Omtale: District 9 (Film)

This whole’s thing’s under your shack? For 20 years, you’ve had this fookin’ thing hidden out here? This is, this is very illegal, I mean, this is… this is a find.

– Wikus

Navnet Peter Jackson er et navn vi alle kjenner til. Om ikke, så vet du i hvertfall om Ringenes Herre-filmene han har regissert. Navnet hans har stor makt i filmens verden. Og i år presenterer han District 9.

Presenterer, ja. Noen andre har regien. Men å få Jacksons navn på plakaten er intet liten bragd. Forventningene blir skyhøye, og media skriver om alt de kommer over av denne filmen.

Traileren fremstår som en dokumentar, og dette representerer filmen i høy grad. Romvesner har landet på jorden, men de mangler drivstoff og midler for å dra bort igjen – og ikke minst ta vare på seg selv.

De har landet i Afrika, hvor de sidestilles med flyktninger. De får faktisk sitt eget distrikt, kalt nr 9. Her er de isolert fra utenomverdenen, og de får ikke lov til å dra ut av dette området. De er underpriviligerte, og deres liv betyr lite.

Mennesker har opprettet en organisasjon som skal håndtere dette området, under ledelse av Wikus. Han er en hyggelig person som ikke helt forstår problemet de besøkende har når han kommer med en lovendring om å flytte dem til et annet distrikt. Han ser positivt på alt, og han verdsetter faktisk livene deres.

Det tar en god stund før filmen går over fra å være dokumentar til film. Men når det skjer, sitter man i spenning på hvordan det kommer til å gå. Man sitter gjerne og tror det ene, men så skjer gjerne det andre. Og når man senere tror man har skjønt det, er det ikke helt slik likevel. Ganske fantastisk, spesielt når det gir mening.

Helten vår er ingen helt i det hele tatt, bare en som står ovenfor en svært uvanlig hendelse og en organisasjon han trodde han kjente, men som nå går imot ham med alt de har. Hans eneste tilflukt: distrikt nr. 9.

Herfra og ut er det storslått action og flotte kampscener. Noe er ganske så forutsigbart, men det er fremstilt på en særegen måte som gjør at det føles nytt. Men det beste med det hele, er at det settes fokus på flyktningerleirer.

Vi ser undertrykkelse. Språkforvirringer. Frykt. Nedlatende holdninger. Hat. Hunger. Alt som faktisk er hverdagen for mange selv i dag. Det representere i form av utenomjordiske som bare vil hjem, men må være under menneskers domene.

[terningkast:16]

At de besøkende har et arsenal som kan destruere mennesker lett som å blunke, ser ikke ut til å affektere de besøkendes handlinger. De lar seg faktisk undertrykke og gjør kun motstand når de møtes med vold. Og vold er noe mennesker kjenner godt til.

Som en actionfilm er dette å anbefale. Men den har også et kraftig budskap til oss iblant alt som skjer, typsik god gammel science fiction. Og det liker vi. Når den i tillegg kunne vært presentert som en god tv-dokumentar om denne hendelsen, er det ingen tvil: dette er en bra film. Ikke rart Peter Jackson tør å sette navnet sitt på den.

Kiwi-bob-bob

Det står en 50-ish mann foran meg i kassekøen. Han skal ta ut for 1000 kr til sammen. Kortet virker ikke med chip. «Prøv igjen» sier hun. Han ser ut som et spørsmålstegn, men prøver igjen. «Nei», sukker han oppgitt. Så prøver han 2 ganger til og det står at han må bytte til strekleser. Han står og ser dumt på maskina, kortet i hånd. Kassadama prøver å hjelpe til, men han trekker seg unna, med en klar bevegelse som sier hold deg unna kortet mitt! «Nei, jeg vil ikke strek» sier han. «Neivel?» … pause … Så kansellerer hun kjøpet og gjør alt på nytt. «Prøv nå». «Nei, virker fortsatt ikke». Så drar han frem lommeboka og plasserer kortet i den. «264 kr» sier hun. Han trekker frem 250 i lapper og gir dette, og legger lommeboka på plass. Så graver han i lommene og finner noen mynter. «Nei, jeg trenger de igjen» og får pengene tilbake. Opp igjen med lommeboka. Der finner han en ekstra 50-lapp. Da har han 300 kr. Endelig min tur.

Hvorfor blogger jeg om dette? Når klokka er så tidlig og alt man vil er å få i seg noe mat og komme på jobb, er ikke dette et scenario man vil overvære og jeg må få ut litt frustrasjon. Men kudos til kassedama som holdt humøret og holdninga på topp! Det er nok ingen lett jobb.

Vi er drittunger

Det er ikke hver dag man hamler opp direkte med plateselskap, men i dag har det skjedd en liten sak i tvitre-verdenen. Terje Pederesen – manager hos Warner Music Norge – kom med et utspill til Even Sandvold som hadde dette å si på Twitter i dag:

Forbannet på iTunes

Forbannet, nå! iTunes Music Pass for Dave Matthews Bands nye skive er bare tilgjengelig i USA. Typisk! Ikke klag over piratkopiering.

Ikke et uvanlig utspill i dag, hvor betalingsviljen er der, men midlene mangler. The Piratebay som vi har hørt altfor mye om den siste tiden virker som eneste alternativ til å skaffe seg denne musikken digitalt, eller streve seg gjennom iTunes og lage en amerikansk konto. Og det er virkelig stress.

Under rettssaken mot TPB så har plateselskapet vist seg alt fra medvillig til å hjelpe, og de er i steinalderen med tanke på teknologi. Som nevnt innledningsvis hadde Terje Pedersen et svar å komme med til Even:

Drittunger

@evensr Da syns jeg du skal stjele den, så kan du skryte av prosessen på drittungebloggen din etterpå. Vil jo ikke at du skal være sint.

Drittunge, rett og slett. Er dette holdningen til plateselskapene? Det var selsvagt ikke et ønske om å laste ned på ulovlig vis.

Saken kan du følge videre selv om du ikke bruker Twitter her.

Oppdatering: Beklagelse fra Terje: http://snever.net/beklagelse-fra-terje-pedersen

DinSide har opprettet en artikkel på dette: Warner kalte even en drittunge