Dyranuten, med svipptur til Sygno

Innholdsfortegnelse for 10 på tur Sandnes

  1. Bjørndalsnuten, første 10 på topp i Sandnes
  2. Dyranuten, med svipptur til Sygno

Boende i Stavanger så skjønner vi fort at det kommer til å bli noen turer til Sandnes, siden det er der fjellene er. Men det er jo fjell vi er så glad i, så derfor er det ingen hindring å dra denne veien.

Flotte hester viste seg frem på veien opp.
Flotte hester viste seg frem på veien opp.

Dyranuten er neste tur på dagsorden, liggende mellom Søredalen og Ålgård med sine 352 moh. Turistforeningen kategoriserer denne som en middels, lettgått tur, noe som stemmer ganske godt. Starten er fra en parkeringsplass ved Skjelbreitjørna rett ved F315. Vi må over et myrområde og gjennom noen kratt, før vi kommer til et jorde med husdyr som kyr og hester. Hestene møtte oss på veien opp, men da vi skulle ned igjen var det ingen hester å se, bare kyr. Alle virket å være folkevante, men vi var varsomme likevel for å ikke provosere dem.

Sporbar cache
Sporbar cache
Geocaching!
Geocaching!

På vei til Dyranuten tar den rødmerkede stien oss opp til Voren først. Dette er en liten fjelltopp som ikke er nødvendig å gå til, men er kanskje det letteste med tanke på å finne stien. Derfra kan du se hvordan du kan ta en snarvei på returen, men jeg vet ikke hvor mye tid det er å spare på dette. På Voren var det selvsagt en Geocache å finne, men i den var det også en sporbar brikke som kom fra Tjekkia og skulle til Australia. Ganske på villspor, med andre ord. Den tok vi med oss.

Veien videre var enkel og tok oss over enda mer udyrket mark. Toppen virket langt unna, men hvert skritt tok oss uansett nærmere, så vi var ved godt mot. Men da jeg skulle lete etter enda en cache og brukte mobilen i utgangspunktet, så oppdaget jeg noe fryktelig. GPS-en jeg hadde lånt fra min far lå ikke i sekken! Borte vekk, var den. Anne-Marije gikk på tur tilbake der vi kom fra mens jeg lette der jeg hadde trasket etter cachen. Ved et lykketreff så fant jeg den! Den lå i gresset et sted jeg hadde gått. For en lettelse, men samtidig ekkel følelse.

Turen videre var lett og det var bare litt klatring igjen over en gjerdestige og oppover bakken. Toppen ga oss en flott utsikt over flere gårder. Herfra kunne vi se Sygno som var neste mål for dagen. Da vi tok turen fra Dyranuten valgte vi å bare gå direkte mot gården vi skulle forbi og tror vi sparte noen minutter og klatring på det.

Ordentlig middag med laks og potet
Ordentlig middag med laks og potet
Flott utsikt og godt vær er en flott kombinasjon
Flott utsikt og godt vær er en flott kombinasjon
Mye udyrket mark å gå gjennom
Mye udyrket mark å gå gjennom
Her var jeg på leting etter GPS-en
Her var jeg på leting etter GPS-en

Jeg fant, jeg fant. Tic Tac.
Jeg fant, jeg fant. Tic Tac.
En stk larve
En stk larve

Etterpå var det en snartur til Sygno som gjenstod. Dette er en veldig kort tur som vi fort fant ut ikke hadde vært verd turen alene. Fra parkeringsplassen ved Skjelbreitjørna så følger vi bare en traktorsti hele veien bort til Svilandfossen der turen egentlig starter. Derfra er det bare en gress-eng som tar oss på klatring mot fjellet. Fra fjellet er det en snartur til toppen, men jeg måtte selvsagt hente en cache eller to først. Den første var rett ved Skjelbreitjørna og hadde kallenavnet «Tic tac», passende nok. Den andre var et stykke unna toppen, for der var det nemlig en annen cache.

Da vi så varden så kunne vi også se noe annet. Det var noen insekter der som surret avgårde. Da vi nærmet oss oppdaget vi veldig fort at dette var flygemaur, flygemaur med veldig lyst til å kjenne på svetten vår. De var overalt, i håret, i ørene, opp i ermene og alt som var mulig av åpninger. Utrolig ubehagelig opplevelse. Jeg droppet glatt å lete etter siste cache mens Anne-Marije skyndte seg å stemple Tur-kortet fra varden. Etterpå løp vi fort bort og børstet håret for maur. Sygno ble ikke en god opplevelse for oss denne gangen, og bør tas i sammenheng med Dyranuten.

Jakten på bokstavene: Vassbotn og… lama?

Vi måtte krysse elva, aller helst uten å bli våte.
Vi måtte krysse elva, aller helst uten å bli våte.

10. tur, 10. bokstav. Dette blir årets siste bokstav-tur, noe som både er godt men samtidig litt vemodig. Vi blir faktisk ferdig med det som skulle vise oss nye steder å gå tur på i lokalområdet. Denne dagen falt på samme dag som Strand kjørte sitt «7-topp-tur». Der skal man i løpet av én dag gå fra den ene toppen til den andre, inntil 7 topper er traversert. Vi sjekket kartet hvordan turen skulle gå og hvilke topper som skulle bestiges, og fant ut at det ble for mye for oss – for denne gang. Den første toppen var blant annet Heiahorn, en tur vi allerede hadde gått i år. Så neste år skal vi skaffe litt mer informasjon rundt de 7 toppene tidligere enn i år.

Den siste turen skulle ikke være en topp, men bare en tur gjennom svært varierende terreng. Dette var også en tur hvor det stod at man ikke burde gå på en våt dag. Det var meldt mellom 0.1mm – 0.5mm nedbør denne dagen, så vi tok på oss våre regnklær og gode humør og gikk turen likevel. Turen skal altså gå til Vassbotn i Forsand kommune.

Det var sparsommelig med parkeringsplass, bare plass til 2 biler der til samme tid. Vi var alene, og værforholdene hintet om at vi kom til å bli alene hele dagen. Begynnelsen var ganske så idyllisk, som å gå i en norsk sæter, med ordentlig kraftig grønnfarge fra gress og trær, med steingjerder som skiller beitene fra hverandre. Absolutt et fint område her. Så kom vi til ei elv som måtte krysses, og vår første utfordring var å krysse den. Det var nemlig ikke noen bro her, kun noen steiner vi kunne hoppe på. Elven randt kraftig forbi og det var meget glatt på steinene. Vi undersøkte andre steder av elva, men fant ingen gode måter å krysse på. Anne-Marije tok det ikke hardt og begynte å ta av seg skoene. Her skal vi over! Hun begynte å krysse elva i bare føttene, mens jeg prøvde å krysse med skoene på. Jeg hadde ordentlig vanntette sko, mens hun ikke hadde det, så det var ganske enkelt forskjellig problemstilling, dog jeg risikerte å skli på steinene og falle i vannet. Men det gikk greit, måtte bare være observant på hvordan og hvor jeg hadde plassert føttene. For det var virkelig glatt.

Anne-Marije hadde ingen problemer med oppgaven.
Anne-Marije hadde ingen problemer med oppgaven.

Så skulle vi videre, hvor vi møtte på noen sauer. De var ikke interessert i å hilse på oss, men jeg kom ganske nært den ene sauen (se video).  Så kom vi til et parti som gikk langmed vannet. Her var det kun steiner å sette foten ned på og var ganske skummelt å gå på. Så gå-stavene til Anne-Marije ble festet på sekken min før vi gikk over. Og da det var ferdig, møtte vi neste utfordring: vertikalklatring. Sauene løp opp her uten synlig anstrengelse, men vi måtte altså passe på hvor vi satt ned føttene våre. Og så skulle vi ned igjen om kort tid, bare enda brattere. Her hadde noen festet et lite tau til en busk lengre oppe. Tauet var tynt og det virket ikke trygt festet, så vi klatret ned uten å ta hensyn til tauet. Og så var det enda en vertikalklatring opp igjen, etter å ha gått forbi nok et vann.

Vi tok farvel til det åpne fjellet og havnet mitt i en skog, som åpnet seg bare for at vi kunne gå på lyng, skrått langsmed en skråning. Inn i skogen igjen, og vi kunne se turens ende. Det var en hytte på andre siden av vannet, hvor det var tydelig på kartet at bokstaven befant seg rett før hytte-enga. Og så var det et par dyr som beitet på gresset, men vi klarte ikke tyde hva det var. Var det hest, elg… lama? Men vi måtte gjennom en skog først og klatre over et gjerde.

Bokstaven? Jo, den er på andre siden av skiltet.
Bokstaven? Jo, den er på andre siden av skiltet.

Endelig kom vi frem til bokstaven og den åpne enga med hytte på. Og sannelig min hatt (ikke at jeg bruker hatt) så var det faktisk lamaer. Noen sauer holdt til lengre bak, og lamaene holdt seg på sin side. Alle løftet hodet og kikket mot oss. Analyserte oss i 10 sekund, og så gikk de videre med det de holdt på med. De var ganske menneskevandt, med andre ord. Vi satt oss ned for å ta en kopp kaffe og spise niste, sammen med noen klementiner. Plutselig var en av lamaene kommet bak oss og stilte seg fint opp for å smake på klementinene. De smakte visst ikke godt, men vi fikk i hvertfall kommet i nærkontakt med et av disse dyrene. Ganske kult. Men ganske skremmende også. De har enormt svære og bekmørke øyne, og med tenna som stikker ut med sitt enorme underbitt så ser det faktisk ganske skummelt ut. Nærmest som et rovdyr.

Plutselig bestemte lamaene seg for å samles på toppen av bakken. Der spredde de skikkelig med bakbena og gjorde sitt fornødne, til all vår prakt å skue. Deretter forlot de området og gikk bort fra enga. Så kom det en horde med sauer marsjerende bort. De breket seg mot oss, og stilte seg fint opp på rekke. En av sauene kom nærmere meg og luktet på buksa mi, før den tok seg et jafs av den. Da rygget jeg fint tilbake, med tanke på at jeg var heldig for at det ikke gikk hull i buksa.

På veien hjem visste vi hva som ventet oss, så vi brukte mye kortere tid, faktisk 30 minutt. Mye av denne tiden gikk nok fordi vi lette langt og lenge etter en alternativ vei over elva den første gangen. Men nå gikk vi bare rett over. Anne-Marije var klar for dette og tok ikke av skoene denne gangen. Og det gikk helt fint.

Beskrivelsen til denne turen var variert terreng og fuktige omgivelse. Dette stemte på en prikk! Dette var uten tvil den mest krevende (men ikke slitsom) turen så langt, med klatring på fjell, vasse over elv, gå på steiner langs vann og gjennom lyng og mange trær i opp- og ned-bakker. Men turen var desidert den mest interessante med de dyrene som ventet på oss i enden. Og nå er arket med bokstavene og løsningsord levert og alt er vel.

Vassbotn


EveryTrail – Find hiking trails in California and beyond

Å våge seg ut på «Ti på tur»

Klar med timelapseutstyret

Å finne ut at turterapi kan hjelpe rent psykologisk oppfordrer da selvfølgelig til å komme seg ut på flere turer. Turer med fjell som sier Her er jeg. Bestig meg! Eller som når Spock lurer på hvorfor Kirk klatrer i fjell. Fordi det er der.

I motsetning til verdens beste stjerneflåtekaptein har jeg noen litt mer utdypende grunner. Foto! Kommunen min har drøssevis med fjelltopper. Men hvordan kommer man seg dit? Melder seg på en fjellklatrekonkurranse, selvsagt. Da får man kart og beskrivelse til hvor man kan parkere og vandre derfra. Helt genialt.

Konkurransen heter Ti på tur og handler om å besøke ti fjelltopper. På hver topp befinner det seg en bokstav, og bokstavene gir til slutt et ord. Hvert år bytter de selvsagt bokstavene, men også hvilke topper som gjelder.

Det var det jeg trengte mest. Finne ut hvor i all verden jeg skal starte.

Barkafjellet from below
Barkafjellet ble først ute. Som sett fra huset vårt.

Barkafjellet er 419 m.o.h., så det er en helt grei begynnelse. Flott vær, flott natur. I tillegg hadde jeg med min lille timelapse-rigg. Den feilet. Så det ble en annerledes timelapse. Men det ble slettes ikke dumt.

Det var én topp unnagjort. Bokstaven funnet. Og jeg sitter igjen med en smule bedre selvtillit. Og noen fine bilder.

Barkafjellet HDR
Har kommet meg et stykke opp nå. Fjellet fra den andre siden.
One down, nine to go. Dette blir flott. Barer gruer meg til å komme hjem fra turene.

365 dager i revy

Over et helt år har gått siden jeg begynte med prosjektet om å ta bilde av ansiktet mitt hver dag. Planen var å fortsette så lenge jeg orket, og til slutt sette sammen en video av alle bildene.

365 bilder senere – ser jeg endelig en slutt på det. Det er ikke like spennende som i begynnelsen, men jeg måtte bare fullføre et helt år før jeg ga meg.

Hvordan har jeg klart å holde det gående? Daglige påminnelser ved hjelp av kalender på telefonen min, samt et program på telefonen som gjør det enkelt og kjapt å ta bilde der og da.

Så, uten å nøle noe mer, her er resultatet!

Jeg har hentet bildene fra dailymugshot.com, men de har dessverre bare 200×200 piksler i oppløsning. De større bildene var vanskeligere å få tak i, så kvaliteten får bli som den er.

Ny, deilig timelapse-app til iPhone

1 I begynnelsen skapte Jobs Apple og iMac. 2 Jorden var øde og tom, og Microsoft lå over havdypet. Men Jobs hånd svevet over vannet. 3 Da sa Jobs: Det bli design! Og det ble design. 4 Jobs så at designet var godt, og han skilte designet fra Microsoft. 5 Jobs kalte designet iPhone, og Microsoft kalte han redundant. Og det ble kveld, og det ble morgen, første revolusjon.

Joda, jeg har skrevet en god del om iPhone. Men det er fordi den er så fantastisk. Ikke telefonen i seg selv, nødvendigvis, men mulighetene den gir meg. Applikasjoner med en enorm rekkevidde av funksjonalitet og stadig forbedring.

Nå har jeg kommet over en ny applikasjon, kalt ReelMoments (iTunes-lenke) fra Nexvio. Denne lager timelapse-video så lett som en plett.

Sett opp telefonen og bestem intervall for bildene. Du kan også be den avslutte dersom telefonen får lavt batteri, eller et nivå du selv velger. Etterpå så er videoen klar for deling. Ikke noe etterarbeid kreves.

Følgende tok jeg opp på jobb, en halvtime på hver bit. Bare å sette fra telefonen og glemme den mens det holder på.

Denne videoen lagde jeg ved hjelp av ReelDirector fra samme selskap. Musikken er fra Youtube, det eneste jeg ikke har brukt iPhonen til.

Ok, det var litt drøyt med skapelsesberetningen og Steve Jobs, men det er jo ingen hemmelighet at hans kunder ikke er kunder, men tilbedere :p Jeg er nok bare en kunde, siden alt annet jeg har er Microsoft og PC.

Varoddbroa over tid

Etter jeg fant ut om Timelapse-muligheten med kameraet mitt, måtte jeg selvsagt prøve det ut litt.

Det første jeg ville prøve, var å montere kameraet bak i bilen og kjøre rundt litt i litt-lavere-enn-folk-kanskje-vil-akseptere-fart på veien. Men jeg fant fort ut at jeg måtte kjøre dritsent om det skulle bli noen effekt ut av det.

Programvaren tillot dessverre kun å ta bilde hvert 5. sekund. Ikke oftere. Når man kjører bil er 5 sekund en hel evighet. Så da valgte jeg det andre: å ta timelapse fra et sted ute langs veien. Målet ble Varoddbroa utenfor Kristiansand.

[flv:/media/movies/timelapsevaroddbroa.flv /media/movies/timelapsevaroddbroa.jpg 500 280]

Broa bak er fra 1956, og man ser at det er en hengebro. Dette er noe man ikke får med seg med det blotte øyet. Men med timelapse så ser man små endringer ganske tydelig.

Kamera Stativ VaroddbroaJeg monterte stativ på passasjersetet og åpnet vinduet. Laptopen i baksetet koblet opp mot kameraet. Tok bilde hvert 10. sekund. I mellomtiden leste jeg en fantastisk god krimbok, nemlig Snømannen.

Kunne ikke klage på utsikten mens jeg ventet.
Kunne ikke klage på utsikten mens jeg ventet.

Gleden tok imidlertid slutt før det begynte å bli mørkt, da laptopen gikk tom for strøm. Irriterende kort levetid. Men det var gøy å ha prøvd det. Batterieliminator er et must.

Fototips: Timelapse

Timelapse høres kanskje ut som noe høyteknologiske greier, men det er faktisk veldig enkelt. Det er bilder over tid som er satt sammen til film. Jaha, tenker du kanskje. Hva er vel vitsen med det? Man har jo videokamera.

Det som er forskjellig fra vanlig videokamera og timelapse er tiden. En video består vanligvis av 24 bilder som blir vist i løpet av et sekund, og man får inntrykk av bevegelse. Timelapse gjør også dette, men bildene er ikke nødvendigvis tatt i løpet av et sekund.

Eksempel på timelapse kan være å ta ett bilde i minuttet, men likevel vise 24 bilder i sekundet i etterkant.

I løpet av ett sekund avspilling, har det passert 24 minutt i filmen.

Den beste måten å løse dette på er å vise eksempler på timelapse. Her ser man et kamera som står på samme plassen hele tiden, og tar bide ut over en utsikt. Tiden går fort, og man ser tydelige bevegelser på ting som vanligvis ser ut som står i ro.

Det finnes mange gode timelapse-videoer der ute. En jeg fant meget interessant er følgende, hvor kameraet er rettet mot himmelen midt på natten. Her får vi se hvordan jorden går rundt. Hele stjernehimmelen beveger seg, og man får innblikk i melkeveien. Flott video.

Time lapse video of night sky as it passes over the 2009 Texas Star Party in Fort Davis, Texas. The galactic core of Milky Way is brightly displayed. Images taken with 15mm fisheye lens.

Men hvordan kan man gjøre det selv?

Jeg hadde virkelig ingen anelse på hvordan jeg skulle komme i gang. Men takket være Twitter så fant jeg fort ut at løsningen lå foran meg hele tiden. En CD i eska til kameraet. Takk til: @fmandal @supereirik

Når jeg mottar et produkt, er CD-platen noe av det første jeg kaster. Hvorfor? Fordi det oftest inneholder utdaterte og elendige programmer fra små firmaer som har gjort gode avtaler med produktprodusenten. Bedre ting finnes gratis på internett. Mye bedre!

Denne gangen tok jeg altså feil ved å gjøre det. På CD-en til mitt Canon-kamera fantes programmet EOS Utility.

[flv:/media/movies/timelapse.flv /media/movies/timelapse.jpg 500 280]

Mitt aller første forsøk.

Hva man trenger

  • PC med Windows 32-bit. Canon har dessverre ikke driverstøtte for 64-bit.
  • USB-kabel til kameraet.
  • Godt oppladet batteri.
  • Greit med lagringsplass.
  • Et motiv.

Det følger med en del andre programmer, men du får bestemme selv om du trenger dem. Det viktigste er å få inn Remote Shooting-delen.

Gå i menyen til kameraet, og velg Connection. Endre til PC connection eller tilsvarende. Vanlgivis står den på Print, men dette er ikke hva du vil nå. Start programmet og koble til kamera.

Hovedmenyen til EOS Utility
Hovedmenyen til EOS Utility

For timelapse er det Camera Settings/Remote shooting vi er ute etter. Da får vi opp følgende dialog:

Her har vi alt vi trenger av kontroll.
Her har vi alt vi trenger av kontroll.

Jeg valgte først å skyte i RAW, men fant ut at dette fort ble veldig mye ekstraarbeid. Fokus og Brennvidde er noe man må stille manuelt på kameraet, resten av kontroll har vi her.

Det kan være gunstig å velge filplassering før du går i gang.
Det kan være gunstig å velge filplassering før du går i gang.

Prosedyre

Jeg lærte en del ting etter første forsøk. Alt må stilles inn riktig før man går i gang.

  • Ta testbilder og se bildet på dataskjermen. Kjipt å oppdage at området er ute av fokus etter noen timer med bilder.
  • Tar man bilder om morgen/kveld, husk at lyset forandrer seg.
  • Ikke still på innstillingene underveis. Det skaper merkelige brudd i sekvensen.
  • Ha nok strøm på data og kamera. Dette sluker strøm fra kameraet!

I kontrollpanelet, velg Tools og det eneste valget der.

Øverste del: Du kan nå velge hvor lang tid det skal ta før bildeserien begynner.

Nederste del: Aktivér denne, og du kan sette hvor ofte og hvor mange bilder som skal tas.

Så er det bare å sette i gang, og se magien virke. Filer popper opp i valgt mappe, og ting går generelt av seg selv.

Etterbehandling

Bildene blir enormt store.  I mitt tilfelle er bildene over 3000px i bredden, og det er ingen TV som klarer å vise dette, i hvertfall ikke blant mine venner. Eksempelvis anbefaler Vimeo oppløsningen 1280 x 720. Dette er widescreen. I videoen min valgte jeg å beskjære alle bildene mine til det samme forholdet, og endre oppløsningen på samtlige til 1280 x 720.

Først gjorde jeg ikke det. Og selv med «bare» 600 bilder var det nok til å få maskinen min til å knele. Ved hjelp av en kjapp håndvending i Lightroom så var alle bildene riktig størrelse. Nå er jeg klar for å sette dem sammen.

Jeg brukte Adobe Premiere for mitt arbeide. Første gang jeg prøver, og det var ikke veldig intuitivt. Bruk gjerne ditt eget program. Jeg tror nok f.eks Pinnacle Studio skal klare bragden.

Etter alle bildene var importert, valgte jeg alle bildene, høyreklikket, og valgte speed.

Her satt jeg bildene til å vare i 2 bilder av et sekund. Da får jeg ca 12 bilder i sekundet, siden prosjektet var satt opp til 25 bilder i sekundet.

For hjelp til eksport-innstillinger kan du lese denne guiden.

Lykke til!