Jakten på bokstavene: Det våte Tibergfjellet

Anne-Marije i full fart rundt dammen
Anne-Marije i full fart rundt dammen

Siden Vongsen ikke ga oss særlig utfordring, så tok vi en til tur dagen etterpå. Denne gangen skulle vi parkere bilen på samme plass som på Heiahorn, men vandre på den andre siden av innsjøen. Det regnet masse, men vi hadde begge gode klær og sko på oss, så da tok vi utfordringen og vandret i vei. Begynnelsen gikk gjennom skog; og i skogen var det mye vann. Veldig mange steder på stien var det store vannmengder som var over ankelhøyde i dybde. Så vi måtte gå rundt mange plasser. Dette tok en del ekstra tid, selvsagt, og vi gledet oss til å komme inn i ordentlig skog. Og det gjorde vi.

Vi skal til venstre
Dette skiltet møtte oss på toppen av skogen.

Det regnet masse og det var ofte tåke. Derfor hadde jeg mobilen i en regntett pose, men samtidig tillater å bruke touch-skjermen. Jeg ville ikke ta ut mobilen fra posen og tok bildene gjennom den i stedet. Derfor er det en del uskarpe bilder.

I skogen var det konstant klatring på skrå oppover. Litt slalom ble det her og der og av og til måtte vi gå nedover også. Men også i skogen var det massevis med vanndammer som var for dype til å gå i. Anne-Marijes sko var ikke helt vanntette slik mine var, så hun begynte å bli våt på føttene ganske tidlig. Godt hun hadde ullsokker på seg som holdt på varmen. Vi gikk og gikk og hadde ingen fornemmelse av hvor langt vi var kommet. Men etter hvert begynte det å bli lyst mot himmelen etter hvert som det ble tynnere og mindre trær.

På toppen av skogen ble vi møtt av et skilt som viste veien til blant annet Tibergfjellet og «Store» Tibergfjellet – dit vi skulle. Vi kunne se toppen og begynte vandringen. Og så kom det uunngåelige: enda en topp bak toppen. Vi var begge slitne etter å ha gått så mange omveier rundt vannene at vi sjekket kartet mot GPS-en og prøvde å se hvor langt det var igjen. «Det må være den toppen der» sa vi. Og det måtte vi si to ganger etterpå. Men den siste gangen så kunne vi se skiltet som hadde bokstaven på seg.

Endelig litt utsikt
Endelig litt utsikt

Under vandringen etter skogen var det mye tåke. Tåken kom og gikk veldig fort og utsikten deretter. Vi hadde en tydelig merket sti og kunne se minst 20 meter fremover, så vi valgte å gå videre. På den nest siste toppen begynte det å blåse skikkelig. Regnet føltes som haggel, men det så ikke sånn ut. På toppen var det enda mer vind. Vi hadde brukt 1 time og 46 minutt. Vi noterte oss bokstaven og valgte å finne ly så vi kunne ta en velfortjent kaffe og Kvikk-Lunch. Det var deilig.

Nedover ble en annen historie. Det var nemlig blåbær på turen og Anne-Marije bare måtte ha! Så med plastpose i hånd og blåbær i nærheten begynte hun å plukke dem frem. Uten bærplukker tar det ganske så mye lenger tid. Videre på veien var det enda mer vann og det var vanskeligere å finne veien rundt disse dammene. Men så tråkket hun feil et sted og vannet nådde henne til knærne. Da var det gjort, da var det bare å peise på og gå i alle dammene. Det gikk mye fortere nå. På slutten tok vi en liten snarvei gjennom lyng for å komme til parkeringsplassen. Endelig nede! Vi kunne ikke se toppen av fjellet på grunn av alle skyene.

Total tid brukt, inklusiv blåbærplukking: 3 timer og 14 minutt. Vi klatret tilsammen 438m opp og ned, og 5,74km i lengde.

Tibergfjellet


EveryTrail – Find hiking trails in California and beyond

Jakten på bokstavene: Vongsen og den våte rumpa

Fint vær for tur
Fint vær for tur. Hytta der nede har en veldig flott plassering.

Vi skulle finne den 8. bokstaven denne turen – spennende. Vi vet allerede ordet, men ikke hvilken plass bokstaven får i rebusen. Men det viktigste av alt er at vi går alle 10 turene så vi med hånden på hjertet kan si at vi har gått alle. Så når den 9. bokstaven er funnet, skal vi likevel gå den 10. og siste turen.

Vi fikk med oss et reisefølge denne gang, nemlig Wouter og Katrine og deres to barn. Vi regnet med at turen ville ta et par-tre timer siden vi hadde med så ungt følge. Etter en snau times kjøring kom vi endelig frem. Været tok oss vel imot med sin kalde vind og tegn til regn i luften. Da var det godt vi hadde på oss klær til dette, men det var ikke tilfellet for alle; dessverre for dem.

Ut på tur!
Ut på tur!

Begynnelsen mot fjellet begynt så brått at vi gikk rett forbi stien. Men så var det beine veien oppover. Vi fulgte bare ryggen til fjellet og trappet oss på vei opp forbi lyng og stein. Det begynte å blåse enda mer jo lengre opp vi befant oss. Kanskje derfor vi ikke fant så mange bær, siden det var så bitende kaldt der oppe? Vi fant et par moltebær tilsammen, såvidt nok til en smakebit. Ellers var det små spor av blåbær og tyttebær.

Anne-Marije tok seg en velfortjent fotopause
Anne-Marije tok seg en velfortjent fotopause
Vi fant et moltebær!
Vi fant et moltebær!

Veien opp var lite utfordrende og lite variert. Utsikten var deretter. Vi kunne se en virkelig idyllisk lokasjon til en av hyttene i dalen under oss. Aldeles ikke verst plassering. Som vanlig ble vi lurt av en fjelltopp bak det vi trodde var fjelltoppen. Men bare én gang denne gang, og neste topp var aldeles ikke vanskelig å komme seg opp på.

Men på toppen blåste det noe helt fælt, så vi begynte å gå ned igjen for å ta en kaffe i ly av vinden. Men akkurat idet vi skulle sette oss ned, fikk eldstegutt en smertefull opplevelse. Han hadde klemt fingeren i en dør tidligere slik at neglen hans hadde knekt på midten. Den falt nesten av nå, og hang igjen bare i selve neglen. Dette var veldig vondt for ham selvsagt, men heldigvis er Anne-Marije sykepleier som kunne gi noen trøstende ord til gutten. Med papir og plastikkbiter fikk han en slags bandasje rundt tommelen. Litt sjokolade etterpå var ikke til å klage på.

Familien fikk 20 achievement-poeng for å nå toppen.
Familien fikk 20 achievement-poeng for å nå toppen.
Det var ingen stygg utsikt på returen.
Det var ingen stygg utsikt på returen… Sett bort fra stripene i lånebilen 😛

Da vi startet turen ned, ble Katrine oppmerksom på at hun hadde sittet på våt mose. En tydelig mørk flekk på buksa bekreftet dette, og en våt rumpe på voksne er en god kilde til latter for de små. Jacob glemte fort at han hadde vondt i tommelen. Hele veien ned ble det sagt «følg den våte rumpa» mens Katrine ledet an veien.

Vi kom oss selvsagt ned til slutt, men før vi nådde bunnen hadde værgudene lyst å leke med oss. De sendte oss kalde vinder med tilhørende kaldt vann i større mengder. Dette ble veldig kaldt for de små, men vi kom oss ned i god tid før det ble altfor galt. Været kan virkelig være skummelt i fjellet.

Vongsen hadde en grei utsikt og var ikke vanskelig å klatre. Men til nå ikke den beste turen vi har tatt. Den viste oss riktignok en idyllisk plass å ha en hytte på, men ikke noe mer enn det.

 

Vongsen


EveryTrail – Find trail maps for California and beyond