Hvor har jeg vært i det siste?

Jeg har hatt altfor lite overskudd i det siste, og har dessverre måtte nedprioritere bloggen av den grunn.

Jeg har i mellomtiden blogget litt for Microsoft Alpha. Det er en blogg om Microsoftprodukter der de finnes. Jeg bidrar mest med å skrive om Xbox360-spill.

Så, jeg prøver altså å få litt orden på ting. Samtidig skjer det litt ting med fotoklubben jeg nylig ble med i. Og jeg har et lite innlegg om det på vei. Det tar bare veldig lang tid å få ferdig 😛

Mimrer om WoW

Når jeg nå har begynt å gi WoW en ny sjanse, så strømmer jo minnene på. Hvorfor likte jeg spillet til å begynne med, og hvorfor er det gøy å holde på med?

Svaret er ganske enkelt: fellesskap. Å snakke med folk som har like interesser og kunne dele gleden ved å slå en av utfordringene som spillet gir oss. Det gjør spillet morsomt.

Det viktige var å kunne prate med de andre, så mikrofon er et must. Og etter hvert så lagde jeg noen videoer ut fra spillopptak.

Den første videoen er fra trollmannengnomen min, idet vi skulle beseire en ond skjelettherre.

Så var det Takras – selve hovedkarakteren min. Det var med ham de beste opplevelsene var med. I laugene Kebab Vendors, Nice Guyz og pvc gjorde jeg stadige forbedringer og bidro masse til fellesskapet. Vidoen viser pvc’s aller første forsøk i hulen ved navn Blackwing Lair.

pvc var et laug med en spesiell type humor. En humor som passet meg veldig godt. Her er min lille guide til hvordan man kan drepe Broodlord, en av bossene i Blackwing Lair.

Når det var gjort, gjaldt det å få tak i nye medlemmer til lauget. Og da lager man selvsagt promoteringsvideoer. Siden Youtube ikke liker at man låner ting fra kommersielle serier, så fikk jeg ikke lov å ha videoen min der. Så… last ned.

[flv:media/movies/peanutbutterjellytime.mov 480 380]

Lurer på om jeg får den følelsen tilbake. Den gode, unike følelsen som gjør at jeg vil lage flere slike montasjer for lauget mitt igjen. Det var jo moro.

Tiden vil vise. Nå har jeg spilt i litt over en uke, og tiden strekker ikke til som den gjorde før. Men Ventrilo er installert og et veldig bra headset er anskaffet. Det er en god start 🙂

Begynnelsen på noe stort

Spede Begynnelse Foster

Man må ikke spørre om meningen med livet, man må gi det mening.

Håkon Bleken

Endelig kan jeg puste ut. Å sitte med denne kunnskapen fra tidlig av og å ikke kunne fortelle noen om det jeg vet, har vært en liten prøvelse. Men det har vært verd det. Nå kan jeg endelig rope det ut: Jeg skal bli far!

Det har skjedd så mye i det siste.

Og det var det jeg rakk å fortelle om i dette innlegget. Ha en fortsatt god dag, jeg vet jeg kommer til å få mange 🙂

Ett år; Doffen lever fortsatt

Doffen

For ett år siden i dag, da jeg kom hjem fra jobb, ventet en overraskelse til meg. Midt på stuebordet stod det en bolle med vann. Oppi bollen var det planter og en bro. Disse tilhørte en navnløs kampfisk.

Jeg døpte den Doffen. Underbevisstheten min fortalte meg ikke om Rema1000-reklamen hvor fisken med det navnet faktisk hadde dævva. Jeg angret smått i ettertid.

I dag har jeg blitt glad i Doffen. Jeg gir ham mat, og han prøver å vise takknemlighet ved å angripe meg. Når jeg er bortreist, passer som regel bestemor og bestefar på ham.

Dette blir en markering for ham. Det er altså et helt år jeg har hatt ham, og han har gitt meg godt selskap. Satser på gode tider også fremover.

Og i dag ble jeg altså 27. Hurra for meg.

Den personlige banken

Den store skumle UPERSONLIGE banken
Den store skumle UPERSONLIGE banken

Forretninger har skjønt at personlighet det er en fin greie. De fronter seg som bedriften med personlighet, kontra alle andre kjipe bedrifter.

Men dette er jo en bølge alle hiver seg på. Hva vil det si å ha personlighet? Det fant jeg ut av i dag.

Jeg har sjekket lån her og der. Fikk napp i en bank, og jeg skulle ha en samtale. I Stavanger. Den gikk ganske lett, og kundebehandler var meget grei. De trengte bare noe papirgreier/dokumentasjon, så gikk det sikkert helt i orden.

Det føltes nesten ikke som en bank, mer som en som ville hjelpe meg. Det likte jeg. For å foreta kredittsjekk måtte jeg bare lage konto, og da trengte jeg pass. Det hadde jeg ikke med meg.

Da gjenstod det bare å opprette konto i Kristiansand. Klar med pass. Jeg dro til byen i 11-tida.  Ingen kunder i banken. To skranker. Hun ene i telefonen. Er du ledig, spør jeg damen i kassen. Jada, bare kom var svaret.

Dette går kjapt, bare å vise pass og skrive under, så er det tilbake til jobb. Åja, jeg skal se om noen kan hjelpe deg, og løfter av røret på telefonen. Hun spør en mann som er opptatt i et møte. Så det gikk ikke. Men så kom det merkeligste svaret:

Jeg skulle gjerne hjulpet deg, og det tar bare et par minutt, men jeg har ikke lyst å slutte av med det jeg har foran meg nå. Har ikke lyst? Kan du komme tilbake etter 13?

Jeg er litt oppgitt, det tar jo 10-15 minutt hver vei å komme til banken, og det er i jobbtida. Jobbe sent, ja. Men, hun vil ikke hjelpe. Jeg kan enten komme tilbake senere, eller en annen dag.

Kommer tilbake senere, rundt 14. Der møter jeg en staut kar som rekker fram labben for å hilse. *KNUS!* Au, det var håndtrykket sitt, det. Nesten så jeg fikk en tåre i øyekroken. Jeg er faktisk litt øm i lillefingeren fortsatt.

Vel fremme i kontoret så går vi gjennom papirene… dvs. passet mitt. Kjapt gjort. Han viser meg informasjonen på skjermen, og jeg ser navnet hans. Husker ikke nøyaktig, men etternavn er noe som Marselius Barselius. Jeg måtte prøve å ikke le. Ikke lett. Men det gikk.

Så, hva er personlighet?

De ansatte har fritt spillerom.
De er lett å snakke med.
Alle kundebehandlerne (og han mishandleren) er forskjellige.

Jeg vet ikke hva jeg vil foretrekke. Umulig-å-si-kundebehandlere, eller kjipe steg-for-steg-behandlere? Én ting er sikkert. De var lette å snakke med, alle sammen.

Energi i 3D og 300 poster

Fantastisk, dette er innlegg nummer 300!
Fantastisk, dette er innlegg nummer 300!

NRKBeta har nok en gang vist meg noe morsomt innen teknologi, denne gangen går det i 3D-visning på en 2D-monitor. Litt juks, selvsagt, men veldig stilig at det går an, og bare ved hjelp av flash. Jeg lagde min egen test som du kan se i videoen under.


Ecomaginationhologram på egen skjerm from André Nordstrand on Vimeo.

Prøv selv (trenger skriver og webkamera).

Oppsummering av 299 poster

Hva har jeg egentlig blogget om over tiden? Jeg vet det ikke selv engang uten å kikke litt bak i kulissene. Første post daterer fra 27. september 2007. Bildene har dessverre forsvunnet grunnet blogspots dårlige tendens til å arkivere ting som ikke blir sett på etter en stund. Spesielt ikke om jeg migrerer bort fra dem…

Jeg har ikke skrevet om mine forhold til andre i noen sær grad, og så vidt noe om forlovelsen. Jeg tenker litt på hva andre kan lese om meg i fremtiden, og det er ikke alt man trenger å vite.

Kinobesøkene mine resulterte i små filmomtaler. Jeg fortsetter denne trenden såfremt jeg kommer meg på kino igjen. Lenge siden sist.

Siste halvåret 2008 hadde mye fokus rundt fotografi. Jeg ønsker å fortsette denne virksomheten, og satser på en god lystid mot sommeren.

Språk er noe jeg fascinerer meg over. Jeg kan særs lite om grammatikk, men enkelte ting biter jeg meg fast i, og kan være litt av en flisespikker.

Litt for sjeldent mobiloppdateringer, men det blir litt lettere med video og 3G på telefonen.

Noe du vil jeg skal skrive om? Litt mer om meg selv? Litt mer utdypende artikler? Flere videoer? Flere bilder? Færre?

Takk for følget så langt! Håper du fortsetter å lese! 🙂

* Bildet av Agustín Ruiz.

Når man møter motgang av motivene

Av og til blir ikke resultatet som forventet
Av og til blir ikke resultatet som forventet

Den som venter på en anledning, taper tid.

– Giordano Bruno

Det er sant, man taper tid ved å vente. Men i fotoverdenen så er tiden noe å verdsette, og ikke minst tålmodighet. Slik som bildet over så var jeg ikke særlig heldig med lukkertiden. Det var fordi jeg var dårlig forberedt for akkurat denne situasjonen.

Jeg satt meg ned for å ta bilder av dem da de satt i rekke på kanten, og jeg gjorde kameraet klart med lav ISO og litt lav blenderåpning for å få med meg alle måkene. Men plutselig før jeg får sjans til å ta et eneste bilde, bestemmer flokken seg for å flakse sin vei.

Da tok jeg bilder i håp om det beste, men da jeg kom hjem, var ikke reslutatet i det hele tatt som ønsket. Hvorfor ble det slik? Jeg tok meg for dårlig tid! Hadde jeg brukt rolige bevegelser hadde jeg nok ikke skremt bort flokken, og jeg kunne fått bildene jeg ville ha i utgangspunktet.

Spesielt med tanke på bilder av dyr er tiden noe man ikke må tenke på. Bare la den gå, og vent til anledningen byr seg. Tålmodighet er som sagt nøkkel her sammen med forberedelser.

Jeg kunne latt vær å ta bildene da de tok på flukt, men da hadde jeg ikke lært av erfaringen hvis jeg ikke hadde tatt det. Man kan aldri ta nok bilder, spesielt ikke i dag med digitale kameraer. Det koster deg ingen ting.

Bli ikke demotivert. Bare kom tilbake en annen gang, gjerne litt bedre forberedt og kanskje med bedre lys.