Ekte virtuell Rock Band

The inspiration of my video was international fame, and world peace.

– TieDyedGuy

Gametrailers (GT) har satt opp en stilig konkurranse, hvor folk kunne spille inn seg selv i sitt instrument av preferanse, og sende bidraget til GT. Vinnerne fikk mulighet til å komme til GT-studioet og spille sammen med de andre vinnerne. Det ble altså trukket en vinner for gitar, trommer, bass og mikrofon.

Videoen over var ikke veldig spesielt bra laget, men viser litt av stemningen som er å finne når en vennegjeng slår seg sammen i bandet. Her er videoen av konkurransevinnerne, og en liten smak av videoen de sendte inn.

Rocking på middels nivå

I thought that I was going to have to pay them to do what I wanted to do, that was how much fun I was having. You’re 20 years old and you’re hanging out with rock stars and going to fabulous parties, and then you talk about it!


– Daisy Fuentes

Det har dessverre blitt lite fotografering på meg de siste dagene. Tida har gått til så mye annet i stedet for. Guitar Hero III (GH3) har mye av skylda. Så derfor kan jeg like godt bruke litt tid på å promotere litt om spill.

Det er ikke bare GH3 som har okkupert mye av tiden min, for også Rock Band (RB) og Castle Crashers (CC) må dele mye av skylden. Men hva er det med disse som egentlig er så fascinerende å spille? Den saken er selvsagt individuell, men jeg har tenkt litt gjennom det, og funnet ut mine grunner til at jeg faller for disse.

Før i tiden kunne jeg spille alt som var stort og bra, men i nyere tid – hovedsaklig etter jeg begynte å prøve MMORPG – så har kravene for et bra spill endret seg mye for meg. Noe av det viktigste er muligheten å spille sammen med noen, og at vi kan spille gjennom hovedkampanjen sammen, og ikke bare noen småkamper mot hverandre. Dette gjør partyspill som GH3 og RB til veldig gode kandidater.

CC er et lett og kortfattet spill som samtidig byr på utfordringer og moro. Det noe unike og morsomme visuelle aspektet ved spillet er virkelig med på å trekke opp underholdningsfaktoren. Dette er gjennomtenkt og morsomt, samtidig som det er litt tøft; samtidig som det er tegneseriestil. Men viktigst av alt; man kan spille 4 stykk samtidig gjennom hele hovedkampanjen! Og prisen på spillet er drøye hundrelappen, og man sitter igjen med timesvis av underholdning.


Guitar Hero 3-gitaren er avbildet ovenfor. Jeg måtte bruke kompaktkameraet for dette bildet, da DSLR-en ligger fint i sekken i bilen, og det regner hunder og katter utenfor. Motivert til å dra ut for å hente? Neppe.

Spesielt i RB blir man veldig oppmuntret til å spille sammen for å fullføre sangene. RB består altså av to girarer hvorav en er bass, et trommesett og en mikrofon. Her skal nemlig det meste innholdet i sangene bli dekket av spillerne. Og om en spiller bommer på notene, så merkes dette godt av resten, og man faller fort ut av rytmen. Man får derfor et stort press på seg til å prestere riktig. Om det ene bandmedlemmet feiler totalt, kan det reddes ved at de andre bruker sin «stjerne»-status som de har opparbeidet seg gjennom sangen, og de får en ny sjans til å vise sin glans.

Noe annet som er verd å merke seg er jo faktisk musikkutvalget. Nesten alle sangene er spilt inn på nytt med de originale bandmedlemmene, og man får knallkvalitet når man trykker/bommer på notene. Hvert instrument er adskilt fra de andre i innspillingen, og det merkes veldig fort når noen ikke spiller slik det skal. Musikksmak er det største problemet når man er flere, men slik vil det alltid være med partyspill.

Ja det var altså min unnskyldning for å ikke skrive så mye. Jeg skulle egentlig på jakt denne helga, men det falt jo bort. Da finner man på andre ting. Og i dette været? Da blir man inne!

Omtale: Once (Film)

Once Poster

Fuck you, batteries!

– Jenta

Ja, hvor skal jeg begynne? Til å begynne med tenkte jeg dette var en slags musikal, men det var det altså ikke. Dette er en nesten-dogme-film om et par mennesker som har en pasjon for musikk. Gate-musikanten og blomsterjenta samt noen andre mennesker som også blir involvert.

Det er nesten-dogme fordi musikk og lyd har blitt etterbehandlet. Ellers er videokvaliteten som et håndholdt kamera, og handlingen som om det var en dokumentar. Det forklarer også hvorfor man føler at skuespillerne ikke trenger å spille, de er kanskje slik i virkeligheten også – til tross for disclaimeren i slutten av rulleteksten; Alle karakterene i filmen er oppdiktet, og dersom det er likheter med skuespiller er dette tilfeldig.

Musikk er meget sentralt i filmen. Det brukes for å fremme historien, og god filming og god kjemi blant skuespillerne gjør at man fort skjønner hva som foregår. Jeg har et problem med denne omtalen, og det er at de fleste karakterene i filmen er uten navn. Typen og Jenta kan jeg si, med stor forbokstav. Nei, de er ikke et par.

Once Screenshot 1
Han spiller bra og får med seg publikum.

Typen (Glen Hansard) er gatemusikant. Han har slitte klær og en veldig slitt gitar. Men på gata synger han for full hals, og gir alt han har. Spesielt på kveldstid, da kan han synge sine egne sanger. På dagtid er han litt låst til kjente sanger for å få inntekt – til tross for hans jobb som støvsugereperatørmann! Så møter han Jenta (Markéta Irglová) som viser interesse for hans musikk. Igjennom filmen finner de ut at de deler gleden over samspill og musikk, og det blir kjapt et vennskap mellom dem.

Uten å gå for mye i detalj i hva filmen handler om, så vil jeg si at dette er en feel-good-film. En god del uventet humor, og litt glede over å se de unike karakterene som er å finne her. Det er mye musikk, så det gjelder å ha god lyd på. Faktisk; uten god lyd og den riktige stemningen så kan nok ikke denne filmen nytes. Det anbefales ingen avbrekk fra den, det kan ødelegge litt, spesielt siden filmen virker litt langdryg til tider (tross bare halvannen times lengde) da en del av den samme musikken spilles om igjen.

Once Screenshot 1
Tyvlåne Typens pappa sin moped.

Stort sett alle sangene i filmen er skrevet og sunget av skuespillerne, og de synger bra. Det virker derfor som om dette er en slags promoteringsfilm av musikken deres (fra 2006), og riktignok finner du soundtracket i platebutikken.
[terningkast:17]
Jeg vil gå så langt som å si at dette er en god film. Ikke en bra, men god film. Det er en viss forskjell, etter min mening. Gode dialoger, god filming og godt utført skuespill – om man kan kalle det det. Jeg vet faktisk ikke om de er seg selv eller om de spiller. Og det er jo en bra ting! Denne får terningkast 17 fra meg. Men du bør lese hele omtalen før du ser den, så du kanskje ikke blir skuffet om du dømmer på kastet alene.