Når man møter den røde dødsringen

Og jeg er ikke den første som har møtt denne forferdeligheten. Den som sier at , nå er det slutt på moroa for deg! Slutt på timesvis med spilling, se video, holde kontakten med venner på nettet.

Problemet var så alvorlig, at Microsoft måtte utvide garantitiden til 5 år, samt ordne for frakt fra og til verkstedet. Man må vente 3-5 uker før den er tilbake i god form igjen, og det kan ta knekken på mye moro.

Og så har du de som meg. De som tukler med maskinvaren. Tukler slik at den kan lese hjemmebrente kopier av 360-spill, og ikke minst; kunne være en sonefri DVD-spiller. De oppdaget at jeg hadde gjort det. Dermed fjernet de meg fra Xbox Live – Live jeg hadde 8 mnd igjen på av 12-mnd-abonnementet mitt. De tok også bort muligheten for å få den fikset. Teknisk sett har de ikke lov til det, da RROD er en fabrikkfeil, og har absolutt ingenting med tuklingen å gjøre. Men lykke til med å kjempe deg frem med det!

Det er jo en perfekt unnskyldning for å kjøpe seg Xbox 360 Slim! Og det har jeg gjort. Jeg savner virkelig Xbox Live! Bare muligheten for å kjøpe nye spill har blitt tatt fra meg. Slim-en blir god. Tilbake til Live, samt en større harddisk og mindre bråk.

Men hva med den gamle Xboxen? Nå kan jeg tukle masse mer med den uten å være redd for å ødelegge den. Så da åpner man den opp og sjekker internetten for løsninger mot den røde dødsringen.

Jeg har hovedkort som er kompatibel med DVD-spilleren i Xboxen. Jeg har verktøyet. Og jeg har viljen. Det jeg trenger er: 8 50-øringer. Torx-skrujern i størrelse 10 og 7. Elektrikerteip. Firmware til 360-drevet.

Xbox-drevet krever strøm fra Xboxen. Og så har jeg koblet SATA-kabelen til maskinen.

Da er det bare å fyre opp programmet som fikser firmwaren til Xbox-drevet. Det er veldig enkelt å bruke, men jeg trengte litt hjelp for å finne ut av rekkefølgen på ting. Hele greia var løst på 5 minutt, men det å finne ut av løsningen tok noen timer med research, utprøving av program og trege nedlastinger.

Jungleflasher, et fantastisk program. Trenger ikke reboote til DOS-modus engang, men krever at digital signering-kravet i Windows er skrudd av. Så måtte reboote én gang.

Og vips, jeg har et drev som kan lese og godkjenne kopi av de nyeste spillene som kommer ut.

50-øringene består av kopper og fungerer da godt til å avlede varme fra chipsene under Xboxen. Det er disse chipsene som skaper problemet pga. en slurvete løsning fra Microsoft. Når løsningen som fulgte med er fjernet, er det på tide å erstatte dem med 50-øringene.

Der er disse putene som skal fungere som ledere for varme. Men de gjør en dårlig jobb.
To og to 50-ører teipes sammen. Det er to i høyden for at det skal bli kontakt mellom chipen og chassitet.
Her er putene erstattet med mine "puter". Jeg har brukt kjølepasta mellom chip og "pute".

Den røde ringen forsvinner ikke av seg selv. Man må bruke håndkletrikset for å lure Xboxen. Det er en midlertidig løsning. Men på grunn av de nye «putene» jeg har lagt inn, skal dette visstnok være permanent. Vi får se.

Jeg har i hvertfall fikset boksen min, og gleder meg masse til Slim-en kommer på døra.

Den feteste fotobloggen

awesomephoto

Making photness a new word for photo hotness,
also known as awesomeness.

– awesomephotoblog.com

Jepp, ambisjonene er store, og håpet er kanskje større. Om navnet er pretensiøst? Gjett om det er! Men for å skape noe stort må man av og til starte litt stort. Designet syns jeg ble veldig flott, og det sparte oss alle for mye tid og frustrasjon.

Det er altså Espen, Eivind og jeg som har startet opp denne nye bloggen. Den blir værende på engelsk slik at vi har litt bredere publikum, og skal være litt selvironisk og overlegen i holdningen. Det blir litt av humoren vi kommer til å satse på.

For all del, vi satser ikke alt vi har på dette, selv navnet ble funnet på da Soli skulle lage forslag til layout for oss, og kalte eksemplet for The Awesome Layout, så han har mye av æren for valg av navn. I etterkant tenkte vi også på Photness, en blanding av hotness og photo altså. Men da var nok domenenavnet awesomephotoblog.com allerede registeret.

Håper du stikker innom titt og ofte. Husk å abonnere på den også.

Slottsknusere i miniatyr

cc_bear

Working on an exciting project atm,
feedback makes me happy and work work work ;)

– Devaliant

Jeg har vært stor tilhenger av The Behemoth siden de kom med Alien Hominid. Det nyeste flott de har kommet med er Castle Crashers. De kommer med et fantastisk enkelt og avhengighetsskapende gameplay, og den artistiske stilen til Dan Paladin er helt fantastisk.

Aril er også en av de som syns dette, og han tar fan-steget en smule lenger (spesielt siden de offisielle figurene koster over 1000 kr (frakten utgjør halve prisen) å bestille, I tillegg kommer tollavgift) og har laget sine egne figurer av en slags leire/kitt. Ikke nok med det, men han er ganske så god til det, også.

cc_troll cc_skeleton cc_ugla

Jeg smiler når jeg ser disse. De er virkelig lik sine originaler. Trollet ble ganske så søtt. Det neste blir bare å finne usynlige nåler 🙂

cc_pets 
En samling av Animal Orbs som man kan få i spillet.

Stå på, Aril! Dette er virkelig bra. Gleder meg til å se framtidige kreasjoner også. For å følge med på Arils verk, kan du sjekke det her. Jeg har også kommet med et lite bidrag til CC-sjangeren:

Group of crashers

Utfordring anno 2009

20080921-Photoshoot 041

Ingenting er så lett at det ikke kan bli vanskelig når det gjøres motvillig.

– Terents

Hvis det er én ting jeg er dårlig på, så er det å starte en samtale med fremmede, bare for samtalens skyld. Eksempelvis om man står og venter på bussen. Det er helt stille, og kun én person til utenom deg selv. Tar man da opp praten? Hvorfor ikke? Spesielt om det er trangt om plassen, blir denne tausheten gjerne litt pinlig – syns nå jeg.

Jeg vil gjøre noe med det!

Min utfordring til meg selv blir å ta starte en samtale med noen, og bli kjent med dem. Men! Jeg trenger litt hjelp. Din hjelp. Jeg har allerede en plan om fremgangsmåte, noe hvor jeg får bruk for det jeg brenner litt for – nemlig fotografering.

Jeg har nemlig tenkt å starte et ukentlig portrett av en vilt fremmed! Og hvis dere der ute kan hjelpe til med å bidra med forslag, og sørge for at jeg faktisk gjennomfører det, hadde det vært kjempeflott. Jeg tror ikke jeg klarer dette alene.

Hvordan kan du hjelpe til? Først og fremst trenger jeg et gjennomgående tema for portrettene, hva slags type spørsmål jeg skal bruke, og hvorfor jeg skal ta opp akkurat de emnene. Eksempelvis basisopplysninger:

  • Navn
  • Alder
  • Jobb
  • Sivil status

Fantasiløst, ikke sant? Hjelp meg, da. 😉

Ut gjennom 2009 trenger jeg også hjelp til å finne personer jeg kan velge som intervjuobjekter. Det må være lokasjoner som jeg lett kan komme til (det vil si ikke mer enn 30 min med bil, og ikke C.C. kr. masse), og personene kan igrunnen være hvem som helst, sålenge vedkommende er over 18. Eksmepel som jeg ser for meg:

  • Kassedamen/mannen på Kiwi.
  • En bussjåfør på pause (ooh, den kan faktisk bli vanskelig å finne!)
  • Første person som kommer ut av en eller annen butikk fra jeg ankommer.
  • Personen i bomstasjonen.

Den siste kan bli vanskelig, og er ikke minst ganske upraktisk ettersom det kommer biler hele tiden – pluss at det ikke er noen manuelle stasjoner i Kristiansand lengre.

Så hva sier du? Høres dette bra ut? Jeg poster denne nå slik at jeg har planen klar til første uke av 2009, og at jeg kan få innspill fra dere.

Jeg tar imot innspill her, på msn, og på mail. Jeg foretrekker å ha det som kommentar her, da flere kan lese og diskutere om hverandre, men alt er godtatt.

– André

Speilrefleks – hvorfor det?

My new lens

Det er ikke nødvendigvis slik at et utrent øye vil se forskjell på to bilder av det samme tatt med speilrefleks og kompaktkamera.

– Magnus Blaker

Ja, hvorfor skal man egentlig ha et speilreflekskamera når man får så billige og gode kompaktkamera? Magnus Blaker i Nettavisen har skrevet en flott artikkel rundt akkurat det spørsmålet. Jeg anbefaler at du leser den, selv om den er ganske lang. Hvis du er litt lat, så tar jeg fram hovedpoengene her. Jeg trekker fram de positive egenskapene med speilrefleks først, og en kjapp oppsummering av kompakt etterpå. Blakers artikkel har dette mer detaljert.

Hastighet. Når man skrur på et kompaktkamera, så kan man begynne å telle sekundene før det er klart til å ta bilde med det. Og når det først har startet opp, så vil den bruke betraktelig med tid for å finne fokus, og deretter ta bildet. Veldig gøy når man skal ta bilde av barn som gjør noe morsomt akkurat der og da.

Et speilreflekskamera er klar til å brukes så snart du har skrudd det på, avhengig av merke og modell såklart. Og et speilreflekskamera kan gjerne ta 3-5 bilder i sekundet, kontra kompaktkameraets 1 bilde per 1-5 sekund.

Lysstyrke. De fleste objektiv til speilrefleks slipper inn mer lys enn et kompaktkamera tillater, og det betyr kjappere og mer korrekte bilder, spesielt når lysforholdene ikke er optimale.

Bildestøy. Også her kommer litt av forrige punkt inn, da støy gjerne er årsaket av for lite lys idet bildet ble tatt, eller for høy ISO-verdi. Veldig enkelt fortalt er ISO det som sier noe om hvor nøyaktig innholdet i bildet skal være. Jo mindre nøyaktig, jo kjappere bilder, og mer støy. Mens speilreflekskameraer har som regel mye bedre tolkning av høye ISO-verdier, og klarer å “fjerne” støyen. Dette er en egenskap som kompaktkamera gjerne mangler. Ta gjerne en titt på mobilbildene dine fra helgas kvelder, og se om du ser noe støy.

Utskiftbar optikk. Innledningsbildet ovenfor er kameraet mitt, utstyrt med det den gang nye 70-300mm-objektivet mitt. Jeg kan fritt bytte mellom det, og det objektivet som fulgte med kameraet, og det tar ikke mange sekundene. Med et kompaktkamera så er man låst til det samme objektivet hele tiden.

Det var en del begrunnelser på hvorfor man bør velge speilrefleks. Men hvis du ikke trenger det som står over når du skal ta bilder, så trenger du ikke speilrefleks. Og det er stort og tungt å bære med seg.

Så noen kjappe fordeler med kompaktkamera. De er små og billige. Alltid bilde på skjerm. På speilrefleks til i dag har det vært vanlig å måtte bruke søkeren (det lille glasshullet bak kameraet) for å ta bilder. Og ikke minst er det lett å bruke. Kjøper du et speilreflekskamera og bare bruker Auto-innstillingen kan du like gjerne la være. Det er mine ti øre.

Paul Boutin hvem?

Thinking about launching your own blog? Here’s some friendly advice: Don’t. And if you’ve already got one, pull the plug.

– Paul Boutin

Jeg leste i Dagbladet at bloggin er dødt. Men Jan Omdahl i DB vet å få ting i riktig fokus, og bringer frem at blogging – spesielt i Norge – er en tjeneste som bare vokser og vokser.

Boutin nevner i sin artikkel i Wired at det finnes andre tjenester i dag som gjør at blogging er gammeldags. Han nevner blant annet Facebook , Flickr og Twitter. Dette er tjenester jeg bruker i tillegg til blogging, og jeg bruker alle aktivt. Hvorfor bruker jeg ikke bare én av tjenestene?

Enkelt og greit fordi de tilbyr helt forskjellig type tjeneste. Riktignok så ligner de på hverandre, men alle har sin styrke og svakhet. Felles svakhet for alle er at man må ha egen konto for hver av tjenestene. La oss se nærmere på de forskjellige tjenestene.

Flickr
Flickr er hovedsakelig en bildetjeneste, hvor man kan laste opp sine fotografier, skjermbilder etc., og få tilbakemeldinger fra andre medlemmer om hva de syns om disse. Man har mulighet til å laste opp bildene i full kvalitet, og alle kan se detaljene rundt et bilde; eksponering, blitsbruk, oppløsning, hvitbalanse, og alt som et kamera lagrer når bildet tas. Flickr er en kjempeflott tjeneste for bilder – ingen av de andre kan måles med det.


Twitter
tilbyr mikroblogging. Opptil 140 tegn per post er tillatt. Jeg kunne ikke ha skrevet om denne artikkelen i Twitter, men jeg kan henvise til den ved hjelp av en lenke. Jeg kan gi korte oppdateringer om hva jeg syns om ting, men det er ikke snakk om å utdype seg her – det er omtrentlig umulig på 140 tegn. Men flott for kjappe meldinger.


Facebook
kjenner de fleste til. Bildedeling, statusoppdateringer, og et utall med ekstra-applikasjoner som kan irritere alle sammen på én gang. Men bildene er små, og det er mye rot. Legger man en artikkel i Facebook, bare drukner den i alt det andre som kommer hver dag. Flott å holde kontakt med venner og kjente på, men ikke egnet til diskusjoner.

Blogging slik som denne bloggen tillater egen design, lengre artikler, og at hvem som helst kan lese den – uten å logge seg inn. Jeg liker blogging, og følger med på mange andre blogger. Listen til venstre er noen av dem jeg leser når det kommer nye saker, og jeg syns det er gøy å se andres meninger – små eller store.

Nei, blogging er ikke dødt, det er bare en av mange tjenester der ute – hver med sin styrke og svakhet.

Foto-genene er i gang

Naturen skulle yte alt for alle helt uten slit og svette.

– William Shakespeare

Yes, Shakespeare har alltid vært kort og konsis i sine uttallelser. Hva mener han egentlig her? Uansett hva det er, så syns jeg naturen kunne være litt med medgjørlig ovenfor oss også iblant. Jeg måtte skynde meg ut i dag for å rekke sola. Å ta bilder i mørket er ikke gunstig når man skal ta naturbilder.

På vei mot Vennesla så ser jeg et bra motiv fra veien. Prøver å finne meg en parkeringsplass, og må snu et par ganger for å få det til. Så må jeg finne en vei ned til elva, hvor det ikke er noen trær i veien…

O store skog, lag meg en sti…

Den gang ei! Og nei, det er ikke mindre kratt hverken til høyre eller venstre. Høyre er faktisk bare et eneste stort hull i bakken. Og forresten, det var ingen gode steder å ta bilder av motivet mitt fra. Kvister og greiner overalt hvor jeg gikk. Det er ikke lett å være en fotograf, alltid. Men på veien hjem så fikk jeg en idé. Å feste kameraet til passasjersetet i bilen, sette på høy eksponering, og bare kjøre.

Jeg hadde ikke mulighet til å sjekke søkeren, og innstillingene måtte jeg halvveis gjette meg til. Med litt estimert gjetting, klarte jeg å få riktig eksponering, zoom og fokus. Det manglet stort sett bare å få kameraet til å stå vannrett. Men at det stod litt på skrå var egentlig bare et pluss.

På tur hjem, pingvinen ved min side.

Så turen var ikke helt bortkastet likevel. Alltid gøy å komme hjem og se resultatet. Ok, jeg hadde en del andre innstillinger og bilder underveis, og noen var bare skivebom. Men det snakker vi jo ikke høyt om.

Eia-jakta

Den som gjør en reise har noe å fortelle

– Norsk ordtak

Ja, da var turen over til slutt. Gårsdagen ble jo ikke helt som forventet, men hadde like godt en fin dag da også. Jeg kan godt oppsummere gårsdagen, selv om jeg har mini-blogga det fra mobiltelefonen.

Vi kom litt sent i gang, og var ikke på stedet før klokka runda 13. Det var lovt opphold den dagen, med lokale regnbyger ut over dagen. Heldigvis så vi ikke til noen av de bygene i løpet av turen. Været holdt seg stabilt, og lyset var fantastisk. Synd jeg ikke tok fram kameraet før senere på dagen, det hadde virkelig blitt noe. Vi stoppet ofte opp bare for å se på naturen, og samtidig håpe å se noe bevege seg; noe villt.

Dette tok jeg da jeg ventet på Jørgen rundt skogen.

En gammel kjenning.

Vi gikk mye, men vi så veldig lite. Så lite faktisk, at vi egentlig ikke hadde så lyst til å gå ut noe mer etter vi kom tilbake til bilen for å hente grillutstyret. Men heldigvis så var det en ovn i huset ved siden av, en ovn vi kunne grille i. Ikke en dum idé, så det gjorde vi.

Jørgen gjør klart for grill.

Det var godt å bare sette seg ned og slappe av. Og det var mye flotte motiver av gamle antikke saker her inne. Dessverre var jeg ikke særlig fornøyd med utfallet av de fleste, så det ble ingen ting publisert. Må nok øve litt til på lyssetting, ja. Men jeg er én erfaring rikere.

Hjemme hos Hatleskog gikk det for full guffe. Jørgens onkelbarn – Tobias (5) og Daniel (5)- var på besøk, og Sandra var barnevakt for helga. Det var skikkelig stas da onkel Jørgen kom hjem, og de var skikkelig nysgjerrige på våpen og skudd, samtidig veldig forsiktige med akkurat det. Godt!

Søndag


På søndagen fikk vi med oss ekstra selskap på turen. Sandra, Poski, og Mette (rett bak Jørgen). Nå skulle vi inni granskauen! og finne oss rådyr. Det vil si; Jørgen og jeg skulle sitte på hvert vårt sted på utsiden av skogen, mens jentene og hunden skulle inn og få los på dyrene. Så våre veier skiltes like opp bakken i bildet over.

Jeg satt meg ned på min post, og Jørgen gikk videre til sin post. Tiden gikk, og jeg hørte lyder overalt – men ingen ting å se. Etter hvert begynte Poski å bjeffe som en hund. Og han løp over alle hauger inni skauen. Jeg var hele tiden på utkikk, men klarte ikke å se noe spesielt. Men så kom bjeffingen nærmere og nærmere…

Så kom det et rådyr løpende mot meg, men svingte av og løp langs skogkanten. Jeg var på 50 meters avstand, og hadde ikke skuddhold. Jeg kjente adrenalinet pumpe gjennom kroppen, og jeg snikløpte bort mot en åpning, men rådyret kom ikke ut av skogen igjen. Jeg ventet litt – skikkelig spent – men det skjedde ikke. Så ser jeg litt tilbake, og der kommer enda et rådyr inn mot skogen igjen. Jeg snikløpte bort dit, men det var for sent. Pulsen roet seg, og jeg slappet litt mer av. Øyne og øre på stilk. Så kommer det noen bort…

Mette og Sandra hadde ikke sett noe, men de hadde hørt.

Lurer på hvordan jeg så ut da de kom. Jeg var jo helt i hundre, og hadde nok litt villskap i blikket mitt. Dette var gøy. Hunden var fortsatt i skogen og bjeffet. Tror Sandra håpte på å se at jeg tok rådyret neste gang det kom, men hun var nok ikke så heldig. Det kom ikke flere, og Poski forsvant langt inn i terrenget. (Jeg ble fortalt av Mette: Sandra sa til meg at hun ville ikke se på hvis du skøyt. Så jeg hørte nok feil)

Jørgen kom så fra sin post, og ble helt gira da jeg sa at jeg hadde sett dyrene. Så når vi skulle ut og se etter Poski, begynte han bare å løpe med hagla i hånd. På vei gjennom terrenget. Det var faktisk litt spennende, og jeg gjorde det samme. Jentene ble igjen og skulle traversere litt rundt skogen.

Bjeffingen var like langt unna hver gang, og det ble langt å gå. Men naturen var flott, og stemningen god. Vi trodde vi så og hørte dyr hele veien, og at Poski var på sporet av noe stort. Men etter hvert ble vi realistiske, og tenkte at Poski hadde blitt lurt av dyrene. Vi fant ham gående i sirkel langs et vann.

Vi kom tilbake til bilene, og der ventet jentene på oss. Så tok vi farvel, og jeg kjørte til Kristiansand, mens de tok turen til Sandnes via Stavanger.

Så bar det hjemover, og da passer det godt med et siste bilde som beskriver litt av utsikten jeg hadde langs veien, og oppsummerer godt hvordan jeg følte det etter turen var ferdig.

Kjempeflott, ikke sant?

Ser fram til neste tur!

Valgets kvaler

I valget mellom to onder velger jeg alltid det jeg ikke har prøvd før.

– Mae West

Jepp, jeg trenger hjelp; hjelp fra akkurat deg! Jeg har nemlig gått gjennom alternativer til Flickr for visning av bilder, samtidig som jeg gjerne vil beholde Flickr som hovedportal, da det er mange likesinnede der, og som gjerne kommer med konstruktiv kritikk av bildene jeg legger ut.

Men nå har jeg altså laget to forskjellige sider, kun for bildene mine. Og jeg vil gjerne vite hva du synes om de forskjellige, og hvilken du foretrekker – om jeg ikke bare skal kaste det helt.

Kandidat nr 1:

Dette er en enkel kopi av min eksisterende blogg. Innholdet her er stort sett kun en flash-animasjon som viser et slideshow fra mine siste Flickr-bilder, og man kan trykke på bildene for å komme direkte til Flickr-innlegget. Dette er jeg litt tilhenger av, da jeg ønsker trafikk til Flickr-kontoen min.

Problemet er at det ikke er lett å tilpasse den. Den er slik den er, og det er slutten på historien. Eneste jeg kan gjøre av endringer er på høyde og bredde. Men ellers er den helt grei for øyet, og du slipper å gjøre noe for å gå gjennom de siste bildene.

Kandidat nr 2:

Jeg har her brukt Gallery 2-motoren for å generere bildegalleriet. Jeg liker designet, og det er den del finesser her som ikke finnes i Flickr eller kandidat #1. Problemet er at siden jeg fortsatt skal benytte meg av Flickr sine tjenester, må jeg manuelt laste opp bilder både her og på Flickr, og deretter lage en lenke fra dette galleriet til den riktige plass på Flickr.

Så nå trenger jeg som nevnt din hjelp. Hva syns du jeg burde gå får? Kandidat #1 eller #2, eller bare droppe det, og fortsette å lenke direkte til Flickr? Jeg kan kontaktes på de vanlige kanalene, eller en kommentar her. Håper å høre fra deg 🙂

Et snev av nostalgi

Peace. Have we ever known anything like that, Paladin?

– Blair, Wing Commander III

Google lanserte i dag sin retro-tjeneste, hvor man kan søke blant det Google hadde indeksert i 2001. Da slo det meg at jeg kanskje kunne søke opp i mine gamle nettsider. Jeg har nemlig hatt noen hjemmesider opp gjennom tidene, synd at jeg ikke har tatt vare på dem.

Her er en liten oversikt, og hva den het/hvilket spill det var

  • Total Annihilation Land
  • Worms
  • Thrakhath’s Dungeon Keeper Lair
  • Thrakhath’s Corner
  • Subspace – Klan: Kilrathi
  • Lasersquad Nemesis
  • Planetarion – Klan: Dune Warriors
  • Final Fantasy XI – Klan: Vana’diel Vikings
  • Final Fantasy XI – Diary
  • World of Warcraft – Guild: Kaffekoppen
  • World of Warcraft – Guild: The Far Side
  • Wing Commander: Prophecy – Central Intelligence Center

Sikker en drøss av sider til jeg ikke husker, spesielt personlige hjemmesider. Men jeg husker best tida fra Dungeon Keeper 2. Jeg lage noen Flash-videoer som faktisk ble polulære, og wallpapers som noen til og med stjal fra meg – og visket bort signaturen min!

Ganske nydelige bilder, ikke sant, og et vakkert tema. Dette var bakgrunner jeg lagde på bakgrunn av (…ha ha) materiale jeg fikk tilsendt av Bullfrog fordi jeg hadde en fanside. Jeg fikk også tilsendt spillet, en lue med I’m Horny printet på, og en kortstokk med motiver fra spillet.

Jeg hadde også en tjeneste hvor man kunne sende elektroniske postkort til dine venner. Ja, det var så utrolig moderne, at dagens postkorttjenester nærmest falmer bort i sammenligning. Her er noen eksempler på hvilket bilde du kunne sende sammen med meldingen din.

Bildet på toppen er hentet fra Wing Commander-sida jeg hadde. Jeg hadde store forventninger til WC:Prophecy som skulle komme, og jeg hadde laget fansiden før spillet slapp ut. Dessverre var det litt skuff, og både historie og gameplay var ikke som forventet. Dette var jo det første spillet uten Chris Roberts – opphavsmannen bak de andre Wing Commander-spillene.

Men når jeg først er inne på WC, så må jeg nesten nevne det første internett-nicket jeg tok i bruk. Det var Hobbes. En filosof, men også en av skapningene fra Wing Commander-serien. Spesielt i WC:3, hvor Hobbes tar en vennligere vending, og hjelper menneskerasen videre. Men selvsagt; på nettet heter jo *alle* Hobbes. Så jeg måtte velge noe annet. Da ble det Thrakhath, også fra WC-serien. Dette er selveste skurken i alle spillene, prinsen av det onde imperiet Kilrathi.

Dungeon Keeper 2-sida: Thrakhath’s Corner

Men ingen klarte jo å uttale Thrakhath, fant jeg ut av. Det er jo bare Trakat med tre h-er i seg. Etter spilling av Counter-Strike på dataparty, var det etter hvert en som bare kalte meg for Takras, fordi han ikke orka å prøve å uttale nicket. Etter hvert så ble det det nicket jeg gikk over til, og har holdt meg til siden den gang.

Du la kanskje (?) merke til en liten logo opp til høyre for tittelbildet? Det var en logo jeg designet for mange herrens år siden, da jeg gikk på ungdomsskolen. Lurer på hvor jeg gjorde av originalen… Her er uansett min logo, da, til høyre.

Det har vært mange gode stunder opp gjennom tida, og jeg har hatt det mye gøy ved å lage nye sider, sider som ble linket fra de offisielle spill-sidene, og laget filmer baser på spill.

Før var jeg ung og full av energi, nå er jeg voksen og ikke fullt av så mye energi, men det er gøy å se tilbake på livet. Har du også noe fra gammelt av, noe du er/var stolt av, eller kanskje noe du bare savner?