Omtale: District 9 (Film)

This whole’s thing’s under your shack? For 20 years, you’ve had this fookin’ thing hidden out here? This is, this is very illegal, I mean, this is… this is a find.

– Wikus

Navnet Peter Jackson er et navn vi alle kjenner til. Om ikke, så vet du i hvertfall om Ringenes Herre-filmene han har regissert. Navnet hans har stor makt i filmens verden. Og i år presenterer han District 9.

Presenterer, ja. Noen andre har regien. Men å få Jacksons navn på plakaten er intet liten bragd. Forventningene blir skyhøye, og media skriver om alt de kommer over av denne filmen.

Traileren fremstår som en dokumentar, og dette representerer filmen i høy grad. Romvesner har landet på jorden, men de mangler drivstoff og midler for å dra bort igjen – og ikke minst ta vare på seg selv.

De har landet i Afrika, hvor de sidestilles med flyktninger. De får faktisk sitt eget distrikt, kalt nr 9. Her er de isolert fra utenomverdenen, og de får ikke lov til å dra ut av dette området. De er underpriviligerte, og deres liv betyr lite.

Mennesker har opprettet en organisasjon som skal håndtere dette området, under ledelse av Wikus. Han er en hyggelig person som ikke helt forstår problemet de besøkende har når han kommer med en lovendring om å flytte dem til et annet distrikt. Han ser positivt på alt, og han verdsetter faktisk livene deres.

Det tar en god stund før filmen går over fra å være dokumentar til film. Men når det skjer, sitter man i spenning på hvordan det kommer til å gå. Man sitter gjerne og tror det ene, men så skjer gjerne det andre. Og når man senere tror man har skjønt det, er det ikke helt slik likevel. Ganske fantastisk, spesielt når det gir mening.

Helten vår er ingen helt i det hele tatt, bare en som står ovenfor en svært uvanlig hendelse og en organisasjon han trodde han kjente, men som nå går imot ham med alt de har. Hans eneste tilflukt: distrikt nr. 9.

Herfra og ut er det storslått action og flotte kampscener. Noe er ganske så forutsigbart, men det er fremstilt på en særegen måte som gjør at det føles nytt. Men det beste med det hele, er at det settes fokus på flyktningerleirer.

Vi ser undertrykkelse. Språkforvirringer. Frykt. Nedlatende holdninger. Hat. Hunger. Alt som faktisk er hverdagen for mange selv i dag. Det representere i form av utenomjordiske som bare vil hjem, men må være under menneskers domene.

[terningkast:16]

At de besøkende har et arsenal som kan destruere mennesker lett som å blunke, ser ikke ut til å affektere de besøkendes handlinger. De lar seg faktisk undertrykke og gjør kun motstand når de møtes med vold. Og vold er noe mennesker kjenner godt til.

Som en actionfilm er dette å anbefale. Men den har også et kraftig budskap til oss iblant alt som skjer, typsik god gammel science fiction. Og det liker vi. Når den i tillegg kunne vært presentert som en god tv-dokumentar om denne hendelsen, er det ingen tvil: dette er en bra film. Ikke rart Peter Jackson tør å sette navnet sitt på den.

Twittermobben

Twitter er et morsomt verktøy som mange ikke skjønner seg noe på. Jeg bruker det aktivt daglig og har stor glede av det. Nå er det ikke hva er Twitter jeg skal fortelle deg om, men et fenomen som er skapt av dets brukere; Twittermobben!

Hvis du ikke har vært borti Twitter før, så skal jeg fortelle litt om det nå. Lik som Facebook er alt innhold laget av brukere. Og de kommuniserer sammen der. Uten de som lager innhold er tjenesten total ubrukelig. Men på Twitter har man en vennekrets av folk man vil følge og gjerne ikke har noe personlig forhold til. Facebook handler jo om å se hva folk du pleide å kjenne gjør eller skal. Twitter er offentlig, og man kan følge statusoppdateringene til hvem man vil. Hvem som helst kan også følge dine oppdateringer.

Nyheter kommer gjerne først på Twitter. Det sitter kanskje en fyr og opplever et flykrasj, og han bruker Twitter. I løpet av sekunder vet hans vennekrets om ulykken, og minutter senere vet alle på Twitter om det, gjerne lenge før det havner i media.

Det sier noe om hvor fort ting sprer seg på nettet via Twitter. Men så om det jeg egentlig skal skrive om; nemlig Twittermobben! Nyheter er fint å vite om, men sett at noen profilerte personer gjør en tabbe, eller uttaler noe som mange oppdaterte nettbrukere ser seg helt uenige i. Da kommer mobben til unnsetning!

Forbannet på iTunes

Ett eksempel er #drittunge-saken som gjorde en helt vanlig mediestudent til kjendis på nett idet en talsmann fra Warner Norge uttalte seg på en uheldig måte (les mer). Twittere fra hele landet forarget seg om dette ved å henge ut talsmannen og spre budskapet om denne idioten så godt de kunne. Det ble så stort at media tok tak i saken, alt pga 140 tegn (som er maksimalgrensen for en Twittermelding).

Men nylig skjedde det noe annet… Arnt Eriksen er konsulent og blogger om media og nyvinninger på nett for bedrifter, dette gjør han på norsk. Men oppvakte lesere oppdaget at hans siste innlegg var en blåkopi av en engelsk guide. Problemet var dog imidlertidig at han ikke hadde kildehenvisnigner og presenterte innholdet som sitt eget (dette er nå rettet på).

Jeg mener å huske at det begynte med denne tvitringen fra @arnefismen

Timer senere var det en drøss av mennesker på Twitter som gjenfortalte dette, og frustrasjonen var stor. Eriksen ble hengt ut for plagiat og frekk tyv. Dessverre for Eriksen så var han uten nettforbindelse i denne perioden og hadde ingen mulighet til å forsvare seg – og det er forståelig når man ikke vet at man er anklaget for noe.

Nå finnes det de der ute som støttet opp for Eriksen, slik som Pål Joakim: @paljoakim

Denne gangen gikk det greit, og Eriksen kom med svar på anklagen mot ham som du kan lese i hans blogg.

Gruppementalitet er skummelt, spesielt når man har et sladreverktøy så effektivt som Twitter. Jeg er enig i at man ikke skal kopiere innhold og la det fremstå som noe egenprodusert, men det finnes andre måter å gå frem på, som for eksempel å gi beskjed til vedkommende personlig om din mening.

Jeg håper vi kan lære av dette. Tenk deg om før du henger ut enkeltpersoner offentlig. Er det strengt tatt nødvendig? Høy sannsynlighet for at svaret er nei. Dette gjelder forøvrig for all slags mobbing (utenom politi.no selvsagt ;))

Og husk!

Dødelig distraksjon – å glemme en baby i bilen

Hva slags person glemmer en baby i bilen sin?

De rike, viser det seg. Og de fattige og middelklassen. Foreldre i alle aldre og etnisiteter gjør det. Mødre såvel som fedre. Det skjer med de kronisk mentalt fraværende og de fanatisk organiserte, med de som har høyere utdanning til de som så vidt kan skrive. I de siste 10 årene har det skjedd med en tannlege. En postskrankearbeider. En sosialarbeider. En politimann. En regnskapsfører. En soldat. En advokatassistent. En elektriker. En prest. En rabbinerstudent. En sykepleier. En konstrukjsonssarbeider. En rektorassistent. Det har skjedd med en psykisk rådgiver, en skoleprofessor og pizzakokk. Det har skjedd med en pedeatriker. Det har skjedd med en rakettforsker.

– The Washington Post

Denne posten er dedikert til en dypt rørende artikkel hos The Washington Post om en mann som glemte babyen sin i baksetet av bilen, med det resultat at babyen døde av hypotermi (vannmangel).

Jeg anbefaler deg å lese artikkelen. Den er velformulert og – etter min mening – meget rørende. Hvor rystet mannen var over å ha gjort en slik forferdelig handling helt uten å mene det.

Miles Harrison omfavner bamsen til hans avdøde sønn. Bildet av Rebecca Drobis.
Miles Harrison omfavner bamsen til hans avdøde sønn. Bildet av Rebecca Drobis.

Man tenker gjerne at dette aldri vil skje med seg selv. Men som du kan lese innledningsvis i denne posten så kan det skje med alle – selv den beste, hvem nå enn det er.

Problemet oppstod som et resultat av airbag i bilene. Babyer kunne ikke lenger sitte foran på passasjersiden grunnet faren med airbag. I dag blir man anbefalt å plassere babyer i baksetet; med andre ord ute av synsfeltet.

Faktisk så finnes det en løsning på dette problemet. Ifølge Bruce Schneier begynte noen å arbeide med løsningen i år 2000. En innretning med vektsensor og nøkkelalarmer basert på romfartsteknologi. Det var lett å bruke, relativt billig – og det virket.

Hvorfor er det ikke i markedet i dag? Det skjer da ikke med meg. Saken innledningsvis omhandler denne familiefaren og rettssaken rundt dette. Burde han bli ansett som en kriminell, eller omhandler det om et mer fundamentalt problem med oss mennesker generelt?

Med løsninger tilgjengelig og personer som lar vær å ta i bruk slike løsninger så kan man se på det som omsorgssvikt, hvilket er kriminelt.

Miles Harrison ble ikke dømt for denne hendelsen, men han måtte leve med smerten og skyldfølelsen. Han overveide selvmord i flere måneder etter hendelsen.

Kilder:

Takk til @martingruner og @civix som gjorde meg oppmerksom på saken.

http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2009/02/27/AR2009022701549.html?sid=ST2009030602446
http://www.schneier.com/blog/archives/2009/03/leaving_infants.html
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=559705
http://www.dagbladet.no/2009/06/26/nyheter/innenriks/barn/6906507/

Den andre menneskerasen

Jeg snakker selvsagt om selgere. Selgere med blod på tann. Tenner hvis eneste ønske er å ta tak i deg og suge dine hardttjente penger fra deg. De som er uten skrupler.

Men så har vi den andre siden. De som er selgere fordi de tok den første og beste jobben. Madammen og jeg har opplevd slike denne helgen.

#1. Møbelbutikk. Overlykkelig dame som kom fort som olja lyn i bakhold. Trenger dere noe hjelp? Lyst på kaffe eller te mens dere kikker? Jeg skvatt litt til og takket pent nei. Vi fant ingen møbler som falt i smak.

#2. Skobutikk. Lyse sko er visst i mote. Og det er jo sommer. Eldre dame som var mer enn villig til å hjelpe. Lyse sko? Jo, jeg har noen her… og så forsvant hun. En lys sko legges på gulvet. En til. Enda en. Du, vi ville gjerne sett noen mørke også? spør madammen. Her en en til lys en svarer selgeren.

#3. Møbelbutikk. Vi var ute etter en spesiell sofa. Men ombestemte oss litt. Vi fant nemlig en ny en. Den var bedre. Heldigvis. En kunde hadde vært uheldig. Han hadde kjøpt en sofa som var på lager – NOT! Sofaen hadde blitt solgt rett foran nesen på dem – óg selgeren. Den sofaen hadde vi nemlig sett oss ut aller først.

Sofaen vår er valgt ut. Vi kontakter selger. Pass på at vi ikke gjør samme tabbe igjen sier selger A til selger B. Hele historien om sofatabben kommer for våre ører. Så merkelig. Hva slags stoff er det i sofaen?. Selgeren ser på oss. Vi er tause. Jeg svarer nølende: Ummm… blågrønn?. Hvem spør kunden om stoffet i sofaen? Ånei, jeg ser det forresten her sier han.

Litt frem og tilbake og att og fram så var sofaen kjøpt og betalt. Vi ble henvist til hun som absolutt ikke var selger. Det sa hun klart og tydelig i fra om da selger A spurte henne også om stoffet. Men selger B ordnet lånetilhenger til oss. Og skrev ned alle opplysninger på nytt. Fra meg. Ikke fra arket selger A hadde skrevet ned rett ved siden av.

#4. Møbelbutikk. Ny butikk – nytt møbel. Seng. Vi hadde nemlig sett oss ut en seng og skulle bestille. Hun visste ikke helt hvilken seng det var, så vi kunne vise henne. Den veien sier madammen. Selger løper nermest avgårde. Vanskelig å holde tritt. Sakker litt på farta. Helt i enden sier madammen, hvilket får selgeren til å endre til Racing-gir igjen (det er vel det R-en står for på girstanga?).

Det var en morsom dag. Godt var det. Å dra på shopping er ikke min styrke. Snarere tvert imot. Godt det finnes oppløftende selgere der ute. Kanskje jeg må kategorisere selgere til telefonselgere. De passer godt beskrivelsen om å selge selge selge!

* Bilde: CC av Vitor Lima

Omtale: Gran Torino (Film)

Gran Torino Poster

Oh, I’ve got one. A Mexican, a Jew, and a colored guy go into a bar. The bartender looks up and says, Get the fuck out of here.

– Walt Kowalski

Nigger, sotfjes, guling, ristryne, degos, japse, pakkis… Alt dette får man høre i filmen, og man vil like det. Dette er et eksempel på hvor plakaten feilaktig gir uttrykk for en slags triller eller actionfilm, mens det egentlig er et drama pakket med humor gjennom karakterer – og bilen har lite å si i seg selv, den er mer som et symbol på hovedpersonen.

Walt Kowalski (Clint Eastwood) er en gammel mann, og filmen åpner med hans kones begravelse. Han myser ut misnøye over sine to sønner og sine barnebarn idet de går ned korridoren for å vise sin siste respekt.

Presten prøver gang på gang å overtale Walt til å skrifte.
Presten prøver gang på gang å overtale Walt til å skrifte.

Dette er en mann som har levd gjennom Vietnam Koreakrigen, og lever fortsatt på 50-tallet. Han hater – og jeg mener hater – utlendinger (dvs. ikke hvite) amerikanere. Skjelsuttrykkene innledningsvis er ord han bruker direkte til mennesker i de forskjellige tilhørighetene, og han sparer ikke på kruttet.

Presten Janovich (Christopher Carley) fikk et dødsønske fra Walts hustru, om at han skulle skrifte i kirken. Han går virkelig inn for å få det til, tross Walts energiske og hissige utspill mot Janovich personlig og flere nei, gang på gang.

I think you’re an overeducated 27-year-old virgin who likes to hold the hands of superstitious old ladies and promise them everlasting life.

– Walt til presten i scenen fra bildet over

Samtidig flytter det inn noen ristryner i nabohuset, hvilket selvsagt ikke passer i Walts øyne. En dag vil tilfeldighetene til at han redder livet til den yngste sønnen av sine nye naboer, men ikke med hensikt. De blir hengivne til ham, men han er kald.

Karakterutvikling er essensen av denne historien, og karakterene skildres godt gjennom skuespillerne. Clint Eastwood har selv regissert denne filmen, og han mestrer rollen. Det er tydelig at hans westernfilmroller har hjulpet ham inn i denne.

En av de mange morsomme dialogene, med skitprat av klasse fra ende til annen.
En av de mange morsomme dialogene, med skitprat av klasse fra ende til annen.

[terningkast:17]

Det merkes dog at den er laget på er stramt budsjett, og noe føles litt feil, spesielt med lyd og noe av det fotografiske. Den yngste mannen av gulingene (spilt av Bee Vang) har en merkelig personlighet man ikke blir helt klok over, og det ødelegger en god del for filmen. Samtidig er det vanskelig å føle ordentlig sinne over den lokale Mhong(folkeslaget fra Vietnam)-gjengen som overspiller å være tøffe.

Men jeg storkoste meg virkelig under denne, og jeg vil anbefale den varmt. Slutten er ikke ønskelig, men i ettertanke var det kanskje den beste slutten filmen kunne hatt. Man blir glad i personen Walt, og å se hans karakterutvikling er en glede. Det beste er at man kan snakke lenge om filmen etterpå. Gå og se mens den er på kino!

Omtale: Watchmen (Film)

Watchmen Poster

The world will look up and shout Save us!… And I’ll whisper No.

Rorschach

Det er ikke mange filmene som skaper veldig mye blest om filmen før den kommer. Watchmen er en slik film. Stilige visuelle teasere med godt musikkvalg, og ikke minst god omtale fra folk som har vært involvert i produksjonen av både tegneserie og film. Jeg hadde absolutt ingen forventninger til filmen, men følte det var en jeg måtte se.

Filmen åpner bra, med interessant slåsskamp med gode visuelle inntrykk. Superhelten Comedian blir drept av en mystisk mann. Og så begynner den litt kjedeligere delen.

I denne fortiden var det litt andre personer på månen.
I denne fortiden var det litt andre personer på månen.

Man får innblikk i en alternativ fortid hvor superhelter er hverdagslig. Etter hvert begynner heltene å se det negative i seg selv og menneskeheten, og legger opp yrket sitt. Litt i filmens nåtid, og litt i fortid. Litt frem og tilbake, og veldig veldig dystert.

Jeg må nesten spolere litt action-scener her for å beskrive hva slags stil vi blir presentert med. Følgende scener er med i filmen: en mann blir brutalt banket opp og kastet utfor en skyskraper. Hunder gnager på det som er igjen av ei lita jente som har blitt kidnappa, slakta og matet til hundene. En kjøttøks som gang på gang deler opp hodet på en mann. Ei gravid dame som blir skutt i hodet på nært hold. Brutalt voldtektsforsøk av ei annen dame. Flere mennesker som blir brent levende. En manns ansikt som blir brent opp av brennhet frityrolje. Armene til en mann som blir sagd opp av en vinkelsliper. Folk som eksploderer, og restene deres dingler rundt omkring.

Attentatet av Comedian. Saktefilm for visuell effekt.
Attentatet av Comedian. Saktefilm for visuell effekt.

Men det særeste er at filmen har fått sterk kritikk av at den blå mannens penis er fullt synlig i mange scener. Alt det jeg nevnte over er ikke tatt med i kritikken. Hva er egentlig galt med oss?

[terningkast:09]

Forutenom det så var det mange gode visuelle effekter, men der det var blod involvert var det gjort med artistisk stil – kanskje.

Filmen hadde om ikke annet en original historie, men det var ingen glede å se gjennom den. Ikke var jeg begeistret for 300 heller. Kanskje jeg er feil målgruppe?  Jeg gir ikke denne over 10, jeg syns rett og slett ikke den var noe spesielt bra.

Personlig seier

Slapper av med litt kaffe
Slapper av med litt kaffe

Mot er alltid originalt.

– Ludwig Wittgenstein

Før jeg går i gang med det jeg egentlig ville skrive om, vil jeg bare ta inn en liten sidehistorie. Store Norske Leksikon vil prøve seg på åpne artikler slik Wikipedia har gjort i årevis. De henger langt etter. Bare søk etter Wittgenstein var lettere i Wikipedia, samt mer lettlest. Døm selv: SNL vs. Wikipedia.

Gårsdagens post var av ganske negativ sort. I hele dag har jeg vært sløv og utrolig utslitt og ikke orket ta initiativ til noe som helst. Samtidig har jeg vært veldig kontaktsyk. Jeg begynte å tenke mye, og fant noe jeg ville korrigere.

[twitter:I’ve been living next door to three student girls for 1.5 years, and I don’t even know their names. Time to make amends.]

Finnes det en unnskyldning for det? Jeg bor i etasjen over dem, og vi deler trapp for å komme til leilighetene. Da eksen og jeg flyttet inn for 1.5 år siden, hadde vi allerede planer om å flytte til hennes hjemby når hun var ferdig med siste året på skolen. Nye relasjoner var det liksom lite poeng i å bygge.

Vi sa hei i trappene, men det ble med det. Av og til fant vi en lapp i trappa om festvarsel, og at vi var invitert hvis vi ville. Men vi hadde alltid «planer». Traff dem aldri ellers, og navnene deres forsvant fra minnet. Et år senere var jeg alene.

Nå var det plutselig blitt en situasjon hvor det ble flaut å snakke med dem. Halvannet år uten mer enn «hei». Jo lenger man venter med sånt, jo vanskeligere blir det å bryte muren. I dag bestemte jeg meg for å gjøre noe med det!

Jeg kvitret for å gjøre det litt offisielt, og pushe meg selv til å gjøre det. En pils unna og en seiersrunde med Death Tank, og jeg var klar.

[twitter:finally said proper «hi» to the three girls living in the floor below me, and explained why it hadn’t happened earlier. All is well :)]

Kun to av dem var hjemme. Hun ene var «ny» – hadde bodd der i et halvt år. Hun andre kjente jeg såvidt igjen. Vi pratet litt om utleieren og hvor hyggelige de var, og forskjell i leilighet. For å si det slik: jeg er misunnelig!

Tror alle av dem hadde kjæreste fra før, men vet ikke om hun ene. Men det var jo ikke derfor jeg fjernet barrieren. Nå kan vi i det minste være normale rundt hverandre!

Great success!

Dårlige deppe-dager er visst sunt for meg, men fryktelig kjedelige dager. Jeg har vært langt nede før, og da var jeg utrolig glad jeg hadde noen å komme hjem til.