Scooter

Nei, snakker selvsagt ikke om DJ Scooter, eller hva han enn måtte kalle seg. Jeg snakker om kjøretøyet Scooter. Du vet, tohjulingen som du ser snike seg forbi deg idet du står bom fast i bilkøen. Den saken der.

For å komme til jobb i dag har jeg tre alternativer. Sykle, ta buss eller bil.

  1. Sykkel koster 25 kr ekstra hver vei på hurtigbåten. En mulighet er å ha en sykkel på hver side. Ugunstig.
  2. Buss er et ork. Løpe livet av seg eller komme 30 minutt senere på jobb.
  3. Bil er dyrt. Og mye kø.

Så er det det fjerde alternativet. Alternativet som ikke har vært et alternativ rett og slett fordi jeg ikke eier det; scooter. Moped, om du vil. Det koster 1 kr ekstra på bilferja hver vei. Ja, en hel krone. Og den drikker nesten ikke bensin, og kan snike seg forbi bilkøen. Rett og slett bra.

Jeg må selvsagt være litt forsiktig når det nærmer seg vinter og snø, men da kan det jo gå med buss for en liten periode. Noe alle andre tenker. I fjor var det helt kaos, spesielt da det var ferieavvikling hos Kolumbus samtidig som alle skulle ta bussen.

So, lo and behold:

Mitt nye glis.

En begivenhetsrik aften

Fredag. Helg, men også lønningspils med jobben. Først trengte jeg litt mat etter jobb, så jeg stakk på Kulturkafeen på Sølvberget og prøvde en salat med altfor mye kryddersaus.

Mens jeg nyter maten dukker det opp ei dame med radiosenderutstyr. Jaja, tenker jeg, de må vel ha mat de og. Men så kommer denne karen på besøk like etterpå:

Jeg husket ikke navnet, så Google viste meg veien. godt den skjønte søket mitt: Komiker krøllete hår Stavanger. Første treff ga meg svaret: Per Inge Torkelsen. Han fikk kake og godt selskap. Jeg hadde meg selv.

Men så skjedde det noe annet rart. På utsiden samlet en gjeng seg rundt en liten gutt (10-12 år?). Han lå på bakken. De hjalp ham opp, og alt så bra ut. Så sjanglet han videre og falt på nytt. Folk samlet seg for å hjelpe. En tyttebærpolitimann var i nærheten og de søkte selvsagt ham om hjelp. men gutten ville ikke. Han strittet imot og gikk sin vei.

Så kom noen bærende med ham tilbake like etterpå. Tyttebærpolitimann tok affære og holdt gutten fast. Det var tydelig at gutten var påvirket av et eller annet. Flere ringte etter assistanse. Gutten strittet imot, men ble holdt fast.

Det hele var meget spesielt. Men det var nok av hjelpsomme folk. Jeg observerte alt gjennom vinduet. Håper han får god hjelp. Tenk om det var skuespill? Det hele var så surrealistisk og merkelig. Måten han la seg ned på bakken. Var det et spill? Hvem vet. Han hadde mørk hud, litt spansk-ish utseende, krøllete hår.

Jeg kunne dra videre på puben med god samvittighet. Det var nå 4 personer som passet på guttungen. Og jeg hadde en fin kveld med jobben.

Første dagene med reise til ny jobb

Joda, jeg visste at jeg måtte ta båt til og fra jobb da jeg gikk med på å kjøpe hus på Jørpeland. Jeg tenkte meg heldig som fikk jobb så nært Stavanger sentrum og ikke på Forus, men det var et par ting jeg ikke visste om.

For det første: Jørpeland er en øy uten broforbindelsetil fastlandet. Bare ved å si det vil nok en del Jørpelendere bli arg for. Det er nemlig en halvøy. Men det er like låst som om det var en øy. Om ferjene og båtene skulle stanse, er man like låst uansett. Like begrenset altså. Og ferjer uansett hvor i landet man vil reise til. Ergo: en øy.

Hvis jeg hadde fått jobb på Forus hadde jeg hatt en annen løsning. Jeg kunne tatt buss fra Jørpeland og helt frem. Egen pendlerbuss som tar den ene ferja. Ingen hopping av eller på noe sted. Det jeg må, er litt annerledes.

Først må jeg komme meg ned til båten. Jeg står opp 0530 og får i meg mat og en dusj. Om jeg spaserer går det en halv time ned. Båten tar 25-30 min den også. Og hvis jeg Løper alt jeg kan og er heldig, når jeg en buss som går dit jeg skal. Ellers må jeg vente 10-15 min på neste.

Men pendling gjør vi alle. Bare i dag rakk jeg ikke bussen som ikke korresponderer med båten. Jeg ble stående og vente, det gjorde også en annen dame; litt yngre enn meg. Huff, jeg føler meg gammel når jeg ikke kan kalle jevnaldrende av motsatt kjønn som jente lengre… Så kom endelig bussen. Faktisk to stykk samtidig.

Den første kjørte rett forbi. Den andre stoppet, men han ville ikke åpne dørene. Så ga han etter til slutt, tydelig mot sin vilje. Jeg og hun andre hoppet på bussen og så frem til å komme til jobb. Den kjører i 3 minutt før den svinger feil og stopper på rutebilstasjonen. Der hopper alle – utenom meg og damen – ut av bussen. Vi sitter igjen med forvirrende blikk. Jeg spør sjåføren hva som skjer, og han sier at det er siste stopp, med en selvfølge-tone i stemmen.

Vi hoper av og finner heldigis en annen buss, den som kjørte forbi først. Men vi måtte løpe. Denne bussen kjørte utrolig fort, jeg kjente meg faktisk litt nervøs der jeg stod i midtdgangen av en ellers full buss. Men jeg kom frem.

Det er ikke bare-bare å være ny i byen. Jeg må få pumpet opp sykkelen og kjøpt en jeg kan ha fast på den ene siden. Da slipper jeg 20 min på den ene siden og slipper å være avhengig av buss på den andre – inntil snøen kommer, selvsagt.

Nå gjenstår det å finne en løsning hvor jeg kan bruke tiden på båten til å gjøre arbeid, så kanskje jeg ikke trenger å ha 12 timers arbeidsdager inkl. reise. Dette innlegget skrev jeg f.eks på telefonen min mens jeg var på båten.

Én ting er sikkert: jeg får god trim av all denne løpingen! Man kan ikke klage på det. Men å stå opp 0530 er lite moro. Mager trøst at andre folk har det nok verre enn meg. Dette er bare kjedelig venting.

Forøvrig har jeg kommet meg videre i Vampire Earth-serien av E. E. Knight. Lydbøker er kult. Og ja; jeg ga opp å lese ferdig Menn som hater kvinner. Den var rett og slett fryktelig tunglest.

Kiwiposeforløpet

En ganske så uskyldig annonse
En ganske så uskyldig annonse

Hvem har vel ikke lyst på autentisk luft fra det gode sørlandet? Altfor mange, dessverre. Og i våre dager er det mange som går langt for å få seg det de ikke har råd til! Kort tid etter annonsen var ute på Finn så kom denne triste e-posten fallende inn i driftsmailen på jobb. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Dette triste bildet fulgte med...
Dette triste bildet fulgte med...

Oversatt til norsk: Vi har i din kontor tatt din luft. Vi krever peng! Møteområdet(?) på kontorbord. Følg dem!

Dette er desperate mennesker vi har med å gjøre. De har kneblet posen med pakketape og det ser ut til at den er bundet til sprinklene. Umenneskelig.

Kenneth var litt halvseriøs ved hans respons til trusselen, men ville vite om posen hadde det greit. Da kom denne responsen:

Plastposen har det greit, men mørkt.

Hvordan skal dette gå? Vi får håpe at ting ordner seg. De mener visst alvor. Tenk om de slipper ut luften fra posen! Grusomt… Lykke til, Kenneth!

Konsernbowling

Vi har en vinner! Tre, faktisk.
Vi har en vinner! Tre, faktisk.

Endelig, det var på tide med en sosial kveld med jobben. Bowling stod for tur, og når man tar runden om hvor flinke folk er, så er det det sedvanlige ikke så veldig som svar. Men i sannhet så vet man at man faktisk er litt flink. Får man over 100 poeng er man flink nok, spør du meg.

  1. Ronny – 348 poeng
  2. Robert – 351 poeng
  3. Meg – 356 poeng
  4. Kenneth – 345 poeng

Nå har det seg slik i bowling at det er SUMMEN av rundene som gjelder, og da er det jo jeg som fremstår som vinner, med et høyere snitt enn resten. I dag syns jeg den regelen bør gjelde.

Uansett, her er en kjip video over noen av begivenhetene. Jeg trenger virkelig et videoredigeringsprogram.