Lek spillutvikler!

Av og til kommer det ut noen skikkelige gullkorn. Da jeg så på skjermbildene til Game Dev Story så dette ut som et virkelig tørt og kjedelig spill. Men et par kjappe overblikk på enkelte nettsider, så ga jeg det en sjanse.

Som jeg trodde. Det var ikke spesielt gly. Jeg avsluttet rimelig kjapt. Etter et par timer så følte jeg plutselig et drag tilbake mot spillet. Så jeg prøvde igjen. En plutselig time senere, og jeg innså at jeg var hekta.

I begynnelsen er spillet ganske nådeløst. Du får ikke vite hva som funker best sammen. Du må lære deg veien selv. Og etter du har prøvd ditt aller beste på å få ut et bra spill, får det lunkne omtaler.

Likevel, det føles hele veien belønnende. Du får flere fans, flere spillsjangre blir tilgjengelige, og ja; spillene blir bedre etter hvert.

Det er ikke sjeldent jeg nesten glemmer å gå av ferja på vei til jobb mens jeg spiller dette. Trenger du noe til å drepe tida? Da er Game Dev Story for deg.

Game Dev Story Lite (iTunes), Game Dev Story (iTunes, 17kr)

Halo: ODST – et liv uten Master Chief

Jeg husker det godt. For 2 år siden, da Halo 3 lå i postkassen min, var jeg i ekstase. Bungie hadde gått ut med at dette var det siste spillet i hva som skulle være en triologi. De lovte å gjøre det stort. Og de leverte.

Det var liten tvil. Microsoft kunne ikke slutte med denne gullgruven av en serie. Vi fikk Halo Wars, hvor vi fikk sett ting fra et mer overordnet perspektiv. Og vi ble introdusert til ODST – Orbital Drop Shock Troopers, soldater som blir sendt via kapsler fra romskip i bane rundt planeten. ODST er tøffere enn vanlige soldater, men ikke fullt så tøffe som en Spartan.

New Hero

Og det er nå du kommer inn. Du er en rookie (fersking) i en ODST-gruppe. Master Chief og hele stjerneflåten har fulgt etter et fiendeskip gjennom en portal over byen New Mombasa. Men din tropp ble sluppet ned før det stakk avgårde, og ting går langt fra den opprinnelige planen.

Skadet og forlatt våkner du i et mørk, ødelagt byområde. De eneste lydene du hører, er fra terminaler rundt omkring i byen, og noen Covenant-tropper. Det er flere timer siden du ble sluppet ned, og du har bommet fullstendig på målet.

Allerede her merker man forskjell fra de tidligere Halo-spillene. Du er sårbar. Du har ikke skjold. Du er strandet i en stor, åpen by. Troppen din er spredt ut over alle kanter. Men helt hjelpesløs er du ikke.

Du har nemlig et interaktivt kart over hele byen og i tillegg all nyttig informasjon du kommer over. Du har også et visir som skiller venn fra fiende ved hjelp av et grønt eller rødt omriss, hvilket er meget nyttig. For Master Chief er ikke dette nødvendig, med ham kunne du leke Rambo. Nå må du være forsiktig.

Hvis du blir skadet, mister du stamina (utholdenhet), deretter helse. Hvis du mister helse, får du den ikke tilbake med mindre du finner førstehjelpsutstyr – og det kan være fryktelig langt mellom disse. Og det er dette jeg liker med spillet. Man føler seg mer menneskelig. Og man trenger heller ikke slåss hele veien, det går nemlig an å snike seg forbi enkelte områder.

Jeg valgte Heroic vanskelighetsgrad med en gang, og det er virkelig en utfordring. Ammunisjonen går fort tom, og fiendene er slemme til å gjemme seg. Og når man møter på en Covenant Hunter, er det bare en ting å gjøre: løpe! Og jeg liker det.

Når du først kommer deg videre, vil du komme over ledetråder fra de andre medlemmene i troppen din. Ved hjelp av flashbacks, trer du inn i rollen til den du fant ledetråden til, og må bevise deg ovenfor en rekke tøffe utfordringer. Disse er langt fra ferskinger, så du kan forvente heseblesende action fra start til slutt, med noen flotte sekvenser. Gjennom disse tilbakeblikkene får du sakte, men sikkert, løst opp i mysteriet om hva som har skjedd i denne byen mens du var bevisstløs.

Når det gjelder historien, er dette virkelig godt utført. Karakterene er godt spilt av skuespillerne, og dialogene er kjappe, gode og full av energi. Veldig mye blir fortalt gjennom øynene til den du spiller som, og på den måten får man virkelig sett hvilket kaos det er. Jeg fikk hele tiden lyst til å spille bare litt til, slik at jeg fikk neste bit av historien. Og litt til. Slik skal det være.

Enspillerkampanjen er virkelig god. Men som en bonus så er det en ekstra DVD i boksen. Flerspiller. Ikke nok med det, men her får du alt som er gitt ut til Halo 3. Alle kartene, ja til og med Forge. Én nyhet er den nye flerspillermodusen: Firefight. Her kjemper du sammen med tre andre spillere mot stadige bølger av AI-kontrollerte Covenants og økende vanskelighetsgrad.

Det er liten tvil: jeg kan meget godt anbefale denne tittelen, og ventingen har slettes ikke vært forgjeves.

Gratis kultur

På Sølvberget i Stavanger (kulturhovedstaden) så kan du i disse dager få en gratis bok. En roman av Alexander Kielland, en av de store forfatterne som vi nordmenn skal være stolt av – har jeg blitt fortalt på skolen.

Jeg tok en kopi av boka og begynte å lese på den i går på vei hjem fra jobb. Har du sett nok på TV så har du helt sikkert fått med deg sitat fra Shakespear. De tunge, eldgamle ordene. Setninger herfra til evigheten. Blanding mellom tanker, handlinger og fortid i en og samme utånding. Slik er også Kiellands bok.

Hovedpersonen tenker tilbake, så frem, så litt om seg selv. Og han gjør det i et hav av ord. Gamle ord. Jeg husker sporenstraks hvorfor jeg mislikte norsktimene i skolen. Ja, dette er vår kulturarv. Men må vi nødvendigvis miste all motivasjon ved å lese urgamle skrivemåter og tungt fortalte fortellinger?

Ikke rart den var gratis. Men. Den har blitt trykt opp på nytt nettopp for det formålet. De hadde ikke bare masse bøker liggende. Dette var deres intensjon.

Jeg har ikke noe til overs for denne. Hvilket er litt synd. Kanskje de kunne modernisert den litt?

Den andre menneskerasen

Jeg snakker selvsagt om selgere. Selgere med blod på tann. Tenner hvis eneste ønske er å ta tak i deg og suge dine hardttjente penger fra deg. De som er uten skrupler.

Men så har vi den andre siden. De som er selgere fordi de tok den første og beste jobben. Madammen og jeg har opplevd slike denne helgen.

#1. Møbelbutikk. Overlykkelig dame som kom fort som olja lyn i bakhold. Trenger dere noe hjelp? Lyst på kaffe eller te mens dere kikker? Jeg skvatt litt til og takket pent nei. Vi fant ingen møbler som falt i smak.

#2. Skobutikk. Lyse sko er visst i mote. Og det er jo sommer. Eldre dame som var mer enn villig til å hjelpe. Lyse sko? Jo, jeg har noen her… og så forsvant hun. En lys sko legges på gulvet. En til. Enda en. Du, vi ville gjerne sett noen mørke også? spør madammen. Her en en til lys en svarer selgeren.

#3. Møbelbutikk. Vi var ute etter en spesiell sofa. Men ombestemte oss litt. Vi fant nemlig en ny en. Den var bedre. Heldigvis. En kunde hadde vært uheldig. Han hadde kjøpt en sofa som var på lager – NOT! Sofaen hadde blitt solgt rett foran nesen på dem – óg selgeren. Den sofaen hadde vi nemlig sett oss ut aller først.

Sofaen vår er valgt ut. Vi kontakter selger. Pass på at vi ikke gjør samme tabbe igjen sier selger A til selger B. Hele historien om sofatabben kommer for våre ører. Så merkelig. Hva slags stoff er det i sofaen?. Selgeren ser på oss. Vi er tause. Jeg svarer nølende: Ummm… blågrønn?. Hvem spør kunden om stoffet i sofaen? Ånei, jeg ser det forresten her sier han.

Litt frem og tilbake og att og fram så var sofaen kjøpt og betalt. Vi ble henvist til hun som absolutt ikke var selger. Det sa hun klart og tydelig i fra om da selger A spurte henne også om stoffet. Men selger B ordnet lånetilhenger til oss. Og skrev ned alle opplysninger på nytt. Fra meg. Ikke fra arket selger A hadde skrevet ned rett ved siden av.

#4. Møbelbutikk. Ny butikk – nytt møbel. Seng. Vi hadde nemlig sett oss ut en seng og skulle bestille. Hun visste ikke helt hvilken seng det var, så vi kunne vise henne. Den veien sier madammen. Selger løper nermest avgårde. Vanskelig å holde tritt. Sakker litt på farta. Helt i enden sier madammen, hvilket får selgeren til å endre til Racing-gir igjen (det er vel det R-en står for på girstanga?).

Det var en morsom dag. Godt var det. Å dra på shopping er ikke min styrke. Snarere tvert imot. Godt det finnes oppløftende selgere der ute. Kanskje jeg må kategorisere selgere til telefonselgere. De passer godt beskrivelsen om å selge selge selge!

* Bilde: CC av Vitor Lima

Personlig seier

Slapper av med litt kaffe
Slapper av med litt kaffe

Mot er alltid originalt.

– Ludwig Wittgenstein

Før jeg går i gang med det jeg egentlig ville skrive om, vil jeg bare ta inn en liten sidehistorie. Store Norske Leksikon vil prøve seg på åpne artikler slik Wikipedia har gjort i årevis. De henger langt etter. Bare søk etter Wittgenstein var lettere i Wikipedia, samt mer lettlest. Døm selv: SNL vs. Wikipedia.

Gårsdagens post var av ganske negativ sort. I hele dag har jeg vært sløv og utrolig utslitt og ikke orket ta initiativ til noe som helst. Samtidig har jeg vært veldig kontaktsyk. Jeg begynte å tenke mye, og fant noe jeg ville korrigere.

[twitter:I’ve been living next door to three student girls for 1.5 years, and I don’t even know their names. Time to make amends.]

Finnes det en unnskyldning for det? Jeg bor i etasjen over dem, og vi deler trapp for å komme til leilighetene. Da eksen og jeg flyttet inn for 1.5 år siden, hadde vi allerede planer om å flytte til hennes hjemby når hun var ferdig med siste året på skolen. Nye relasjoner var det liksom lite poeng i å bygge.

Vi sa hei i trappene, men det ble med det. Av og til fant vi en lapp i trappa om festvarsel, og at vi var invitert hvis vi ville. Men vi hadde alltid «planer». Traff dem aldri ellers, og navnene deres forsvant fra minnet. Et år senere var jeg alene.

Nå var det plutselig blitt en situasjon hvor det ble flaut å snakke med dem. Halvannet år uten mer enn «hei». Jo lenger man venter med sånt, jo vanskeligere blir det å bryte muren. I dag bestemte jeg meg for å gjøre noe med det!

Jeg kvitret for å gjøre det litt offisielt, og pushe meg selv til å gjøre det. En pils unna og en seiersrunde med Death Tank, og jeg var klar.

[twitter:finally said proper «hi» to the three girls living in the floor below me, and explained why it hadn’t happened earlier. All is well :)]

Kun to av dem var hjemme. Hun ene var «ny» – hadde bodd der i et halvt år. Hun andre kjente jeg såvidt igjen. Vi pratet litt om utleieren og hvor hyggelige de var, og forskjell i leilighet. For å si det slik: jeg er misunnelig!

Tror alle av dem hadde kjæreste fra før, men vet ikke om hun ene. Men det var jo ikke derfor jeg fjernet barrieren. Nå kan vi i det minste være normale rundt hverandre!

Great success!

Dårlige deppe-dager er visst sunt for meg, men fryktelig kjedelige dager. Jeg har vært langt nede før, og da var jeg utrolig glad jeg hadde noen å komme hjem til.

Et Takras til besvær

Obs! Takras!
Obs! Takras!

Hvorfor leve livet lett når det er mye lettere å gjøre seg det besværlig.

– Fredrik Henrik Stabel

Jeg har slitt litt med serveren jeg har stående hjemme hos mine foreldre grunnet nettverksproblemer på selve boksen. Når jeg endelig klarte å få orden på det (og gjort morgenen greiere for folk ved tegneserieutsenderen min) så kom jeg over noen bilder jeg tok for et par år tilbake.  Og dette er faktisk årsaken til at jeg valgte bloggtittel som jeg gjorde. Disse bildene er fra den første bloggen min som jeg ikke var flink til å bruke.

Allerede på denne tiden var Takras en kallenavn jeg hadde brukt i lang tid, for det nærmer seg jo mangfoldige år siden min ungdomstid. Og en dag gikk jeg innom Grimstad sentrum, og ble møtt med et stort sjokk! Folk advarte mot meg til alle folk som ferdes. Jeg var tydeligvis ikke ønsket. Her er bildene jeg tok.