Spillklubb

Preikestolen Gamers inviterer til sjakk

Først ble jeg med i fotoklubb. Nå; spillklubb. Brettspillklubb, rettere sagt. Jeg hadde ikke engang tenkt tanken på at det fantes en slik klubb. Ikke her.

Men en dag så kom det en artikkel i den lokale avisa Strandbuen. Artikkelen lyder som følger:

Preikestolen Gamers inviterer til sjakk

Etter at me las om Rudi Sersch som vann andre plass i kafésjakk i Bergen, og at han etterlyste miljø for sjakk, vil me i Preikestolen Gamers invitera han til vår speleklubb, fortel Svein Haugan frå speleklubben Preikestolen Gamers i Strand.

Da tenkte jeg at jeg kunne søke opp denne gruppen. Jeg har manglet et nettverk helt siden jeg kom hit. Det er først i det siste jeg har hatt overskudd til å gå inn for å etablere meg et nettverk. Så nå ble jeg altså medlem i går, og har allerede bidratt med et par tekniske finesser, som for eksempel en timelapse-video av oss som spiller brettspill.

Til og med Youtube var noe de ikke hadde tenkt på. Men nå pleide de ikke å lage film, heller; bare foto.

Jeg føler gnisten kommer tilbake, og ikke minst overskuddet. Dette begynner å bli bra!

Lommegolf… på den legitime måten

AppStore er full av minigolfspill og andre som ligner. De fleste jeg har prøvd har hatt de samme problemene; dårlige kontroller, en litt feil feel, som fysikk eller grafikk som ikke helt passer inn eller er finpusset nok. Og så kom Let’s Golf 2 fra Gameloft. Ville det være noe bedre?

Let's Golf 2

Foruten å være en stor nedlasting og tydeligvis mye grafikk så var jeg litt skeptisk. Det er tydeligvis et tungt spill som tar tid å laste for hver gang. Og jeg er mest interessert i korte økter. Men spillet bruker iOS4 og legger seg i minnet. Kjapt å veksle mellom spill og program, og hvis noen ringer deg under spillinga er du rett tilbake der du slapp, selv midt i et slag.

Dette er et golfspill som egner seg meget godt for mobil. Arkade og kjappe runder er nøkkelord, og det handler om å ha det gøy. Spillmekanismen er lett å komme inn i, og det er relativt lett å gjøre gode slag. Det gir allikevel en mestringsfølelse å få birdie eller i hvertfall eagle. Presrasjonspoeng gir spillet automatisk lengre levetid da de faktisk er ganske krevende å få til.

Ved utslag velger du retning og lenge ut fra kart. Deretter kraft, og lengden du valgte fungerer som en guide i kraftmeteret. Her trykker du når du har oppnådd riktig styrke. Deretter er det nøyaktigheten. Jo bedre du treffer jo bedre blir slaget. Underveis kan du styre hvordan ballen skal skru. Dette har stor betydning for når og hvordan den lander.

Grensesnittet er lett å ta i bruk og er ellers ganske pent.

Frem til du kommer til greenen er det lite du trenger å gjøre for å komme frem. Og godt er det, for prosessen å velge egen kølle og retning for slaget er tungvint og full av bugs. De har satset alt på automatikken. Og automatikken fungerer utmerket.

Puttingen er litt annerledes da nøyaktighet spiller inn. Jo nærmere hullet du kommer, jo lettere er det å beregne. Da viser guiden banen ballen kommer til å bruke, og da sørger du bare for at banen går i hullet. Krafta bestemmer du etterpå. Nøyaktigheten trenger du ikke tenke på denne gangen.

Den prikkete linjen viser hvordan ballen kommer til å ferdes. Den avhenger av hvor mange poeng du har på putting.

Jeg har ikke fått til å spille mot noen andre på nett, selv om dette er en tjeneste som er greit integrert i spillet. Problemet er vel at ingen orker å sitte å vente på andre spillere på mobilen sin. Og da er det sjeldent noen å finne, og lysten for å gå innom multiplayerdelen faller bort.

Men enspillerdelen er meget flott. Det er drøssevis med hull fordelt på mange land. Banene er veldig varierte og ganske så tematiske. I Afrika må man for eksempel se opp for elefanter og sjiraffer når man slår ballen, for de fungerer som naturlige fysiske barrierer.

Selvsagt kan man også velge mellom flere karakterer. De har alle sine styrker og svakheter, som kraft, nøyaktighet, kontroll og putting. Etter hvert som man spiller, får denne karakteren erfaringspoeng som gjør han/henne bedre i egenskapene. Det dumme er at du ikke kan velge hvordan karakteren skal utvikle seg. Men underveis får du også låst opp nytt utstyr som også gir plusspoeng i egenskapene, og disse står du fritt til å velge blant.

Med haugevis av prestasjonspoeng, varierte baner og økende utfordring er dette et spill som kan gi mange timer med underholdning. Takket være multitasking i iOS4 er det lett å ta pauser i spillet og kjapt starte på nytt. Om du ikke har iOS4 tar det litt lengre tid å laste, men spillet husker likevel nøyaktig hvor du var sist du spilte slik at du kan fortsette der du slapp.

Let’s Golf 2 (29kr) (iTunes)

Noen av prestasjonene man kan erverve.

Førsteinntrykk av Starcraft 2

Etter å ha spilt beta-versjonen av Starcraft 2 som kun tillot å spille såkalte skirmishes (trefninger) mot andre spillere syns jeg med en gang det ikke var noe spesielt. Alt var stort sett det samme som det første Starcraft-spillet bortsett fra den obligatoriske endringen av spillmotor og grafikk. Det jeg imidlertidig så frem til var kampanjen.

Blizzard er flinke til å legge inn historie i spillene sine. Noen ganger – som f.eks i Diablo – er det lite historie, men den er uansett meget godt fortalt. Den suger deg liksom inn i atmosfæren, spesielt takket være de enormt gode filmsnuttene deres. Dette har de endret på i Starcraft 2. Nå tar de i bruk skjermkortet for det fulle. Om man klarer å kjøre med Ultra-innstillingene i spillet, blir grafikken helt enormt god. Videosekvensene er byttet ut med sekvenser som rendres der og da. Og det er helt utrolig hvor bra det har blitt.

Jim Raynor i starterområdet til spillet.

Vi tar altså rollen som Jim Raynor – som kjent fra Starcraft 1 – som kjører sitt eget løp. Han blir fort dratt inn i en ny krig og må møte mange store kamper og fiender. Det nye karaktergalleriet er interessant og har alle et eller annet ved det som gjør at man ikke kan stole helt og fullt på noen av karakterene. Det liker jeg godt.

Oppdragene blir valgt ut fra en oppdragsskjerm. Noen ganger foreligger det forskjellige oppdrag som gir forskjellige belønninger, og du må velge ett av dem. Jeg har enda til gode å se at oppdrag man ikke velger forsvinner, hvilket betyr at rekkefølgen ikke spiller noen rolle.

Belønningene består gjerne av penger og forskningspoeng. Penger brukes til å kjøpe oppgraderinger til hæren sin – mange oppgraderinger som jeg ikke kunne se igjen i beta-versjonen. Disse spiller en stor rolle, og det er begrenset hva man kan velge. Forskningspoengene deles opp i Zerg og Protoss. Hver rase har sine teknologier, og du må velge hva slags poeng du vil samle inn og hva du vil bruke dem til. Her er det mange valg som fjerner andre valg, så man må være sikker på hva man forsker på.

Ut over dette utspiller oppdragene seg slik vi kjenner fra deres tidligere *craft-spill. Det er en drøss med trigger-events og ting som må gjøres for å komme i mål. På normal vanskelighetsgrad var det ikke spesielt utfordrende, men hvis man ønsker å få achievements kan det være greit å gå for denne, med mindre man er skikkelig hard-core.

Skuespillerne er helt enorme. Jeg føler at Blizzard virkelig har brukt tid på å få tak i de riktige skuespillerne og hvordan de skal bruke dem. Jeg får ingen inntrykk av at de leser opp fra et manus – kanskje med unntak av forskningsnerden som gjerne overspiller litt. Litt for stereotypisk. Den barskeste av alle må være Tychus. Han går aldri ut av drakten sin og er rett og slett mandig.

Tychos gjør enda en barsk fremtreden.

Bildet over er faktisk rendret i sanntid, og det er bare å glede seg til å se animasjonene i tillegg. Helt topp, Blizzard!

Integrasjonen med det nye Battle.net er så som så. Man kan skrive med folk som spiller WoW fra Starcraft 2 og legge inn venner fra Facebook-kontoen sin om ønskelig. Det avhenger selvsagt av at dine venner også kobler seg til med Facebook-funksjonen. Det kan bli litt rotete å skrive med folk om man trykker ‘enter’ for å skrive med dem. Da må man velge seg riktig venn med ‘tab’-tasten og gå gjennom listen med nyligste dialoger. Eller man kan få opp IM-vinduer som kan dras rundt omkring og holde god orden på.

Alt avhenger av Battle.net for tiden, så man bør derfor være koblet til internett hele tiden for å bli med på moroa.

Jeg kjøpte med altså Collectors Edition av spillet. Her fulgte det med en drøss med tillegsutstyr:

  • En Jim Raynor ‘dog-tag’ USB-minnepinne på 2GB. På den så lå Starcraft 1 og utvidelsespakken klar til installasjon.
  • En cd med musikken til spillet.
  • DVD med bak-scenen materiell, pre-rendret cut-scenes og en dokumentar om Starcrafts utvikling.
  • Et lite tegneseriehefte med en fortelling om soldater som ikke har noe å miste.
  • Starcraft 2 – of course.
  • En flott illustrert bok med konsepttegninger.

Jeg storkoser meg med kampanjen. Jeg har ikke engang sett på flerspillerdelen, da dette ikke er det som interesserer meg mest. Jeg begynner å skjønne hvorfor Blizzard velger å kjøre Terran-kampanjen som en egen utgivelse, og hvis de gjør det samme med de to andre rasene så får de lov av meg – bare kvaliteten blir like forrykende bra som her.

I videoen under ser du litt fra skipet der man oppholder seg mellom kampene. Her utspiller historien seg ytterlige, og du kan velge å hoppe over mye av det om så er ønskelig. Så på slutten litt faktisk spilling fra et av kampanjeoppdragene.

Beklager på forhånd den litt lave frameraten – grunnet at opptakeren slukte en del av den. Samt litt dårlig redigering med noe svart og intet, men bare vent litt, så kommer resten.

Når man møter den røde dødsringen

Og jeg er ikke den første som har møtt denne forferdeligheten. Den som sier at , nå er det slutt på moroa for deg! Slutt på timesvis med spilling, se video, holde kontakten med venner på nettet.

Problemet var så alvorlig, at Microsoft måtte utvide garantitiden til 5 år, samt ordne for frakt fra og til verkstedet. Man må vente 3-5 uker før den er tilbake i god form igjen, og det kan ta knekken på mye moro.

Og så har du de som meg. De som tukler med maskinvaren. Tukler slik at den kan lese hjemmebrente kopier av 360-spill, og ikke minst; kunne være en sonefri DVD-spiller. De oppdaget at jeg hadde gjort det. Dermed fjernet de meg fra Xbox Live – Live jeg hadde 8 mnd igjen på av 12-mnd-abonnementet mitt. De tok også bort muligheten for å få den fikset. Teknisk sett har de ikke lov til det, da RROD er en fabrikkfeil, og har absolutt ingenting med tuklingen å gjøre. Men lykke til med å kjempe deg frem med det!

Det er jo en perfekt unnskyldning for å kjøpe seg Xbox 360 Slim! Og det har jeg gjort. Jeg savner virkelig Xbox Live! Bare muligheten for å kjøpe nye spill har blitt tatt fra meg. Slim-en blir god. Tilbake til Live, samt en større harddisk og mindre bråk.

Men hva med den gamle Xboxen? Nå kan jeg tukle masse mer med den uten å være redd for å ødelegge den. Så da åpner man den opp og sjekker internetten for løsninger mot den røde dødsringen.

Jeg har hovedkort som er kompatibel med DVD-spilleren i Xboxen. Jeg har verktøyet. Og jeg har viljen. Det jeg trenger er: 8 50-øringer. Torx-skrujern i størrelse 10 og 7. Elektrikerteip. Firmware til 360-drevet.

Xbox-drevet krever strøm fra Xboxen. Og så har jeg koblet SATA-kabelen til maskinen.

Da er det bare å fyre opp programmet som fikser firmwaren til Xbox-drevet. Det er veldig enkelt å bruke, men jeg trengte litt hjelp for å finne ut av rekkefølgen på ting. Hele greia var løst på 5 minutt, men det å finne ut av løsningen tok noen timer med research, utprøving av program og trege nedlastinger.

Jungleflasher, et fantastisk program. Trenger ikke reboote til DOS-modus engang, men krever at digital signering-kravet i Windows er skrudd av. Så måtte reboote én gang.

Og vips, jeg har et drev som kan lese og godkjenne kopi av de nyeste spillene som kommer ut.

50-øringene består av kopper og fungerer da godt til å avlede varme fra chipsene under Xboxen. Det er disse chipsene som skaper problemet pga. en slurvete løsning fra Microsoft. Når løsningen som fulgte med er fjernet, er det på tide å erstatte dem med 50-øringene.

Der er disse putene som skal fungere som ledere for varme. Men de gjør en dårlig jobb.
To og to 50-ører teipes sammen. Det er to i høyden for at det skal bli kontakt mellom chipen og chassitet.
Her er putene erstattet med mine "puter". Jeg har brukt kjølepasta mellom chip og "pute".

Den røde ringen forsvinner ikke av seg selv. Man må bruke håndkletrikset for å lure Xboxen. Det er en midlertidig løsning. Men på grunn av de nye «putene» jeg har lagt inn, skal dette visstnok være permanent. Vi får se.

Jeg har i hvertfall fikset boksen min, og gleder meg masse til Slim-en kommer på døra.

Monkey Island 2 til iPhone

Please? Pretty please? Please pretty please with sugar on top?

– Guybrush

Da var vi der igjen. Oppfølgeren til det legendariske Monkey Island er tilbake i restaurert form! Jeg har gledet meg lenge til denne, ettersom toeren er det jeg anser som det gøyeste i serien. Har de klart å videreføre det de gjorde fra den første remaken, og ikke minst; har de klart å fikse på kontrollene?

Det jeg la merke til aller først var grafikken. Det ser sannelig ut som de har jukset. Animasjonene og overganene i skyggene er altfor perfekte. Jeg mistenker de har brukt 3D-figurer og gjort disse om til sprites. Greit nok å jukse, men jeg har ikke lyst å se at de har gjort det. Fargene er blasse, og ting smelter liksom inn i hverandre. Jeg liker det ikke.

Hva kontrollene angår så fikk de en del klager på dette fra det første spillet, i hvertfall iPhone-versjonen. Jeg syns det fungerte helt greit, men ikke når man måtte skynde seg. Denne gangen er kontrollene stilt opp på rekke og rad i bunnen, og standardhandlinger som «gå til«, «snakk med» og «se på» trenger man ikke velge, det skjer automatisk – som jeg hadde forventet.

Stemmene i spillet er igjen veldig gode og passer godt den muntre stilen som spillet har. Guybrush høres ut som han gjorde i de andre spillene, så jeg antar det er samme skuespiller. Dette er en god ting.

Nei, rent grafisk er jeg slettes ikke fornøyd. Mulig det er på grunn av nedskaleringen til iPhones skjerm som er årsaken. Mulig det blir bedre på Xbox360-varianten når den kommer om drøye 6 timer. Én ting er sikkert: jeg gleder meg til å spille gjennom dette nok en gang.

Jeg syns det ser ut som en smørje.
Dialogvalgene er løst likt som i det første spillet, bare med ekstra grafikk rundt.
Inventaret har fått en løft til det bedre.
Og selvsagt kan man skifte tilbake til retro-looken.
Xbox360-grafikk
iPhone-grafikk

Hoppende frosk og andre småspill

Det er fremdeles helt flott å ha en underholdningsmaskin når man venter. Å sitte i venterommet og bare se tiden passere er altfor kjipt, så jeg kan jo like gjerne promotere noen spill på telefonen jeg syns er verd å anskaffe seg.

Først ute er Froggy Jump. Det går ut på å hoppe med en frosk fra plattform til plattform så høyt du klarer. Du bruker bevegelsessensorene til telefonen for å styre til Venstre og Høyre. Plattformene blir færre jo høyere du kommer, pluss at fiender og andre farlige gjenstander dukker opp for å forverre situasjonen.

Spillet er helt gratis, og tillater at du kan kjøpe deg litt ekstra klær og andre fordelaktige egenskaper i spillet. Du kan få til det samme helt gratis, men da må du spille mye. Kanskje greit at spillet har en bare én gang til følelse over seg. Og det er fullstendig like bra uten å betale for noe.

Sword & Poker 2 er absolutt et av mine yndlingsspill. Det første var meget bra, og denne gangen har de forbedret det og gjort kampanjen litt mer interessant.

Dette er en blanding av poker og rollespill. På midten av brettet ligger det 9 vilkårlige kort. På hånden har du opp til 4 kort å velge blant. Med dette skal du prøve å lage poker-kombinasjoner med eksisterende kort på brettet. Avhengig av våpenet du går med, blir fienden skadet og får kanskje andre negative effekter mot seg når du gjør en kombinasjon. Helse er erstattet med mynter, for er det ikke gambling det handler om?

Underveis møter du nye og varierende fiender, og du kan oppgradere skjold, våpen, helse og spesialangrep. Det gir timesvis med underholdning. Du kan også spille mot en venn på samme telefon, man sitter bare på hver sin ende.

Er det noe alle vet, så er det at ninjaer hater frukt. Det er i hvertfall budskapet til Fruit Ninja. Konseptet er like enkelt som det er genialt: kutte i stykker frukt som blir kastet opp i lufta… Ok, det høres kanskje ikke all verdens spennende ut, men med denne flotte utførelsen så er det vanskelig å legge det fra seg.

Frukt blir kastet opp fra bunnen, og du må kutte dem i to for å vinne. Av og til kastes det bomber, og det er øyeblikkelig tap dersom disse eksploderer. Jo flere frukter du kutter i samme sveip, jo fler poeng får du.

Spillet er stappfullt av prestasjonspoeng via OpenFeint, og flesteparten av disse er hemmelige, dvs. at du ikke vet hva det er før du har fått dem.

Om ninjaene er sure på frukten er ikke godt å vite. Men i det neste spillet kan du banne på at fuglene er fly forbanna på dem som så mye som rører på eggene deres! Angry Birds er et fantastisk spill om fugler som beskytter eggene sine. De maltrskterer en mugg som satt seg på ett av eggene sine, og dreper den litt til etterpå. Da kan du tenke deg hvor sinte de er når noen griser stikker av med – og steker – eggene deres!

Her handler det om hevn. Fuglene kastes ut av en slynge og skal knuse grisene. Det er mye geometri og flaks som spiller inn, men utførelsen er utrolig bra, og spillet har en gjennomført stil både i lyd og bilde. Dette er virkelig god underholdning for pengene, og for skarve 6,- er det bare å kjøpe i vei!

Nå har jeg ventet i en time mens jeg skrev dette innlegget. Har nok en god del venting igjen. Godt at det tar så lang tid å blogge fra telefon. Spinalpunksjon neste.

Moro i lommene mine

Wow! Den tittelen kan virkelig virke misvisende! Men det handler selvsagt om et iPhone-spill.  Et MMO-spill sådan. Og ikke minst viktig: helt gratis! Navnet er Pocket Legends.

Slenger med et par screenshots. Legg meg til hvis du vil. Jeg har to karakterer så langt: Takras og Sarkat (fantasifult ikke sant).

Introduksjonsskjermbildet
En av karakterene mine
Startområdet er litt tamt og kjipt, men bruker lite tid her.
Lett å finne grupper og komme i gang med eventyr.
Innovative kontrollere og veldig lett å komme inn i. Litt lag-problem. (ping: 7026)

Erfaringer så langt:

  • Kjapt å komme i gang.
  • Kan bli en dal nettverks-lag.
  • Tungvint å snakke sammen real-time, men så er det jo iphone.
  • Grei fordeling av loot.
  • Ikke for vanskelig selv om man er litt lavt nivå.

iPhone-spill jeg har kommet over

Når man følger med på en RSS over tilbudsapplikasjoner til iPhone, så kommer man over ganske mye nytt. Mye – les: MYE – av det er ren søppel. Men så finnes det selvsagt noen perler iblant alt sammen. Her er en håndfull med spill som jeg har kommet over og kan anbefales sterkt, selv om de kanskje ikke er på tilbud lengre.

Det er litt ymse spill, noen jeg har kommet over i år, andre i fjor.

We Rule

Bygge et minikongerike og kjøpe tjenester av nabominikongerikene. Helt
gratis å kjøpe og spille.


Depict

Som gode, gamle Fantasi. Noen tegner, så skal du gjette hva det er ut
fra alternativer. Også helt gratis.


The Deep

En undervannsversjon av Metroid - bare mye mer familievennlig. Dog
veldig vanskelig til tider.


Minigore

Fantastisk Diabloliknende minispill hvor man rett og slett skal overleve.


OMG! Pirates

Arkade-slåssespill med meget gode kontrollere og flotte tegninger.


Sword & Poker

Nyvinnende (er det et ord?) og morsom måte å spille poker på.


Train Conductor

Sett togene på rett spor. Flott grafikk og gameplay, og det kommer
snart en storoppdatering.


Fly Kiwi Fly!

Bevegelsesstyrt flyspill om en fugl som ikke kan fly.


Plants vs. Zombies

Rett og slett fantastisk Tower Defense-aktig spill. Kan ikke
anbefales varmt nok.


Hook Champ

8-bits-ish eventyr om å slenge seg med tau mens man blir jagd ut
av et monster. Veldig inspirert av Indiana Jones.

Hvis du er inne på Plus+ eller OpenFeint, legg meg til! Jeg er Takras på Plus+ og Takraset på OpenFeint.

Starcraft II forhåndstitt

Jeg har ikke vært så heldig at jeg har fått meg beta-nøkkel enda. Men jeg har vært heldig nok til å få låne en konto av en som har. Takk skal du ha, kamerat, som får forbli anonym akkurat nå (vet ikke helt om Blizzard liker det :P)

Morsomt at A.I-en sier "gg" rett før de taper.

Førsteinntrykket, ja. Jeg skal prøve å være kort, for jeg har ikke prøvd all verdens lenge. Men i forhold til det første Starcraft-spillet, så er det ikke mye nytt.

Joda, grafikken har fått seg en kraftig løft – men synsfeltet er nøyaktig like snevert som tidligere. I SC1 kunne man i det minste få tak i oppløsnings-hacks som ga deg større synsfelt og bedre oversikt. Penere å se på, det er det, og man trenger ikke det aller nyeste innen hardware for å klare å kjøre det.

Enhetene har blitt fornyet, og det har kommet et par nye for hver side. Det føles ikke nytt. Jeg ser for meg at det blir lett å porte over kart fra det første spillet og samtidig beholde mye av balansen. Ja, til og med spesialkart kunne vært greie – men jeg tror nok det er litt mer avansert enn som så.

Lydene er fortrolig til originalen, og det er litt godt å gjenkjenne melodiene når man spiller. Det er selvsagt ny musikk, men de er tungt basert på originalen.

Matchmakingen er et område hvor Blizzard satser sterkt. Grensesnittet er pent, men føler og at det blir litt rotete. Sikkert en liten vanesak, for det visuelle har en god apell.

Ellers er det kampanjen jeg virkelig ser frem til. Hvis det var noe Blizzard klarte veldig godt i Warcraft III, så var det historiefortelling ved bruk av spillets motor. De legger til så mange muligheter i kartverktøy som ikke er tilgjengelige ellers i spillet, så mange muligheter at man kan lage effektive rollespillkart.

I betaen kan man kun spille mot en veldig lett datamotstander, eller andre betaspillere. Jeg er mest glad i samarbeidsspill, så jeg kan dy meg for betaen akkurat nå. Men jeg ser virkelig frem til historien de kommer med.

110 kr? Er du gal?

Det er viktig å holde seg i form. Da jeg bodde i Kristiansand spilte jeg i en periode squash ca. en gang i uken. Så flyttet squash-partneren min, og det dabbet av. Vi betalte i underkant av 600,- i året, pluss dubletter til strøm.

Nå tenkte jeg å begynne igjen. Det er faktisk en squash-hall hvor jeg bor nå, og jeg har funnet en ny treningspartner. Så en dag dro vi ned for å prøve litt.

Hvor mye koster det for squash?
110 kr for en time.
Til sammen, eller per person?
Per person.
En liten tenkepause…
Vi kommer nok bare til å spille i 10-15 minutt, kan vi betale for det?
Nei, dessverre. Det er en full time.
Hvis man er medlem, da?
50 kr per gang.

Og for å bli medlem koster det 390 i mnd. Du kan jo kjapt se at dette er svindyrt. Hvordan klarer de å rettferdiggjøre en slik pris? Det kan umulig være mange som nytter seg av et slikt tilbud.

Hadde vi trent 2 ganger i uka hadde det ikke vært så galt, men når begge har lite tid til overs eller faste planer i uka, så er sjansen minimal for det. Vi var helt nødt til å betale for hele treningssenteret for å få lov til å bruke squashhallen.

Denne gangen gikk det å betale 200,- siden det var det vi hadde i kontanter der og da. De tok selvsagt ikke kort.

Så, det var mitt lille håp til å komme i form igjen. Trening skal jo helst være gøy for å være motivert nok til å drive med det – spesielt om man er i så dårlig form som meg.