10 på Topp 2015: Lifjell (282 moh.)

Rundtur rundt Lifjell
Rundtur rundt Lifjell
Obligatorisk footsie
Obligatorisk footsie
DNT har vært flinke å preparere deler av turen.
DNT har vært flinke å preparere deler av turen.

Lifjell – et av våres favoritturer å gå i Sandnes. Det er en utsikt man ikke får mange andre plasser. Dalsnuten grenser sterkt til den plassen, men Lifjell gir også utsikt over litt mer siden det ligger mer på enden mot sjøen enn Dalsnuten gjør. Vi har gått denne turen flere ganger opp og ned, men det vi ikke har gjort er å gå rundturen.

Rundturen er en del lengre enn bare rett opp og ned, noe som ofte er tilfelle med å gå rundt noe. Vi begynner fra bunnen av Dale og går langs sjøen store deler av turen. Denne turen var svært krevende og innebar mange bratte og glatte bergområder samt litt klatring hvor vi må bruke hele kroppen. Etter mye bortover ender turen med mye stigning på en gang før vi plutselig befinner oss på toppen av fjellet.

På toppen fikk vi besøk av en liten mus mens vi spiste. Den var meget nysgjerrig på oss, i alle fall maten vi hadde med. Siden jeg hadde GoPro falt det naturlig å få litt nærbilde av denne skapningen på video.

Turen ned gir to alternativer, hvor ett av dem er ned en brattere steinrøys og den andre er litt lengre og går via Dalevatnet. Vi tok Dalevatnet denne turen og fikk med oss hva som så ut som en øvelse til AMK. De fløy ned over Dalevatnet og kastet ut en livbøye til ingen, deretter landet de på et jorde i nærheten og skrudde av motoren etter hvert.

På selve vandringen brukte vi 3t og 15minutt, godt i underkant av det som var angitt for turen. Selve rundturen blir det nok en stund til vi tar igjen, men den andre veien er absolutt verd et forsøk.

Last ned GPX-fil til bruk på GPS.

10 på Topp 2015: Dyranuten (352 moh.)

Godt å komme til topps her i livet!
Godt å komme til topps her i livet!

En av toppene fra 2014 kommer igjen i år og er Dyranuten. Turen i fjor var helt grei, men hadde dessverre litt kjedelig terreng. Selve toppen var ikke all verdens den heller og vi ble dessverre litt skuffet i den store sammenhengen. Da vi så at Dyranuten kom tilbake i år, tenkte vi å prøve en ny rute å gå.

Her er turen til Dyranuten, med alternativ rude i grått. Den røde er den anbefalte ruten.
Her er turen til Dyranuten, med alternativ rude i grått. Den røde er den anbefalte ruten.
Som i fjor koste vi oss med ordentlig laksemiddag på toppen.
Som i fjor koste vi oss med ordentlig laksemiddag på toppen.

Parkeringsplassen tar oss litt forbi den forrige plassen og inn mot en gård. Vi må gå et lite stykke på privat vei og plutselig ta av et sted. Stien mot Dyranuten har vært merket, men det må være svært lenge siden, for de fleste merkene var helt forsvunnet. Heldigvis hadde jeg lagt inn ruten på GPS så vi visste sånn cirka hvordan vi skulle gå og navigerte ved hjelp av den.

Ruten tok oss på litt ville veier, men faktisk fant vi noen røde merker også der vi gikk, til vår overraskelse. Det var ikke en synlig brukt rute vi gikk.

Denne veien var lang og flat og tok oss over en del myrete områder samt at vi måtte komme oss over en bekk på veien. Det var ikke lett å finne frem og vi var prisgitt å ha en GPS å gå etter, evt. om du har et kart og kompass med deg. Hvis vi skal gå denne toppen igjen, tar vi garantert ruten vi gikk i 2014.

Tilbaketuren mot bilen var mye enklere og vi fant en snarvei. Dyranuten er en enkel tur å ta for hele familien og hvis du er heldig kan du se flere typer dyr som hest, ku og sau. Vi er glade å ha gjennomført turen, som vi synes var en av de kjedeligere turene i fjor og foreløpig ligger den på god plass til å bli det samme i år.

Last ned GPX-fil til Dyranuten fra Gården eller fra Skjelbredtjørna som er felles for mange turer.

10 på Topp 2015: Sulken (384 moh.)

Solen fordampet vannet og forvandlet landskapet til noe litt mer mystisk.
Solen fordampet vannet og forvandlet landskapet til noe litt mer mystisk.

Vi visste fra i fjor at området som Dyranuten lå i ikke nødvendigvis er så spennende. Det er flatt og myrete og utsikten er ikke fantastisk. Sulken befinner seg i samme område og har faktisk samme utgangspunkt som til Sygno og Dyranuten, samme parkeringsplass i det minste. Starten er flat og tar oss gjennom et vått og myrete område, ikke ulikt Dyranuten. Mange dyr på beite å se her, som sau og vær i alle slags farger. Det ene lammet så ut som en rød rev, til og med halespissen var hvit.

Vi brukte god tid da ryggen ikke var helt med oss, 2t 45m uten pause på toppen, men det er en fin tid å beregne med mindre du har med små barn på turen.

2015-05-17 13.08.08 2015-05-17 12.52.41 2015-05-17 13.38.25 sulken

Turen er enkel for de fleste, bare husk godt med fottøy. Det er ganske flatt store deler av veien og det blir ikke noen klatring før dere nærmer dere slutten. Sulken var en grei tur og ikke altfor krevende.

Last ned GPX-fil for bruk på GPS.

Sulken, Sandnes at EveryTrail

7-Toppsturen, Strand/Ryfylke, den lokale styrkeprøven

God og varm på vei opp mot Heiahorn
God og varm på vei opp mot Heiahorn
Over trelinja nå
Over trelinja nå

Det var dags for den årlige rundturen i Strands fjelltrakter nær Liavatnet. På én dag skal vi gå opp til toppen av 7 fjell, alle med en høyde over havet på over 700m. Anne-Marije og jeg hadde sett oss ut denne turen helt siden i fjor, og tenkte at vi fint kunne være med i år. Det var spennende, samtidig som litt skummelt, å begi seg ut på en slik tur. Spesielt skummelt, for vi fant ingen informasjon om turen og hvordan den gikk, annet enn fjelltoppenes navn. Vi har gått noen turer i fjellet i det siste, så vi tenkte vi var i god nok form til denne turen.

Dette er Heiahorn og Småsilhorn, de første to toppene på turen.
Dette er Heiahorn og Småsilhorn, de første to toppene på turen.
Første topp: Heiahorn
Første topp: Heiahorn
Liavatnet
Liavatnet

Vi møtte opp kl 9:00, og det var allerede ganske fullt med biler. Folk hadde startet turen, og t-skjortene ble delt ut, så de som var forhåndspåmeldte fikk t-skjortene i den størrelsen de ønsket. Jeg hørte det var rundt 165 deltakere i år – et godt tall. Vi begynte den sedvanlige turen mot Heiahorn. Det var tyngre enn vi husket, spesielt den siste etappen. Mange gikk forbi oss, men vi beholdt vårt eget tempo. Det var nå vi skjønte at vi kanskje ikke var i den formen vi burde være, for de fleste var veltrente og hadde godt tempo. Men endelig oppe, 773moh., fikk vi en fantastisk utsikt over dalen. Vi hadde begge gått både Heiahorn og Småsilhorn fra før, så vi visste ca. tidsforbruk og hvordan løypen var. Denne gangen, 1t og 20 min.

Topp nummer to har litt mindre varde, men kjekk utsikt
Topp nummer to har litt mindre varde, men kjekk utsikt
På veien opp, kan du se denne steinen. Vi turte ikke gå ned til den.
På veien opp, kan du se denne steinen. Vi turte ikke gå ned til den.

Neste stopp er altså Småsilhorn. Det er nabofjellet til Heiahorn, men vi må et lite stykke ned først og så opp igjen. Stykket opp er ikke uten problemer, spesielt om du er litt redd for høyder. Du må nemlig klatre opp en steinrøys, og det er en del løse steiner samt et større fall om du skulle være uheldig. Når du endelig nærmer deg toppen, må du klatre opp en liten sprekk som også kan gi de med høydeskrekk noe ekstra å tenke på. Småsilhorn er 737moh., og tilbyr mye av den samme utsikten som Heiahorn. Vi brukte 40 min fra Heiahorn og til toppen.

Nevnte jeg at det var god utsikt?
Nevnte jeg at det var god utsikt?
Her klipper jeg av for fjelltopp nummer 3: Botnefjellet
Her klipper jeg av for fjelltopp nummer 3: Botnefjellet
Overalt hvor man så, så kunne man se turister
Overalt hvor man så, så kunne man se turister

Det tredje stoppet er Krossfjellet. Dette ante vi ingen ting om, og vi fulgte løypen så godt det var mulig. God merking fra Turistforeningen gjorde det enkelt å finne frem. Men det var langt, og vi hadde ingen formening om hvor tungt det skulle være. Men etter hvert kom vi til et veiskille, og her satt det mange turister og nøt nisten sin. Det var også mange sekker som var satt på bakken mens eierne var ute på tur. Vi kunne velge Krossfjellet eller Botnafjellet fra krysset. Krossfjellet er 716moh., og vi merket godt hvor tungt det var å komme hit fra Småsilhorn. Utsikten var veldig god, men vi tok ikke tiden til å nyte den. Vi ville tilbake til rasteplassen. Vi var litt motløse nå, spesielt når vi bare hadde 3 av 7 topper så langt, og begge var veldig slitne, etter drøye 4 timer i mye fjellandskap.

Husk lappen til Botnafjell!
Husk lappen til Botnafjell!
Rasteplassen mellom Botnafjell og Krossfjellet
Rasteplassen mellom Botnafjell og Krossfjellet

Vi så at Botnafjellet var like ved, og det ville legge oss over til 4 av 7 topper, så vi hadde motivasjonen klar. Men da vi så videre og skuet folk på toppen av Naganibba og Revafjellet langt, langt borte og ikke minst høyt oppe, så sank motivasjonen drastisk. Her bør man virkelig være i form. Men Botnafjellet var relativt enkelt å dra opp til, med en ny utsikt på 708moh. Vi brukte 37 minutt fra Krossfjellet. Denne gangen gikk vi ikke tilbake til krysset, men tok en «snarvei». Snarveien var ikke lett å gå, med mye buskas og klatring gjennom trær og annet, så det kompenserte nok for den vanlige veien.

Ordentlig stolte av å komme opp hit!
Ordentlig stolte av å komme opp hit!
Veien opp til Naganibba er bratt
Veien opp til Naganibba er bratt

Rasteplassen i bunnen av Naganibba var fylt med folk. Her kunne man få kaffe, kjeks, sjokolade, vann og saft. Flott opplegg av Turistforeningen og god service man egentlig ikke hadde savnet. Så kudos til dem for å føle oss velkomne. Her er det vanlig å legge fra seg sekken og så klatre opp til topps. Så det gjorde vi. Veien opp hit er meget bratt, og på mange steder må du virkelig bruke både armer og ben for å komme deg opp. Det er et tungt parti, og du kan tydelig se hvor bratt det er før du kommer bort til fjellet. Men toppen hadde en fortreffelig utsikt, med 360 grader med deilig natur. 748moh. er fjellet. Og så er det samme vei ned igjen. Fra Botnafjellet og til toppen av Naganibba var det 1 time.

Panoramautsikt fra Naganibba
Panoramautsikt fra Naganibba
Slåtteknutane
Slåtteknutane
Veien ned fra Naganibba
Veien ned fra Naganibba

Begge hadde virkelig ønske for å komme seg hjem nå. Vi var nesten helt sist, og alle de aktive folkene var sikkert hjemme allerede. Noen bruker 4 timer på turen, mens vi brukte nesten 8, så det er en betydelig forskjell på folk. Veien hjem ble kalt for «sjarmørruten», hvor de siste fjelltoppene ikke var tunge, men bare små avstikkere på veien hjem. Vi var ikke helt enige, og hver gang det var oppoverbakke så måtte vi ta mange pust i bakken. Slåtteknutane var et godt stykke unna Naganibba, med sine 731moh., men det var ganske greit å gå hit. Drøye 50 minutter fra Naganibbatoppen.

Skogsturen hjem var meget kupert
Skogsturen hjem var meget kupert
Flott lyd fra elva som strømmer ned langs stien
Flott lyd fra elva som strømmer ned langs stien

Nå er det bare én fjelltopp igjen, og det er Revafjellet. 714moh. er det siste fjellet, men for å komme hit måtte vi først lengre ned i en dal, gå over hele området og så mot et større fjell. Enda mer klatring. Det var en skikkelig deilig følelse å krysse av den siste fjelltoppen, spesielt med viten om at vi nå kunne dra hjem. Men vi brukte bare 30 minutt fra Slåtteknutane. Veien videre tar oss ned Revafjellet og sidelangs det, og etter hvert mye nedover. Det var fryktelig mye nedover i Lågaliåne og enda mer steinrøys. Ved noen anledninger må vi virkelig klatre ned noen fjellskrenter. Etter hvert så flater det ut og vi er ute av den tette skogen med mye steinrøys. Herfra er det ganske beint. Men plutselig er vi ved leirplassen på Foreneset, og vi er nesten hjemme.

Skikkelig velfortjente skjorter!
Skikkelig velfortjente skjorter!

Det var skikkelig godt å komme seg ned til parkeringsplassen., med 1t og 15min fra Revafjellet. Det var faktisk ennå noen biler igjen der, så det var nok ennå noen bak oss. Dette er virkelig en styrkeprøve, spesielt om man ikke er vant med å trene flere ganger til uken. Nå skal det sies at både Anne-Marije og jeg begge sliter med hver våre problemer, begge av kronisk art som påvirker det fysiologiske betraktelig. Dette gjør det til en enda større seier for oss.

Men takk til Turistforeningen for en flott tur. Utsiktene er fantastiske, og været denne gangen var fortreffelig. Mot slutten var det en del skyer, men temperaturen var god og holdt oss fra å bli altfor varme. Jeg drakk nok 3 liter med vann på turen, og en Camelbak har vært en god investering for oss begge. Den største vinneren av dagens økt var nok Imsdal. Det var veldig, veldig mange som hadde en slik flaske med seg.

Last ned GPX-fil for GPS.

Styrkeprøven / 7-Toppturen Strand / Ryfylke


EveryTrail – Find hiking trails in California and beyond

Ti på Tur: Piggjafjell

Piggjafjell
Parkering ved Kraftstasjonen

Piggjafjell tilbyr en kjekk utsikt over Jørpeland og et lite ferskvann hvor det er fristende å slå seg ned og ta en hvil. For å komme hit kan du kjøre til kraftstasjonen på Jørpeland. Følg skilt mot Dalavegen fra Jørpeland. Når du er forbi Brauta kommer det etter hvert en vei til høyre som går ned. Følg denne og kraftstasjonen er ca 100m inne. Her kan du parkere bilen.

Gå over broen og følg stien. Du kan velge høyre eller venstre. Venstre er kjappest men høyre er enklere. Du går grusveien et godt stykke, og etter hver er det skiltet mot Piggjafjell på høyre side, rett før du kommer til sementbroa på Selemork. Herfra følger du bare røde prikker og evt. skilting. Ved første skilt og stiskille kan du velge å gå rundturen eller direkte opp. Venstre tar deg direkte, men det er meget bratt klatring, og mye av det.

Piggjafjell
God utsikt mot Jørpeland
Piggjafjell
Flotte vårfarger

Ti på Tur: Grimåsen

Grimåsen

Grimåsen befinner seg på Holtaheia-området. For å komme hit kjører du fra Tau mot Bjørheimsbygd, så blir det etter hvert skiltet mot Holta inn til venstre. Kjør helt opp til gården og følg veien videre, den svinger inn mot høyre når du er nær toppen, men det er også skiltet videre til Holtaheia. Så er det ingen skilting og veien stopper ved et hus. Men før huset kommer du til en port på venstre side. Denne åpner du og kjører videre. Husk å lukke den etterpå, da det er sauer på andre siden som helt sikkert ikke skal ut. Herfra er det grusvei opp til parkeringsplass på Holtaheia.

Grimåsen

Fra parkeringen finnes det flere turmuligheter. Det står skiltet mot Grimåsen ved grusveien videre. Men vær obs på at dette gjelder grusveien til venstre for denne igjen, en som går ned mot bekken. Du kommer straks til en trebro som tar deg over bekken, og på andre siden tar du mot høyre. Du følger en sti som følger vannene til høyre side bortover.

Så er det bare å følge merket sti videre. Du krysser en liten bekk hvor det kan se ut som et kryss. Hold til venstre og opp bakken her. På toppen vil du se nok et skilt mot Grimåsen, og herfra begynner klatringen. Men et par klatringer senere så er du på toppen. Vi brukte halvannen time opp, men du kan godt trekke bort 30 minutt om du går uten små barn.

Herfra er det god utsikt, men det blåste masse da vi var der oppe. En liten lun plass senere var det god anledning for å steke pannekaker og nyte sola. Kristian var godt fornøyd med ferskstekte pannekaker i alle fall, og en saftig appelsin etterpå, mens vi voksne nøt kaffen.

Grimåsen

Grimåsen

Grimåsen

 

Jakten på jakten på bokstavene: Brekkatjørn

Hestene viser vei
Hestene viser vei

Denne gangen gikk turen til Brekketjørn, og ut fra bokstavjaktinstruksene var det bare å følge traktoveien innover et stykke. Ikke alle beskrivelsene er like lette å følge. Det som var litt dumt var at det ikke stod hvor lang tid turen ville ta, det stod bare at dette var årets letteste tur og enkel å gå på. Men hvor parkeringen var, det var ingen problem å finne. Bare følg hestene som gikk åpent langsmed veien. Helt i begynnelsen fra parkeringen var det en liten sti til venstre og en traktorvei til høyre – begge merket med rødt.

Her var broa
Her var broa

Etter en kort stund skal vi komme til et smalt parti og senere komme til en bro vi må krysse. Instruksjonene stemte godt, og vi fulgte rett og slett skiltet.  Men så begynte vi å undre. Når var turen ferdig? Det virket som om vi gikk på en rundtur. Så vi fant et sted for å ta en kaffe og jeg fyrte opp GPSen for første gang på turen. Burde visst gjort det tidligere. Vi hadde gått øst i stedet for nord! Men det var en fin tur, det var det ingen tvil på. Så jeg sjekket google maps og fant ut at det fantes en mindre sti vi kunne ta for å ta en snartur tilbake til parkeringsplassen. Og før vi visste ordet av det så var vi tilbake. Det ble en fin tur, selv om det var bomtur.

Men vi ble ikke motløse av den grunn. Denne gangen fulgte vi skiltet uten tekst på, opp en liten sti som jeg ikke koblet som traktorsti. Denne gangen gikk det oppover i høyden.

Brekkatjørn at EveryTrail

EveryTrail – Find hiking trails in California and beyond

Det var visst dette skiltet vi skulle følge
Det var visst dette skiltet vi skulle følge
Virkelig myrete vei
Virkelig myrete vei

Dette virket som en mye kortere tur. Men også mye våtere. Bare kort vei inn så sank føttene flere centimeter ned i mørk og tung myr. Og Anne-Marije fikk en enorm «Wheel of Time»-følelse over partiet. Det var skikkelig som å gå inn i et eventyr, men en lang, smal sti som forsvinner inn i skogen.

Etter dette partiet ble det en del klatring, og på høyreside en flott elv som dundret ned langs fjellet. Plutselig på toppen, og det skulle bli enda våtere enn før. Nå var det skikkelig myr med større dammer midt i stien.

Her møtte vi på en lokalbeboer som fortalte oss at vi nesten var fremme ved bokstaven, men han fortalte også om noen unge gutter som befant seg noen hundre meter forbi bokstaven, med skikkelig hangover. Han kom også med et godt tips for returen, at vi kunne gå opp en liten traktorvei på siden av den virkelig myrete veien.

Bare korte minutter senere, begynte Anne-Marije å løpe ivrig. Vi hadde kommet til en ny bro, og i enden av broen stod det et skilt, og på det skiltet så stod det en bokstav. Vi var fremme!

Og det var virkelig fint. Tingen er den at veien går jo videre, men vi hadde allerede gått en bomtur og kommet oss til bokstaven, så da valgte vi å snu etter en liten kaffepause. Egentlig var det greit at vi gikk feil først, for denne turen tok så vidt en halvtime. Det hadde blitt litt vel kort.

Men nok en bokstav notert og nok et område besøkt!

Det var omtrent dette jeg så for meg da jeg så henne løpe avgårde
Det var omtrent dette jeg så for meg da jeg så henne løpe avgårde

Turterapi

Å gå på tur for å gå på tur har aldri vært det store for meg, spesielt ikke når det som regel ender opp i smerter. Jeg trenger et mål, noe som motiverer meg og gjør at jeg glemmer smertene. Geocaching er én slik løsning, å ta bilder; en annen. Så hvorfor ikke dra til landemerker også?

I Strand kommune har de årlig en tur-ordning som heter «Ti på tur». Man tar til fots og drar til ti fjelltopper i kommunen for å finne bokstaver, bokstaver som til slutt blir et ord. Mitt mål er å besøke hver topp. Det er et mål i seg selv, men det er også en ypperlig anledning til å ta bilder.

Ellers har jeg Preikestolen 15 minutter med kjøring fra husdøra + 2 timer vandring. Jeg har vært der et par ganger alt, og det er en storslagen opplevelse å komme til utsikten.

Panorama over Lysefjorden, som sett fra Preikestolen
Satt opp kamera for timelapse. Dette var den første posisjonen, fra siden.

Det gjør godt å gå tur. Men etterpå er jeg slettes ikke god. Samvittigheten med å komme seg ut av døra og gå en skikkelig fottur hjelper noe vanvittig, og det motiverer til å ta flere turer. Jeg fikk lasta ned en applikasjon til telefonen min mens jeg var der oppe. Det tok tid, selv om det bare var på 2.5MB. Programmet heter Trails (iTunes) og logger turen ved hjelp av kart og GPS. Da får man oppgitt fart og høyde og diverse annet. Returen fra Preikestolen er ganske så ulendt:

Preikestolen @ EveryTrail

For enda mer detaljer om turen og høyde, besøk EveryTrail

Preikestolhytta
Preikestolhytta, på vei opp
Pulpit crack
Tar vel ikke lange tida før stolen faller ned.
Closer to the edge of 604m freefall.
Det obligatoriske bildet. (Nei, tørte ikke gå nærmere kanten :P)
Pulpit rock, view of cabin
Forsøk på Panorama-HDR av preikestolhytta.

Se flere bilder fra turen på Flickr.

Halo: ODST – et liv uten Master Chief

Jeg husker det godt. For 2 år siden, da Halo 3 lå i postkassen min, var jeg i ekstase. Bungie hadde gått ut med at dette var det siste spillet i hva som skulle være en triologi. De lovte å gjøre det stort. Og de leverte.

Det var liten tvil. Microsoft kunne ikke slutte med denne gullgruven av en serie. Vi fikk Halo Wars, hvor vi fikk sett ting fra et mer overordnet perspektiv. Og vi ble introdusert til ODST – Orbital Drop Shock Troopers, soldater som blir sendt via kapsler fra romskip i bane rundt planeten. ODST er tøffere enn vanlige soldater, men ikke fullt så tøffe som en Spartan.

New Hero

Og det er nå du kommer inn. Du er en rookie (fersking) i en ODST-gruppe. Master Chief og hele stjerneflåten har fulgt etter et fiendeskip gjennom en portal over byen New Mombasa. Men din tropp ble sluppet ned før det stakk avgårde, og ting går langt fra den opprinnelige planen.

Skadet og forlatt våkner du i et mørk, ødelagt byområde. De eneste lydene du hører, er fra terminaler rundt omkring i byen, og noen Covenant-tropper. Det er flere timer siden du ble sluppet ned, og du har bommet fullstendig på målet.

Allerede her merker man forskjell fra de tidligere Halo-spillene. Du er sårbar. Du har ikke skjold. Du er strandet i en stor, åpen by. Troppen din er spredt ut over alle kanter. Men helt hjelpesløs er du ikke.

Du har nemlig et interaktivt kart over hele byen og i tillegg all nyttig informasjon du kommer over. Du har også et visir som skiller venn fra fiende ved hjelp av et grønt eller rødt omriss, hvilket er meget nyttig. For Master Chief er ikke dette nødvendig, med ham kunne du leke Rambo. Nå må du være forsiktig.

Hvis du blir skadet, mister du stamina (utholdenhet), deretter helse. Hvis du mister helse, får du den ikke tilbake med mindre du finner førstehjelpsutstyr – og det kan være fryktelig langt mellom disse. Og det er dette jeg liker med spillet. Man føler seg mer menneskelig. Og man trenger heller ikke slåss hele veien, det går nemlig an å snike seg forbi enkelte områder.

Jeg valgte Heroic vanskelighetsgrad med en gang, og det er virkelig en utfordring. Ammunisjonen går fort tom, og fiendene er slemme til å gjemme seg. Og når man møter på en Covenant Hunter, er det bare en ting å gjøre: løpe! Og jeg liker det.

Når du først kommer deg videre, vil du komme over ledetråder fra de andre medlemmene i troppen din. Ved hjelp av flashbacks, trer du inn i rollen til den du fant ledetråden til, og må bevise deg ovenfor en rekke tøffe utfordringer. Disse er langt fra ferskinger, så du kan forvente heseblesende action fra start til slutt, med noen flotte sekvenser. Gjennom disse tilbakeblikkene får du sakte, men sikkert, løst opp i mysteriet om hva som har skjedd i denne byen mens du var bevisstløs.

Når det gjelder historien, er dette virkelig godt utført. Karakterene er godt spilt av skuespillerne, og dialogene er kjappe, gode og full av energi. Veldig mye blir fortalt gjennom øynene til den du spiller som, og på den måten får man virkelig sett hvilket kaos det er. Jeg fikk hele tiden lyst til å spille bare litt til, slik at jeg fikk neste bit av historien. Og litt til. Slik skal det være.

Enspillerkampanjen er virkelig god. Men som en bonus så er det en ekstra DVD i boksen. Flerspiller. Ikke nok med det, men her får du alt som er gitt ut til Halo 3. Alle kartene, ja til og med Forge. Én nyhet er den nye flerspillermodusen: Firefight. Her kjemper du sammen med tre andre spillere mot stadige bølger av AI-kontrollerte Covenants og økende vanskelighetsgrad.

Det er liten tvil: jeg kan meget godt anbefale denne tittelen, og ventingen har slettes ikke vært forgjeves.

Sporlogger er litt for høy

Jeg skrev i forgårs om programmet Pathtracks (norsk: Sporlogger) til iPhone, hvor jeg kan logge hvor jeg vandrer, og deretter få vite hastighet, elevasjon og distanse, og selve banen nedtegnet på kart.

Jeg tok en ny tur med Sporlogger aktivert, denne gangen rundt Mosvatnet i Stavanger sammen med jentejengen.

Sporlogger MosvatnetMerk at start- og stoppsted var på samme plass. Startsted(grønn) er nok unøyaktig da jeg akkurat hadde aktivert GPS, og den ikke hadde gode nok signaler, men dette er ikke sikkert. Hastigheten kan forklares med at med på turen så hadde vi en 4 år gammel/ung prinsesse.

Og i starten gikk jeg i en liten sirkel, ser det ut til – hvilket jeg ikke gjorde. Men ellers stemmer det ganske bra, og jeg får en fin indikasjon på hvordan jeg gikk. Hvor nøyaktig er egentlig Google Maps uansett?

Men! Så kom høydemåleren. Gårsdagens kart viste 60 meter for høyt på toppunktet av fjellet. Veien rundt Mosvatnet er så og si helt flat. La oss se hva programmet mente:

Mosvatnet - ElevasjonDette var ikke bra. Men som kartet viste var det størst unøyaktighet i begynnelsen. Men etter 50 minutt så var vi plutselig på 0m høyde? Utenkelig.

Morsomt program, men ikke pålitelig, altså.