Omtale: Hot Tub Time Machine (Film)

Umm ja. Enkelte filmer er så geniale at de innehaver en tittel som beskriver hele innholdet av filmen i samme setning. Hot Tub Time Machine – er en av dem.

At John Cusack spiller i den burde nok trekke litt publikum, til tross for hans forrige kalkun (2012). Men hans opptreden er like imponerende som resten av dem. Men det skal noe til, med tanke på hvor dårlig manuskriptet i filmen er. Ser du derimot på tittelen igjen, så burde du kunne tilgi det for det det er: en ordentlig B-film!

Jepp, her er det mengder av underbuksehumor, dårlige dialoger og elendig plott. Og det er jo egentlig akkurat det tittelen tilsier. Plottet, sa du?

En vennegjeng (fra gamle dager) – pluss nevøen til Cusacks karakter – blir gjenforent da en av dem prøver å ta selvmord. For å hjelpe til, drar gjengen til en skiferie og et flott hotell med et boblebad. De mimrer tilbake til tiden da de var unge og ville, og det var faktisk den beste helgen i deres liv. Deretter har det bare gått nedover. Langt nedover. De får fikset boblebadet og hopper oppi, hele gjengen. Og selvsagt; plutselig er de tilbake til 1986. [terningkast:06]

For å ikke ødelegge fremtiden må de passe på å ikke endre noen ting. De må gjenta alt de gjorde før, på lik måte. Ha sex med den de hadde sex med, bli banket opp av den de ble rundjult av osv. Det er lettere sagt enn gjort, spesielt når de har fått litt annen vinkling på ting. Og selvsagt går ikke ting som de burde.

Dette er typen film du ser når du har drukket litt og har noen venner på besøk. Kanskje litt nachspiel? Ikke noe man ser på kino, akkurat. Med mindre man er fjortis, kanskje. Hvem vet?

Omtale: Up (Film)

Pixar! Er navn jeg bare tenker godt om. Flotte karakterer, rare historier og alltid geniale kortfilmer. Nå har de skapt en ny animajonsfilm: Up.

Men jeg ble skuffet før filmen fikk begynt. De glemte rett og slett å vise forfilmen Partly Cloudy! Jeg måtte ty til dårlig kvalitet på YouTube. En hjertevarm film om ekte vennskap. Og uten kortfilmen er det rett og slett noe som mangler. Men det skulle ikke få lov å påvirke opplevelsen min.

Med Wall•E hadde de ett lite problem, etter min mening. Den var litt langdryg. En uvane som har vist seg å øke for hver film de har kommet med. Joda, de har vært fantastiske og gode, men litt lange. Up varte bare i en time og tre kvarter, men også den føltes langdryg.

De mangler ikke gode ideer. Her tar de tanker fra over alt og setter sammen til en usannsynlig fortelling av de sjeldne. Humoren treffer godt, og karakterene gjennomgår en utvikling fra start til slutt, slik jeg vil ha det.

Men… det går gjerne for lang tid mellom poengene. Og de strekker noen scener litt for langt. Vi var bare voksne i kinoen og vi lo godt når det var tilrettelagt for det. Jeg ser et lite problem hvor denne kan være interessant for barn. Jeg så den på engelsk, men det var likevel lite for et barn å forstå… tror jeg.

[terningkast:14]

Dette er kanskje den første Pixar-filmen jeg ikke tenker at jeg bare må ha i samlingen min. Det er litt synd. Har jeg rett og slett hatt for høye forventninger til den? Fornøyd med filmen, det er jeg. Bare ikke så fornøyd som jeg ønsker.

Omtale: Marley & Me (Film)

marleynme_poster
Marley & Me poster

A dog doesn’t care if you’re rich or poor, educated or illiterate, clever or dull.
Give him your heart and he will give you his.

– Mannen

Filmer i dag er ikke som de pleide å være. Vel, kanskje de er det. Men filmer som passer best som bok kommer oftere og oftere på kino, og bude helst kommet rett til DVD.

Marley & Me er intet unntak. Jeg fikk problemer med å få med meg hva filmen faktisk handlet om. Var det hunden? Vel, egentlig ikke, den gjorde ingenting utpreget bra eller dårlig. Var det mannen? Kanskje, han er fortelleren, og det er gjennom ham vi ser livets gang. Eller dama, som også driver filmen videre… eller bare mot en slutt.

En av ungene, Marley og mannen
En av ungene, Marley og mannen

Dette føles flatt. Mange handlinger som ikke betyr noe for det som kan kalles for plottet. Hvor forsvant egentlig plottet? Her er opplevelsen jeg sitter igjen med: Mann gifter seg med dame. Dame vil ha barn, man kjøper hund for å utsette barn. De lever lykkelig med en uskikkelig labrador med navn Marley. Damen blir gravid.

Mannen får bedre jobb, damen fortsetter. De flytter. Hunden er uskikkelig, men de er glad i den. De får enda et barn. De flytter til et tryggere sted, grunnet noe med en nabo som ikke bygger opp til noe. Han får bedre lønn, hun slutter sin jobb. De får nok et barn.

[terningkast:08]

Sitter du på kanten av setet nå av spenning? Ikke? Da trenger du ikke forvente mye her. Men jeg har slaktet for mye nå. Det er tross alt en helt grei film som er koselig å se, men ikke forvent å sitte igjen med noe. Vent til den kommer til utleie eller noe, den er ikke verd et kinobesøk.

Omtale: The House Bunny (Film)

House Bunny Poster

We could tie our shoes together, our tennis shoes, and we could throw them over telephone wires. Because I see that everywhere and it seems like people would have fun doing that. Like, how hard can you throw? You know what I mean?

– Natalie

En ny stor komedie fra glamorøse Hollywood, eller bare nok en film à la Scary Movie? Anna Faris er hovedrolleinnehaver. Dette lover ikke bra, eller gjør det?

Jeg må innrømme at jeg ikke er en særlig tilhenger av Scary Movie-filmene og den humoren de står for. De er greie nok, men får meg aldri til å virkelig le. Dette er ikke en parodi-film, hvor hemningsløse henvisninger til andre filmer får gjennomgå på utrolig vis, men har faktisk en historie.

Zeta-gjengen begynner å bli populære
Zeta-gjengen begynner å bli populære

Godeste Shelley Darlingson (Faris) har vokst opp i et barnehjem, og blir senere tatt hånd om, og får bo i The Playboy Mansion. Der har hun gjort det hun alltid har gjort, og det er sex og alkohol, og total ignorering av noe som kalles for «kunnskap». En dag får hun brev fra sjefen selv at hun ikke er ønsket der lengre, da hun begynner å bli gammel.

Total fremmed i den store vide verden begir hun seg på søken etter et nytt sted å bo. Hun møter motgang og er egentlig ganske likegyldig til det. Men til slutt kommer hun til et søsterskap av studenter som består av en gjeng jomfru-jenter som mangler all form for sosial intelligens og klesstil.

En ikke veldig intelligent samtale
En ikke veldig intelligent samtale

De skjønner fort at Shelley er en gutte-magnet, og gir henne en «moder»-rolle for søsterskapet. Overraskende nok så går jentene gjennom en forandring, og lærer seg hvordan de kan se vakre ut, og hva de må gjøre for å få guttene til å legge merke til dem. Shelley går også gjennom en forandring, da hun skjønner at hennes mangel på denne såkalte kunnskapen faktisk er til hinder for henne.

Dette har vi sett før! Men stort sett har det handlet om gutter i tilsvarende posisjon.
[terningkast:10]
At det nå er jenter har visst ikke gjort stort for skribentene av denne fortellingen, og både karakterer og skuespillerprestasjoner er omtrent like underholdende som å spise en banan.

Lett underholdning er nok hovedtemaet her. Den er ikke direkte kjedelig, men det er lite nytt som serveres. Denne treffer sikkert de som er litt yngre, og jeg tror ikke den er ment for et særlig modent publikum. Derfor får denne terningkast 10.

Omtale: Burn after reading (Film)

What the fuck…?

– Osbourne Cox

Denne filmen kan vel neppe beskrives på en bedre måte enn et sitat fra filmen selv. I troen om at dette var en komedie, tenkte jeg det passet seg som en god lørdagskveldsunderholdning, spesielt når slike store spillere som John Malkovich, Brad Pitt og George Clooney er med i den.

Cohen-brødrene har imponert tidligere i en viss grad, men jeg må innrømme at de ikke er mine yndlingsregissører, kanskje fordi jeg egentlig ikke helt forstår humoren eller budskapet de kommer med. Denne filmen er intet unntak.

For å unngå å røpe hele plottet, kan jeg si det så enkelt som at denne filmen egentlig ikke handler om noe. Den handler selvsagt om noe, men ingen ting av de vi blir presentert med har noen betydning for filmens helhet. Man sitter godt tilbakelent i stolen, og venter på poenget med dialogen, gang på gang. Ikke fordi man sitter og koser seg under filmen, men fordi man holder på å sovne.

Chad etter litt uheldige forhandlinger
Chad etter litt uheldige forhandlinger

De har likevel klart å lage en film som man føler man bare må følge med på for å ikke miste sammenhengen. Til tross for hvor kjedelig den faktisk viste seg å være, så må man følge med for å skjønne sammenhengen mellom personene; personer som er helt spesielle, og kunne helt godt vært brukt på helt forskjellige måter.

Historien ble kuttet kjapt, og jeg satt igjen med en tomhet. Rulleteksten begynte, og ingen reiste seg eller sa noe. Det var helt klart at ingen skjønte noe av slutten – eller filmen for den saks skyld. Reaksjonene fra publikum var enstemmig «1 stk. skuffet». Hvordan en slik film faktisk går gjennom systemet og havnet på det norske lerret er over min fatteevne. Det som verre er, var å kalle dette for en komedie.

[terningkast:05]

Alle humoristiske øyeblikk blir undertrykt av en plutselig vending av hendelser. Alt er ufullendt, ingenting gir mening, og humoren finnes ikke. Å kalle det en tragedie er også feil, man føler ingen ting overfor karakterene, de kan like gjerne lide først som sist. Skuffet er et mildt ord å bruke for en ellers god film rent stilistisk. Men alt i alt var dette tre bortkastede timer. Den varte bare halvannen time, men føltes dobbelt så lang.