Omtale: Rottenetter (Film)

Rottenetter plakat

Grådighet… folk snakker om grådighet som om det skulle vært noe kriminelt.

– Jonny

Jeg fikk høre om filmen gjennom Kinosonens nyhetsbrev. Det vil si; jeg fikk høre om spillet til filmen. En ny type reklamekampanje her i landet.

Spillet bruker et konsept som kalles for Augmentet Reality Game (ARG) hvor brukeren (deg) må bruke egen fornuft og intelligens for å komme frem til løsningen. Selve spillet foregår på Internett, og det er opp til deg å finne frem bitene i puslespillet.

Filmen handler om Sagen Finans, og det er det spillet baseres på. Du blir kalt inn som en ny kollega i firmaet og må bevise deg ved å finne ut hvem som stod bak et innbrudd som skjedde over natten. Du får vite at selve sjefens laptop et stjålet. Du får vite beskrivelse og modell til maskinen.

rottenetter.no - faksimile
Slik ser forsiden ut til spillet på rottenetter.no (faksimile)

Hva nå? Tja, kanskje se om den er til salgs på nettet? Da sjekker man Finn.no, og der er det opptil flere. Settingen til filmen er rundt Stavanger, og da begrenser det seg litt. Og sannelig, der finner du den. Kanskje. Man må kontakte selger på mail. Tør du det? Det kan faktisk være at dette ikke har noe med spillet å gjøre. Men du gjør det likevel.

Sekunder senere får du en automatisk mail tilsendt som tilsynelatende er skrevet at tyven. Han vil beholde lapropen likevel, det var altfor mye snask på den. Du får også oppgitt en kode, en kode du bruker for å komme deg videre i spillet.

Du må altså bruke deg selv det beste du kan, og virkelig bruke den kunnskapen du har tilegnet deg på nettet. Falske domener, falske personligheter og falske auksjoner. Alt dette… som reklame for filmen.

Har jeg sugd kuk forgjeves?

– Jonny

[terningkast:05]

Og nå har jeg brukt god tid på å fortelle om spillet. Filmen da? Ikke fullt så nevneverdig dessverre. Motivatoren i filmen skal visstnok være grådighet. Det er det spillet legger opp til, og traileren også. Men i den faktiske historien er jeg faktisk usikker.

I en eller annen kjeller, under en eller annen trapp, der ligger det dokumenter! sier Kristoffer Joners karakter et sted i filmen. Han ligger nemlig for døden på grunn av Sagen Finans, og er tilfeldigvis broren til Jonny, selve hovedkarakteren som nå jobber for Sagen. Slike flåsete setninger er det flust av.

Her bygger de opp til noe som aldri skjer... igjen
Her bygger de opp til noe, uten å levere... igjen

Filmen begynner bra, med en klassisk scene fra Wall Street eller Boiler Room, hvor Jonny får bevist sin dyktighet med å selge. Og de feirer på en strippebar hvor Jonny får øyekontakt med en av stripperne og man tenker at her, her er det dramatikk. Hun er nemlig dama til broren hans!

Men nei. Det skjer ikke. Han er for snill til det. Og slik føles hele filmen. Det bygges opp og det bygges opp litt til, og så skjer det ikke noe. Gang på gang. Motivatoren for hovedskuespilleren er grådighet. Nei vent, det er jo brorens sykdom. Nei vent, det er jo hevn. Eller var det noe annet? Det er sannelig ikke godt å si.

Så tar filmen vendinger i historien som ikke bidrar til noe. Utallige flashbacks til Jonnys barndom. De bidrar som sagt ikke til noe, og de blir fryktlg irriterende etter hvert. Fryktelig. Joner spiller forøvrig fryktelig dårlig i denne filmen. Han har nok sett på filmer fra 70-tallet hvor overspilling er tøft.

Spillet kunne anbefales, men det ble avsluttet før premieredagen. Filmen anbefales ikke. Slutten på den var grusom. Den ga lite mening den og. Men det oppsummerer igrunnen filmen ganske godt. Se heller Wall Street.

Og svaret er: Ja, Jonny, du har sugd kuk forgjeves.

Kopen fra Wall Street - bare på norsk, selvsagt (rottenetter.no)
Kopen fra Wall Street - bare på norsk, selvsagt (rottenetter.no)

Den personlige banken

Den store skumle UPERSONLIGE banken
Den store skumle UPERSONLIGE banken

Forretninger har skjønt at personlighet det er en fin greie. De fronter seg som bedriften med personlighet, kontra alle andre kjipe bedrifter.

Men dette er jo en bølge alle hiver seg på. Hva vil det si å ha personlighet? Det fant jeg ut av i dag.

Jeg har sjekket lån her og der. Fikk napp i en bank, og jeg skulle ha en samtale. I Stavanger. Den gikk ganske lett, og kundebehandler var meget grei. De trengte bare noe papirgreier/dokumentasjon, så gikk det sikkert helt i orden.

Det føltes nesten ikke som en bank, mer som en som ville hjelpe meg. Det likte jeg. For å foreta kredittsjekk måtte jeg bare lage konto, og da trengte jeg pass. Det hadde jeg ikke med meg.

Da gjenstod det bare å opprette konto i Kristiansand. Klar med pass. Jeg dro til byen i 11-tida.  Ingen kunder i banken. To skranker. Hun ene i telefonen. Er du ledig, spør jeg damen i kassen. Jada, bare kom var svaret.

Dette går kjapt, bare å vise pass og skrive under, så er det tilbake til jobb. Åja, jeg skal se om noen kan hjelpe deg, og løfter av røret på telefonen. Hun spør en mann som er opptatt i et møte. Så det gikk ikke. Men så kom det merkeligste svaret:

Jeg skulle gjerne hjulpet deg, og det tar bare et par minutt, men jeg har ikke lyst å slutte av med det jeg har foran meg nå. Har ikke lyst? Kan du komme tilbake etter 13?

Jeg er litt oppgitt, det tar jo 10-15 minutt hver vei å komme til banken, og det er i jobbtida. Jobbe sent, ja. Men, hun vil ikke hjelpe. Jeg kan enten komme tilbake senere, eller en annen dag.

Kommer tilbake senere, rundt 14. Der møter jeg en staut kar som rekker fram labben for å hilse. *KNUS!* Au, det var håndtrykket sitt, det. Nesten så jeg fikk en tåre i øyekroken. Jeg er faktisk litt øm i lillefingeren fortsatt.

Vel fremme i kontoret så går vi gjennom papirene… dvs. passet mitt. Kjapt gjort. Han viser meg informasjonen på skjermen, og jeg ser navnet hans. Husker ikke nøyaktig, men etternavn er noe som Marselius Barselius. Jeg måtte prøve å ikke le. Ikke lett. Men det gikk.

Så, hva er personlighet?

De ansatte har fritt spillerom.
De er lett å snakke med.
Alle kundebehandlerne (og han mishandleren) er forskjellige.

Jeg vet ikke hva jeg vil foretrekke. Umulig-å-si-kundebehandlere, eller kjipe steg-for-steg-behandlere? Én ting er sikkert. De var lette å snakke med, alle sammen.

Trafikken på vestlandet

Blant norske veier – spesielt Europaveier – er nok E39 den jeg ser på som aller dårligst. Den er ille nok i noen stykker fra Kristiansand til Stavanger, men derfra og til Trondheim er det absolutt ikke å skryte av.

Med dårlige veier kommer dårlige sjåfører. De kan føle seg virkelig trygge på veien, og kjenne den godt, men dette gir store trafikkfarer for alle andre.

veibilde_1

[twitter:takras: Syke forbikjoringer på e39. Ikke bilen foran dog. http://twitpic.com/2rsuo]

I slike svinger så skjer det altså forbikjøringer. Rett før dette bildet var det en bil som gikk forbi en større lastebil, og oversikten var lik null. Galskap på boks.

veibilde_2

[twitter:takras: Plutselig trollsk stemning http://bit.ly/12RkWo http://twitpic.com/2rug8]

Sjåføren foran meg tok det veldig med ro resten av turen, og lå foran meg nesten helt frem. Godt var det, da sikten ble forferdelig. Underveis oppdaget jeg noe rart, et langt bremsespor; veldig langt.

Det jeg prøver å si i videoen er: her er det nok en som har blitt blinket på masse av bilene bak, men ikke tatt hintet. Han har nok kjørt til siden og sluppet drittsekkene fordi. Og så kjørte han videre.

Han har stoppet mellom 8-12 ganger. Jeg mistet tellingen. Til slutt forsvant sporene opp mot en Statoil, satser på at han kjørte inn der.

Januarstur til Stavanger

Poski på vakt
Poski på vakt.

Helga overstått, og hjemturen gikk så glatt som det kunne gått. Jeg er glad i den nye cruise-control-funksjonen på bilen, da kan jeg bare låse farten og ha én mindre ting å fokusere på. Spesielt bra var det forbi politikontrollen, da jeg holdt fin fart til tross for at jeg var alene på veien.

Jeg har altså vært på besøk hos Mette i helga. Strålende, sangglad jente som går lærerstudiet. Det har igrunn vært en rolig helg med film og bowling, men tida har gått veldig fort. Altfor fort.

Lørdagen bestod i et besøk til Jørgen og Sandra og deres nye leilighet. Jeg fikk et innsyn i magen til Sandra via ultralydopptak, og det var spesielt det jeg så. Jeg har aldri sett slikt før, og det føltes litt rart. Skal bli gøy å følge med på videre. Jørgen og jeg tenkte oss en tur i «bakgården», og det viste seg å være et flott turområde, med mulighet for skøytebane om det blir litt minusgrader.

Lenge siden jeg har tatt bilder nå, så denne gangen kommer det en del på rekke. Håper de faller i smak 🙂

Jørgen tar ansvar og ser etter invasjon.
Jørgen tar ansvar og ser etter invasjon.
Mette prøver å fange en drage.
Mette prøver å fange en drage.
Gammel traver på stranda.
Gammel traver på stranda.
Ikke spesielt bra motiv, men flott detaljer
Ikke spesielt bra motiv, men flotte detaljer.
Mettes forsøk med mitt kamera. Kjempejobb!
Mettes forsøk med mitt kamera. Kjempejobb!
Jeg oppdaget fingeravtrykk på Mettes kamera. Me fix.
Jeg oppdaget fingeravtrykk på Mettes kameralinse. Me fix.

Sluttferien min i 2008

Public maintenance
Merk deg høyden grafittien grenser ved

Dagen er grenseløst lang for den som forstår å verdsette og utnytte den.

– Johann Wolfgang von Goethe

I år hadde jeg ikke stort behov for å ta ferie i slutten av året – mente jeg. Men siden jeg måtte ta ut feriedager jeg hadde tilgode, så ble det ferie likevel. Og jeg har hatt en strålende uplanlagt ferie.

I stedet for å overøse med kjedelige detaljer om hva jeg har gjort, tenker jeg bilder gjør nytten sin like så godt, fordelt på to poster. I slutten av desember tok jeg turen til Stavanger og besøkte Jørgen og Sandra. Togturen bestod av godfilmen The Departed.

Her er noen bilder av turen fra Solastranda. Veldig flott område, og været var knallbra. Jeg hadde bare med meg kit-linsa for denne turen.

Solastranda i solnedgang
Solastranda i solnedgang
Poski i halvgodt lys
Poski i halvgodt lys
Sandra på tur med rosinet i magen
Sandra på tur med rosinet i magen
Jeg var visst også med på turen. Meg foran kamera? Uhørt!
Jeg var visst også med på turen. Meg foran kamera? Uhørt!
Flott turområde - det er Solastranda det
Flott turområde – det er Solastranda det