Jakten på bokstavene: Hæ!? Trappetrinn til Preikestolen?

Det er sannelig trappetrinn til Preikestolen
Det er sannelig trappetrinn til Preikestolen

Endelig en ledig helg for begge to! Nå var det ingen nåde, så vi valgte en av de lengre turene: Troppavannet. Det, og samtidig ta turen innom Lammatoknuten for en annen bokstav. Første del av reisen viste seg å være veldig lett å finne ut av. Parkér bilen der man parkerer for å besøke Preikestolen og bare følg veien mot Preikestolen til du er halvveis. Men hva var dette for noe påfunn? Det er trappetrinn der det pleide å være steinrøys. Mange, mange trappetrinn!

En del av sjarmen ved å gå til Preikestolen er å se litt natur og klatre opp det ulendte terrenget. Det er riktignok godt at det er planker over myrene, men nå var det altså trappetrinn hele veien opp de vanskelige plassene. Det er et veldig bra tiltak som gjør det tilgjengelig for turister. Men jeg følte jeg var i et tettbebygd strøk hvor alt var steinlagt, så ikke i naturen. Men det får en kjapp vending så snart man kommer halvveis, for da skal vi ikke lenger mot Preikestolen.

Trappetrinn på trappetrinn.
Trappetrinn på trappetrinn.

Når de verste partiene er klatret opp ved hjelp av trappetrinn som på bildene over, så får du en fantastisk god utsikt over en del av Lysefjorden som viser sin praktfulle sjarm gjennom daløyet. Her er det satt opp skilter som viser vei til mange forskjellige steder og fjelltopper, og det var altså her hele turen tok en kjedelig vending, for vi visste ikke hvor vi skulle dra.

De fleste valgte å gå til høyre her for en eller annen grunn
De fleste valgte å gå til høyre her for en eller annen grunn

Vi skulle altså finne skiltet mot Bakken, og her skulle de røde merkene slutte. Det nevnte de bare for å unngå forvirring. Fra nå av skulle det merkes med blåde bånd, som også skulle være ganske spartant i begynnelsen. Vi fant ingen blåde bånd, bare tydelig røde merker. Så da fulgte vi bare skiltet – mot Bakken. Det skulle vi altså ikke ha gjort, noe vi fant ut av etter noen hundre meter på vei ned gjennom dalen. Så vi gikk opp igjen, tok en deilig appelsin sammen med tusenvis av gjester: knott! Masse, masse knott.

Her ser vi ned mot Troppavannet
Her ser vi ned mot Troppavannet
Preikestolen går til høyre her ved Neverdalsura. Vi gikk til venstre
Preikestolen går til høyre her ved Neverdalsura. Vi gikk til venstre

Da fulgte vi veien til venstre, som det faktisk stod i beskrivelsen. Men også her var det tydelig merket med rødt hele veien bort. Og ingen blå bånd å se noe sted. Meget forvirrende. GPS-en samstemte også dårlig med den tegnede ruten vi hadde fått, men vi var i det minste i riktig retning. Og dessverre var den første bokstaven ikke å se noe sted. Vel på det høyeste punktet på stien så kunne vi se Troppavannet der den andre bokstaven skulle være, så vi fulgte på og var samtidig på utkikk etter en annen sti som ville være mer tilsvarende med kartets inntegnede vei. Men det fant vi altså ikke. Etter hvert kom vi frem til bokstaven, som var plassert ved siden av en kampestein langs med vannet. Og der; der fant vi et blått bånd!

Vannet kokte opp på 3 minutt
Vannet kokte opp på 3 minutt
Anne-Marije koser seg med mat og kaffe
Anne-Marije koser seg med mat og kaffe
Jomfruturen for primusen
Jomfruturen for primusen

Ut med primusen – dens første tur siden innkjøp. Forrige tur brukte vi rødsprit, noe som brukte veldig lang tid på å koke opp vannet. Denne gangen tok det bare 2-3 minutt. Fantastisk redskap å ha med seg og det skaper ingen søl. Anne-Marije var også meget fornøyd med denne gaven fra min far.

Forfriskende topputsikt
Forfriskende topputsikt

På vei tilbake måtte vi jo finne den første bokstaven. Hvor i all verden kunne den være? Vi leste beskrivelsen nok en gang, både for den og den vi hadde funnet. Det stemte bare ikke. Så litt på bærtur måtte vi gå, inntil vi ga opp og bestemte oss for å dra til utgangspunktet og forsøke på nytt. På veien tilbake møtte vi en joggende turmann. Vi spurte ham likegreit om han kjente til det. Å joda, han hadde nettopp sett den bokstaven og pekte oss i riktig retning. Dette stemte overhodet ikke med beskrivelsen på kartet. Også her var det merket med rødt.

Her markeres skille mellom turen til Lammatoknuten og Troppavannet
Her markeres skillet mellom turen til Lammatoknuten og Troppavannet (i rødt!)

Det var en stor lettelse å finne den første bokstaven. Endelig kunne vi notere den ned og dra hjemover igjen. Vi vurderte å si hei til Preikestolen også, i og med at vi hadde kommet halvveis. Men da vi fikk øyet på antall turister så takket vi pent fra oss den fornøyelsen. Turen ned igjen bestod av mye køgåing og venting på andre turister som skulle passere i motsatt retning.

Så til slutt en liten smakebit for deg som tar bilder med iPhone. Her tok jeg et HDR-bilde (et bilde som setter sammen informasjon for et over- og et undereksponert bilde) og samtidig et vanlig bilde med fokus på fjellet.

Endelig fant vi den! Se forskjellen på HDR og ikke-HDR
Endelig fant vi den! Se forskjellen på HDR og ikke-HDR

Jakten på bokstavene: Almåsen

Det er bokstavjakt for tiden på Strandalandet der jeg bor. Anne-Marije og jeg har bestemt oss for at dette skal gjennomføres i år. Joda, det er mulig å vinne en premie, men først og fremst ønsker vi å se nye og enormt flotte turområder som finnes i området. Dette er en gylden mulighet for nyinnflyttere å finne ut av hva som finnes i Ryfylke. Vi har allerede gått et par turer, og dette er noen av bildene fra turen til Almåsen. Bokstaven avslører vi ikke 🙂

Dette er altså en av toppene til prosjektet «Ti på Tur» som blir arrangert av Den Norske Turistforening. De har slike turtilbud flere steder i landet har jeg skjønt, men jeg fokuserer selvsagt på lokalområdet – som er Strand Kommune og omegn.

Fra Jørpeland så kjører man den smale veien over Leite mot Bjørheimsbygd. Et kort stykke innover og man finner en liten parkeringsplass på venstre side, med plass til 2-3 biler. Denne gangen var det en bil som hadde parkert dårlig, og vi måtte improvisere parkeringen litt, også slik at det kunne være plass til nok en bil og faktisk forbipassering på denne smale veien. Det er skiltet mot Almåsen (401 m.o.h.) og veien i starten er veldig lett, med traktorvei helt i begynnelsen. Men det ble også en del klatring i fjell, og snøen som falt dagene før hjalp ikke på fotfetstet. Men det var en perfekt tur for dagen, med en time på vei opp og en halvtime ned igjen. Du kan se turen fra EveryTrail rett herunder:

Almåsen at EveryTrail

Tur på sykkel og vannskade

En fridag. Fint vær. Lite å gjøre. Opp tidlig. Ja, da blir det vel Geocaching da. Jeg har funnet de nærmeste i området, men fremdeles er det noen som gjemmer seg. Men denne gangen skulle jeg få dem!

Den første nære var ved en speiderhytte i nærheten av Preikestolhytta, så jeg tok turen dit. Det var en lang og krukkete vei, full av is og snø. Jeg kom halvveis, og scooteren begynte å syte. Den likte ikke alle oppoverbakkene. Så jeg måtte dessverre kapitulere. Men det fantes jo en til i nærheten. Så da var det bare å trille veien ned igjen, helst uten å skli.

Neste cache var litt mer tilgjengelig, men for moro skyld så leste jeg tidligere logger. «Ble jaget bort av grunneier» var det ikke bare én som hadde skrevet. Så det virket litt skummelt, særlig med tanke på at det var litt utenfor sivilisasjonen. Sjøveien var visst den beste måten å komme til denne cachen på. Så i stedet for å gjøre dette, valgte jeg å filme litt.

Så her er en skikkelig flott og idyllisk video med meg i full fres på scooteren. Plutselig er jeg der! Og gradvis er jeg borte!

Og nå står jeg uten innlagt vann i leiligheten… Da jeg var på visning her så oppdaget jeg bobler i gulvet. Som om det var dårlig limearbeid fra fagmennene som hadde gjort det. Og dette ble en ny forsikringssak, i og med at det hadde vært vannskade der tidligere som forsikringsselskapet hadde vært med og ordnet opp i. På mandag kom det noen som gjorde masse forskjellige trykkmålinger, og de fant ingen verdens lekkasje. Da måtte det nesten være dårlig limearbeid?

I dag kom det en ny fyr som var sendt fra forsikringsselskapet, og han drillet seg ned i sementen på badet for å se om det var en annen skade. «Her kommer det vann!» sier han, og har mest sannsynlig truffet hovedledningen til leiligheten. Stoppekranen stoppet lekkasjen. Som han visste, det var en vannlekasje. Ja, NÅ er det det! Og i stedet for å ringe rørleggerne som bor en halv kilometer unna, ville han heller reise hjem (45 min unna), hente telefonen sin og ringe kamerat-rørleggeren sin. Og de må nå fikse lekkasjen, gi meg vann tilbake, rive opp gulvet, støpe på nytt og legge nytt gulv. PENGER! Wheee.

Jeg lukter en dårlig handel. Jeg slipper å betale noe, men jeg sitter jo uten innlagt vann. Heldigvis er utleieren så hjelpsom som hun kan være, i og med at det er hun som sitter med dette.

Tur med Strand Fotoklubb

Nå har jeg – om 3 måneder – snart bodd ett år på Jørpeland. Siden jobben har vært lokalisert i byen Stavanger har det vært dårlig med nettverksbygging der jeg faktisk bor. På søndag ble det gjort noe med det på tross av at hodet mitt og kroppen min ikke ville dette. Da ble jeg med fotoklubben i kommunen på båttur i fjorden. Skikkelig flott dag og flotte folk, og jeg fikk en del bilder jeg var meget fornøyd med. Spesielt siden det er dyr og annet jeg ikke ser i hverdagen.

På veien til kaia for å møte klubben så fikk vi øye på en rådyrbukk springende langsmed veien. Den stoppet opp og kikket på oss, ikke mer enn 5 meter unna. Kameraet lå i sekken i baksetet. Men det var flott å se på. Med to byks hadde den hoppet over veien og kommet seg på andre siden. Rådyr er noen flotte dyr. Denne hadde to tagger (om man bare teller det ene geviret?) .

Foruten å møte nye mennesker og komme ut i frisk luft fikk jeg sett mye flotte ting.

Kvitsøy fyr

Første stoppsted var Kvitsøy, Norges minste kommune. Det er en liten øy i Rogaland. Virkelig en idyllisk plass om sommeren. Jeg kan tenke meg at det ikke er like tilgivende om vinteren og høst, men det får de lokale der få svare på.

Jeg tok i det minste bilde av fyrtårnet. Dette er et panorama bestående av 6 enkeltbilder. Jeg måtte såpass nærme siden det var stup rett bak der jeg tok bildet, pluss at det var her jeg syns at lyset falt best på fyret.

Massive towers
Enorme radiomaster

På veien hjem var det plutselig noen som oppdaget en sel på en liten holme. Vi fikk snudd båten i seneste laget, og avstanden var litt stor. Med en sel på vei tilbake i sjøen og bølger som gjorde det meget vanskelig å ta bilder på en god avstand, fikk jeg likevel noen blinkskudd.

Waving seal Bedazzled seal

Det var moro å se hvordan en sel faktisk ser ut på nært hold. Jeg har sett sjøløve i Dyreparken, og de ligner lite. Ekstra morsomt var det å se blikket på selen i bilde 2. Ganske så overrasket eller nysgjerrig på oss.

Videre kom vi til et område der falker pleide å sitte. Det var lett å identifisere fjellområdet da det var store hvite flekker enkelte plasser. Avføring som disse fuglene hadde samlet opp over lengre tid. Vi var heldige nok til at de viste seg, og alle ombord prøvde febrilsk å få tatt noen bilder av disse fuglene. Det var ingen lett bragd, men jeg fikk i det minste et par skarpe bilder av dem.

Falcon Falcon

Jeg lurer på hvordan det gikk med mine nye kamerater. De hadde noen flotte kamera og gode telelinser kontra min 350D og 70-300mm linse.

Sailing the fjord
Dette var ikke båten vi kjørte, men skulle nesten tro vi var i syden.
Bird from a pole
Jeg ventet på å få tatt denne fuglen. Skulle ønske jeg var bitelitt kjappere på avtrekkeren.

Uansett; dette var en meget flott opplevelse. Men hver gang jeg drar på tur glemmer jeg alltid én vesentlig ting! Nemlig solfaktor. Nå sier jeg «au» og gruer meg til morgendagen.