Stjernehimmelen i bevegelse

Jeg kom hjem sent, og idet jeg gikk ut av bilen, så ser jeg en enormt klar stjernehimmel. Da våknet fotografen i meg, og jeg tenkte å forsøke å få noen bilder av dette. Men det er jo noen utfordringer, selvsagt. Om objektivet ikke er lyssterkt nok, blir eksponeringen for lang, og bildet får med seg bevegelsene av stjernene. Ja, de beveger seg på himmelen, selvsagt relativt til jordens rotasjon.

Det finnes en «formel» til dette, med tanke på brennvidde og antall sekunder, men jeg fant ikke tilbake til det den natten, så jeg måtte eksperimentere meg frem. Det vanskeligste med stjernebilder er riktig fokus. Stjernene blir så utrolig små og er bare små lysprikker, og det å se skarpt gjennom den lille søkeren er ikke lett. Så jeg brukte i stedet skjermen til kameraet, og det følte jeg hjalp til. Men jeg ante ikke resultatet, annet enn å se det på den lille skjermen.

Oppe på himmelen var det en samling av stjerner. Jeg prøvde å fange bildet av den, men klarte det ikke, spesielt ikke da jeg brukte zoom-objektivet. Den var for lyssvak, og den vinden som var klarte hele tiden å forstyrre. Utrolig hvor påvirket kameraet blir av bittelite vind. Kit-objektivet klarte ikke ordentlig klare bilder, det er jo heller ikke det beste. Så da skiftet jeg til 50mm fast.

Så da tenkte jeg, hvorfor ikke time lapse? Det som er viktig med time lapse av stjerner, er noe foran bildet å relatere seg til. I hagen fant jeg bare buskas og strømledninger, og det ble ikke veldig fint. Så da bevegde jeg meg opp til veien. Jeg tenkte å ikke reise noe sted, så tok det som var i nærheten. Med 50mm blir man tvunget til å plassere kameraet korrekt for å få motivet man ønsker. Jeg fant et passende motiv, tok et bilde, og ble meget fornøyd. Her er resultatet, men husk HD-kvalitet, ellers mister du mye:

Hva lærte jeg av dette? Jo, på veien så kjører det biler. Og spesielt når en av naboene kjører frem og tilbake 3-4 ganger så skaper det utrolig mye støy i bildet. Jeg måtte fjerne flere bilder av den grunn, noe du vil merke i videoen, at det hopper litt for langt et par stedet. Veldig plagsomt. Samtidig fikk jeg lense-flare med meg siden huset fremfor skapte lys. Det ble en slags nødvendig onde, siden jeg ville ha det med.

Fin opplevelse, og fornøyd med mitt aller første forsøk med time lapse av stjernehimmelen.

10 tips for å fotografere flotte landskap

“Landscape photography is the supreme test of the photographer – and often the supreme disappointment.”

– Ansel Adams.

Ansel Adams forstod at fotografer trenger å finne en stemme gjennom landskapet. Det er ikke lett å ta bilder av et landskap du finner fantastisk, for så å ta et bilde som representerte den opplevelsen du hadde da du tok det. Det er heldigvis en måte å ta landskapet til seg og lære seg om dem, og ikke minst lyset som gir vakre konturer i terrenget.

1. Ha noe du vil si med landskapet

Landet tar tid å lese og forstå. Du må stå stille og observere hvordan lyset endrer konturer og former. Når solen beveger seg, setter den sitt lys på skoger og lysstrålene strømmer inn på dramatisk forskjellige måter.

Det kan ta tid å se hva slags lys som gir landskapet sin egen stemme. Lyset skaper humør og følelser i landskapet. Terrenger er et eneste stort kanvas hvorpå lyset maler et kompleks og delikat bilde.

For forfatteren, så handler fotografi om å fange måten lyset transformerer landet. Hans mening om hva man bør ta bilde av og komponere et bilde er diktert av følgende spørsmål: «Sier dette noe om lyset og landskapet?» Dette enkle spørsmålet ledet ham til å forkaste mange bildet, dog vakre, ikke presenterte noen mulighet for å utforske hans utvalgte tema.

Les de 9 andre tipsene her: http://digital-photography-school.com/10-tips-for-landscape-photographers

Jeg er med i ei bok!

Fotoklubben i Strand har nettopp kommet ut med ei ny, flott bok. 400 sider av fantastisk på både bilder og tekst, for ikke å snakke om selve papiret.

20111103-094044.jpg

Og hvem tror du har fått plass i boka? Jo, ingen ringere enn undertenede. Jeg har hele ett av bildene der. Av nærmere veldig mange. Men det betyr jo at jeg er med i boka!

Jeg fikk min kopi av boka i går, og jeg var virkelig imponert. Medlemmene i klubben er ordentlig flinke til å finne motiver og ta bilder, fra flora til fauna. Å ha dykkere med undervannsutstyr gjør det bare ekstra bra, det er det nok ikke mange som kan skilte med. Håper vi får solgt en del.

Sjekk strandfotoklubb.no for flere detaljer. Kommer snart flere bilder der også.

20111103-094051.jpg

20111103-094056.jpg

Stop-motion rally

Siden jeg begynte med brettspillvideoomtaler så har jeg kommet til over 25 videoer til nå. Og det er slettes ikke lenge siden jeg begynte. Det føles ikke slik ut, i hvertfall. Men altfor mye tid til brettspillbloggen, og altfor lite tid til min egen lille…

Derfor tenkte jeg å dele en liten videosnutt jeg har tenkt å bruke i en av mine kommende brettspillvideoomtaler. Langt ord, jeg vet. Jeg mangler lyd og musikk, men det kommer seg nok. Kanskje du kan hjelpe til der?

Spillet heter Rallyman, og er et morsomt og tøft rallyspill. Jeg likte det godt – mye bedre enn Formula DE.

Takras prøver seg på nye ting

Jeg har noen miniatyrer til et par brettspill som i seg selv er ganske kule, men de har én ting til felles: ingen farge! Den eneste fargen de har er fargen fra materialet som er tatt i bruk. Jepp, det er ensformig og litt kjedelig. Spesielt når man har figurer som har med alle detaljene, helt ned til små knapper på bukselommene.

Så da fikk jeg lyst til å prøve maling av miniatyrer. Jeg vet jeg har tålmodighet, og «de» sier at det skal være avslappende i tillegg. Høres igrunnen perfekt ut. Motivasjonen er også tilstede, det er jo derfor jeg tenkte å begynne med det.

Men før jeg gikk ut på handlemania, så tenkte jeg å prøve det ut først. Fikk derfor tak i et starter-kit fra Citadel, med noen orker fra Ringenes Herre. Riktignok bare basismalinger og ingen instrukser på washing eller noe, bare «husk å vaske kosten». Menmen, litt vett har man da!

Først var det å dynke figurene med sort maling som skal gjøre det bedre for malingen senere å få feste. Det begynte greit. 12 små sorte figurer og 4 sorte skjold. Så var det ansikter, hender og føtter som skulle være grønne. Begynte greit, men så merka jeg at jeg ikke fikk det helt til, og i tillegg fant ut at for at dette skal bli tøft, må jeg gå over figuren flere ganger med flere forskjellige typer farger. Og jeg begynte allerede å bli litt lei. Ikke bra.

Og med kun basisfarger tilgjengelig og med min ikke-eksisterende erfaring på blanding av farger, så ble det med basisfargene. Jeg malte ferdig figurenes grønne områder ferdig. Men ansiktene ble jo bare grønne. Ingen maling for øyne eller munn. Så hadde jeg hår, våpen, rustning og klestøy igjen. Og da var jeg virkelig lei.

Kort fortalt: dette var ikke noe for meg. Men jeg har prøvd det ut. Her er forøvrig et par av resultatene:

Jeg er forsåvidt heldig. Orkene *skal* jo se stygge ut. Not?
Litt rødt på buen for å vise hvilken hær han hører til

Påske, brettspill, rådyr og sau

…men ingen påskehare! Påska har bestått av å slappe av – men på en hektisk måte, går det an å si det? Det vil si at jeg har ikke sittet mye på rumpa hjemme, i hvertfall, men jeg har vært og fartet. Foruten å kunne ha guttungen min hele dager denne påska så har jeg i tillegg vært på tur til Karmøy. Overraskende nok for brettspilling!

Et nysgjerrig rådyr som ikke oppdaget meg de første minuttene

Det skjedde mye de dagene, så sjekk ut bloggen til PG hvordan det var. Jeg fikk filmet altfor lite i forhold til hva jeg hadde forventet, men tida gikk så fort at jeg rett og slett glemte det. Men heldigvis fikk jeg tatt noen bilder. I tillegg fikk jeg sjans å ta noen geocacher underveis.

I går tok jeg scooteren fatt og tenkte å kjøre dit rådyrene gjerne ferdes – på jorder. Jeg kjørte rundt, traff bekjente og traff også på rådyr. Men de var et godt stykke unna. Jeg traff også på et par stykk pollenvegger da jeg kjørte. Det var så ille at jeg nesten ikke fikk puste. Hyperventilering i «høy» fart er ikke optimalt.

Men med nytt kamera og videofunksjon så måtte jo dette testes ut. Det første rådyret var altfor langt unna til at jeg fikk noen særlige bilder. Samt at jeg hadde på ISO 100, så jeg fikk ikke de skarpeste bildene heller. Og det var vanskelig å holde kameraet stille med et teleobjektiv på full zoom.

Etterpå kom jeg over noen sauer og lam, så dette ble selvsagt filmet. Senere så jeg 3 rådyr på et jorde, og da håpte jeg å kunne snike meg bort til dem. Men da jeg kom, var de forduftet. Så da satt jeg meg like gjerne ned på rumpa og tok meg en deilig kopp med kaffe og noe kjeks. Etter bare 10 minutter så kikker jeg til venstre, og bare 50 meter unna står det et rådyr! Det har ikke sett meg enda, så jeg tar opp kamera og knipser i vei. Litt video også, selvsagt. Plutselig oppdaget det meg! Vi stirret på hverandre i 1 minutt. Jeg stirret gjennom søkeren på kamera.

Alene med Tantrix

Plutselig var jeg alene. Tiden er tøff. Får tida til å gå. Dette spillet skulle i følge instruksene vare i minst 2 timer, men jeg har brukt en halvtime til sammen på dem… Så, i kjedsomhetens og frustrasjonens navn så slenger jeg ut løsningene mine her.

Det morsomme er at jeg brukte lenger tid på 5-7 brikker enn 8-10.

3 brikker - Gul

4 brikker - Rød

5 brikker - Rød

6 brikker - Blå

7 brikker - Rød

8 brikker - Blå

9 brikker - Gul

10 brikker - rød

10 brikker - blå

10 brikker - gul

Hvis du fremdeles leser, så ja: jeg er alene igjen. Det er blitt slutt mellom meg og samboer. Dette er helt ferskt, så det er veldig mye som gjenstår og ting som må ordnes. I’ll be back.

En klubb her og en klubb der

Nå som jeg har litt overskudd igjen, er det på tide å bruke det til noe fornuftig. På forsommeren ble jeg medlem i fotoklubben og har vært med på et par av deres turer allerede. Det har gitt mange gode inntrykk og selvsagt noen bilder ekstra.

Nå skal det sies at aldersfordelingen i den klubben ikke er i min favør. Jeg er yngstemann for å si det slik. Plutselig en dag så var det jo slik at jeg fikk øye på (madammen som viste meg) en liten artikkel i lokalavisen Strandbuen.

Det kunne vært noe for meg. Jeg elsker brettspill, men har ikke hatt mange anledninger til å spille hjemme. Joda; sjakk, monopol og slike spill går, men ikke de mer avanserte. Jeg har blant annet Order of the Stick og Warcraft III. De krever litt mer enn det Monopol gjør. Da kunne det vært godt å vært sammen med noen en kveld som deler nysgjerrigheten.

Men holdt det for meg å bare bli medlem i disse klubbene? Nei, selvsgt ikke. Jeg kunne tilby kompetansen min, en type de ikke har hatt i klubben tidligere. Og med min nyfunnede overskudd, så var det klart jeg tok litt initiativ.

I fotoklubben skøt de aller fleste i JPG, og bildestrukturen ble gjort i form av kataloger nøstet i et dusin andre lag med kataloger. På tide med noe nytt, vi lever tross alt i 2010.

I forrige klubbmøte introduserte jeg dem for Lightroom 3. Aller først viste jeg forskjellen på JPG og RAW ved å vise hvor mye data man mister ved å skyte i JPG, og all den ekstra kontrollen man får i form av fargestyring, eksponering og masse annet. De ble veldig overrasket og overbevist. Problemet tidligere var at ingen har hatt noe program som kunne håndtere RAW-formatet.

Da jeg i tillegg viste de hvordan de kunne strukturere bildene sine i form av nøkkelord, smarte mapper og andre kodesystemer, tror jeg at jeg vant frem. Nå gjenstår utfordringen for dem å lære seg dette utrolig kraftige – men enkle – verktøyet.

Så var det spillklubben. Preikestolen Gamers som de kaller seg. Etter en runde med det første brettspillet tenkte jeg at det kunne bært greit å ta en liten timelapse av et spill. De skjønte straks hva det var, og ingen hadde noe i mot det. Men de hadde ingen god måte å vise video på. Så jeg opprettet en YouTube-konto for dem og koblet den med deres blogspot-profil.

Blogspot? Den slet visst med å håndtere store bildefiler. Og brukerkontrollen der er praktisk talt ikke-eksisterende. Da opprettet jeg og fikk kopiert innholdet til en WordPress-konto istedet. Der kunne de laste opp store bilder.

Så fra å gå fra 100% sykemelding til å være noe aktivt på jobb igjen samt tungt engasjert i et par klubbers nyvinninger må sies å være en god ting. Fremgang!

Et ordentlig retro-kamera

Før vi reiste til Bergen fikk jeg tak i Hipstamatic til iPhonen. Jeg trodde først det var et enkelt filter-program for bilder. Så feil kunne jeg altså ta.

Joda, bildene får en visuell behandling, men det er måten det gjøres på som er så flott.

Du får ikke hele skjermen til å ta bilde med. Du må bruke søkeren som er et lite vindu i kamerahuset du får presentert foran deg. Som med vanlige kameraer, gjenspeiler ikke søkeren det som linsa ser. Eksempel:

Her tok jeg bilde av Fløibanen i Bergen. I søkeren så alt fint ut, men resultatet ble annerledes.

Jeg syns det ble en spesiell sjarm over det hele. Som å komme hjem og fremkaller en film, så ser du plutselig at bildene slettes ikke ble som forventet. Gode, gamle, analoge dager.

Jeg savner ikke de dagene, men å ha en slik mulighet er ganske kult. I Hipstamatic kan du endre linser, film og til og med blitz. Alle tre er med på å påvirke bildene på sine forskjellige måter, og kombinasjonene er mange dersom du kjøper ekstrapakkene.

Du tenker kanskje: kan jeg ikke bare ta vanlige bilder og legge på effekter etterpå? Nei, dette programmet tillater det ikke, da ville jo litt av hensikten forsvunnet.

I søkeren kan du se et skilt sentrert, og tenker nok at dette blir et greit bilde. Knips, og bildet er tatt. Resultatet, det ble litt annerledes.

Grensesnittet er ganske greit, men ikke veldig intuitivt. Bare det å vite at man må snu kamera for å endre innstillingene, deretter skyve blitz og linse sidelengs, og film vertikalt tar litt tilvenning. Men når det først er gjort, er det en flott følelse over det hele. Det tar liksom litt tid, og det er lett å bli glad i kameraet sitt.

Jeg har lekt meg masse med dette på turen til Bergen. Her, et bilde av en gammeldags buss. Jeg var heldig med motivet. Ingenting er moderne, som tatt ut av et gammelt fotoalbum.

Sjekk ut de andre bildene jeg tok fra turen på Flickr-siden min.

Å våge seg ut på «Ti på tur»

Klar med timelapseutstyret

Å finne ut at turterapi kan hjelpe rent psykologisk oppfordrer da selvfølgelig til å komme seg ut på flere turer. Turer med fjell som sier Her er jeg. Bestig meg! Eller som når Spock lurer på hvorfor Kirk klatrer i fjell. Fordi det er der.

I motsetning til verdens beste stjerneflåtekaptein har jeg noen litt mer utdypende grunner. Foto! Kommunen min har drøssevis med fjelltopper. Men hvordan kommer man seg dit? Melder seg på en fjellklatrekonkurranse, selvsagt. Da får man kart og beskrivelse til hvor man kan parkere og vandre derfra. Helt genialt.

Konkurransen heter Ti på tur og handler om å besøke ti fjelltopper. På hver topp befinner det seg en bokstav, og bokstavene gir til slutt et ord. Hvert år bytter de selvsagt bokstavene, men også hvilke topper som gjelder.

Det var det jeg trengte mest. Finne ut hvor i all verden jeg skal starte.

Barkafjellet from below
Barkafjellet ble først ute. Som sett fra huset vårt.

Barkafjellet er 419 m.o.h., så det er en helt grei begynnelse. Flott vær, flott natur. I tillegg hadde jeg med min lille timelapse-rigg. Den feilet. Så det ble en annerledes timelapse. Men det ble slettes ikke dumt.

Det var én topp unnagjort. Bokstaven funnet. Og jeg sitter igjen med en smule bedre selvtillit. Og noen fine bilder.

Barkafjellet HDR
Har kommet meg et stykke opp nå. Fjellet fra den andre siden.
One down, nine to go. Dette blir flott. Barer gruer meg til å komme hjem fra turene.