Mimrer om WoW

Når jeg nå har begynt å gi WoW en ny sjanse, så strømmer jo minnene på. Hvorfor likte jeg spillet til å begynne med, og hvorfor er det gøy å holde på med?

Svaret er ganske enkelt: fellesskap. Å snakke med folk som har like interesser og kunne dele gleden ved å slå en av utfordringene som spillet gir oss. Det gjør spillet morsomt.

Det viktige var å kunne prate med de andre, så mikrofon er et must. Og etter hvert så lagde jeg noen videoer ut fra spillopptak.

Den første videoen er fra trollmannengnomen min, idet vi skulle beseire en ond skjelettherre.

Så var det Takras – selve hovedkarakteren min. Det var med ham de beste opplevelsene var med. I laugene Kebab Vendors, Nice Guyz og pvc gjorde jeg stadige forbedringer og bidro masse til fellesskapet. Vidoen viser pvc’s aller første forsøk i hulen ved navn Blackwing Lair.

pvc var et laug med en spesiell type humor. En humor som passet meg veldig godt. Her er min lille guide til hvordan man kan drepe Broodlord, en av bossene i Blackwing Lair.

Når det var gjort, gjaldt det å få tak i nye medlemmer til lauget. Og da lager man selvsagt promoteringsvideoer. Siden Youtube ikke liker at man låner ting fra kommersielle serier, så fikk jeg ikke lov å ha videoen min der. Så… last ned.

[flv:media/movies/peanutbutterjellytime.mov 480 380]

Lurer på om jeg får den følelsen tilbake. Den gode, unike følelsen som gjør at jeg vil lage flere slike montasjer for lauget mitt igjen. Det var jo moro.

Tiden vil vise. Nå har jeg spilt i litt over en uke, og tiden strekker ikke til som den gjorde før. Men Ventrilo er installert og et veldig bra headset er anskaffet. Det er en god start 🙂

En fakkel i mørket

Jeg snakker selvsagt om et spill, i en sjanger som har stått tom så altfor lenge; hack and slash. Forrige nevneverdige spill i denne sjangeren til PC var Diablo II. Det ble sluppet i år 2000. Hele 9 år siden! Riktignok kom Dungeon Hunter til iPhone for en måned siden, men det er jo lavskala i forhold.

Ukjente og lille Runic Games kom i går ut med Torchlight. Og det er så nær en Diablo-klone man kan få det. Ja, jeg kaller det klone, men faktisk så kunne det blitt kalt for en remake. Spillet er så fantastisk likt Diablo at jeg ikke engang trenger å skrive så veldig mye om dette om du har prøvd Blizzard-klassikerne.

Men ok, en liten liste med forskjeller er det jo faktisk. Torchlight

  • er veldig lett. Anbefaler ikke å spille på Normal, dette er for lett.
  • har mye penere grafikk. Skal ikke så mye til.
  • koster bare 115 kr om du kjøper rett fra utvikler.
  • gjør det mulig å selge utstyr uten å besøke byen selv.
  • har prikk like lyder og musikk som Diablo.
  • har bare tre klasser: stereotypisk hunter, sorcerer og warrior.
  • er moro.

Alle karakterene har et kjæledyr, og du kan velge om det skal være hund eller katt. Dette dyret kan bære ekstra utstyr, og du kan sende det til byen for å selge det du ikke trenger automatisk. Det tar 50 sekund, men du slipper mye frustrasjon. Og det er ikke mye hjelp i dyret ellers.

Jeg tok opp litt video fra spillet, men av en eller annen grunn så fikk jeg ikke med meg lyden da jeg satt den sammen. Erstattet med Youtubes egen musikk.

Kjøp eller spill demo: Torchlight.

Halo: ODST – et liv uten Master Chief

Jeg husker det godt. For 2 år siden, da Halo 3 lå i postkassen min, var jeg i ekstase. Bungie hadde gått ut med at dette var det siste spillet i hva som skulle være en triologi. De lovte å gjøre det stort. Og de leverte.

Det var liten tvil. Microsoft kunne ikke slutte med denne gullgruven av en serie. Vi fikk Halo Wars, hvor vi fikk sett ting fra et mer overordnet perspektiv. Og vi ble introdusert til ODST – Orbital Drop Shock Troopers, soldater som blir sendt via kapsler fra romskip i bane rundt planeten. ODST er tøffere enn vanlige soldater, men ikke fullt så tøffe som en Spartan.

New Hero

Og det er nå du kommer inn. Du er en rookie (fersking) i en ODST-gruppe. Master Chief og hele stjerneflåten har fulgt etter et fiendeskip gjennom en portal over byen New Mombasa. Men din tropp ble sluppet ned før det stakk avgårde, og ting går langt fra den opprinnelige planen.

Skadet og forlatt våkner du i et mørk, ødelagt byområde. De eneste lydene du hører, er fra terminaler rundt omkring i byen, og noen Covenant-tropper. Det er flere timer siden du ble sluppet ned, og du har bommet fullstendig på målet.

Allerede her merker man forskjell fra de tidligere Halo-spillene. Du er sårbar. Du har ikke skjold. Du er strandet i en stor, åpen by. Troppen din er spredt ut over alle kanter. Men helt hjelpesløs er du ikke.

Du har nemlig et interaktivt kart over hele byen og i tillegg all nyttig informasjon du kommer over. Du har også et visir som skiller venn fra fiende ved hjelp av et grønt eller rødt omriss, hvilket er meget nyttig. For Master Chief er ikke dette nødvendig, med ham kunne du leke Rambo. Nå må du være forsiktig.

Hvis du blir skadet, mister du stamina (utholdenhet), deretter helse. Hvis du mister helse, får du den ikke tilbake med mindre du finner førstehjelpsutstyr – og det kan være fryktelig langt mellom disse. Og det er dette jeg liker med spillet. Man føler seg mer menneskelig. Og man trenger heller ikke slåss hele veien, det går nemlig an å snike seg forbi enkelte områder.

Jeg valgte Heroic vanskelighetsgrad med en gang, og det er virkelig en utfordring. Ammunisjonen går fort tom, og fiendene er slemme til å gjemme seg. Og når man møter på en Covenant Hunter, er det bare en ting å gjøre: løpe! Og jeg liker det.

Når du først kommer deg videre, vil du komme over ledetråder fra de andre medlemmene i troppen din. Ved hjelp av flashbacks, trer du inn i rollen til den du fant ledetråden til, og må bevise deg ovenfor en rekke tøffe utfordringer. Disse er langt fra ferskinger, så du kan forvente heseblesende action fra start til slutt, med noen flotte sekvenser. Gjennom disse tilbakeblikkene får du sakte, men sikkert, løst opp i mysteriet om hva som har skjedd i denne byen mens du var bevisstløs.

Når det gjelder historien, er dette virkelig godt utført. Karakterene er godt spilt av skuespillerne, og dialogene er kjappe, gode og full av energi. Veldig mye blir fortalt gjennom øynene til den du spiller som, og på den måten får man virkelig sett hvilket kaos det er. Jeg fikk hele tiden lyst til å spille bare litt til, slik at jeg fikk neste bit av historien. Og litt til. Slik skal det være.

Enspillerkampanjen er virkelig god. Men som en bonus så er det en ekstra DVD i boksen. Flerspiller. Ikke nok med det, men her får du alt som er gitt ut til Halo 3. Alle kartene, ja til og med Forge. Én nyhet er den nye flerspillermodusen: Firefight. Her kjemper du sammen med tre andre spillere mot stadige bølger av AI-kontrollerte Covenants og økende vanskelighetsgrad.

Det er liten tvil: jeg kan meget godt anbefale denne tittelen, og ventingen har slettes ikke vært forgjeves.

Omtale: Gran Torino (Film)

Gran Torino Poster

Oh, I’ve got one. A Mexican, a Jew, and a colored guy go into a bar. The bartender looks up and says, Get the fuck out of here.

– Walt Kowalski

Nigger, sotfjes, guling, ristryne, degos, japse, pakkis… Alt dette får man høre i filmen, og man vil like det. Dette er et eksempel på hvor plakaten feilaktig gir uttrykk for en slags triller eller actionfilm, mens det egentlig er et drama pakket med humor gjennom karakterer – og bilen har lite å si i seg selv, den er mer som et symbol på hovedpersonen.

Walt Kowalski (Clint Eastwood) er en gammel mann, og filmen åpner med hans kones begravelse. Han myser ut misnøye over sine to sønner og sine barnebarn idet de går ned korridoren for å vise sin siste respekt.

Presten prøver gang på gang å overtale Walt til å skrifte.
Presten prøver gang på gang å overtale Walt til å skrifte.

Dette er en mann som har levd gjennom Vietnam Koreakrigen, og lever fortsatt på 50-tallet. Han hater – og jeg mener hater – utlendinger (dvs. ikke hvite) amerikanere. Skjelsuttrykkene innledningsvis er ord han bruker direkte til mennesker i de forskjellige tilhørighetene, og han sparer ikke på kruttet.

Presten Janovich (Christopher Carley) fikk et dødsønske fra Walts hustru, om at han skulle skrifte i kirken. Han går virkelig inn for å få det til, tross Walts energiske og hissige utspill mot Janovich personlig og flere nei, gang på gang.

I think you’re an overeducated 27-year-old virgin who likes to hold the hands of superstitious old ladies and promise them everlasting life.

– Walt til presten i scenen fra bildet over

Samtidig flytter det inn noen ristryner i nabohuset, hvilket selvsagt ikke passer i Walts øyne. En dag vil tilfeldighetene til at han redder livet til den yngste sønnen av sine nye naboer, men ikke med hensikt. De blir hengivne til ham, men han er kald.

Karakterutvikling er essensen av denne historien, og karakterene skildres godt gjennom skuespillerne. Clint Eastwood har selv regissert denne filmen, og han mestrer rollen. Det er tydelig at hans westernfilmroller har hjulpet ham inn i denne.

En av de mange morsomme dialogene, med skitprat av klasse fra ende til annen.
En av de mange morsomme dialogene, med skitprat av klasse fra ende til annen.

[terningkast:17]

Det merkes dog at den er laget på er stramt budsjett, og noe føles litt feil, spesielt med lyd og noe av det fotografiske. Den yngste mannen av gulingene (spilt av Bee Vang) har en merkelig personlighet man ikke blir helt klok over, og det ødelegger en god del for filmen. Samtidig er det vanskelig å føle ordentlig sinne over den lokale Mhong(folkeslaget fra Vietnam)-gjengen som overspiller å være tøffe.

Men jeg storkoste meg virkelig under denne, og jeg vil anbefale den varmt. Slutten er ikke ønskelig, men i ettertanke var det kanskje den beste slutten filmen kunne hatt. Man blir glad i personen Walt, og å se hans karakterutvikling er en glede. Det beste er at man kan snakke lenge om filmen etterpå. Gå og se mens den er på kino!