Jakten på bokstavene: Almåsen

Det er bokstavjakt for tiden på Strandalandet der jeg bor. Anne-Marije og jeg har bestemt oss for at dette skal gjennomføres i år. Joda, det er mulig å vinne en premie, men først og fremst ønsker vi å se nye og enormt flotte turområder som finnes i området. Dette er en gylden mulighet for nyinnflyttere å finne ut av hva som finnes i Ryfylke. Vi har allerede gått et par turer, og dette er noen av bildene fra turen til Almåsen. Bokstaven avslører vi ikke 🙂

Dette er altså en av toppene til prosjektet «Ti på Tur» som blir arrangert av Den Norske Turistforening. De har slike turtilbud flere steder i landet har jeg skjønt, men jeg fokuserer selvsagt på lokalområdet – som er Strand Kommune og omegn.

Fra Jørpeland så kjører man den smale veien over Leite mot Bjørheimsbygd. Et kort stykke innover og man finner en liten parkeringsplass på venstre side, med plass til 2-3 biler. Denne gangen var det en bil som hadde parkert dårlig, og vi måtte improvisere parkeringen litt, også slik at det kunne være plass til nok en bil og faktisk forbipassering på denne smale veien. Det er skiltet mot Almåsen (401 m.o.h.) og veien i starten er veldig lett, med traktorvei helt i begynnelsen. Men det ble også en del klatring i fjell, og snøen som falt dagene før hjalp ikke på fotfetstet. Men det var en perfekt tur for dagen, med en time på vei opp og en halvtime ned igjen. Du kan se turen fra EveryTrail rett herunder:

Almåsen at EveryTrail

Tur på sykkel og vannskade

En fridag. Fint vær. Lite å gjøre. Opp tidlig. Ja, da blir det vel Geocaching da. Jeg har funnet de nærmeste i området, men fremdeles er det noen som gjemmer seg. Men denne gangen skulle jeg få dem!

Den første nære var ved en speiderhytte i nærheten av Preikestolhytta, så jeg tok turen dit. Det var en lang og krukkete vei, full av is og snø. Jeg kom halvveis, og scooteren begynte å syte. Den likte ikke alle oppoverbakkene. Så jeg måtte dessverre kapitulere. Men det fantes jo en til i nærheten. Så da var det bare å trille veien ned igjen, helst uten å skli.

Neste cache var litt mer tilgjengelig, men for moro skyld så leste jeg tidligere logger. «Ble jaget bort av grunneier» var det ikke bare én som hadde skrevet. Så det virket litt skummelt, særlig med tanke på at det var litt utenfor sivilisasjonen. Sjøveien var visst den beste måten å komme til denne cachen på. Så i stedet for å gjøre dette, valgte jeg å filme litt.

Så her er en skikkelig flott og idyllisk video med meg i full fres på scooteren. Plutselig er jeg der! Og gradvis er jeg borte!

Og nå står jeg uten innlagt vann i leiligheten… Da jeg var på visning her så oppdaget jeg bobler i gulvet. Som om det var dårlig limearbeid fra fagmennene som hadde gjort det. Og dette ble en ny forsikringssak, i og med at det hadde vært vannskade der tidligere som forsikringsselskapet hadde vært med og ordnet opp i. På mandag kom det noen som gjorde masse forskjellige trykkmålinger, og de fant ingen verdens lekkasje. Da måtte det nesten være dårlig limearbeid?

I dag kom det en ny fyr som var sendt fra forsikringsselskapet, og han drillet seg ned i sementen på badet for å se om det var en annen skade. «Her kommer det vann!» sier han, og har mest sannsynlig truffet hovedledningen til leiligheten. Stoppekranen stoppet lekkasjen. Som han visste, det var en vannlekasje. Ja, NÅ er det det! Og i stedet for å ringe rørleggerne som bor en halv kilometer unna, ville han heller reise hjem (45 min unna), hente telefonen sin og ringe kamerat-rørleggeren sin. Og de må nå fikse lekkasjen, gi meg vann tilbake, rive opp gulvet, støpe på nytt og legge nytt gulv. PENGER! Wheee.

Jeg lukter en dårlig handel. Jeg slipper å betale noe, men jeg sitter jo uten innlagt vann. Heldigvis er utleieren så hjelpsom som hun kan være, i og med at det er hun som sitter med dette.

Spillklubb

Preikestolen Gamers inviterer til sjakk

Først ble jeg med i fotoklubb. Nå; spillklubb. Brettspillklubb, rettere sagt. Jeg hadde ikke engang tenkt tanken på at det fantes en slik klubb. Ikke her.

Men en dag så kom det en artikkel i den lokale avisa Strandbuen. Artikkelen lyder som følger:

Preikestolen Gamers inviterer til sjakk

Etter at me las om Rudi Sersch som vann andre plass i kafésjakk i Bergen, og at han etterlyste miljø for sjakk, vil me i Preikestolen Gamers invitera han til vår speleklubb, fortel Svein Haugan frå speleklubben Preikestolen Gamers i Strand.

Da tenkte jeg at jeg kunne søke opp denne gruppen. Jeg har manglet et nettverk helt siden jeg kom hit. Det er først i det siste jeg har hatt overskudd til å gå inn for å etablere meg et nettverk. Så nå ble jeg altså medlem i går, og har allerede bidratt med et par tekniske finesser, som for eksempel en timelapse-video av oss som spiller brettspill.

Til og med Youtube var noe de ikke hadde tenkt på. Men nå pleide de ikke å lage film, heller; bare foto.

Jeg føler gnisten kommer tilbake, og ikke minst overskuddet. Dette begynner å bli bra!

Årets første geocache

Snøen er borte og bakken titter frem nok en gang. I helgen fikk besøk av en gammel kamerat som også er fotointeressert – og tilfeldigvis hadde han med seg sitt kamera.

Vi bestemte oss for å ta oss en fototur. Da tenkte jeg i samme slengen å stikke innom en geocache og gi ham en innføring i det. Vi tok det veldig rolig. Hvis jeg begynner å bli anpusten så øker smertene i hodet og musklene, og da er jeg redd for ikke å gjennomføre. Og det hjelper godt å ha en som er lett å prate med på turen.

Det var deilig, varm sol på turen. Men før vi visste ordet av det så snudde været tvert.

Så når man drar på lengre tur så må man alltid være beredt. Selv på en kort tur som vi gjorde så snudde det fort. Heldigvis gikk det over like fort som det kom. Belønningen var stor. Det var herlig å komme over utsikten på denne måten.

Panorama fra Tunglandsfjellet
Et juksete bilde fra iPhonen over Jørpeland

I dag kjenner jeg dog ettervirkningene fra turen. Jeg er slettes ikke god. Men det var herlig å komme seg ut på en lengre tur. Man må nyte sommeren for det den er verd så lenge man klarer å komme seg ut døra.