Kvinner og barn først?

De er våre uvurderlige skatter

Vi har vel alle hørt uttykket Kvinner og barn først, gjerne fra barndommen. Jeg husker det var fra et hav av tegnefilmer hvor en ulykke hadde inntruffet og man måtte ut eller søke dekning. (Jeg lurer på om det er et uttrykk likestillingsbevegelsen prøver å få fjerna. Men det er en helt annen sak)

På flyet finner du en sikkerhetsbrosjyre i lommen til stolryggen foran deg. Her finner du all slags nyttig informasjon du trenger om noe uheldig skulle skje, men du sikkert ikke vil prøve ut.

Jeg har merket meg punktet om oksygenmaskene. Ta først masken på deg selv, hjelp så barnet. Det virker jo så logisk, for et barn klarer ikke tenke seg at de må ta på seg masken som faller ned, spesielt on du ikke er bevisst lengre.

Det samme gjelder vel for redningsvester ombord i båt? Jo; jeg har sett det samme her. Først deg selv, så de små. Men i dag oppdaget jeg et unntak. Samme selskap, men en litt annerledes sikkerhetsbrosjyre. Her skal du hjelpe barnet først. Hvorfor det? Hvis noe skulle skje, ville ikke du ha større sjans for å tenke kjapt og fornuftig, og kanskje til og med holde et barn flytende om det ikke rekker å få på seg en vest, mens du har?

Og med to store motsetninger som det, så lurer jeg litt på hvem som står bak utviklingen av rutinene. Er det det som oppleves som mest fornuftig for en mediemann som lager brosjyrene som gjelder? Ligger det kanskje ikke noen saklig grunn bak rutinene, kanskje de bare kopierer av hverandre?

Jeg blir litt skremt. Stemmer resten av rutinene? Er de godt begrunnet? Kanskje livvestene ligger under setene istedet for over! Litt klipp- og lim-magi oppdager ikke slike ting automatisk. Noe å tenke på…

Personlig seier

Slapper av med litt kaffe
Slapper av med litt kaffe

Mot er alltid originalt.

– Ludwig Wittgenstein

Før jeg går i gang med det jeg egentlig ville skrive om, vil jeg bare ta inn en liten sidehistorie. Store Norske Leksikon vil prøve seg på åpne artikler slik Wikipedia har gjort i årevis. De henger langt etter. Bare søk etter Wittgenstein var lettere i Wikipedia, samt mer lettlest. Døm selv: SNL vs. Wikipedia.

Gårsdagens post var av ganske negativ sort. I hele dag har jeg vært sløv og utrolig utslitt og ikke orket ta initiativ til noe som helst. Samtidig har jeg vært veldig kontaktsyk. Jeg begynte å tenke mye, og fant noe jeg ville korrigere.

[twitter:I’ve been living next door to three student girls for 1.5 years, and I don’t even know their names. Time to make amends.]

Finnes det en unnskyldning for det? Jeg bor i etasjen over dem, og vi deler trapp for å komme til leilighetene. Da eksen og jeg flyttet inn for 1.5 år siden, hadde vi allerede planer om å flytte til hennes hjemby når hun var ferdig med siste året på skolen. Nye relasjoner var det liksom lite poeng i å bygge.

Vi sa hei i trappene, men det ble med det. Av og til fant vi en lapp i trappa om festvarsel, og at vi var invitert hvis vi ville. Men vi hadde alltid «planer». Traff dem aldri ellers, og navnene deres forsvant fra minnet. Et år senere var jeg alene.

Nå var det plutselig blitt en situasjon hvor det ble flaut å snakke med dem. Halvannet år uten mer enn «hei». Jo lenger man venter med sånt, jo vanskeligere blir det å bryte muren. I dag bestemte jeg meg for å gjøre noe med det!

Jeg kvitret for å gjøre det litt offisielt, og pushe meg selv til å gjøre det. En pils unna og en seiersrunde med Death Tank, og jeg var klar.

[twitter:finally said proper «hi» to the three girls living in the floor below me, and explained why it hadn’t happened earlier. All is well :)]

Kun to av dem var hjemme. Hun ene var «ny» – hadde bodd der i et halvt år. Hun andre kjente jeg såvidt igjen. Vi pratet litt om utleieren og hvor hyggelige de var, og forskjell i leilighet. For å si det slik: jeg er misunnelig!

Tror alle av dem hadde kjæreste fra før, men vet ikke om hun ene. Men det var jo ikke derfor jeg fjernet barrieren. Nå kan vi i det minste være normale rundt hverandre!

Great success!

Dårlige deppe-dager er visst sunt for meg, men fryktelig kjedelige dager. Jeg har vært langt nede før, og da var jeg utrolig glad jeg hadde noen å komme hjem til.