Omtale: Edge of Tomorrow (Film)

Bill: «I'm not a soldier.»

Rita: «Of course not. You're a weapon.»

Wow, okay, hvordan begynner jeg? Forestill deg prinsippet fra «En ny dag truer», eller «Groundhog Day» som er originaltittel hvor hovedpersonen opplever samme dag om igjen og om igjen. Så tar du en dose med sci-fi action som «Elysium», hvor alle soldater er utstyrt med et ytre skjellett armert med all slags våpen og granater. Deretter romvesner lik de sorte søke-dronene fra «The Matrix» og til slutt en skikkelig god scene fra «Saving Private Ryan» der de invaderer Normandie. Alle disse elementene – og mer – er brukt i denne filmen. Hvordan fungerer det?

Kort svar: meget bra! Tom Cruise spiller for én gangs skyld ikke en tøff og god helt. Han begynner som en beskjeden major i militæret, og hans jobb er rett og slett PR. Men omstendighetene vil ha det til at han skal ut og filme i fronten. Han nekter, og blir dermed sendt ut til å kjempe i fronten i stedet. Han har null kamperfaring og aner ingen ting om våpnene han får kastet til seg. Men så dør han. Og våkner opp i starten av dagen igjen. Men akkurat som i «Groundhog Day», så er alt nøyaktig nullstilt til dagen før. Men, han husker det som skjedde.

Historien er lett å godta for meg. Det lander en gedigen meteor et sted i Europa, og ut fra den kommer en haug med romvesner som angriper og dreper alt. Det er full krig, og det er ingen som klarer å stoppe dem. Det er akkurat som om de kan forutse alt som menneskene klarer å sende mot dem. Men så går det ordentlig bra i et oppdrag, og menneskene begynner å vinne krigen igjen. Eller gjør de det?

Filmen handler om repetisjon. Han må gjennomgå alt på nytt, forklare alt på nytt, oppleve alt på nytt. Men små endringer gir han større spillerom. Og her glimrer filmen til med fortellerstil. Vi slipper å oppleve kjedelig repetisjon. Når ting blir likt, blir det ofte humoristisk for oss, uten at det blir kleint. Kjemien mellom skuespillerne er knallgod og humoren treffer alltid på en god måte. Vi er med på ferden der Tom Cruise gjennomgår død etter død og lærer av sine feil.

[terningkast:20]Vi får ganske tidlig vite hvorfor dette skjer med ham. Han er nemlig ikke alene. Emily Blunt er hans motspiller, og hun har opplevd det samme før, men mistet egenskapen. Sammen skal de forsøke å stoppe hele krigen mot de fryktelige romvesnene som kalles for Imitatorer.

Filmens fortelling har godt tempo. Jeg klarer fint å følge med i svingene på hva som skjer og når. Det er interessant hele veien og blir aldri kjedelig. Og det som overrasker aller best er at jeg ikke vet hva som kommer til å skje. Historien er interessant og uforutsigbar, i tillegg til å være spennende.

Jeg digget denne filmen!

 

Omtale: Prometheus (Film)

Gjett om denne lå på ønskelista over filmer jeg ville se! Du gjettet det; langt på toppen! Så da var det en selvfølge at jeg skulle se denne. Og helst i 3D. Og slik ble det. Prometheus er altså en forfilm til Alien-filmen. I Alien blir et forskningsteam sendt til å undersøke hvorfor de mistet kontakt med Promethus-skipet som var sendt ut tidligere. Herfra følger spenning med litt grøss og gru. Men hva skjedde egentlig med Prometheus? Det skal vi altså få svar på i denne filmen.

Innledningen er spesiell. Vi får se et slags over-menneske som tar selvmord mens et større skip tar av mot verdensrommet. Deretter hopper vi over til Skottland hvor et forskerteam finner mystisk maleri i en hule, identisk med mange andre funn i helt forskjellige og gamle samfunn på kloden. De tolker tegnet som en invitasjon til en planet ute i galaksen. En mongul ønsker å finne ut av dette, og bruker milliarder av dollar på turen for å sende avgårde en gjeng med forskere mot den planeten i den galaksen de finner den i. De tror dette er skaperne våre, og tror de vil få svaret på hvorfor menneskene ble laget. Noen av dem tror det, i det minste. Reisen krever at mannskapet går i kryosøvn. Etter to år i dyp søvn når de endelig destinasjonen sin. En androide (menneseklignende robot) tok seg av skipet og det sovende mannskapet under hele perioden.

Når de ankommer planeten, finner de selvsagt et bygg etter å ha sondert planeten en stund. Og her skjuler det seg store hemmeligheter og mysterier. Og disse hemmelighetene var meget annerledes enn jeg hadde forestilt meg. Jeg ble overrasket og satt med de samme spørsmålene som de som landet på planeten. Jeg så lite sammenheng med det som skjedde her og det som er i Alien-filmene, og det er kanskje meningen. Å sjokkere og overraske. Det var spennende og interessant bygget opp, og Ridley Scott er flink til å blande inn humor når det trengs, og flotte scener for å vite hvor scenen foregår og hvem som er involvert.

[terningkast:17]

Jeg kan ikke fortelle altfor mye om filmen for å ikke spolere for mye, men den holder tradisjonen oppe om en sterk kvinneskikkelse og doble – og ikke minst skjulte – motiver som i tidligere filmer. Én ting skuffet sterkt, dog. Introduksjonen til filmen hadde absolutt ingen ting med resten å gjøre. Er
de selvdestruktive? Mulig de ønsker å gi svaret i en oppfølger, for den introduksjonen var igrunnen helt «lame» for å si det på godt norsk, pga null sammenheng med resten.

Men jeg var godt fornøyd med filmen. Det var såpass mye nytt og spennende her at ting fremdeles var nytt og kunne overraske. Hadde det vært en ren Alien-film ville det kanskje blitt trettende, siden oppskriften lett kunne blitt gjentagende. Så dette var absolutt en verdig «prequel» til Alien-filmen. Lurer på hvordan jeg kommer til å se på den gamle filmen igjen. Det må jeg finne ut av.

Omtale: The Thing (2011) (Film)

Kom dere vekk, idioter! Det er ikke en hund, det er en slags ting!

The Thing, ja. John Carpenter og Kurt Russel, og deilig isolert område. Med Norge som en karakter! Åpningsscenen fra originalfiken er jo berømt/beryktet i Norge, spesielt siden det ikke var en nordmann som sa det, men en amerikaner som hadde lært seg norsk på egenhånd.

Men filmen var gyselig da den kom ut. Ingen hadde sett maken til effekter, og alle effektene var på settet. Ingen spesialeffekter som ble lagt på i etterkant. Det syns jeg er en imponerende prestasjon. Filmen skremmer meg ikke i dag, men da jeg så den som liten var den skikkelig, skikkelig tøff. Jeg har sett filmen i nyere tid, og filmen holder mål. Den er godt laget, og viser flott paranoia og mange spennende momenter. Derfor har jeg sett den flere gangen. Men man ser at filmen er gammel. Ikke på grunn av det visuelle alene, men på måten skuespillerne gjør ting på. Blant annet å kaste pistolen fremover når man skyter. Motsatt rekyll, om du skjønner. Men det tilgir jeg dem.

Denne oppfølgeren har altså mye å leve opp til. Den skal forklare originalfilmen. For dette er nemlig en såkalt «prequel». Filmen før filmen. Spennende.

Så selvsagt gikk jeg inn med en kritisk holdning. Hvordan i all verden skal dette gå? Filmen starter med Jørgen Langhelle og Stig Henrik Hoff i en bil, hvor Stigs karakter forteller en skikkelig grovis av en vits. Allerede her begynner jeg å like filmen. Ikke bare har de nordmenn med i filmen, men kjente og flinke skuespillere. På ferden oppdager de den flygende tallerkenen, og filmen starter. I originalfilmen finner de også UFOen, og en utskjærling fra bakken. Hvorfor? Det får du svar på her.

Jeg så etter feil. Intenst. Men jeg ble bare glad. For de hadde tenkt på alt! Alt! Fantastiske norske skuespillere. Trond Espen Seim glimrer til med sjarmen sin, og Jørgen Lanhelle er en fantastisk karakter gjennom hele filmen. En mann man bare må bli glad i. Så humor er det nok av i filmen. Men dette er da ikke en komedie? Nei, så absolutt ikke. Dette er en grøsser, og grøssen sitter godt.

[terningkast:18] Regissøren har gjort en god jobb. Hele tiden sitter spenningen der. Den død-tiden som er, er helt nødvendig for at man skal få en pustepause. Og pausen brukes fornuftig. Historien blir drevet videre, og det er interessant hele veien. Når man tror det blir skummelt, tar man gjerne feil. Og av og til gjør man ikke det, spesielt når man tror at man blir lurt. Det bygges opp hele tiden, og det føles virkelig godt. Det er sjeldent jeg blir skremt av film, men denne filmen ga meg mange gode «støkk»-opplevelser.

Hvis du skal se denne filmen, anbefaler jeg sterkt at du ser originalen. Originalen er langt fra så skummel som denne, men det gir denne filmen en stor merverdi med tanke på alle referansene til originalen. Og originalen er en god film, tross at den ikke er så skummel. Bare ekkel. Det er spesielt morsomt å prøve å finne ut hvem det er som har sin fremtreden i originalen, og hvordan denne karakteren er. Og det innfrir i stor grad! Er den nye filmen ekkel? så absolutt! Kan den anbefales? Et stort ja!

Omtale: Star Trek (Film)

Star Trek Poster

Your father was captain of a starship for twelve minutes. He saved 800 lives, including yours. I dare you to do better. Enlist in Starfleet.

– Christopher Pike

Star Trek. Definisjonen på en tv-serie som Gene Roddenberry startet på 1960-tallet. For andre: en religion. Ja, jeg er medlem i Trekkers Norge. Nei, jeg er ikke fanatisk tilhenger av serien, men jeg er veldig glad i den.

Den siste filmen i universet var en vits. En blemme i en ellers god trend av Star Trek-filmer. Og nå går de tilbake til røttene. Tilbake til Kirk, Spock og McCoy. Skuespillerne er nye. Effektene er ikke sammenlignbare.

[flv:/media/trailere/startrek-xi-trailer-3.flv /media/trailere/startrek-xi-trailer-3.jpg 500 280]

Allerede i begynnelsen skjer det noe som ikke skjedde i den verden av Star Trek vi kjenner. Plottet tar en vri fra historien vi kjenner til. En reise gjennom tid forstyrrer hendelsesforløpet allerede før James T. Kirk blir født. Og herfra er historien ukjent.

Personlighetene er de samme. Chris Pine gjør en god rolle som en kjepphøy og dameglad unggutt, og jeg kan lett identifisere ham med Kirk – minus stakatostemmen. Zachary Quinto visste jeg allerede passet perfekt i rollen etter å ha sett ham i Heroes. Og Karl Urban som McCoy var et meget godt valg.

Må man være tilhenger for å nyte filmen? Absolutt ikke! Dette er et friskt pust i serien av Star Trek-filmer. Karakterene lærer man å kjenne gjennom handlingen. Noen dialoger og karakterkjemier er selvsagt egnet for fansen, men dette er god underholdning.

Den nye Spock og Kirk
Den nye Spock og Kirk

J.J. Abrams har virkelig gått inn for denne filmen. Man klarer ikke ta det med ro et minutt. Jeg satt på kanten av kinosetet hele veien, levde meg inn i det. Men én ting må jeg sette fingeren på. Ukritisk bruk av lysskjær (lens flare) – hele tiden. Jeg ble plaget av det. Stilig effekt, men bare til tider. Her var en diode fra bakgrunnen nok til å skape effekten, og det virket som et meget bevisst valg hver gang.

Jeg dro på førpremieren sammen med den gode gjengen i Kristiansand Trekkers. Jeg tror alle var fornøyde, tross den tekniske feilen i kinosalen. De hadde faktisk ikke fått filmen enda. Det ordnet seg med litt forsinkelse, og et lite pauseavbrudd etter 3 akter – hva nå enn det skulle bety.

Hvis man allerede er fan av universet, vær klar for en helt ny serie av filmer/tv-episoder (forhåpentligvis) som du vil like. Er man ikke fan, så vil dette pirre nysgjerrigheten til serien. Det er umulig å ikke bli glad i karakterene. De nye valgene av skuespillerne har vært gode.

[terningkast:18]

Flotte effekter. God historie. Velplassert humor. Spektakulær action. Spennende karakterer. Store overraskelser underveis; noen meget spesielle for fans, noen litt triste.

Jeg vil ha mer! Jeg er nok litt ekstra tilbøyelig å gi god kritikk til denne filmen da jeg er tilhenger av serien. Men dette var bra underholdning.