Omtale: The Hunger Games (Film)

Go on! Shoot, and we both go down and you win. Go on. I’m dead anyway. I always was, right? I couldn’t tell that until now. How’s that, is that what they want? I can still do this… I can still do this. One more kill. It’s the only thing I know how to do, bringing pride to my district. Not that it matters.

– Cato

Første gang jeg hørte om navnet var fra da jeg så traileren på Apple.com. Og så kom det mange oppslag i media, og enda mer i media. Det holdt på en stund, så da måtte jeg til selvsagt sjekke ut hva dette her var. Jo akkurat, det var en filmatisering av nok en stor bokserie jeg ikke har hørt om. Ikke så veldig rart, da jeg ikke akkurat er målgruppen til forfatteren. Men film, det er jeg glad i uansett. Og traileren birket lovende; 24 folk inn, kun én ut. Et ikke originalt opplegg, men det kan absolutt bli spennende.

Så, over til filmen. Jeg har som sagt ikke lest noe her, så alt av historie og bakgrunnshistorie jeg får med meg var fra filmen alene. I denne tenkte verdenen har det for over 70 år siden vært en stor krig mellom oppstandsbevegelsen og regjeringen. Regjeringen vant, og de tolv distriktene som var med i opprøret måtte komme til en enighet. Av en eller annen grunn ble det bestemt at hvert distrikt, skal hvert år, presentere to personer – en i hvert kjønn – til å delta i det som heter Dødslekene. Eller «Hunger Games». Alle disse 24 skal kjempe til døde i et begresnet område, og vinneren får ære og penger. Personene som velger må bære mellom 10 og 16 år gamle, eller noe slikt. Hovedpersonen ( husker ikke navnet. Kitten? ) har så og si eneomsorg for lillesøsteren sin, da moren tydeligvis ikke er helt egnet til å gjøre det selv. Selvsagt blir lillesøsteren valgt ut, og Kittekat melder seg frivillig.

Men allerede nå har ikke filmen klart å selge prinsippet. Alle lederne og de rike distriktene har overdådig med kostymer og sminke at det blir for dumt. Ingen ønsker å bli utvalgt, men det er likevel en ære å representere sitt distrikt. Det skifter ofte hva som er bra og dårlig. Dessverre er det ikke det eneste som skifter.

Kamera skifter. Å, som det skifter. Begynnelsen var et dårlig tegn. Katti løper ut i skogen, og kamerat skifter fokus, skifter vinkel, skifter område fortere enn øyet får med seg. Nesten aldri blir det gjort etableringsbilder, og alltid fikk jeg en følelse av å sitte i en karusell. Dette var til tider så stressende at jeg bare måtte lukke øynene og lene hodet tilbake. Det var helt umulig å få med seg hva som skjedde. Hva, hvem blre drept nå, ble noen drept? Fikk hun et kuttpå seg? Åh, hvor kom han fra, var han der hele tiden? Nei, kameraføring er alene nok grunn til å trekke ned filmen mange karakterer.

Men det er ikke bare kamera som oppførere seg merkelig. Filmen baserer seg på at vi skal følge Katty, som en ydmyk storesøster som passer på søsteren sin. Hun er en meget dyktig jeger, men har ingen sosiale antenner. Vi skal heie på denne damen. Men jeg aner ikke hvorfor. Jeg får mer lyst å heie på gutten fra distriktet. Han har karisma, men tror ikke på seg selv. Han har en selvoppdsgelsesferd å gjennomføre. Hun vil bare bli ferdig med det, og aller helst unngå alt. Jeg klarte ikke bli knyttet til henne. Hun var kjedelig, ovenpå, og manglet utstråling. Hun var bare en uheldig jente som ble valgt ut til å være med. Bare at hun meldte seg, da.

Underveis skal alt dette vises på TV for de som ikke deltar. Dette er e stort show. Virkelig! Men det kommer aldri frem hvorfor dette knytter sammen distriktene, hvorfor folk liker showet, eller hvordan det presenteres til publikum. Det er korte klipp fra en kommentatorbod der to menn snakker om kostymene til deltakerne. Jaha, er ikke dette som å se på E! kanalen? Og så kommer det noen kjipe intervju. Intervju med deltakerne. Visstnok har tusentalls med mennesker tatt seg bryet med å kle seg i sitt beste og møte opp på dette teateret. Og hva skjer? Jo, de snakker bare litt løst. «Hva var dine siste ord til lillesøster?» Dype ting, altså.

Men vent, det er mer! Sponsorene! Under kostymedramaet og all opptrening, får vi aldri inntrykk av at det er noen intriger. Deltakerne bare trener. Og under slt dette skal rike folk bestemme seg for å hjelpe deltakerne i arenaen. Og det er ekstreeeemt viktig å bli likt. Katinka gjør det visst godt, og får mest poeng av alle. Men disse sponsorene, de gjør ingen ting. Det hender at hun får et par hjelpefallskjermer underveis, men det virker mer som en tjeneste fra hennes mentor. Og mentoren, han er et kapittel for seg selv, fra å være håpløs alkoholiker i det ene øyeblikket, til å være en god hjelper deretter. Og dette var det guttekandidaten som ordnet. Hvor er hans historie?

[terningkast:06]

Men la meg til slutt si at det var en underholdende film. Den virket lang, og det var nok fordi den varte 2t 24m. Var den verd kinopenger? Ikke for meg. Men det var veldig enkelt å prate negativt om filmen etterpå. Dette er slakt arbeid fra regissør, og ansvarlig for kameraføring burde få fyken. Og Caesar har ledet dette TV-showet så lenge?! Nei, beklager, det er som sagt altfor mye å sette fingeren på her.

Omtale: Prince of Persia (Film)

Film basert på spill gir meg øyeblikkelig én tanke; Uwe Boll. Et navn jeg frykter – virkelig frykter. Dårlig film personifisert i denne gale tyske regissøren. Han står for veldig mange filmatiserte spillhistorier – og gjør det fryktelig dårlig.

Heldigvis er han ikke bakmannen av Prince of Persia: The Sands of Time. Det gir grunnlag til at filmen kan være bedre enn totalt søppel. Og sannelig gikk det ikke bra.

Filmen er basert på historien fra spillet ved samme tittel. Jerry Bruckheimer er produsent og har Disney med seg på siden. Denne kombinasjonen fungerte ypperlig for Pirates of the Carribean, derfor hadde jeg et visst håp om at det kunne gå bra for dette prosjektet. Jake Gyllenhaal har hovedrollen som den ene kjekke prinsen Dastan i en brødreflokk på tre. Han er dog ikke deres sanne bror, men ble tatt inn av kongen da han levde som en gategutt i Persias store rike for mange hundre år tilbake.

Prinsen har mye muskler å vise til. Han vil trenge dem.

Hans engasjement og vanvittige styrke og fleksibilitet gir ham en fantastisk fordel når det gjelder kamp og krig, og han viser seg ikke bare å være en dyktig kriger på slagmarken, men også når det gjelder å gjøre det rette. Problemet oppstår når han erverver en magisk dolk, og senere blir beskyldt for å ha drept kongen – hans far. Han må flykte, og han vet ikke hvem han skal henvende seg til. Han mistet alt. Ingen til å stole på.

I’ve seen it’s power with my own eyes. Releasing the Sand turns back time. Only the holder of the Dagger is aware what’s happened.

– Dastan

Intrigene er mange og situasjonen er uheldig. Ferden er godt fortalt og er full av god humor og sekvenser man husker fra spillet. Løping opp vegger, hopping fra pæler til gardiner og hustak og vanvittige kamper mot store flokker av soldater. Ikke bare er scenene vanvittige, men det er lett å følge med. Bevegelsene sakkes ned for at vi skal kunne se hva som skjer – heldigvis!

[terningkast:15]

Nå viser ikke Gyllenhaal seg for å være den beste skuespilleren. Dastans bror Tus (spilt av Richard Coyle) har en langt bedre opptreden og kunne bært filmen godt, men Gyllenhaal har et ansikt som viser uskyld og godhet. Han passer rollen sin, men bærer på ingen måte filmen videre i sin skikkelise som prins.

Jeg var godt fornøyd med opplevelsen, en opplevelse som gjør seg godt på kino om man er i godt lag. Hvis du likte filmer som Mumien eller gjerne en av Indiana Jones-filmene så er det mye godt å hente ut fra denne. En ekstra bonus for de som har spilt spillene i den senere tid.

Omtale: District 9 (Film)

This whole’s thing’s under your shack? For 20 years, you’ve had this fookin’ thing hidden out here? This is, this is very illegal, I mean, this is… this is a find.

– Wikus

Navnet Peter Jackson er et navn vi alle kjenner til. Om ikke, så vet du i hvertfall om Ringenes Herre-filmene han har regissert. Navnet hans har stor makt i filmens verden. Og i år presenterer han District 9.

Presenterer, ja. Noen andre har regien. Men å få Jacksons navn på plakaten er intet liten bragd. Forventningene blir skyhøye, og media skriver om alt de kommer over av denne filmen.

Traileren fremstår som en dokumentar, og dette representerer filmen i høy grad. Romvesner har landet på jorden, men de mangler drivstoff og midler for å dra bort igjen – og ikke minst ta vare på seg selv.

De har landet i Afrika, hvor de sidestilles med flyktninger. De får faktisk sitt eget distrikt, kalt nr 9. Her er de isolert fra utenomverdenen, og de får ikke lov til å dra ut av dette området. De er underpriviligerte, og deres liv betyr lite.

Mennesker har opprettet en organisasjon som skal håndtere dette området, under ledelse av Wikus. Han er en hyggelig person som ikke helt forstår problemet de besøkende har når han kommer med en lovendring om å flytte dem til et annet distrikt. Han ser positivt på alt, og han verdsetter faktisk livene deres.

Det tar en god stund før filmen går over fra å være dokumentar til film. Men når det skjer, sitter man i spenning på hvordan det kommer til å gå. Man sitter gjerne og tror det ene, men så skjer gjerne det andre. Og når man senere tror man har skjønt det, er det ikke helt slik likevel. Ganske fantastisk, spesielt når det gir mening.

Helten vår er ingen helt i det hele tatt, bare en som står ovenfor en svært uvanlig hendelse og en organisasjon han trodde han kjente, men som nå går imot ham med alt de har. Hans eneste tilflukt: distrikt nr. 9.

Herfra og ut er det storslått action og flotte kampscener. Noe er ganske så forutsigbart, men det er fremstilt på en særegen måte som gjør at det føles nytt. Men det beste med det hele, er at det settes fokus på flyktningerleirer.

Vi ser undertrykkelse. Språkforvirringer. Frykt. Nedlatende holdninger. Hat. Hunger. Alt som faktisk er hverdagen for mange selv i dag. Det representere i form av utenomjordiske som bare vil hjem, men må være under menneskers domene.

[terningkast:16]

At de besøkende har et arsenal som kan destruere mennesker lett som å blunke, ser ikke ut til å affektere de besøkendes handlinger. De lar seg faktisk undertrykke og gjør kun motstand når de møtes med vold. Og vold er noe mennesker kjenner godt til.

Som en actionfilm er dette å anbefale. Men den har også et kraftig budskap til oss iblant alt som skjer, typsik god gammel science fiction. Og det liker vi. Når den i tillegg kunne vært presentert som en god tv-dokumentar om denne hendelsen, er det ingen tvil: dette er en bra film. Ikke rart Peter Jackson tør å sette navnet sitt på den.

Lesing som en hest

For ikke veldig lenge siden begynte jeg å lese igjen, den gang Snømannen av Jo Nesbø. Jeg kom gjennom uten altfor store problemer, og fant ut at jeg likte det. Innlevelsen. Spenningen. Språket.

På kino begynte Menn som hater kvinner, men jeg tenkte jeg skulle lese boka i stedet. 150 sider senere ga jeg opp. Ingen fremgang. Og når det først var noe, ble det for mye informasjon. Filmen kom på DVD, og jeg kjøpte den. Jeg er i ettertid glad jeg ikke leste videre, med tanke på hvor mye som skjedde i filmen etter dit jeg var kommet i boka. Progresjonen var bare altfor treg.

Så en måneds pause fra lesingen. Gjerne to. Flytting tar tid. Så kjøpte jeg Hodejegerne av Jo Nesbø. Og jeg ble helt oppslukt. Bare i overkant av 200 sider, men han får en så fantastisk god fortelling i det at jeg nærmest glemmer å følge med rundt meg.

Pulsen blir høyere. Jeg holder pusten. Glemmer å blunke. Kjenner en liten kald svette ligge på lur. Dette er fantastisk. Jeg er halvveis og gleder meg til båtturen hjem, da får jeg lest et – ja kanskje to! – kapitler til.