Omtale: The Hunger Games – Catching Fire (Film)

Catching Fire

You saved us. I know that. But I can’t go on acting for the cameras and then just ignoring each other in real life.

– Peeta

Den første filmen fikk ikke stor kjærlighet av meg. I etterkant har jeg fått vite hvordan bøkene fremstiller historien og mye mer av det som ligger bak kulissene. Så i den henseende måtte jeg se filmen på nytt og håpe inntrykket ville være annerledes. Det var det ikke. Den originale filmen er virkelig bare flat og bortimot kjedelig å se på. Men en oppfølger er ikke alltid en dum ting, spesielt ikke når det kommer en ny regissør på banen (). Så jeg var spent på denne, spesielt med tanke på den symbolske ilden som skulle bli tent i folket.

Ett år har gått siden de forrige lekene. Katniss og Peeta skal reise rundt blant distriktene og fortelle hvor flott og vakkert Capitol og samfunnet er. Forholdet dem imellom er fremdeles anstrengt. Peeta er fremdeles glad i Katniss, men Katniss har Gale hun er glad i, men må vise til verden hvor flott hun og Peeta har det sammen. Reisen går ikke etter planen, for selv hvor hardt de prøver å overbevise folk om det de blir tvunget til å fortelle, så husker folket bare én ting: jenta som trosset regjeringen foran hele befolkningen – og fikk slippe fri. President Snow er aldeles ikke fornøyd med at opprør begynner å vokse i folk, så han strammer inn grepet og setter ut Fredsvoktere overalt og kjører et hardt løp, med portforbud hvor brudd på dette fører til å bli drept på stedet.

Det er nå den 75. leken på rad. I den sammenheng – sammen med presidentens desperasjon – blir det en spesiell lek. Høstingen skal nå velges ut fra tidligere vinnere i distrikene. Katniss er selvsagt den eneste jenten fra distrikt 12, og det er en del av planen. Haymitch blir valgt av guttene, men Peeta melder seg frivillig i hans sted. Så langt har filmen vart i 60 minutt, og det har faktisk ikke skjedd all verdens. Vi får noen små innblikk i opprør rundt omkring, men det er kun gjennom Katniss’ øyne som ser dette gjennom monitorer i rom hun ikke skulle vært i. Det er svært lite vi blir fortalt om omverdenen og hvor mye hun betød fra det tidligere, annet enn deres reaksjoner under talen dems der de reiser mellom distriktene.

Etter nesten halvannen time så starter lekene. Lekene denne gangen følte jeg var som om jeg så på en slags Jumanji. Det skjer fryktelig mange ting her, alt fra bavianer som angriper til gasskyer av den ekstremt farlige sorten. En slags «hva kan vi finne på nå»-faktor som jeg ikke kunne sette pris på. Jeg aner ingen ting om hvor mange deltakere som ennå lever. Vi får nesten aldri se nærkamp; vi hører bare kanonene i bakgrunnen. Det blir en slags kamp om overlevelse i stedet for den direkte konflikten deltakerne seg imellom. Allianser og samarbeid er ikke noe problem. Jeg lurer på hvordan folket reagerer på dette, men det får vi ikke se noe til. Det meste om folket og deres reaksjoner er helt skjult. Det kan godt være at det stemmer overens med boka, men jeg savnet å se dette. Hvorfor heter filmen «Catching Fire» når den ikke viser noe av det?

Kort sagt er historien veldig tynn. Vi får levert veldig mye av det samme som den forrige filmen hadde. En introduksjon, oppvarming til lekene, lekene og en slutt. Men det skjer svært lite i denne filmen. Svært lite. Det oppstår en del kjemi mellom Peeta og Katniss som virker interessant, men det kunne blitt fortalt mye fortere. Når filmen er ferdig er det ingen tvil om at neste film har plass til mange store øyeblikk. Men etterpå satt jeg med en følelse av at hele filmen bare er en transportetappe fra den forrige til den neste.

[terningkast:10]

Igjen: jeg har ikke lest bøkene, men ut fra filmene så sitter jeg igjen med en følelse av å ha sett «ingenting». Aldri ble jeg redd for Katniss og aldri følte jeg det var noen ordentlige trusler. De lidelsene hun går gjennom får jeg ikke medfølelse for. Kanskje det er fordi filmen er beregnet på et yngre publikum?

Ut fra mitt ståsted som bare har filmene å forholde meg til så er dette en platt opplevelse. Salen bestod vel av 80% jenter langt under min alder, og det virket som om de tok filmen til seg. Filmen endte med en applaus fra publikum, som tydeligvis hadde kost seg. Jeg ventet egentlig på at filmen skulle slutte, etter nesten to og en halv time med transport. Men likevel sitter jeg med en følelse av at neste film kan bli bra.


Himmelsk spillvinter i mars

Det føles så lenge siden. Men det er bare såvidt gått en måned. Likevel er MidWinter 5 langt unna, og det er mye lengre til MidWinter 6. Men det gjør ikke noe, her kan du nemlig få med deg en del av stemningen og opplevelsen vi hadde. MidWinter er som kjent et åpent arrangement som tilbyr gamere, familier og barn til å komme og spille morsomme og utfordrende spill. Her går det i det vide og brede når det gjelder vanskelighetsgrad og spilletid.

Hvis du vil ha litt skriftlig og fyldigere informasjon kan du jo sjekke Sveinmains liste over dag 2, dag 3 og den siste dagen, eller min egen rapport fra langhelga.

Det har vært litt problemer med at videoen stopper opp. Hvis den gjør det, se den direkte hos Youtube.

Brettspillvideoomtaler – alt i ett ord! Og mange videoer

Jeg står jo i fare for å neglisjere hele bloggen min! Jeg har vært så opptatt i det siste med bloggen til Preikestolen Gamers og Fotoklubben i tillegg til alle brettspillomtalene mine at jeg har nesten ikke mer å by på. Prøver samtidig å skille ut brettspillgreiene mine til PG-bloggen, men det er ikke alltid så lett det heller, for der skal det være plass til andre ting også.

Men! Nå er jeg altså snart oppe i 50 videoer. Jeg er i gang med #48, så hva kommer #50 til å bli? Hvis du har forslag og ideer, tar jeg gjerne imot dem.

Her er altså mine videoer pent og pyntelig listet opp i en fin Youtube-strøm. For å abonnere på videoene mine kan du gå til BGG-lista mi (alltid oppdatert) og evt. legge til RSS-feed.

 

Dramascassonne

Vel, Carcassonne er noe de fleste begynner å kjenne til – eller i det minsta har hørt om. Så med den viten er det sjeldent lite å rope hurra for når en kamp er over.

Men så kommer det en gang i blant at det er en spennende avslutning på en runde, og da passer det jo fint å skrive litt om det. (egentlig fordi jeg kjeder meg litt akkurat nå)

Så, without further ado, her er en «episk» kamp mellom lindseth, Trondzone og meg:

20110516-125450.jpg

Kampen var jevn, men det var nå tydelig at Trondzone ville gå av med seieren. Lindseth hadde så langt mest poeng, og det var fremdeles noe telling som gjenstod. Men i denne tellingen lå det meeples ute på feltene, og jeg var i flertall. Men ville det være nok til en seier for meg?

20110516-125620.jpg

Det ble virkelig jevnt, og det var morsomt å få en litt spennende opplevelse av Carcassonne på mobil-utgaven. Men det hadde ikke fungert om det var det samme mot dataen. Det må være blant folk, helst folk man kjenner, og det må være mulighet for kommunikasjon.

Nytt liv, kapittel 1!

Wow, nå har det gått unna i svingene! Fra å være familiefar i selveid hus til å være ungkar i egen leilighet igjen, plutselig overstått. I dag fikk jeg siste lass og kjøleskap, komfyr og oppvaskmaskin kom levert på døra. Men det har vært en hektisk uke!

Først og fremst gikk hussalget over all forventning. Det var gøy å høre meldingene ramle inn på mobilen om nye bud. Noen budøkninger var relativt mindre enn andre, og motsatt. Men slik er det jo, og det er spennende. Jeg hadde 3 uker på meg til å finne nytt sted å bo og få ryddet og vasket ut av huset. Det er kort tid, det!

Jeg fikk sett på et par leiligheter, og den andre jeg så på falt jeg for med en gang. Både innholdsmessig og prismessig så passet dette godt. Ikke minst tidspunktet! Jeg kunne begynne å flytte inn 3 dager før jeg måtte overlevere gamlehuset. Min gode venn Aril kom reisende for å hjelpe meg med flyttingene hele uka, og det har vært helt flott å ha den slags hjelp når det trengs. Ikke minst godt selskap, også! Saulius fra brettspillklubben stilte opp på dagtid uten spørsmål, med både varebil og tilhenger. Begge to hjalp meg med flyttingen av møbler og dill, og plutselig hadde jeg flyttet over det essensielle for å faktisk kunne flytte.

Tusen, tusen takk!

Nedvasken gikk også unna, og Aril var ferdig i rommene før jeg fikk sukk for meg. Bilen hans ble nok en gang stappet til randen med saker og ting som jeg ikke aner hvor jeg skal plassere, og huset ser nå strøkent ut. Nesten så jeg kunne tenkt å flytte inn igjen. Men bare nesten. Min nye leilighet er akkurat passe stor for meg og har det jeg trenger. Ikke minst er den god og varm og har mye leveareal. Nå kan til og med gutten min få seg sitt eget rom når han er på besøk. Det blir stas.

Men det har ikke vært bare arbeid, da hadde vi vært utbrent. Aril ble med på det sedvanlige PG-treffet på mandag, hvor vi fikk spilt Battlestar Galactica. Det var et kjempetøft spill med enormt mye motstand i. Alle er hele tiden med og gjør større avgjørelser, men hvem som stemte hva, det ble aldri helt enkelt. Jeg likte det godt, noen andre likte det litt mindre.

På lørdag inviterte jeg Vegard og Pift til en Dungeon Lords-sesjon. Dette er folk som liker både temaet og mekanismen, og etterpå kunne vi ta en runde Shadow Hunters. Begge spillene falt i smak for alle fire, og SH spilte vi hele 4 ganger den kvelden. Aril hadde mange spill han hadde hatt lyst å prøve, så jeg gjorde så godt jeg kunne å finne frem til disse. Vikings og Rivals of Catan ble også spilt, og det fungerer fint med to spillere. Spesielt Rivals, det er jo kun for to spillere.

Det har gått slag i slag, og det er godt å kunne slappe av noen minutter i sofaen og skrive litt. Nå er det restemiddag fra i forgårs, så sal jeg få montert hvitevarene. Til slutt er det overlevering av nøkler og gjennomgang av hus, og så er det overstått. Skal bli deilig.

Følgende spill tenkte Aril og jeg å sette opp og prøve, men det viste seg å være så enormt at vi ikke klarte det helt. Mulig fordi klokka var 3 på natten, for spillet virket ikke så altfor avansert. Men veldig, veldig massivt. Bare brettet okkuperte hele stuebordet mitt. Det var synd vi ikke fikk spilt det, for både Aril og jeg liker slike spill. God tur hjem, Aril, og hils dine 2 og 1/2.

Og til slutt, her er oppsummeringen av Battlestar Galacitca!

Enda en video! Denne gangen snakker jeg om 7 Wonders

Nå er det over to uker siden forrige video, og det har sine naturlige forklaringer. Vi har nemlig nylig prøvd å få huset solgt – og solgt ble det. Som du vet så går det bort veldig mye tid på å forberede visning, foto og diverse. Men nå er det over, og jeg kunne endelig ferdigstille en video jeg har holdt på med i rykk og napp.

Spillet er 7 Wonders. Et underverk av et kortspill. Joda, jeg tar kortspill under brettspill-kategorien i videoene mine. Håper du blir overtalt, for dette er et flott spill om man er flere enn 3 spillere!

Alene med Tantrix

Plutselig var jeg alene. Tiden er tøff. Får tida til å gå. Dette spillet skulle i følge instruksene vare i minst 2 timer, men jeg har brukt en halvtime til sammen på dem… Så, i kjedsomhetens og frustrasjonens navn så slenger jeg ut løsningene mine her.

Det morsomme er at jeg brukte lenger tid på 5-7 brikker enn 8-10.

3 brikker - Gul

4 brikker - Rød

5 brikker - Rød

6 brikker - Blå

7 brikker - Rød

8 brikker - Blå

9 brikker - Gul

10 brikker - rød

10 brikker - blå

10 brikker - gul

Hvis du fremdeles leser, så ja: jeg er alene igjen. Det er blitt slutt mellom meg og samboer. Dette er helt ferskt, så det er veldig mye som gjenstår og ting som må ordnes. I’ll be back.

Carcassonne for iPhone/iPad/iPod

Carcassonne

Dette er bare en kopi av innlegget mitt fra Preikestolen Gamers. Men jeg legger det ut også her! Hvis du vil ta en match, så legg meg til i spillet! Invitasjon kan sendes til carcassonne@takras.net 🙂


Siden undertegnede har stor interesse for det som beveger seg av ting og tang på iPhone, tenkte jeg det naturlig å lage noen spillomtaler av brettspill som har blitt overført til iOS. Jeg bruker mye av tiden på å sitte på ferje på vei til og fra jobb, og hva passer vel bedre da enn en søtsak av et brettspill å kose seg med under ferden?

Den aller største utfordringen med å gjøre brettet om til mobil, er størrelsesforskjellen. Fra å kanskje dekke et helt bord hvor mange deltakere sitter rundt og nyter herligheten, skal det presses inn på en skjerm på størrelse av hånden din. Og hva med de andre deltakerne? Skal man kunne spille alene? Skal det være greit å sitte og vente på mobilen på tur, uten å se noe underveis? Utfordringene er mange, og flere enn dette.

Det er derfor Carcassonne får æren av å åpne spalten, rett og slett på måten denne retten er overført til mobilen, og hvor eksemplarisk det faktisk kan gjøres!

For det første er musikken veldig vakker. En flott, idyllisk, og veldig passende melodi fyller hodet med en behagelig tone som virkelig setter stemningen for spillet. Dette er musikk som hadde egnet seg godt i bakgrunnen på en av PGs spillkvelder om vi skulle funnet frem Carcassonne. Dersom det er første gang man spiller det, vil en flott og innlevelsesrik person spørre deg og fortelle deg om hvordan man går frem. Jeg følte meg virkelig velkommen.

Når det gjelder grafikken, er saken slettes ikke annerledes. Hver eneste brikke er mesterlig overført til digital form, og uansett hvor nært eller fjernt man går fra brettet, så ser det virkelig, virkelig pent ut. Det er nesten så man skulle printet ut brikkene på nytt ut fra disse bildene (men bare nesten). Figurene du kan kjempe mot er enkle, men viser fine karakterer. For meg så måtte jeg nesten ta en runde ekstra, kun for å se litt mer av grafikken.

Akkurat startet en runde. Bare se hvor elegant det ser ut.

For å legge ut en brikke, må man selvsagt lete etter passende steder brikken kan gå inn i. I virkeligheten kan dette være en utfordrende oppgave, og det åpner selvsagt for feilplasseringer og lettelser for motstanderen. I denne versjonen, derimot, får man en lett oversikt over hvor brikken kan plasseres og roteres. Selv om dette kanskje fjerner overraskelsesmomentet, gir det en flott mulighet for å ta en kjapp runde mot dataen eller andre, da selve den ventetiden forminskes mye.

Er du likevel alene og ønsker å finne motstandere, kan du spille over internett! Er du heldig slipper du å vente for lenge, og klar til å spille. Hver deltaker har 60 sekunder på hvert trekk, og siden det er lett å plassere brikkene sine, tar det som regel mye kortere tid enn det. Flyten var fin, ventetiden liten, og utfordringen stor. Problemet med å ha spillet på mobil – fant jeg ut – var at noen ringte mens jeg lå an til seier mot en motstander. Siden samtalen tok flere minutt, tapte jeg på default. Det er prisen å betale for å ha ting lett tilgjengelig. Selvsagt hadde jeg valget å ikke svare telefonen, men det ville vært uhøflig.

Det er til enhver tid mulighet å se hva slags brikker som gjenstår i bunken, men ikke rekkefølgen.
Her har jeg prøvd så godt jeg kan å sanke poeng i Solitaire-modus

Hva om du vil spille helt alene? Dataen gir en god utfordring, og du kan velge forskjellige vanskelighetsgrader. Blant annet kan du velge «uforutsigbare» motstandere, som gjerne legger brikken en plass du ikke ville trodd gagnet noen. Det kan jo kanskje bli litt kjedelig å vente på dataen, og da finnes det en løsning også for dette. Nemlig Solitaire modus!

Denne modusen fjerner menneskebrikkene og motstandere fra spillet. I stedet får du en forhåndsdefinert rekkefølge på brikkene dine (ukens utfordring). Hensikten nå er å gjøre best mulig utnyttelse av bordet, og få brikkene til å danne poengområder på best mulig måte. Du er helt alene, har kjempegod tid, og kan velge alt selv. Alt utenom rekkefølgen på brikkene. Her gjelder det å ikke få redusert poengene underveis.

Spillet er per dags dato kun originalutgaven, og inneholder ingen utvidelsespakker. I følge bloggen til utviklerne står dette høyt på listen, og vil mest sannsynlig komme som kjøp man kan gjøre inne i spillet. Jeg venter i spenning på disse utvidelsene, det kan nok tilføye enormt mer tid og utfordring på lengre sikt. Hvis du har iPhone eller iPod og vil se hvordan et brettspill fungerer der, så er Carcassonne en sikker vinner, tross litt stiv pris. Du kan søke på telefonen selv, eller bruke iTunes.

En klubb her og en klubb der

Nå som jeg har litt overskudd igjen, er det på tide å bruke det til noe fornuftig. På forsommeren ble jeg medlem i fotoklubben og har vært med på et par av deres turer allerede. Det har gitt mange gode inntrykk og selvsagt noen bilder ekstra.

Nå skal det sies at aldersfordelingen i den klubben ikke er i min favør. Jeg er yngstemann for å si det slik. Plutselig en dag så var det jo slik at jeg fikk øye på (madammen som viste meg) en liten artikkel i lokalavisen Strandbuen.

Det kunne vært noe for meg. Jeg elsker brettspill, men har ikke hatt mange anledninger til å spille hjemme. Joda; sjakk, monopol og slike spill går, men ikke de mer avanserte. Jeg har blant annet Order of the Stick og Warcraft III. De krever litt mer enn det Monopol gjør. Da kunne det vært godt å vært sammen med noen en kveld som deler nysgjerrigheten.

Men holdt det for meg å bare bli medlem i disse klubbene? Nei, selvsgt ikke. Jeg kunne tilby kompetansen min, en type de ikke har hatt i klubben tidligere. Og med min nyfunnede overskudd, så var det klart jeg tok litt initiativ.

I fotoklubben skøt de aller fleste i JPG, og bildestrukturen ble gjort i form av kataloger nøstet i et dusin andre lag med kataloger. På tide med noe nytt, vi lever tross alt i 2010.

I forrige klubbmøte introduserte jeg dem for Lightroom 3. Aller først viste jeg forskjellen på JPG og RAW ved å vise hvor mye data man mister ved å skyte i JPG, og all den ekstra kontrollen man får i form av fargestyring, eksponering og masse annet. De ble veldig overrasket og overbevist. Problemet tidligere var at ingen har hatt noe program som kunne håndtere RAW-formatet.

Da jeg i tillegg viste de hvordan de kunne strukturere bildene sine i form av nøkkelord, smarte mapper og andre kodesystemer, tror jeg at jeg vant frem. Nå gjenstår utfordringen for dem å lære seg dette utrolig kraftige – men enkle – verktøyet.

Så var det spillklubben. Preikestolen Gamers som de kaller seg. Etter en runde med det første brettspillet tenkte jeg at det kunne bært greit å ta en liten timelapse av et spill. De skjønte straks hva det var, og ingen hadde noe i mot det. Men de hadde ingen god måte å vise video på. Så jeg opprettet en YouTube-konto for dem og koblet den med deres blogspot-profil.

Blogspot? Den slet visst med å håndtere store bildefiler. Og brukerkontrollen der er praktisk talt ikke-eksisterende. Da opprettet jeg og fikk kopiert innholdet til en WordPress-konto istedet. Der kunne de laste opp store bilder.

Så fra å gå fra 100% sykemelding til å være noe aktivt på jobb igjen samt tungt engasjert i et par klubbers nyvinninger må sies å være en god ting. Fremgang!

Halo: Reach

Sitter du der og lurer du på om du skal anskaffe deg Halo: Reach? Liker du Halo-spillene? Ja? Hvorfor sitter du der fremdeles? Løp og kjøp! Dette er et fullverdig tillegg i en allerede flott serie.

Hvis du fremdeles er usikker, finnes det mange grunner til å overbevise deg om at dette er verd å ha. Spillet er satt på (og over) planeten Reach. Handlingen foregår før det første Halo-spillet, der du spilte som Master Chief. Denne gangen inntar du rollen som en Spartan i skvadronen Noble. Du er Noble 6.

Hvis du husker fra tidligere spill med Master Chief, var det superhjernen (den kunstige intelligensen Cortana) som klarte å finne Halo og var selve nøkkelen for å hindre menneskehetens utryddelse. Dette er fortellingen om hvordan de klarte å berge den siste gjenlevende kopien av de opprinnelige 20 superhjernene som ble laget.

Spillet starter med at skvadronen din blir sendt til å undersøke en kommunikasjonspost som plutselig har sluttet å sende signaler. Med mistanke om at det er en opprørsgruppe som står bak, blir det plutselig store problemer når de oppdager at det er rasen Covenant som har skyld i ugjerningen.

Dette er det siste Halo-spillet som utviklerselskapet Bungie vil komme ut med. Og med det i tankene, har de gjort sist ytterste for å gå ut med et smell. Spillet er proppfull av historie, hendelser og nye elementer, noe som virkelig gjør dette en morsom opplevelse fra start til slutt.

Mange av våpnene er akkurat slik du kjenner dem. Men siden handlingen foregår i tiden før tidligere Halo-spill, vil du finne en del våpen som ligner de du allerede er vant med, bare i en litt svakere variant. Spesialegenskaper som for eksempel det å bli usynlig var en stor fordel i for blant annet Halo 3. Men i Reach vil også den som blir usynlig ha en stor ulempe i form av forvrengning av lyd og radar, og må forholde seg veldig stille for ikke å bli sett.

Spillet er selvsagt ikke uten sine feil. Jeg spilte gjennom kampanjen på Heroic vanskelighetsgrad. Til tider føltes det helt umulig, og jeg måtte støtte meg til mine lagkamerater som – mot all formodning – er uovervinnelige med mindre de har en planlagt dødsscene fremover. Når de går ut i strid, kan de drepe fiender samtidig som de kan ta i mot uendelig mengder med skade, uten å dø. Da var det endelig en liten sjanse for at jeg ikke døde i de nærmeste 30 sekundene.

Den kunstige intelligensen til mine lagkamerater var heller ikke særlig å skryte av. Dersom jeg gjorde noe som kanskje var utenom de utviklerne så for seg, endte det gjerne med at de bare ble stående på plassen sin, uten å følge meg videre. Med mindre jeg døde, da.

Og jeg må si jeg hadde større forventninger til grafikken. Etter spill som Gears of War 2, var dette særs skuffende. Det var som å gå tilbake i tid. Til Halo 3, kanskje. Skuespillerne til lagkameratene dine er også noen tatt fra nederste hylle. Her er det overdrevne aksenter og rett og slett dårlig skuespill. Jeg irriterte meg grønn over de dårlige stemmene.

Forhåndsvisning av kampanjen, med kommentarer fra skaperne.

Men! Til tross for disse irriterende elementene er det bare godord å si. Kampanjen er virkelig flott og spennende, og skvadronen jeg er en del av er meget dedikerte i sitt arbeid. Det handler ikke om seg selv, men om oppdraget. Oppdraget må utføres til enhver pris. Om det så måtte bety selvoppofrelse.

Av nytt innhold finner vi blant annet mange nye våpen og nye – meget utfordrende – fiender. Vanskelighetsgraden har virkelig økt, og av og til må du virkelig tenke for å klare deg gjennom havet av fiender. For de som bare måtte ønske å ta det rolig, finnes det selvsagt reduserte vanskelighetsgrader.

Jeg ble òg positivt overrasket over en ny spillmodus. Jeg er allerede vant med bil- og flykjøring, men nå har de altså lagt til nok en type kjøretøy. For å ikke ødelegge overraskelsen, skal jeg ikke si hva det er. Men det ga meg en god, nostalgisk følelse til spill jeg spilte da jeg var ung.

På figuren din kan du egendefinere skulderpartier, hjelm og tilbehør, kne- og ankeloppgraderinger og andre ting. Til og med stemmen din kan du endre på. Så når du spiller på nett kan du være ganske sikker på at du vil ha et unikt utseende. For å oppgradere spartanen din må du ha tjent opp nok seierspoeng.

Seierspoeng kan du oppnå ved å utføre små utfordringer mens du spiller. Det kan være å drepe 200 fiender i løpet av dagen, eller bruke klebrige granater til å sprenge et visst antall fiender. Dette tillegget hjelper til med å forlenge spillets varighet, og oppfordrer til å spille mye, blant annet på nett.

Hele omtalen er basert på enspillermoduset. Jeg vet at de har oppgradert Firefigt-moduset. Dette var noe jeg virkelig likte fra Halo: ODST, og er helt topp underholdning med venner. Og nå har de lagt til nytt innhold og gjort det lettere for å finne medspillere. Det kan bare ikke slå feil, og jeg gleder meg spent til å prøve dette med venner.

Joda, jeg har nevnt et par negative sider med spillet, men i det hele er de bare flisespikkeri. Alt det andre veier virkelig opp for dette, og vel så det! Som jeg nevnte innledningsvis er dette et fullverdig tillegg til serien, og jeg kan virkelig anbefale det, enten du er kjent med Halo-serien eller ikke.

Omtalen er skrevet for Microsoft Alpha.