Spillhøsten har ankommet


Så mange spill, så lite tid!

Jeg nevnte tidligere om spillhøsten vi hadde i vente, og om de mange, store spillene som var iblant nyhetene. Men ingen sa at alle spillene skulle komme samtidig!

Jeg har fått prøvd alle de titlene som er avbildet på toppen, og jeg er mildt sagt positivt overrasket over kvaliteten som har blitt sluppet i høst. Men etter en lengre periode med MMORPG som Final Fantasy XI og World of Warcraft, har det liksom ikke blitt det samme med single-player spill lengre. Jeg melder derfor pass på en håndfull av spillene, men kan glatt anbefale spillene, for de er virkelig gode.

Så etter å ha prøvd en del av spillene i noen timer, og lest omtaler om samtlige, så kan jeg gi mine anbefalinger av alle sammen, selvsagt avhengig av hvilken sjanger du er ute etter.

Red Alert 3: Endelig et strategispill med kooperativ kampanje. Jepp, man kan spille gjennom kampanjen sammen med en venn. Fantastisk! Humoren og selvironien er god, og hele spillet er virkelig gjennomført cheezy. Dette kommer jeg til å spille om jeg har noen å spille med.

Gears of War 2: En fantastisk oppfølger, og de har gått virkelig langt for å gi en bedre historie, dypere karakterer, og fantastiske miljøer og grafikk. Dette er et av unntakene for meg når det gjelder single-player. Jeg kommer til å spille dette, og ser fram til å prøve meg sammen med en venn.

Fallout 3: Hvis du likte Oblivion kommer du garantert til å like dette – og sikkert mye bedre. Det er samme folkene som står bak, og de har finpusset det langt videre enn Oblivion noen gang var. Samme spillmotor, bare mye bedre. Dette handler om en postapokalyptisk verden, og er proppfull av innhold.

Fable 2: Et spill jeg så fram til, spesielt siden de lovte kooperativ modus. Men for meg svarte det ikke helt til de forventningene, og det er rett og slett for mye å sette seg inn i for meg hvis jeg vil få med meg det som tilbys. Men det er et godt spill med masse innhold, og valgene du gjør påvirker verden du lever i.

Dead Space: Endelig en ordentlig grøsser. Doom 3 var en spøk. Dette har skikkelig atmosfære, gode dialoger, skumle korridorer, og merkverdige monstre. Alt er gjort riktig. Og ingen interface! Alt må skje via interfacet til mannen foran deg – og det skjer i sanntid. Se opp for monstre mens du fikler rundt i inventory.

Nye spill og en film

Det er omveiene, forsinkelsene og
sidesporene som beriker ens liv.

– Nils Kjær

Jeg skal si at tiden går, også når man ikke er på jobb halve dagen, og motivasjonen til å skrive et blogginnlegg bare ikke er til stede. Så det får bli en slags oppsummering da, på hva som burde vært omtaler, egentlig.

Spill

Rock Band

rockband

Det har vært få av de store spillene der ute. Men noe jeg vil trekke fram er Rock Band. I likhet med Guitar Hero har man en gitar med 5 knapper og en riff-spake for å spille noten. På skjermen følger man halsen til gitaren, og noter faller nedover. Disse må man treffe idet de treffer streken som ligger i bunnen. Klarer man det, blir notene spilt, og sangen fullført. Bommer man, kommer en ulyd fra gitaren i stedet for.

I Rock Band har man i tillegg trommer, mikrofon og bassgitar. Det gir muligheten for at fire spillere kan være med samtidig og spille sangen sammen. Hvis noen bommer, vil det påvirke de andre, da de kanskje faller ut av rytmen, eller motsatt – man kan få såkalt Star Power, og alle blir plutselig veldig flinke i publikums øyne, og kan redde hverandre fra undergang i konserten.

Dette er noe man må prøve for å forstå. Men følelsen av å være fire personer som fyller ut en sang – vokalisten gjør det komplett – er god, og man føler seg faktisk som en rockestjerne der man står. Anbefales sterkt.

Braid

braid_title

Foreløpig kun å finne på Xbox Live Arcade, og koster 1200 poeng. Dette er det virkelig verd. Tegnestilen går hånd i hånd med musikken, og totalopplevelsen er ikke til å fnyse av.

Det er en sidescroller. Kanskje noe likt Mario Bros. i det man kan hoppe på monstre, og planter som kommer ut fra rør i bakken. Men det er så mye mer. I Braid kan man – avhengig av verdenen man er i – styre tiden. Man kan alltid spole tilbake tiden, men i enkelte verdener betyr dette at når du slutter spolingen, vil du se en skygge av det forrige du gjorde, og denne skyggen gjør akkurat det du gjorde i stad, og plutselig er du to personer.

Det er litt vanskelig å forklare, liksom Rock Band. Hvis du liker puzzles og en god utfordring er dette noe for deg. Det er langt fra barnevennlig, og noen av utfordringene er rett og slett plagsomt basert på god timing, men det er det som gjør det litt gøy. Last ned free trial i det minste, så får du se.

Bionic Command: Rearmed

BionicCommandoRearmed_ss

Også et spill på Xbox Live Arcade. Dette er en remake av et gammelt SNES-spill, og selve gameplayet er visstnok portert direkte, hvor de har erstattet grafikken, og lagt til et par ekstra actions din karakter kan spille.

Han kan ikke hoppe av egen vilje, men må basere alle dine handlinger på en utstrekkbar klo i den ene armen. Man kan ta tak i vegger og tak, og slenge seg imellom disse, samtidig som man må bekjempe skurker som er over og under. En mulighet er å ta tak i tønna skurken gjemmer seg bak, og kaste den på ham etterpå. Senere får man tilgang til kraftigere våpen som brukes til forskjellige formål, til eksempel kan man ta tak i skurken i stedet for tønna!

Bossfightene er også godt konstruerte, og de blir veldig mye vanskeligere om man spiller co-op 2-player. Da er samarbeid et viktig nøkkelord. Gameplayet i seg selv er veldig godt, og alt beveger seg riktig i forhold til annet innhold i spillet. Dette er også et spill jeg anbefaler. Synd det ikke er noen online-muligheter, bare.

Film

kungfupanda

Yesterday is history, tomorrow is a mystery, but today is a gift. That is why it is called the present.

– Oogway

Litt skeptisk til denne storsatsingen til Dreamworks. De har veldig få slagere blandt de mange animasjonsfilmene de produserer. Men denne overrasket positivt.

Po (pandaen) drømmer om å bli en kung fu-helt. Men han er låst som nuddelkokk hjemme hos sin far, og hans fars eneste drøm er at Po en dag skal ta over bedriften slik alle hans forfedre, og selge byens beste nudler.

Men Oogway (den viseste av de vise) har en visjon om at Tai Lung kommer til å vende tilbake. Tai Lung er verdens farligste vesen, og selv ikke de fantastiske fem (Tigress, Viper, Mantis, Monkey og Crane) vil klare å stoppe ham. Det blir da utnevnt en ny Dragemester. Og gjett hvem som blir valgt? Jepp, det er Po.

Ingen av kung fu-ekspertene liker Po, for han har null kung fu. Men siden Oogway er til å stole på, bestemmer de seg for å trene ham likevel, og det må skje fort, for Tai Lung har nettopp rømt fra det urømmelige (?) fengselet.

Filmen har mye god animasjon og gode karakterer. Til tider sakker de ned filmhastigheten så man får med seg uttrykk idet det skjer noe spesielt. Det er kjappe bevegelser til tider, men man får klart med seg hva som skjer. Humoren er og på plass, og jeg likte den lille vrien de gjorde med hva som var hemmeligheten til god kung fu. Anbefales også.

Omtale: Once (Film)

Once Poster

Fuck you, batteries!

– Jenta

Ja, hvor skal jeg begynne? Til å begynne med tenkte jeg dette var en slags musikal, men det var det altså ikke. Dette er en nesten-dogme-film om et par mennesker som har en pasjon for musikk. Gate-musikanten og blomsterjenta samt noen andre mennesker som også blir involvert.

Det er nesten-dogme fordi musikk og lyd har blitt etterbehandlet. Ellers er videokvaliteten som et håndholdt kamera, og handlingen som om det var en dokumentar. Det forklarer også hvorfor man føler at skuespillerne ikke trenger å spille, de er kanskje slik i virkeligheten også – til tross for disclaimeren i slutten av rulleteksten; Alle karakterene i filmen er oppdiktet, og dersom det er likheter med skuespiller er dette tilfeldig.

Musikk er meget sentralt i filmen. Det brukes for å fremme historien, og god filming og god kjemi blant skuespillerne gjør at man fort skjønner hva som foregår. Jeg har et problem med denne omtalen, og det er at de fleste karakterene i filmen er uten navn. Typen og Jenta kan jeg si, med stor forbokstav. Nei, de er ikke et par.

Once Screenshot 1
Han spiller bra og får med seg publikum.

Typen (Glen Hansard) er gatemusikant. Han har slitte klær og en veldig slitt gitar. Men på gata synger han for full hals, og gir alt han har. Spesielt på kveldstid, da kan han synge sine egne sanger. På dagtid er han litt låst til kjente sanger for å få inntekt – til tross for hans jobb som støvsugereperatørmann! Så møter han Jenta (Markéta Irglová) som viser interesse for hans musikk. Igjennom filmen finner de ut at de deler gleden over samspill og musikk, og det blir kjapt et vennskap mellom dem.

Uten å gå for mye i detalj i hva filmen handler om, så vil jeg si at dette er en feel-good-film. En god del uventet humor, og litt glede over å se de unike karakterene som er å finne her. Det er mye musikk, så det gjelder å ha god lyd på. Faktisk; uten god lyd og den riktige stemningen så kan nok ikke denne filmen nytes. Det anbefales ingen avbrekk fra den, det kan ødelegge litt, spesielt siden filmen virker litt langdryg til tider (tross bare halvannen times lengde) da en del av den samme musikken spilles om igjen.

Once Screenshot 1
Tyvlåne Typens pappa sin moped.

Stort sett alle sangene i filmen er skrevet og sunget av skuespillerne, og de synger bra. Det virker derfor som om dette er en slags promoteringsfilm av musikken deres (fra 2006), og riktignok finner du soundtracket i platebutikken.
[terningkast:17]
Jeg vil gå så langt som å si at dette er en god film. Ikke en bra, men god film. Det er en viss forskjell, etter min mening. Gode dialoger, god filming og godt utført skuespill – om man kan kalle det det. Jeg vet faktisk ikke om de er seg selv eller om de spiller. Og det er jo en bra ting! Denne får terningkast 17 fra meg. Men du bør lese hele omtalen før du ser den, så du kanskje ikke blir skuffet om du dømmer på kastet alene.

Omtale: The Incredible Hulk (Film)

Hulk Poster

Hulk smash!

– Hulken

Dette er hva jeg forventer når jeg ser en film som handler om et svært grønt ukontrollerbart monster hvis eneste utvei til alt er å ødelegge det som er i veien for det.

Derfor kjøpte jeg en pose med Smash! for å ta en bit for hver gang noe ble Smash!et til biter. Men ærlig talt så ble jeg så lei av å vente på å ta en Smash! at jeg like godt begynte å spise uten noen form for Smash!ing i filmen. Her var det tydeligvis gjort plass til en del historie.

Jeg ble faktisk litt positivt overrasket. Jeg hadde nok ikke holdt ut to timer med ren og skjær vold. Etter den første filmen har Bruce Banner (Edward Norton) – altså Hulken i normal form – rømt landet og levd i eksil. Han har jobbet med å finne teknikker for å unngå å bli hisset opp, og går konstant med en armbåndsmåler for blodtrykket.

Her har Bruce muligens funnet kuren mot hans tilstand.
Her har Bruce muligens funnet kuren mot hans tilstand.

Men det går galt. I brusfabrikken han jobber for i Brazil presterer han å kutte seg, og noe av blodet hans havner i en u-lukket flaske, som selvsagt havner i en amerikaners hender. Dette finner en general (William Hurt) i militæret ut av, som tilfeldigvis har vært på jakt etter Bruce over lengre tid. Jakten begynner!

En topptrent soldat (Tim Roth) blir leid inn sammen med et lite team i jakten på Hulken. Verken han eller hans team vet noe om hvem/hva Bruce egentlig er, og har derfor en nytteløs kamp i vente. Bruce er avslørt, men i den siste tiden har han opprettholdt kontakt med en mystisk forsker i U.S.A. – en forsker som mener han kan kurere hans tilstand. Dermed havner vi tilbake til forfølgerens miljø, og en haug av militære har nå mulighet til å gripe inn, kontra den lille gruppen i Brazil.

Bruce: (dårlig portugisisk) Don’t make me hungry!

Gjengleder: (portugisisk) What the hell he is talking about?

Istedenfor masse action og jakt, ender vi opp med en kjærlighets-historie. Dette er visst alle superhelters akilleshæl. Til nå er det stort sett Batman – og kanskje litt Iron Man – som har klart å holde seg unna en slik sidehistorie. Hulken er virkelig svak for dette kvinnemennesket spilt av Liv Tyler, og det er veldig viktig at vi skjønner dette… gang på gang.

Hvor det hele startet.
Hvor det hele startet.

Hver gang madammen møter opp og hvisker navnet Bruce, så skal man føle en viss medfølelse. Problemet blir at dette gjentar seg oftere enn man virkelig ønsker. Man vil gjerne komme videre med historien. For eksempel den delen hvor den topptrente soldaten Emil får en liten dose av SuperSoldier-stoffet i seg. Han blir nemlig helt opphengt i å skaffe seg mer og mer av det, og går over visse grenser for å få alt. Dette bygger opp til en heftig kamp mot slutten av filmen – og det innbringer.

Når sant skal sier så har de ikke valgt de beste skuespillerne for disse rollene. William Hurt er flink, men ikke som en arrogant jeg-driter-i-alt-annet-enn-prosjektet-general. Heller ikke Tim Roth passer inn som den topptrente soldaten. Han mangler rett og slett det ytre som skal til for å kunne opptrå barsk på film – mer en puddelhelt.
[terningkast:12]
Alt i alt er dette en ålreit film. Det er ikke en non-stop action, tro du meg. Det ble kanskje litt for *lite* Smash!ing kontra det jeg forventet, og for mye klisjé-historie om helters kjærlighetstrøbbel oppi det hele. Men sluttkampen var god, selv om det var litt flåsete til tider. Det positive dog, var at slutten hintet veldig om en oppfølger – til Iron Man! Edit: eller til The Avengers? Forresten, terningkast 12 for denne. Mye bedre enn sin forgjenger, men det skulle lite til.

Omtale: In Bruges (Film)

In Bruges Poster

Ken: Coming up?
Ray: What’s up there?
Ken: The view.
Ray: The view of what? The view of down here? I can see that down here.
Ken: Ray, you are about the worst tourist in the whole world.
Ray: Ken, I grew up in Dublin. I love Dublin. If I grew up on a farm, and was retarded, Bruges might impress me but I didn’t, so it doesn’t.

Til tross for kanskje å ha verdens kjipeste navn, så overrasket denne filmen. Morsomme dialoger, en ny side ved Colin Farrel (Ray) og en historie som er helt umulig å gjette seg fram til.

Filmen åpner med Ray og Ken (Brendan Gleeson) som ankommer Brugge, en gammel by med mange fortidsminner. Som du kan se fra dialogen ovenfor er Ray langt fra imponert over sightseeing. Det er kanskje noe av det verste han kan tenke seg, og han syns byen er det kjipeste hølet han har vært i.

Hvorfor er de der? De har fått beskjed fra Harry (Ralph Fiennes) om å møte opp der og vente til han ringer hotellet de bor på. I mellomtida skal de tilbringe tida til sightseeing – til Rays store glede. Man får så vidt inntrykk av at de er leiemordere, men det kommer ikke godt fram i filmen annet enn fra filmplakaten.

In Bruges Screenshot 1
Dverger er alltid gøye, visstnok.

Den første delen av filmen er ikke veldig spennende. Man lærer at Ken og Ray er to vidt forskjellige personer. Ray er som en liten unge i en voksen kropp – barnslig altså – mens Ken er nærmest en familiefar. Til tross for forskjellene klarer de å ha en god dialog sammen, men de er langt fra kamerater, bare gode kolleger.

Filmen bruker litt for lang tid på å bygge seg opp. Men når man nærmer seg midten begynner ting å trappe seg opp. Historien tar vendinger man ikke forventer seg, og alle hovedpersonene er smågale. De har tenkt mye på sine handlinger, og har prinsipp de står fast – selv når situasjoner kunne vært til deres beste om de ikke hadde stått ved dem.

Sjefen finner vei til sine undersåtter
Sjefen finner vei til sine undersåtter.

[terningkast:13]
Skuespillerne gjør en god jobb. Det var veldig uvant å se Farrel i en slik rolle – og han gjør den godt. Gleeson har jeg ikke noe forhold til, men han spiller óg sedvanlig godt. Hele situasjonen de er i virker troverdig, og man ønsker å vite hvorfor i all verden de er i den byen.

Ut mot slutten blir det bare bedre. Historien er godt skrevet, og kommer garantert til å overraske deg. Det er en god del humor involvert, men oppsummert er dette et drama. Historien alene er verd å få med seg, men ellers er det lite som virkelig fenger. Den får terningkast 13.

Omtale: The Happening (Film)

The Happening Poster

It makes you kill yourself. Just when you thought there couldn’t be any more evil that can be invented.

– Alma Moore

M. Night Shyamalan har imponert meg tidligere meg filmer som Signs og Den Sjette Sansen. I etterkant har han hatt andre – litt spesielle – filmer, nesten som thrillere, men likevel ikke. Denne filmen passer fint inn i den nesten-sjangeren.

Kort fortalt: Plantene (eller et forskningseksperiment) gjør stor-angrep mot menneskeheten. De sender ut et eller annet kjemikalie i luften som gjør at folk mister en psykisk barriere, og gjør hva de enn kan for å ta selvmord – på en rolig og behersket måte, faktisk.

Hovedpersonen Ellio Moore (Mark Wahlberg) er en lærer, hvis kone og beste venn prøver det de kan å komme seg ut av tettbebygde strøk. Det er nemlig der folk blir påvirket. Ut gjennom filmen finner de ut at det skal vise seg vanskelig å flykte fra problemet, siden det er plantene som gir ut kjemikaliet. Plantene finnes tross alt hvor mann enn befinner seg.

Et av Mark Wahlbergs mangfold av ansiktsuttrykk.
Et av Mark Wahlbergs mangfold av ansiktsuttrykk.

Shyamalan har en tendens til å velge spesielle temaer slik hans filmhistorikk viser. Men på tross av filmenes tema så har han en god fortellerstil. Det er som regel Ola Nordmann som blir møtt med noe som er større enn han er forberedt til. Og de får ikke superhelters egenskaper på kort tid, de må rett og slett flykte, og gjøre det de kan for å overleve.

I dag skal man ikke lete lenge for å finne en actionfilm/thriller hvor døden skjer med skikkelige effekter som er utenfor vanlig fornuft – men det ser stilig ut. Shyamalan har derimot en annen vinkling på dette; han gjør det mest mulig naturlig. Døden skal ikke være spektakulær, den skal være skremmende. Mye av det visuelle blir derfor overlatt til fantasien, mens vi får høre lydene som vi forventer – og kanskje ikke vil høre.

Et av Mark Wahlbergs mangfo... vent nå litt...
Et av Mark Wahlbergs mangfo... vent nå litt...

Siden han har valgt en vinkling som gjør hans filmer unike, mister filmen mye av det som kunne gjort den bra. Man har hele tiden en anelse om hvordan ting kommer til å utarte seg, og en liten fornemmelse av hvorfor ting skjer slik det gjør. Med andre ord ikke mye overraskelser eller høydepunkt i filmen. Det er noen spennende øyeblikk hvor man blir lurt til å tro at vi kommer til å oppleve en såkalt «Bø!»-effekt, når det likevel ikke skjer. Shyamalan har ofte denne metodikken i sine filmer, og det begynner å bli lite nytenkning.

Har han Steven Seagal eller Keanu Reeves som læremester?
Har han Steven Seagal eller Keanu Reeves som læremester?

[terningkast:08]

Som nevnt så er det lite nytt her sammenlignet med Shyamalans egne filmer. Har du sett flere av dem blir du neppe overrasket her. Men liker du hans filmer så er nok dette en film du ikke vil gå glipp av. Personlig så ble jeg litt skuffet. Det var lite nytt, og filmen syns jeg rett og slett var kjedelig, men med et par små høydepunkt. Terningkast 8.

Omtale: Lego Indiana Jones (XBOX360)

untitled

You call this archaeology?

– Henry Jones Sr.

Da var Indiana endelig tilbake. Helt siden jeg rundet Lego Star Wars: The Complete Saga for n’te gang har jeg ventet spent på Lego Indiana Jones. Jeg visste hva jeg kunne forvente meg, og håpte de hadde lagt litt ekstra stæsj for å gjøre det enda bedre. Godt overrasket på en del punkter, men dessverre så har de gått andre veien med enkelte ting siden Star Wars.

indy-1
"Aaah, Venice" – Indy

Som Star Wars er sjarmen der med én gang. Man kan bare ikke unngå å trekke på smilebåndene under de små sekvensene som viser litt av historien underveis. Nå det er sagt, består sekvensene av legofigurer som bruker ganen til å lage lyder med, og eller pantomimer for å fortelle historien. Og har du ikke sett filmene, er det lite man skjønner av hva som faktisk foregår. Men har du sett filmene, imidlertid, kjenner man fort igjen sekvensene, og man føler de har gjort en god jobb å overføre til plastikk-verdenen.

Spillet omhandler de tre første filmene, og den nyeste filmen nevnes ikke. Hver film er delt opp i 6 kapitler, og det tar gjerne 30-45 minutt å gå gjennom hvert av de om man skal få med seg det meste, så det er god spilletid her. Spesielt siden man kan låse opp nye legofigurer som kan gjøre flere ting enn historie-modus tillater.

Dette er et lite minus i Indiana Jones-serien. Figurene er ikke spesielt gjenkjennelige, fordi serien har ikke så mange kjente personligheter som går igjen. Det blir gjerne "Tempelkriger 1" og "Tempelkriger 2".

indy-2
Skurken sammen med Tempelridder 1 og… 1 igjen

Det jeg ble litt overrasket over, var mangelen på Xbox Live-støtte. Eneste måten å spille kooperativt på er på samme konsoll. Det er jo klart den beste måten å oppleve spillet på med en annen, for mange av puslespillene underveis er basert på at flere må til å hjelpe til for å komme seg videre. De har hatt stor fokus på puslespill i Indiana Jones.

Spiller man alene med dataen kan man fort bli frustrert. Den er nemlig ikke så intelligent, alltid, og ofte gjør den absolutt ikke det du vil den skal gjøre. Det kan kjapt gjøre en enkel oppgave til å føles ganske krevende. Samtidig gjør den ikke skade mot fienden annet enn å få dem til å svimle og stanse opp litt.

Slåssingen er et punkt de har falt tilbake på siden Star Wars. Den består bare av å trykke på knappen, og all taktikk er borte. Til tider (ofte) så ender man opp med å bomme helt på fienden selv om han står rett foran deg, eller gjør helt andre uventede ting. Kontrollene i seg selv er også ganske upresise, og igjen gjør ikke figuren det du ønsker. Slå dette sammen med store overblikksbilder hvor man mangler dybdesyn fullstendig og skal hoppe fra stein til stein over lavaen kjenner man blodet bobler av frustrasjon til tider. Ting var mye bedre i Star Wars når det gjelder kontrollene.

indy-4
Edderkopper er ikke et problem for Indy

Figurene i spillet har forskjellige egenskaper. Indiana Jones er den eneste med pisk, og den kan brukes til å slenge seg rundt med, stoppe slemme skurker eller trekke i spaker som er utenfor rekkevidde. Men han er redd for slanger, og blir ubrukelig i nærheten av dem. Damer kan hoppe høyere, gutter kan krype inn i små hull, mens Indys pappa har dagboken å gå etter. Dette gir god mulighet til intrikate nøtteknekkere underveis. Men det er langt fra vanskelig, spillet er beregnet for alle i familien, og er underholdende både for liten og stor.

Siden jeg er så stor fan av Indiana Jones og synes hele Lego-ideen er kjempekul så legger jeg på et ekstra poeng bare der. De har klart å gjennomføre overgangen fint, men som nevnt er det en del ting som ergrer meg. Hvis valget er mellom Lego Star Wars: The Complete Saga og Lego Indiana Jones: The Original Adventures, så velg Star Wars. Mye mer innhold og bedre kontroller. Men for all del, dette spillet gir jeg 7 / 10, nesten så jeg strekker meg til 8.

Omtale: Indiana Jones 4 (Film)

Verdens korteste filmtittel
Verdens korteste filmtittel

Mutt Williams: You’re a teacher?
Indiana Jones: Part time.

Yes, endelig var den her; Indiana Jones og Krystallhodeskallens Rike. Jeg har ventet lenge på dette, så forventningene var store.

Det er kanskje ingen hensikt å nevne det, men Harrison Ford spiller altså Dr. Indiana Jones for fjerde gang i denne filmen. Hans nye erkefiende er den russiske Irina Spalko, spilt av Cate Blanchett. Og hvis du har sett den første filmen vil du nok bli glad over comeback av Karen Allen.

Filmen begynner igjen med at Indiana er fanget av noen som krever hans unike kunnskap for å finne en skatt. Tidligere var det gjerne nazister eller smuglere, denne gangen er det russere. De går på søken etter en spesiell kasse, og bare Indy vet hvordan de kan finne den i et lager med titusener av andre like kasser. Men hva er vel et funn uten dødstrusler? På sin sedvanlige måte klarer Indy å komme unna, gjerne etter å ha unngått noen hundre skudd fra maskingevær og en ovedreven lang knyttnevekamp – slik som det normalt skal være, og hvorfor ikke en atombombeeksplosjon.

ss
Indy og Mutt (Shia LaBeouf) kommer over en tapt grav

Videre viser Indy seg slik han pleier å være. Han er ikke så lettskremt, og ler når hans fiender kommer med trusler. Det er jo selvsagt til de kommer med virkelige trusler. Så det er mye å se fram til i første halvdel av filmen.

Legend says that a crystal skull was stolen from a mythical lost city in the Amazon, supposedly built out of solid gold, guarded by the living dead. Whoever returns the skull to the city temple will be given control over its power.

– Indiana Jones

Dette er altså hva filmen handler om. Krystallhodeskallen. Dette er en mystisk gjenstand som tiltrekker seg metaller av alle slag med stor kraft, og den innehaver også en mengde med psykisk energi.

Jeg må si at etter dette så gikk det litt nedover. Det føltes ikke lenger som det var helt Indiana Jones. Jeg personlig hadde forventet meg en mystisk kraft som de ikke helt fant ut av og måtte forlate grunnet sin skadelige natur, men ikke denne gangen. Nå skal vi få vite og se alt bak hemmeligheten, en hemmelighet som skuffet stort. Det føltes rett og slett litt feil for en Indy-film å være.

Indiana Jones: Krystallhodeskallenes rike Screenshot 2
Indy vet hvordan man ødelegger kjøretøy.

[terningkast:12]

I korte trekk var det en film som bygde opp til noe stort i begynnelsen, og det var stadige tvister mellom skurken og helten, hvor ingen av dem ser ut til å dø. Men som nevnt så går det litt nedover, helt ned til det store klimakset hvor jeg bare satt å så på. Det var lett å se hvor det ble brukt modeller framfor virkelige lokasjoner, og bluescreeningen var amatørmessig når man tenker på ressursene som lå bak.

Jeg sier det rett ut: Jeg ble skuffet. Men filmen var grei nok. Den får terningkast 12 fra meg, dessverre. Jeg hadde håpet på 18 selv.

Omtale: Iron Man (Film)

Iron Man Poster

«Yeah I can fly!»

– Tony Stark

En film som har så hypet som Iron Man skal man lete litt lenge etter. Marvel har hatt sine opp- og nedturer når det gjelder tegneserie til spill-overgangene, men har de lært av sine nedturer?

Jeg hadde ikke hørt om figuren før hypen begynte å spre seg, og har dermed heller ikke lest tegneserien. Jeg visste bare at jeg kunne forvente meg en kul film.

Handlingen er som følger: Tony Stark (Robert Downey Jr.) er våpenhandler. Ikke nok med det; han designer og produserer dem i tillegg, alt i sine fars fotspor. Men brått i et besøk han avlegger i Afghanistan blir han angrepet og tatt til fange av terrorister. Terrorister som har haugevis av hans våpen som han kun hadde tilegnet det Amerikanske og dets allierte. Stark blir tvungen til å lage våpen for dem. Men selvsagt, han vet han ikke vil overleve om han gjør. I all hemmelighet designer han en robot-drakt som tåler det meste. Vel hjemme tar han en helomvending og ønsker ikke lage mer våpen. Istedet perfeksjonerer han sin robot-design…

Tony er sinna, og oppdager noe spesielt.
Tony er sinna, og oppdager noe spesielt.

Filmen er bygd opp ved hjelp av selvironi og humor. Tony Stark er en selvelskende figur med kjappe og frekke replikker, og hans håndlag med kvinner er uten sidestykke. Han feier over de pene han liker, og klarer deretter å avvise dem uten å såre dem. Til tross for magert oppmøte i kinosalen var det stemning til å ta og føle på. Humoren slo godt an blant publikum – jeg inget unntak. Selv gjestopptreden av Stan Lee var et morsomt innslag.

Christine Everheart: Tony Stark! Christine Everheart, Vanity Fair magazine
Tony Stark: Hi, yeah okay, go.
Christine Everheart: Mr. Stark, you’ve been called the Da Vinci of our time; what do you say to that?
Tony Stark: Absolutely ridiculous, I don’t paint.
Christine Everheart: What do you say to your other nickname, the ‘Merchant of Death’?
Tony Stark: That’s not bad.

(Ja, Christine er en av dem han feier over)

Historien er som du kanskje allerede har tenkte deg ganske så overdreven, men det gjør ikke noe da alt som skjer i filmen er så kult fremført som det er. Før du aner det skjer det helt uventede – samtidig som det er forventet.

Samspillet blant skuespillerne er meget godt. Vi har folk som Jeff Bridges og Gwyneth Paltrow som støttespillere, og man føler at kjemien er god. De har sikkert hatt det veldig moro under innspilling.

Yeah. Han kan fly.
Yeah. Han kan fly.

[terningkast:18]

Hvis du er ute etter en actionfylt testosteronpreget actionfilm så er dette noe for deg. Du trenger ikke være sci-fi-fan for å like dette, bare glad i god no-brainer underholdning.

Dette er tommel-opp for Marvel. Men jeg må dessverre si at enkelte elementer mot slutten skuffet litt. Men en treff med terningkast 18! Ser fram til å ha denne på DVD eller bedre.

Omtale: Nå Eller Aldri (Film)

Bucketlist Poster

Thomas: I’m proud of you.
Edward Cole: Nobody cares what you think.

En fordel ved Kinosonen er at man får tilbud om å se førpremiærer på enkelte filmer gratis. Problemet er at tidspunktet ikke er det mest gunstige for å se en film. Men denne gangen stod The Bucket List for tur, eller på norsk: Nå Eller Aldri som er en passende tittel.

The Bucket List referer til livets slutt. Når man på engelsk ‘kicks the bucket’ er man altså død. Carter (Morgan Freeman) ligger i et pasientrom. For å passere tiden skriver han en liste over ting han ønsker å gjøre før han før, men det var før han fikk vite at han har maksimalt ett år igjen å leve.

Carter er den dype personen som har arbeided hardt som bilmekaniker i 40 år. Han er full av kunnskap og visdom, og ser ut til å ta livet med ro. Men selv ikke hans liv er problemfritt, og han sliter med følelser over kona han har vært gift med i alle år.

I samme pasientrom finner vi Edward (Jack Nicholson), en ufordragelig personlighet som er rappkjeftet og irritabel (ref.: sitat på toppen). Det viser seg at han er en styrtrik person som faktisk eier sykehuset han er i. Men han får ikke sitt eget rom på grunn av sin egen PR-kampanje med mottoet Two beds to a room, no exceptions.

Edward er ikke dyp. Han er overfladisk og vil bare ha det gøy. Han drikker det som anses som verdens dyreste kaffe og bryr seg ikke om hva andre syns om ham. De har funnet et fantastisk radarpar for disse personlighetene. Begge skuespillerne er i sitt ess her.

Fallskjermhopping - selvsagt!
Fallskjermhopping - selvsagt!

Både Carter og Edward får diagnosen om at de vil dø innen året. Med Edwards penger og Carters inspirasjon bestemmer de seg for å gjøre det som står notert på kiste-lista sammen; blant annet fallskjermhopping, besøke pyramidene, le så man griner, vitne noe majestetisk m.m.

Hele filmen er en ferd med dype tanker og følelser. Man sitter ofte igjen med et inntrykk man ikke fort glemmer, for dette er en veldig jordnær og velskreven film. Og imellom all seriøsiteten kommer et godt snev av humor som varmer i kroppen. Dette er rett og slett en herlig film.

Til tider kan det blir litt langdrygt, men det blir fort fart i sakene igjen. De tar med tilsynelatende meningsløse ting i begynnelsen som ikke blir til et poeng før i slutten, og timingen kunne ikke vært bedre. Det som kunne vært bedre var regien. Tydelige tegn hvor Carter tar på seg brillene, men plutselig er borte fra den andre kameravinkelen. Eller hvor han tar av seg jakken to ganger i samme scene. Den slags diskontinuitet setter man litt ut av spill om man merker det, og det var en del for mye av det.

Bøttelista diskuteres for første gang
Bøttelista diskuteres for første gang.

[terningkast:15]

Kort fortalt er filmen en hjertevarmende film med situasjoner og humor alle og enhver kan like. Det er og mange momenter man kan kjenne seg selv igjen i, og det er mange flotte visuelle scener.

Men til tider litt lange scener, og regien er ikke den beste jeg har sett. Det er uansett en god film, og jeg kan tenke meg å se den senere på DVD. Terningkast 15.