Dyranuten, med svipptur til Sygno

Innholdsfortegnelse for 10 på tur Sandnes

  1. Bjørndalsnuten, første 10 på topp i Sandnes
  2. Dyranuten, med svipptur til Sygno

Boende i Stavanger så skjønner vi fort at det kommer til å bli noen turer til Sandnes, siden det er der fjellene er. Men det er jo fjell vi er så glad i, så derfor er det ingen hindring å dra denne veien.

Flotte hester viste seg frem på veien opp.
Flotte hester viste seg frem på veien opp.

Dyranuten er neste tur på dagsorden, liggende mellom Søredalen og Ålgård med sine 352 moh. Turistforeningen kategoriserer denne som en middels, lettgått tur, noe som stemmer ganske godt. Starten er fra en parkeringsplass ved Skjelbreitjørna rett ved F315. Vi må over et myrområde og gjennom noen kratt, før vi kommer til et jorde med husdyr som kyr og hester. Hestene møtte oss på veien opp, men da vi skulle ned igjen var det ingen hester å se, bare kyr. Alle virket å være folkevante, men vi var varsomme likevel for å ikke provosere dem.

Sporbar cache
Sporbar cache
Geocaching!
Geocaching!

På vei til Dyranuten tar den rødmerkede stien oss opp til Voren først. Dette er en liten fjelltopp som ikke er nødvendig å gå til, men er kanskje det letteste med tanke på å finne stien. Derfra kan du se hvordan du kan ta en snarvei på returen, men jeg vet ikke hvor mye tid det er å spare på dette. På Voren var det selvsagt en Geocache å finne, men i den var det også en sporbar brikke som kom fra Tjekkia og skulle til Australia. Ganske på villspor, med andre ord. Den tok vi med oss.

Veien videre var enkel og tok oss over enda mer udyrket mark. Toppen virket langt unna, men hvert skritt tok oss uansett nærmere, så vi var ved godt mot. Men da jeg skulle lete etter enda en cache og brukte mobilen i utgangspunktet, så oppdaget jeg noe fryktelig. GPS-en jeg hadde lånt fra min far lå ikke i sekken! Borte vekk, var den. Anne-Marije gikk på tur tilbake der vi kom fra mens jeg lette der jeg hadde trasket etter cachen. Ved et lykketreff så fant jeg den! Den lå i gresset et sted jeg hadde gått. For en lettelse, men samtidig ekkel følelse.

Turen videre var lett og det var bare litt klatring igjen over en gjerdestige og oppover bakken. Toppen ga oss en flott utsikt over flere gårder. Herfra kunne vi se Sygno som var neste mål for dagen. Da vi tok turen fra Dyranuten valgte vi å bare gå direkte mot gården vi skulle forbi og tror vi sparte noen minutter og klatring på det.

Ordentlig middag med laks og potet
Ordentlig middag med laks og potet
Flott utsikt og godt vær er en flott kombinasjon
Flott utsikt og godt vær er en flott kombinasjon
Mye udyrket mark å gå gjennom
Mye udyrket mark å gå gjennom
Her var jeg på leting etter GPS-en
Her var jeg på leting etter GPS-en

Jeg fant, jeg fant. Tic Tac.
Jeg fant, jeg fant. Tic Tac.
En stk larve
En stk larve

Etterpå var det en snartur til Sygno som gjenstod. Dette er en veldig kort tur som vi fort fant ut ikke hadde vært verd turen alene. Fra parkeringsplassen ved Skjelbreitjørna så følger vi bare en traktorsti hele veien bort til Svilandfossen der turen egentlig starter. Derfra er det bare en gress-eng som tar oss på klatring mot fjellet. Fra fjellet er det en snartur til toppen, men jeg måtte selvsagt hente en cache eller to først. Den første var rett ved Skjelbreitjørna og hadde kallenavnet «Tic tac», passende nok. Den andre var et stykke unna toppen, for der var det nemlig en annen cache.

Da vi så varden så kunne vi også se noe annet. Det var noen insekter der som surret avgårde. Da vi nærmet oss oppdaget vi veldig fort at dette var flygemaur, flygemaur med veldig lyst til å kjenne på svetten vår. De var overalt, i håret, i ørene, opp i ermene og alt som var mulig av åpninger. Utrolig ubehagelig opplevelse. Jeg droppet glatt å lete etter siste cache mens Anne-Marije skyndte seg å stemple Tur-kortet fra varden. Etterpå løp vi fort bort og børstet håret for maur. Sygno ble ikke en god opplevelse for oss denne gangen, og bør tas i sammenheng med Dyranuten.

Ti på Tur: Refså

Refså (eller Refsvatnet rundt) tar oss nok en gang til Preikestolen Basecamp. Det kan lønne seg med sesongpass her for å ta alle disse turene i årets «Ti På Tur». I stedet for å følge turen mot Preikestolen, går du heller ned mot Preikestolhytta og følger grusveien som er forbi. Det er skiltet mot bl. a Rindatrollet, men bare følg skilt Refsvatnet. Du kommer straks til et nytt skilt som viser begge veier går til Refsvatnet rundt. Velg om du vil gå østsiden eller vestsiden. Vi gikk østsiden først, og det virker som en mye enklere (og koseligere) tur, om du bare skal frem og tilbake. Klart for 10. og siste bokstav i jakten!

RevsåDet er en enkel tur for hele familien. Et stykke, i hvertfall, helt til vi kommer til halvveis. Der er det et nytt skilt som peker tilbake til Preikestolhytta i begge retninger. Men bak skiltet går altså stien mot Refså – dalen som går ned helt til fjorden. Herfra går det bare nedover. Ganske bratt også på enkelte partier. Husk at du også må opp igjen denne bakken, så vær forberedt på det. Det er en ganske slitsom klatring.

Foruten klatredelen er denne turen meget godt egnet for hele familien. Den tar noen timer å fullføre, men er enkel å gå. Vi brukte i underkant av 3.5 timer på turen, uten pauser medberegnet.

Revså

 

Men det var godt å bli ferdig med «Ti På tur». Dessverre ikke veldig mye entusiasme fra personen i skranken da vi leverte papirene, men det får gå. Ikke alle er like interessert i turer. Refsvatnet rundt kan vi gjerne gå igjen. Men regner med det blir en tur/retur på østsiden av vannet.

For de av dere som liker Geocaching, så virket det som om det var en haug med cacher å finne her. Så god jakt! 🙂

Revså

Revså

Revså

Revså

Revså

 

Ti på Tur: Liarvatnet

Liarvatnet

Været holder seg støtt og godt, og humøret likedan. Det oppmuntrer skikkelig til en god tur. Mine foreldre var fremdeles på besøk, men sa ikke nei takk til en fin tur i skog og mark. Liarvatnet stod på menyen, med start fra parkeringplassen. Du kan alternativt bevege deg opp langs Tibergfjellet og gå vestsiden først, men siden vi hadde litt mindre tid og anledning, tenkte vi bare å ta en tur/retur langs østsiden. Men da vi gikk bort fra lysløypa ble det litt for mye for noen, og mine foreldre bestemte seg for å dra tilbake til parkeringplassen og sendte meg og Anne-Marije videre for å finne boksaven. Kristian ønsket å bli med dem tilbake, spesielt siden det var de som hadde alt snopet og appelsinene.

Liarvatnet

Liarvatnet

Turen videre var veldig enkel. Litt i skog, noe gjennom myr og gjørme, mens andre partier var på stein. Det var ikke tungt, men det tok sin tid likevel. Da vi nærmet oss enden, så begynte vi å se etter bokstaven. Den så ut til å skulle være der elva munnet inn i sjøen. Men det var den altså ikke. Vi traff på en familie som satt der bokstaven stod (ifølge kartet), men de sa at den var langt oppe i fjellet. Det var skuffende. Men vi gikk videre og kom over en interessant hengebro som virket litt skummel. Men den var god og trygg å gå på. Veien videre var bare oppover. Vi hadde dårlig tid, så dette var ikke så greit. Anne-Marije sendte meg videre avgårde mens hun slo av en hyggelig prat med hytteeier og hundeeier lenger nede i mellomtiden.

Da vi kom tilbake til parkeringen var de klare for å reise hjem. Jeg gjorde «Ti på tur»-gruppa oppmerksom på at bokstavplasseringen var veldig misvisende på kartet, og dagen etterpå hadde de allerede tatt seg bryet å flytte den lenger ned. Veldig godt for de som ønsker å ta snarturen frem og tilbake i stedet for rundturen. 5. bokstav i boks! Allerede halvveis 🙂

 

Ti på Tur: Kustitjørna og Ådnanesnuten

Starten av Kustitjørna, og omtrent det eneste bildet vi rakk å ta på turen.
Starten av Kustitjørna, og omtrent det eneste bildet vi rakk å ta på turen.

Påsken var veldig fin i år, og med mange turer på menyen var det ingen tid å miste. Dagen etter Marshovet så var vi klare for en ny tur. Mine foreldre var på besøk og kunne bruke tid med junior, mens vi kunne fokusere på en kjapp tur i fjellet. Ådnanesnuten så fin ut, men det stod ikke hvor lang tid den ville ta. Men vi hadde på forhånd funnet ut av Kustitjørna (Ku-sti-tjørna) var en kjapp svipptur, så vi tok den først og ville se hvor lang tid den ville ta.

Flott og tett skog.
Flott og tett skog.
Traktorvei store deler av turen.
Traktorvei store deler av turen.

Vi kjører mot Forsand, men på veien når innkjøringen til Idse er passert, tar vi til venstre rett etter en liten betongbro. Inn et lite stykke og forbi et gult hus, og der er vi klare for ny tur. Stigningen begynte med en gang, men det var i en flott skog og den grønne vårfargen hadde virkelig begynt å komme frem. Vi var ikke alene på turen, det var en mor som hadde med seg to barn på tur, og de så ut til å nyte det hele i et helt annet tempo. Anne-Marije og jeg klatret videre. Så sjekket vi GPS-en og fant ut at vi hadde brukt 16 minutt, så det var nok et stykke igjen. Men plutselig så var bokstaven der. 18 minutt hadde vi brukt. Da vi var nede ved bilen igjen hadde vi brukt 34 minutt totalt. Det var litt skuffende. Så da ble det ny tur.

Ådnanesnuten neste! Tilbake til krysset mot Idse, men svinger altså av denne gangen. Vi kjører en liten kilometer og parkerer langsved veien. På venstre side her er det en bom som vi skal gå forbi. I starten var det bare en eneste traktorvei som gikk oppover og oppover. Vi kjente vi var glade for å ha varmet opp i forveien med Kustitjørna. Veldig lett å gå her, men det var ganske kjedelig. Da vi nærmet oss toppen av traktorveien så gikk stien inn i en skog, og da forandret det hele seg. Herfra var det rett og slett flott å gå. En tykk skog med enda mer av den grønne fargen vi likte så godt fra morgenen av.

Den toppen der har vi vært på
Den toppen der har vi vært på
Utsikten fra Ådnanesnuten
Utsikten fra Ådnanesnuten

På toppen møtte vi på noen kjentfolk. Broren til Anne-Marije var her også sammen med familien sin. De hadde kommet opp en god halvtime før oss. Vi hadde sett bilen deres nede på parkeringsplassen, så vi regnet med å møte dem på turen. De pakket så sammen og tok turen ned igjen, mens vi ble på toppen og nøt solen litt til. Herfra er det god utsikt mot Stavanger og Jørpeland, og man kan faktisk se mot Rindatrollet herfra, om man vet hvor det er.

Fire av ti turer er nå utført, og det bare etter ei uke.

Ti på Tur: Marshåvet

Etter en liten bomtur til Troppaknuten – hvor bokstavskiltet ble satt opp dagen etter at vi var der – så var det dags for en ordentlig bokstavtur. Vi hadde fått kartet og planene fra Sport1-butikken nå, og broren til Anne-Marije med familie inviterte oss på tur. Jeg hadde junior denne påsken, så det var ekstra spennende å se hvordan turen ville gå for de små beina.

2014-04-18 10.59.37

MarshåvetTuren starter i nærheten av Taumarka byggefelt, helt i starten ved innkjøringen fra hovedveien. Der parkerer man bilen og begynner å gå inn på privatvei inn mot heia. Det hadde regnet dagen før, så vi forventet oss en del myrete og gjørmete terreng. I begynnelsen virket alt knusktørt, spesielt ved stien er en grusvei. Men så snart stien går inn i skogen, avsløres vann i alle typer former. Rennende, gjørmete og skjult under myr. Men det gikk veldig fint for de med gode sko. Anne-Marije ble fort gjennomvåt på føttene, og tenkte straks å investere i nye fjellsko.

Selve turen inn var fin, men visse punkter var veldig skumle å gå på, spesielt for de minste uten frykt. Men det var utrolig fint vær og godt selskap, så turen gikk unna. Og omsider kom vi frem, dog litt senere enn det som var «anbefalt» i guiden. Marshåvet var et lite fyrtårn men grei utsikt mot sjøen. På tilbakturen valgte vi en alternativ rute, som gjorde det litt lettere å gå.

Jeg har ikke brukt GPS-appen min siden turene i fjor, men i mellomtiden har iOS 7 kommet ut. Og det har virkelig satt sine spor. Dataen fra appen stemmer ikke lenger, og den mister posisjonen min og lager bare krøll. Denne gangen viste turen at vi hadde gått 17 minutt, og startet ved sluttpunktet, gått tilbake til start og returnert til slutten igjen. Invertert, og tiden skjønner jeg lite av.

Ti på Tur: Dit og tilbake igjen, en tur til Troppaknuten

Troppaknuten

Bokstavjakten er ikke i gang ennå, men trangen for å gå en ny tur er definitivt tilstede. Men hvor skal vi gå? Vi hadde allerede gått tur til Troppavatnet, og ved siden av der ligger fjellet med søskennavn: Troppaknuten. Vi var fullstendig usikre på hvordan man kom seg opp dit og om det i det hele tatt var en sti som ledet dit. Så kart fant vi på Kartverkets hjemmesider med topografi, samt at vi fant noen som hadde gått opp dit tidligere og logget ferden med GPS. Den tok vi også med oss.

Trapp på trapp på trapp
Trapp på trapp på trapp
Myra, siste flate før siste bakke
Myra, siste flate før siste bakke

Vi kom litt sent i gang pga sen kveld dagen før, men tidlig nok til å ha rikelig med tid for å dra bort og bli borte lenge. Allerede før 11 var det mange folk å se på Preikestolens parkeringsplass. Det er samme utgangspunkt som sist, og igjen skal vi ta til venstre etter vi har nådd de tre klatrepunktene som er på vei til Preikestolen. Når du ser Lysefjorden for første gang på veien, da tar du til venstre, og det er skiltet mot Troppavatnet. Ingen blå bånd denne gangen; nå skulle vi følge rød merking et lite stykke og så se hvor vi havnet.

Da vi kom til vannene så kunne vi se fjellet vi skulle opp til. Ifølge kartet var det en elv som skilte oss og fjellet, så vi bestemte oss for å ta den trygge ruten og fulgte veien rundt hele vannet. Men så stoppet også stien da vi kom til Troppavatnet. Været var fint og humøret likedan, så vi peilet inn en kurs og gikk rett mot fjellet. Vi måtte selvsagt tilbake et stykke, bare på andre siden av vannet, og her var det aldeles ikke vennlig terreng å gå i. Men etter hvert kom vi til et platå, hvor vi tok en liten pust i bakken før vi begynte på ferden. Vi var nemlig ved foten av Troppaknuten. Veien opp så meget bratt ut, og vi hadde 99m med klatring foran oss med veldig mye stigning.

Snøen tilsa at ingen hadde vært her før oss etter snøen hadde lagt seg for siste gang, så vi følte oss litt priviligerte ved å være førstemann. Veien opp var ganske utfordrende, og vi måtte ty til heftig bruk av armer og ben for å klatre oss opp. Da vi nærmet oss toppen kom vi faktisk til et tau som hang ned et meget bratt parti. Det virket solid og godt, så vi benyttet oss av det og kom oss opp. Litt skummelt var det, men ingen komplikasjoner oppstod.

Troppaknuten (dessverre skjedde det noe feil under eksport, så turen ser helt bananas ut på kartet)


Ikke dum utsikt på veien heller
Ikke dum utsikt på veien heller

Vi kom til toppen og kunne nyte utsikten over fjorden, og ikke minst se på de små maurene på andre siden av dalen som var på vei mot og fra Preikestolen. Det var stadig folk å se, så hvis dette bare er en forsmak på sesongen, bør du besøke Preikestolen før den tid – eller bli stående i mye kø på vei opp og ned. Men vi hadde ikke kommet til selveste toppen, den var hundre meter lenger bort og noen meter opp (616moh). Selve toppen tilbydde ikke mye, spesielt ikke ly fra vinden. Hvor skulle vi ha kaffe? Fjellet på andre siden – det som ligger nærmere Troppavatnet – så ut til å tilby både utsikt og ly, så vi bestemte oss for å dra dit også.

Kokekaffe og soling hører selvsagt med på tur
Kokekaffe og soling hører selvsagt med på tur

Vi fikk en fin oversikt over terrenger vi hadde traversert tidligere og så at det kanskje var mulig å krysse elva vi ikke hadde prøvd på tidligere. Det ville spare oss for mye tid. Men før den tid, så var det frem med primus, niste og kaffe, og litt video for meg. Jeg kjente godt på kroppen at vi hadde beveget oss mye, og da i en spesiell retning: nemlig opp, og mye gjennom ukjent og vanskelig terreng. Etter en god kopp kaffe og hvile så måtte vi hjem igjen. Snarveien virket fristende å prøve, men ikke selve klatringen ned fra Troppaknuten. Så mens vi gikk langs toppen, lette vi etter en lett vei tilbake igjen. Mellom fjelltoppene gikk det en dal, og i begynnelsen var det en steinrøys. Det så ut til å at røysen forsvant etter veldig kort tid, så vi tenkte at det var en fin vei å dra ned til vannet.

Da vi kom til røysen så fant vi fort ut at det ikke var verdens beste idé. Steinene var meget store og vanskelig å navigere, og i tillegg var det mange steiner som var løse. Men enda verre er det at det er umulig å si hvordan veien går videre. Hvordan ser det ut bak neste stein? Bare en måte å finne ut av det på, og det er å gå dit. Flere ganger fikk humøret seg et trøkk da jeg måtte snu og gå tilbake igjen. Vi beveget oss meget, meget sakte. På et stykke måtte jeg krabbe under et tre og mellom to store steiner. Da hørte jeg er klank, og lokket til kaffekjelen falt flere meter ned og forsvant mellom steinene. So long.

Det var helt håpløst, så vi gikk til fjellsiden i stedet. Der var det mindre stein, men mange skjulte farer i form av hull under mosen og løse steiner og glatte røtter. Men det var lettere å se hvor vi kom. Jeg satte kursen mot elva vi skulle krysse og etter hvert så kom vi dit – meget slitne begge to. Da vi kom til elva så så vi at det ikke var noe som helst problem å krysse den, bare ta litt sats. Anne-Marije har litt mindre rekkevidde enn jeg, men stavene hennes hjalp til med oppgaven. Vi hadde spart veldig mye tid på denne lille veien. Første fjellet (Lammatoknuten?) måtte vi klatre opp en bratt sti, og nå kjente begge to at kroppene var veldig slitne. Steg for steg så kom vi videre og endelig tilbake til stien mot Preikestolen.

Vi gikk der svette, skitne og med full utrustning, og møtte på turister i dongeribukse og skjørt, noen med veske rundt skuldra. Jeg følte meg litt som en som har forberedt altfor godt og tatt med altfor mye. Men etter 7 timer ute i marka og mesteparten i aktivitet, så var det ikke for mye. 3 liter vann hadde vi drukket uten problem, og på veien ned måtte vi klare oss uten ekstra vann. Da vi endelig kom hjem, så var jeg helt skutt, men turen hadde vært fin fra start til slutt.

Og dagen etterpå: «Nå skal vi til Troppaknuten og sette opp bokstaven der!» stod det på Facebook. Aaaaargh! Vi fant senere ut at de måtte dra hjem uten å sette opp bokstav den dagen, kanskje på grunn av vanskelig sti?

Jakten på bokstavene: Hæ!? Trappetrinn til Preikestolen?

Det er sannelig trappetrinn til Preikestolen
Det er sannelig trappetrinn til Preikestolen

Endelig en ledig helg for begge to! Nå var det ingen nåde, så vi valgte en av de lengre turene: Troppavannet. Det, og samtidig ta turen innom Lammatoknuten for en annen bokstav. Første del av reisen viste seg å være veldig lett å finne ut av. Parkér bilen der man parkerer for å besøke Preikestolen og bare følg veien mot Preikestolen til du er halvveis. Men hva var dette for noe påfunn? Det er trappetrinn der det pleide å være steinrøys. Mange, mange trappetrinn!

En del av sjarmen ved å gå til Preikestolen er å se litt natur og klatre opp det ulendte terrenget. Det er riktignok godt at det er planker over myrene, men nå var det altså trappetrinn hele veien opp de vanskelige plassene. Det er et veldig bra tiltak som gjør det tilgjengelig for turister. Men jeg følte jeg var i et tettbebygd strøk hvor alt var steinlagt, så ikke i naturen. Men det får en kjapp vending så snart man kommer halvveis, for da skal vi ikke lenger mot Preikestolen.

Trappetrinn på trappetrinn.
Trappetrinn på trappetrinn.

Når de verste partiene er klatret opp ved hjelp av trappetrinn som på bildene over, så får du en fantastisk god utsikt over en del av Lysefjorden som viser sin praktfulle sjarm gjennom daløyet. Her er det satt opp skilter som viser vei til mange forskjellige steder og fjelltopper, og det var altså her hele turen tok en kjedelig vending, for vi visste ikke hvor vi skulle dra.

De fleste valgte å gå til høyre her for en eller annen grunn
De fleste valgte å gå til høyre her for en eller annen grunn

Vi skulle altså finne skiltet mot Bakken, og her skulle de røde merkene slutte. Det nevnte de bare for å unngå forvirring. Fra nå av skulle det merkes med blåde bånd, som også skulle være ganske spartant i begynnelsen. Vi fant ingen blåde bånd, bare tydelig røde merker. Så da fulgte vi bare skiltet – mot Bakken. Det skulle vi altså ikke ha gjort, noe vi fant ut av etter noen hundre meter på vei ned gjennom dalen. Så vi gikk opp igjen, tok en deilig appelsin sammen med tusenvis av gjester: knott! Masse, masse knott.

Her ser vi ned mot Troppavannet
Her ser vi ned mot Troppavannet
Preikestolen går til høyre her ved Neverdalsura. Vi gikk til venstre
Preikestolen går til høyre her ved Neverdalsura. Vi gikk til venstre

Da fulgte vi veien til venstre, som det faktisk stod i beskrivelsen. Men også her var det tydelig merket med rødt hele veien bort. Og ingen blå bånd å se noe sted. Meget forvirrende. GPS-en samstemte også dårlig med den tegnede ruten vi hadde fått, men vi var i det minste i riktig retning. Og dessverre var den første bokstaven ikke å se noe sted. Vel på det høyeste punktet på stien så kunne vi se Troppavannet der den andre bokstaven skulle være, så vi fulgte på og var samtidig på utkikk etter en annen sti som ville være mer tilsvarende med kartets inntegnede vei. Men det fant vi altså ikke. Etter hvert kom vi frem til bokstaven, som var plassert ved siden av en kampestein langs med vannet. Og der; der fant vi et blått bånd!

Vannet kokte opp på 3 minutt
Vannet kokte opp på 3 minutt
Anne-Marije koser seg med mat og kaffe
Anne-Marije koser seg med mat og kaffe
Jomfruturen for primusen
Jomfruturen for primusen

Ut med primusen – dens første tur siden innkjøp. Forrige tur brukte vi rødsprit, noe som brukte veldig lang tid på å koke opp vannet. Denne gangen tok det bare 2-3 minutt. Fantastisk redskap å ha med seg og det skaper ingen søl. Anne-Marije var også meget fornøyd med denne gaven fra min far.

Forfriskende topputsikt
Forfriskende topputsikt

På vei tilbake måtte vi jo finne den første bokstaven. Hvor i all verden kunne den være? Vi leste beskrivelsen nok en gang, både for den og den vi hadde funnet. Det stemte bare ikke. Så litt på bærtur måtte vi gå, inntil vi ga opp og bestemte oss for å dra til utgangspunktet og forsøke på nytt. På veien tilbake møtte vi en joggende turmann. Vi spurte ham likegreit om han kjente til det. Å joda, han hadde nettopp sett den bokstaven og pekte oss i riktig retning. Dette stemte overhodet ikke med beskrivelsen på kartet. Også her var det merket med rødt.

Her markeres skille mellom turen til Lammatoknuten og Troppavannet
Her markeres skillet mellom turen til Lammatoknuten og Troppavannet (i rødt!)

Det var en stor lettelse å finne den første bokstaven. Endelig kunne vi notere den ned og dra hjemover igjen. Vi vurderte å si hei til Preikestolen også, i og med at vi hadde kommet halvveis. Men da vi fikk øyet på antall turister så takket vi pent fra oss den fornøyelsen. Turen ned igjen bestod av mye køgåing og venting på andre turister som skulle passere i motsatt retning.

Så til slutt en liten smakebit for deg som tar bilder med iPhone. Her tok jeg et HDR-bilde (et bilde som setter sammen informasjon for et over- og et undereksponert bilde) og samtidig et vanlig bilde med fokus på fjellet.

Endelig fant vi den! Se forskjellen på HDR og ikke-HDR
Endelig fant vi den! Se forskjellen på HDR og ikke-HDR