Omtale: Hobbiten – En uventet reise (Film)

«Bilbo, allow me to introduce: Fili, Kili; Oin, Gloin; Dwalin, Balin; Bifur, Bofur, Bombur; Dori, Nori, Ori; and the leader of our company, Thorin Oakenshield.»

– Gandalv

At Hobbiten skulle bli laget var en god nyhet. At Peter Jackson skulle regissere den var en enda bedre nyhet. At de samme skuespillerne kom tilbake var en fantastisk nyhet. Hvordan bedre opprettholde den røde tråden mellom Hobbiten og Ringenes Herre-filmene? Det er klart at det var stort. Og forventningene like store. Og Jackson har vært meget flink på å gi løpende tilbakemeldinger om prosjektet og hvor langt de har kommet. Samtidig er det et par nye skuespillere. Ikke mindre enn 14 nye «hoved»personer med i filmen. 13 dverger og 1 ung Bilbo. Martin Freeman spiller hovedrollen Bilbo. Det var ikke første betryggende tegn for min del. Jeg har ikke sett ham i spesielt gode roller så langt.

Jeg tok for meg å gå gjennom Hobbiten på nytt, da jeg hørte om filmen, og friske opp mine kunnskaper. Noe av det første jeg tenkte på da, var: «steike, dette var en tung bok!» Det er ikke vanskelig å forestille seg at det kan lages 3 filmer ut fra denne boka, for her skjer det vanvittig mye. Boka har et stort problem; ikke bare at den er tung. Den hopper veldig fra sted til sted, og gir deg lite innblikk i detaljene deromkring. Jeg falt av veldig mange ganger av å lese boka på nytt, og mistet nok en del av historien. Men det var godt nok for å få med seg det viktigste, nemlig ferden. Hvordan ville filmen presentere dette på en god måte?

Åpningssekvensen var fin. Først en bakgrunnshistorie om en dverg som slåss for sitt kongerike, og introduksjonen av dragen Smaug. Dette ga et fint holdepunkt for hva filmens reise handler om, og et godt innblikk i dvergenes leder, nemlig Thorin Eikenskjold (spilt av Richard Armitage). Og som en myk overgang fra Ringenes Herre-filmene, ser vi Bilbo og Frodo sammen rett før Bilbos siste bursdagsfeiring i Hobbitun før historien går i gang. Deretter går vi til første side i boka Hobbiten, med en hyggelig beskrivelse av Hobbiter, hva de er og hvor de bor. Introduksjonen av dvergene og Gandalv etter hvert som de kommer inn til Bilbos hjem er nesten ordrett fra boka. Men, det er så direkte oversatt at det blir kjedelig. Det er meget langdrygt, og inneholder en slags Disney-sekvens der det synges og ryddes. Det hele var litt forstyrrende, og jeg ventet lenge  på at de skulle komme i gang. Hvordan dette er for de som ikke har lest boka, det vites ikke, men det var ikke interessant nok til å holde meg fokusert på filmen.

Og slik var det videre i filmen. Det er mange ting som kunne vært utelatt. For eksempel bruker de noen minutter på at Bilbo ville hjem og hente lommetørklet sitt. Dette kunne helt sikkert vært løst på en annen måte eller bare vært kuttet bort. I tillegg så kommer det inn ting som ikke har noen ting med boka å gjøre, men en sidehistorie som helt sikkert skal lede opp til Ringenes Herre. Da kan du se for deg mye snakking, en del drøfting, og ikke minst: snakkingen går sakte. Ikke at de bokstavelig talt prater sent, men at de prater rundt grøten. Og så gjentar de gjerne seg selv, og kanskje en gang til. Dette skjer flere ganger i løpet av filmen, også helt i begynnelsen.

Ferden er lang og hard, og som om det ikke er nok som skjer i Hobbiten, så har de sannelig lagt til deler av Silmarillion/Unfinished Tales for å rettferdiggjøre at de skal lage flere filmer av denne boka. Det er dette som gjør filmen ekstra lang. De bidrar ikke til dvergenes reise, men gir en opplevelse av sammenheng mellom Hobbiten og Ringenes Herre, uten at jeg skal avsløre mer her. Men dessverre følte jeg det ble forstyrrende for det filmen faktisk handlet om. Jeg mistet innlevelsen av historien, og klarte ikke å være med på reisen, men ble i stedet en passiv observatør. Flere ganger lurte jeg på om filmen kom til å slutte av. Med så mange klimakser i fortellingen og så lange perioder uten spenning i det hele tatt, så ble det – igjen – litt langdrygt.

Skuespillerne var det intet å si på. Thorin Eikenskjold var en fantastisk skikkelse. Spesielt godt likte jeg da Balin fortalte litt om Thorin, med innblikk i hans kamp mot en erkefiende, og hvordan han fikk navnet sitt Eikenskjold. Dette var flott utført, med en god fortellerstemme og en fantastisk skikkelse i form av Thorin. Bilbo likte jeg også, skuesepilleren passet godt i denne rollen, og overspilte den aldeles ikke, noe som var en del av det jeg fryktet. Og det er mye i filmen som er flott presentert. Karakterene er veldig detaljerte i kostymet sitt. Landskapet som blir presentert er uten sammenligning, og fargene gjennom filmen passer godt til hva situasjonen er. Men det som gjorde presentasjonen enda bedre: 3D! Og 48 bilder per sekund.

[terningkast:16] 3D-effekten var det ingen ting å si på. Den var helt fantastisk. God bruk av effekten gjorde at jeg ble sugd inn i lerrettet, og ble overrasket hver gang det kom ting mot kamera (i motsetning til mange andre 3d-filmer der ting kastes mot kamera 80% av tiden). Dessverre så er det noe å sette fingeren på her også, men det er ikke filmens feil. Her var kinoens 3D-briller meget tunge og ubehagelige. Jeg hadde et godt merke på nesen som varte resten av kvelden, og det etter mye justering på brillene underveis og gniing i øynene. Men det som ikke var i filmens favør var 48 bilder i sekundet. Det klarte jeg ikke å justere meg til. Alt skjedde så voldsomt fort på skjermen. Det var ubehagelig å se action-scener utfolde seg, for jeg klarte ikke følge med på hva som faktisk skjedde. Det at noen løp forbi skjermen var «hakkete» og merkelig. Jeg ser frem til at dette kommer på Bluray, da skal jeg se den med 24 bilder og ikke i 3D. Håper det forbedrer på dette. Dette skal være fantastisk, ifølge Peter Jackson, men jeg må si meg uenig. Det var flere som gikk underveis i filmen, av ukjente årsaker.

Konklusjon? Det var en god film. Men jeg grøsser litt med tanken på hele to filmer til med ferden. Det er jo ikke mye som skjer. Men skal de ta med denne sidehistorien de holder på med, så blir det mye ekstra som ikke gagner historien særlig – min mening. Jeg likte filmen, men den kunne vært så mye kortere. En uventet lang reise.

Takras prøver seg på nye ting

Jeg har noen miniatyrer til et par brettspill som i seg selv er ganske kule, men de har én ting til felles: ingen farge! Den eneste fargen de har er fargen fra materialet som er tatt i bruk. Jepp, det er ensformig og litt kjedelig. Spesielt når man har figurer som har med alle detaljene, helt ned til små knapper på bukselommene.

Så da fikk jeg lyst til å prøve maling av miniatyrer. Jeg vet jeg har tålmodighet, og «de» sier at det skal være avslappende i tillegg. Høres igrunnen perfekt ut. Motivasjonen er også tilstede, det er jo derfor jeg tenkte å begynne med det.

Men før jeg gikk ut på handlemania, så tenkte jeg å prøve det ut først. Fikk derfor tak i et starter-kit fra Citadel, med noen orker fra Ringenes Herre. Riktignok bare basismalinger og ingen instrukser på washing eller noe, bare «husk å vaske kosten». Menmen, litt vett har man da!

Først var det å dynke figurene med sort maling som skal gjøre det bedre for malingen senere å få feste. Det begynte greit. 12 små sorte figurer og 4 sorte skjold. Så var det ansikter, hender og føtter som skulle være grønne. Begynte greit, men så merka jeg at jeg ikke fikk det helt til, og i tillegg fant ut at for at dette skal bli tøft, må jeg gå over figuren flere ganger med flere forskjellige typer farger. Og jeg begynte allerede å bli litt lei. Ikke bra.

Og med kun basisfarger tilgjengelig og med min ikke-eksisterende erfaring på blanding av farger, så ble det med basisfargene. Jeg malte ferdig figurenes grønne områder ferdig. Men ansiktene ble jo bare grønne. Ingen maling for øyne eller munn. Så hadde jeg hår, våpen, rustning og klestøy igjen. Og da var jeg virkelig lei.

Kort fortalt: dette var ikke noe for meg. Men jeg har prøvd det ut. Her er forøvrig et par av resultatene:

Jeg er forsåvidt heldig. Orkene *skal* jo se stygge ut. Not?
Litt rødt på buen for å vise hvilken hær han hører til