Merkelige greier

Merkelig greie dette her, men ifgøle en udnerrøksles ved cmarbigde
uinevrisett sipller det ignen rlloe i hvliken røfgekkele boktsvanee
er. Det estnee som er vkitig er at fstøre og stise boksatv er på
rktiig setd, retsen kan vræe hltuer til bluter og du kan ftotsart
Lsee uetn prblomeer. Dtete er frodi den mnesnekliege hrjene ikke
lseer hevr boksatv for seg slev,men odret i sin hleeht.
Mrekleig ikke snat ?

Jepp, jeg vet den er gammel, men jeg fant den først igjen da ei venninne ved navn Sandra nevnte den i fordifarten, så da måtte jeg ha den så jeg kunne finne frem til den igjen 🙂

Gratis kultur

På Sølvberget i Stavanger (kulturhovedstaden) så kan du i disse dager få en gratis bok. En roman av Alexander Kielland, en av de store forfatterne som vi nordmenn skal være stolt av – har jeg blitt fortalt på skolen.

Jeg tok en kopi av boka og begynte å lese på den i går på vei hjem fra jobb. Har du sett nok på TV så har du helt sikkert fått med deg sitat fra Shakespear. De tunge, eldgamle ordene. Setninger herfra til evigheten. Blanding mellom tanker, handlinger og fortid i en og samme utånding. Slik er også Kiellands bok.

Hovedpersonen tenker tilbake, så frem, så litt om seg selv. Og han gjør det i et hav av ord. Gamle ord. Jeg husker sporenstraks hvorfor jeg mislikte norsktimene i skolen. Ja, dette er vår kulturarv. Men må vi nødvendigvis miste all motivasjon ved å lese urgamle skrivemåter og tungt fortalte fortellinger?

Ikke rart den var gratis. Men. Den har blitt trykt opp på nytt nettopp for det formålet. De hadde ikke bare masse bøker liggende. Dette var deres intensjon.

Jeg har ikke noe til overs for denne. Hvilket er litt synd. Kanskje de kunne modernisert den litt?

Hodejegere og domener

Ikke alle blogginnlegg kommer med fornuftige titler. Dette gjelder nok spesielt dersom man har avstått fra blogging på en stund og har mye på hjertet. Og det har jeg også denne gangen.

I helga fikk jeg endelig litt tid til å gå gjennom noen av bildene jeg har tatt de siste ukene. Det var dessverre så altfor få. Men ett (egentlig tre, siden det er sammensatt) ble jeg fornøyd med, nemlig en gammel hytte presentert ved hjelp av tone mapping. Det kan du se nå på Flickr.

Muse kom ut med et nytt album på mandag, og jeg har blandede følelser med lanseringen. For det første: jeg handler musikken digitalt, hvor iTunes Music Store er hovedaktøren min. Albumet ble sluppet i Tysklan 11. september, men i Norge den 14. Tåpelig, når alt er digitalt. Men så fant jeg senere ut at Spotify hadde albumet tilgjengelig fra fredag for sine betalende medlemmer. Tilfeldig? Neppe. Jeg fant heller veien til The Pirate Bay hvor albumet fantes i .flac-format. God kvalitet, altså. Så kjøpte jeg albumet i går igjen. Godt jeg er så samvittighetsfull. Teite lisensavtaler! Dette er god ivaretaglese for de som venter lenge og spent på musikk de er glad i… (sarkasme)

Og i går fikk jeg bloggen min over til et nytt webhotell. Mye tukling og dilling senere så er jeg i mål. Nå skal alt være oppe og kjøre igjen. Stress 😛

Til slutt så ble jeg ferdig med Hodejegerne av Jo Nesbø. Fantastisk slutt på historien. Jeg fant den uforutsigbar og velskrevet. Og bare drøye 200 sider. Anbefales sterkt. Dette er type historie jeg godt kunne tenkt å sett som film! Håper noen gjør det – og gjør det bra.

Dette blir første post fra mobil på det nye webhotellet. Håper jeg blir fornøyd med tjenesten.

Lesing som en hest

For ikke veldig lenge siden begynte jeg å lese igjen, den gang Snømannen av Jo Nesbø. Jeg kom gjennom uten altfor store problemer, og fant ut at jeg likte det. Innlevelsen. Spenningen. Språket.

På kino begynte Menn som hater kvinner, men jeg tenkte jeg skulle lese boka i stedet. 150 sider senere ga jeg opp. Ingen fremgang. Og når det først var noe, ble det for mye informasjon. Filmen kom på DVD, og jeg kjøpte den. Jeg er i ettertid glad jeg ikke leste videre, med tanke på hvor mye som skjedde i filmen etter dit jeg var kommet i boka. Progresjonen var bare altfor treg.

Så en måneds pause fra lesingen. Gjerne to. Flytting tar tid. Så kjøpte jeg Hodejegerne av Jo Nesbø. Og jeg ble helt oppslukt. Bare i overkant av 200 sider, men han får en så fantastisk god fortelling i det at jeg nærmest glemmer å følge med rundt meg.

Pulsen blir høyere. Jeg holder pusten. Glemmer å blunke. Kjenner en liten kald svette ligge på lur. Dette er fantastisk. Jeg er halvveis og gleder meg til båtturen hjem, da får jeg lest et – ja kanskje to! – kapitler til.