er alt fryd og gammen? Mistanker dannes. Det oppdages hemmeligheter som absolutt ikke gagner de besøkende. Vi følger etter hvert en motstandsbevegelse. Disse gjestene er ikke hvem de utgir seg for. Men hva med de vi har blitt så glade i? Spenning, intriger og vanskelige valg.

Men! de har kommet med en ny serie basert på den gamle. De kommer i fred. Men noen mennesker vet noe mer. FBI-agenter sjekker ut noe som leder til et hemmelig møte i en motstandsgruppe. Der blir de angrepet av gjestene. Sønnen til den kvinnelige FBI-agenten har blitt med i Fredsgruppen til de besøkende, for han vet jo ikke om at de er slemme. Men hva så?

De har avslørt alt. Vi vet at reporteren i fokus fatter mistanke. Jeg er brennsikker på at han kommer til å bli en nøkkelperson i opprørsgruppen. Vi vet også at gjestene har onde hensikter. Men vi bryr oss ikke…

De har tatt noe stort. En ferdig historie med enormt rom for flott videreføring. Og de har laget en eller annen serie. Jeg har sett nesten to episoder. Jeg ble avbrutt midt i den andre episoden, og hadde absolutt ingen trang for å løpe tilbake for å se resten.

Jeg håper virkelig – VIRKELIG – at det tar seg opp. Det er en tragedie hvis ikke.

Episode 3 kom i går. Vi får se.

Skurken Kaktus

This is a seven-shot six-shooter, and I had it especially made.

– Handsome Stranger

Av og til kommer man over det utroligste, og med min vanlige nysgjerrighet valgte jeg å anskaffe meg det. Jeg snakker om en forferdelig dårlig film, en av de tidligste filmene til Arnold Schwarzenegger. Dens navn: Cactus Jack.

Cactus Jack
Cactus Jack, også "kjent" som The Villain.

Men det hender at det finnes noen gullkorn i dårlig filmer. Hercules in New York er jo en slik en, hvor alt blir så dårlig at det blir tragisk – spesielt når de har forsøkt å gjøre det litt seriøst… tror jeg.

Du har helt sikkert sett Per Ulv som prøver å fange stankelbeinet. Uansett, her er det klipp fra noen typiske scener derfra.

Jeg husker dette var hysterisk morsomt da jeg var liten. Mulig Cactus Jack er tilegnet samme målgruppe, men jeg syns samtidig den er for tørr til å kunne glede små barn. Men hvorfor nevner jeg Per Ulv i sammenligning med en annen film?

Først kan jeg gi noen hint. Helten heter Handsome Stranger. Damen i nød heter Charming. Skurken har faktisk navn, og høvdingen spilles av en fryktelig dårlig skuespiller som… ja… overspiller. Rull film!

Observer den veldig passende og intelligente musikken som hører til de veldig avanserte scenene som tar plass i klippene over. Jeg klarte å lide meg gjennom filmen, i vente på at jeg skulle trekke på smilebåndet. Og det gjorde jeg – etter forventningene. Jeg lo/gråt av de forferdelig dårlige scenene der de virkelig prøvde å få til noe stort.

Som Aril sa, så passer nok denne som en vorspiel-film, når alle har litt innabords og er tilbøyelige for enkel humor.

Men; nok en film til samlingen min. Jeg føler jeg har fått en del filmhistorie med meg 🙂

Omtale: Burn after reading (Film)

What the fuck…?

– Osbourne Cox

Denne filmen kan vel neppe beskrives på en bedre måte enn et sitat fra filmen selv. I troen om at dette var en komedie, tenkte jeg det passet seg som en god lørdagskveldsunderholdning, spesielt når slike store spillere som John Malkovich, Brad Pitt og George Clooney er med i den.

Cohen-brødrene har imponert tidligere i en viss grad, men jeg må innrømme at de ikke er mine yndlingsregissører, kanskje fordi jeg egentlig ikke helt forstår humoren eller budskapet de kommer med. Denne filmen er intet unntak.

For å unngå å røpe hele plottet, kan jeg si det så enkelt som at denne filmen egentlig ikke handler om noe. Den handler selvsagt om noe, men ingen ting av de vi blir presentert med har noen betydning for filmens helhet. Man sitter godt tilbakelent i stolen, og venter på poenget med dialogen, gang på gang. Ikke fordi man sitter og koser seg under filmen, men fordi man holder på å sovne.

Chad etter litt uheldige forhandlinger
Chad etter litt uheldige forhandlinger

De har likevel klart å lage en film som man føler man bare må følge med på for å ikke miste sammenhengen. Til tross for hvor kjedelig den faktisk viste seg å være, så må man følge med for å skjønne sammenhengen mellom personene; personer som er helt spesielle, og kunne helt godt vært brukt på helt forskjellige måter.

Historien ble kuttet kjapt, og jeg satt igjen med en tomhet. Rulleteksten begynte, og ingen reiste seg eller sa noe. Det var helt klart at ingen skjønte noe av slutten – eller filmen for den saks skyld. Reaksjonene fra publikum var enstemmig «1 stk. skuffet». Hvordan en slik film faktisk går gjennom systemet og havnet på det norske lerret er over min fatteevne. Det som verre er, var å kalle dette for en komedie.

[terningkast:05]

Alle humoristiske øyeblikk blir undertrykt av en plutselig vending av hendelser. Alt er ufullendt, ingenting gir mening, og humoren finnes ikke. Å kalle det en tragedie er også feil, man føler ingen ting overfor karakterene, de kan like gjerne lide først som sist. Skuffet er et mildt ord å bruke for en ellers god film rent stilistisk. Men alt i alt var dette tre bortkastede timer. Den varte bare halvannen time, men føltes dobbelt så lang.