Ingen ting virker

Hver gang du har det vondt, skal du minne deg selv om at det er ingen skam i det.

Marcus Aurelius

Paracet. Ibux. Paralgin Forte. Voltaren. Absolutt ingen effekt.  Hodepinen er ikke lenger bare hodepine, det er noe dypere. Hodepinen har bare vært symptomet som har ledet oss i feil retning. Det finnes flere symptom, og de er ikke snille mot meg.

Forleden dag hørte jeg et kjenn i kjeven. Det var fryktelig smertefult, og det føltes som om det rant væske ut av øret. Å åpne munnen var nesten umulig. Er dette pga. synet mitt som gir hodepine? Kan jeg ikke tenke meg. Hender og føtter som svir som om jeg har løpt et døgn uten stans – hva har det med hodet mitt å gjøre i det hele tatt?

Jeg vet ikke. Jeg får ikke til å sove i det hele tatt. Jeg ligger i våken tilstand og drømmer samtidig. Det skifter fra en myriade av scener fra Normandie-invasjonen i andre verdenskrig hvor hele slaget foregår i skallen min, til blomster som sliter med å vokse fordi de henger fast og mangler oksygen. Også det foregår i skallen min.

Det er drømmer, og jeg er klar over at jeg er bevisst og at dette er fantasien min. Men jeg klarer ikke skille det. Uforklarlig, det er det det er.

Nå venter jeg på sykehustimer jeg fikk bestilt i januar. Fortsatt 4 mnd igjen å vente. Jeg er ikke kritisk nok. Men sålenge NAV betaler full lønn for at jeg går hjemme, antar jeg at de har en plan med at de ikke sender meg til privatklinikk. Det er sikkert mye billigere. Jada.

Jeg er sliten.

Dødelig distraksjon – å glemme en baby i bilen

Hva slags person glemmer en baby i bilen sin?

De rike, viser det seg. Og de fattige og middelklassen. Foreldre i alle aldre og etnisiteter gjør det. Mødre såvel som fedre. Det skjer med de kronisk mentalt fraværende og de fanatisk organiserte, med de som har høyere utdanning til de som så vidt kan skrive. I de siste 10 årene har det skjedd med en tannlege. En postskrankearbeider. En sosialarbeider. En politimann. En regnskapsfører. En soldat. En advokatassistent. En elektriker. En prest. En rabbinerstudent. En sykepleier. En konstrukjsonssarbeider. En rektorassistent. Det har skjedd med en psykisk rådgiver, en skoleprofessor og pizzakokk. Det har skjedd med en pedeatriker. Det har skjedd med en rakettforsker.

– The Washington Post

Denne posten er dedikert til en dypt rørende artikkel hos The Washington Post om en mann som glemte babyen sin i baksetet av bilen, med det resultat at babyen døde av hypotermi (vannmangel).

Jeg anbefaler deg å lese artikkelen. Den er velformulert og – etter min mening – meget rørende. Hvor rystet mannen var over å ha gjort en slik forferdelig handling helt uten å mene det.

Miles Harrison omfavner bamsen til hans avdøde sønn. Bildet av Rebecca Drobis.
Miles Harrison omfavner bamsen til hans avdøde sønn. Bildet av Rebecca Drobis.

Man tenker gjerne at dette aldri vil skje med seg selv. Men som du kan lese innledningsvis i denne posten så kan det skje med alle – selv den beste, hvem nå enn det er.

Problemet oppstod som et resultat av airbag i bilene. Babyer kunne ikke lenger sitte foran på passasjersiden grunnet faren med airbag. I dag blir man anbefalt å plassere babyer i baksetet; med andre ord ute av synsfeltet.

Faktisk så finnes det en løsning på dette problemet. Ifølge Bruce Schneier begynte noen å arbeide med løsningen i år 2000. En innretning med vektsensor og nøkkelalarmer basert på romfartsteknologi. Det var lett å bruke, relativt billig – og det virket.

Hvorfor er det ikke i markedet i dag? Det skjer da ikke med meg. Saken innledningsvis omhandler denne familiefaren og rettssaken rundt dette. Burde han bli ansett som en kriminell, eller omhandler det om et mer fundamentalt problem med oss mennesker generelt?

Med løsninger tilgjengelig og personer som lar vær å ta i bruk slike løsninger så kan man se på det som omsorgssvikt, hvilket er kriminelt.

Miles Harrison ble ikke dømt for denne hendelsen, men han måtte leve med smerten og skyldfølelsen. Han overveide selvmord i flere måneder etter hendelsen.

Kilder:

Takk til @martingruner og @civix som gjorde meg oppmerksom på saken.

http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2009/02/27/AR2009022701549.html?sid=ST2009030602446
http://www.schneier.com/blog/archives/2009/03/leaving_infants.html
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=559705
http://www.dagbladet.no/2009/06/26/nyheter/innenriks/barn/6906507/

En tann mindre – video!

Vanskelig å få et bilde av seg selv med uten Liveview.
Det vil alltid være et tomrom i meg etter du forlot meg, tann.

Tannlegeskrekken trekken er endelig overstått. Jeg har igrunnen aldri hatt tannlegeskrekk, men jeg syns det er fryktelig ekkelt når jeg kjenner alle lydene i hodet idet de plasserer metallobjektene inn i tennene og tannkjøttet.

Historien bak tanna? Fikk akutt smerte i den for drøye to år siden, og måtte rotfylle på dagen. Dessverre holdt det ikke lenge, og jeg måtte tilbake for ny rotfylling. Igjen gikk det dårlig, og jeg ble sendt til en spesialist i Lillesand. Det hjalp fortsatt ikke. I dag – drøye to år etter – bestemte jeg meg bare for å kvitte meg med problemet.

Jeg fikk delvis bekreftet hvorfor den var så vanskelig å få ut,  da det var en tøff og lang prosess å få den trukket. Tannlegen sa at han kunne forstå vanskeligheten, spesielt med tanke på at det kanskje var fire røtter, og jeg bare hadde rotfylt tre av dem.

Først bedøvelse – selvsagt!  Han prøvde seg først å ta hele tanna i ett tak, men det gikk ikke. Den måtte deles opp i tre deler.

De første to bitene var borte, men den siste var meget gjenstridig. Jeg ble jekket opp og ned i stolen, tiltet frem og tilbake, og tannlegen rykket frem og tilbake i alle mulige vinkler. Så byttet han og assistenten plass, og vips, nye vinkler å trekke fra.

Så sluttet boret å virke… Rombytte! Vi okkuperte et annet rom, og tannlegen som pleide å bruke det var ikke storfornøyd, men godtok problemet. Jeg hadde tross alt bare en kvart tann igjen i tannkjøttet.

Jeg filmet ikke alt, det ble for slitsomt, og prosessen tok en hel time. Tannlegen mumlet noe for seg selv om hva annet som kunne gå galt, som for eksempel betennelse. Håper jeg unngår det.

Great success! Det var hyggelig personell, og de syns det var gøy at jeg filmet. Det var første gangen de hadde opplevd noe lignende, og det gjør det litt ekstra moro for min del. Men jeg legger det nok ikke ut på Youtube med det første, bare Vimeo 🙂

Da får jeg slappe av litt med noen koselige katter.