Omtale: Red Cliff (Film)

Red Cliff Poster

John Woo har gitt oss noen minneverdige øyeblikk som regissør. Etter han flyttet til Hollywood ga han oss blant annet Face/Off og Mission: Impossible II. Men han lagde også en hel del mindre minneverdige filmer. Nå er han tilbake til sitt hjemland. Filmen er Red Cliff og kommer i to deler.

Filmen er delt i to deler. Den første på over to timer, og den andre rett i underkant. Men den versjonen som blir sluppet i Europa har blitt beskjært så mye at det bare blir til én langfilm. Da jeg hørte om dette, følte jeg behovet for å se den fullverdige versjonen.

Nå som jeg har sett begge delene, er jeg meget usikker på John Woos evne til å produsere godt, nytt materie. Dette minner ærlig talt om filmer som Lawrence of Arabia, Spartacus og andre utrolig lange filmer fra før min tid. Men selvsagt, dette er mer underholdende, og effektene er adskillig bedre – men det må man kunne forvente i dag.

Jeg ser klart hvordan de kan forsvare å kutte ned halve filmen for Europa. Veldig mange scener består av dialog. Dialog som slett ikke er nødvendig for historiens gang. Jeg forstår at disse scenene skal forsterke karakterene som filmen omhandler, men alt blir platt.

I hovedsak har vi tre sterke personligheter. Krigsherren på den ene siden, mot krigsherren og hans bror på den andre siden. Alle de andre fremstår som ignorante – men likevel sterke – personligheter. Men ingen ting av dette klarer å bli presentert på en riktig måte.

[flv:/media/trailere/redcliff.flv /media/trailere/redcliff.jpg 500 270]

Disse krigsherrene prøver å utmanøvrere hverandre ved hjelp av tvetydige beskjeder og kunnskap om den andre parten. Og her kommer nok et problem til syne. Det er vanskelig å skille mellom uniformene til de forskjellige sidene, og deretter vanskelig å vite hva som egentlig skjer på slagmarken. Etter hvert blir det klart hvem som er hvem, men dette burde virkelig vært klart fra starten av.

Storslåtte scener, men likevel klarer det ikke å gi et godt visuelt inntrykk av at det er storslått. Musikken prøver å gjøre sin del av jobben, men den er til tider like triviell som en lydeffekt i en Per Ulv-tegnefilm. Dette gjelder spesielt under de mer muntre scenene.

Humor, ja. Dette blir jo bare en oppramsing på negative ting. Det er nok fordi jeg forventer mer. Humoren er dårlig spilt, og så utrolig opplagt at selv bestemor ville syns det ble for meget. Du kan tenkte deg musikken da, med bakgrunn på det jeg allerede har sagt.

Historien er dog noe av det som trekker opp. Det er interessant, og man vil vite hvordan det går mot slutten. Det er tydelig at man skal heie på brødrene, men samtidig ha sympati for den ene krigsherren og hans hær. Men dette kunne jeg like gjerne ha lest i en god bok.

[terningkast:09]

Jeg er i tvil om jeg ønsker å se den europeiske versjonen. Den blir nok mer utholdelig, men jeg føler man trenger den tiden som er gitt for å få med seg hva som faktisk skjer. Samtidig akkurat det motsatte.

Liker man kinesiske filmer, så vil man ikke mislike denne. Jeg syns bare ikke den var veldig underholdende. Interessant, er ordet. Terningkastet er med andre ord litt tvetydig, men det er et klart rom for forbedringer.

Omtale: Boy in the Striped Pyjamas (Film)

Boy In The Striped Pyjamas Poster

We’re not supposed to be friends, you and me. We’re meant to be enemies. Did you know that?

– Bruno

Plakaten og filmtittel sier igrunnen helt perfekt hva filmen handler om. Kanskje litt for godt om man fulgte med i historietimene på skolen. Det var vanskelig å ikke gjette til seg handlingen her, men det som gjorde det hele litt spesielt, er at alt som skjer, blir fra en 8 år gammel gutts – Brunos – perspektiv.

Settingen er altså under andre verdenskrig, og Berlin er et flott sted å bo i. Brunos far er en soldat, og blir forfremmet. Problemet er at de må flytte ut på landet, nærmere den nye arbeidsplassen. Faren har altså fått ansvaret for å drifte en arbeidsleir for jøder.

Bruno (i brunt) vil savne sine venner
Bruno (i brunt) vil savne sine venner

På landet er det ingen verdens ting å finne på, og Bruno må holde seg innenfor gjerdet til herregården de har fått tildelt. Hans eneste selskap er en rar eldre mann i pysjamas som fikser på ting i hagen, og en ung soldat som er privatsjåføren deres. Hans 4 år eldre søster er ikke særlig selskap, annet enn når han trenger trøst.

Han får absolutt ikke lov til å ferdes på baksiden av huset. Jeg er litt usikker på hvorfor, da det ikke var særlig spesielle ting som foregikk der. Selvfølgelig må han snike seg dit en dag, og finner et vindu til friheten. Han løper som et fly (ref. bildet over) gjennom skogen, og kommer plutselig til et gjerde. På andre siden av gjerdet sitter den en gutt i pysjamas.

Bruno og Shmuel på hver sin side
Bruno og Shmuel på hver sin side

Shmuel er navnet på jødegutten som sitter der, godt skjult bak bruddstein, borte fra nazistenes åsyn. De blir fort venner, spesielt siden Bruno ikke har noe annet å finne på. Men Bruno skjønner lite av hva de gjør bak det gjerdet, og hvorfor alle går med pysjamas. Shmuel vet også lite, men han vet at han har det fælt, og at det er kjedelig på innsiden.

Begge er 8 år gamle, og ingen av dem forstår egentlig hva som foregår. Ingen vet om gasskamrene, og begge tror at deres far er verdens beste. Uskyldigheten til disse to barna er det som gjør handlingen spesiell. De gjør som de blir fortalt, og alt foreldrene deres forteller dem tar de selvsagt som sannhet. Det hjelper lite når foreldrene skjermer dem fra sannheten.

Vennskapet vokser, men aktivitetene er begrenset
Vennskapet vokser, men aktivitetene er begrenset

[terningkast:11]

Problemet med alt dette er at det meste er forutsigbart og lite spennende. Jeg syns til tider filmen trakk ut til å bli noe kjedelig, men jeg samtidig følte jeg at det ble godt fremstilt.

Hvis du ønsker en krigsfilm med mindre vold og direkte fremstilling av tortur slik filmer «pleier» å gjøre, så kan denne anbefales. Men jeg sitter med en følelse av at det var en del de kunne kuttet, og noe de burde lagt mer vekt på.