Jakten på bokstavene: Vassbotn og… lama?

Vi måtte krysse elva, aller helst uten å bli våte.
Vi måtte krysse elva, aller helst uten å bli våte.

10. tur, 10. bokstav. Dette blir årets siste bokstav-tur, noe som både er godt men samtidig litt vemodig. Vi blir faktisk ferdig med det som skulle vise oss nye steder å gå tur på i lokalområdet. Denne dagen falt på samme dag som Strand kjørte sitt «7-topp-tur». Der skal man i løpet av én dag gå fra den ene toppen til den andre, inntil 7 topper er traversert. Vi sjekket kartet hvordan turen skulle gå og hvilke topper som skulle bestiges, og fant ut at det ble for mye for oss – for denne gang. Den første toppen var blant annet Heiahorn, en tur vi allerede hadde gått i år. Så neste år skal vi skaffe litt mer informasjon rundt de 7 toppene tidligere enn i år.

Den siste turen skulle ikke være en topp, men bare en tur gjennom svært varierende terreng. Dette var også en tur hvor det stod at man ikke burde gå på en våt dag. Det var meldt mellom 0.1mm – 0.5mm nedbør denne dagen, så vi tok på oss våre regnklær og gode humør og gikk turen likevel. Turen skal altså gå til Vassbotn i Forsand kommune.

Det var sparsommelig med parkeringsplass, bare plass til 2 biler der til samme tid. Vi var alene, og værforholdene hintet om at vi kom til å bli alene hele dagen. Begynnelsen var ganske så idyllisk, som å gå i en norsk sæter, med ordentlig kraftig grønnfarge fra gress og trær, med steingjerder som skiller beitene fra hverandre. Absolutt et fint område her. Så kom vi til ei elv som måtte krysses, og vår første utfordring var å krysse den. Det var nemlig ikke noen bro her, kun noen steiner vi kunne hoppe på. Elven randt kraftig forbi og det var meget glatt på steinene. Vi undersøkte andre steder av elva, men fant ingen gode måter å krysse på. Anne-Marije tok det ikke hardt og begynte å ta av seg skoene. Her skal vi over! Hun begynte å krysse elva i bare føttene, mens jeg prøvde å krysse med skoene på. Jeg hadde ordentlig vanntette sko, mens hun ikke hadde det, så det var ganske enkelt forskjellig problemstilling, dog jeg risikerte å skli på steinene og falle i vannet. Men det gikk greit, måtte bare være observant på hvordan og hvor jeg hadde plassert føttene. For det var virkelig glatt.

Anne-Marije hadde ingen problemer med oppgaven.
Anne-Marije hadde ingen problemer med oppgaven.

Så skulle vi videre, hvor vi møtte på noen sauer. De var ikke interessert i å hilse på oss, men jeg kom ganske nært den ene sauen (se video).  Så kom vi til et parti som gikk langmed vannet. Her var det kun steiner å sette foten ned på og var ganske skummelt å gå på. Så gå-stavene til Anne-Marije ble festet på sekken min før vi gikk over. Og da det var ferdig, møtte vi neste utfordring: vertikalklatring. Sauene løp opp her uten synlig anstrengelse, men vi måtte altså passe på hvor vi satt ned føttene våre. Og så skulle vi ned igjen om kort tid, bare enda brattere. Her hadde noen festet et lite tau til en busk lengre oppe. Tauet var tynt og det virket ikke trygt festet, så vi klatret ned uten å ta hensyn til tauet. Og så var det enda en vertikalklatring opp igjen, etter å ha gått forbi nok et vann.

Vi tok farvel til det åpne fjellet og havnet mitt i en skog, som åpnet seg bare for at vi kunne gå på lyng, skrått langsmed en skråning. Inn i skogen igjen, og vi kunne se turens ende. Det var en hytte på andre siden av vannet, hvor det var tydelig på kartet at bokstaven befant seg rett før hytte-enga. Og så var det et par dyr som beitet på gresset, men vi klarte ikke tyde hva det var. Var det hest, elg… lama? Men vi måtte gjennom en skog først og klatre over et gjerde.

Bokstaven? Jo, den er på andre siden av skiltet.
Bokstaven? Jo, den er på andre siden av skiltet.

Endelig kom vi frem til bokstaven og den åpne enga med hytte på. Og sannelig min hatt (ikke at jeg bruker hatt) så var det faktisk lamaer. Noen sauer holdt til lengre bak, og lamaene holdt seg på sin side. Alle løftet hodet og kikket mot oss. Analyserte oss i 10 sekund, og så gikk de videre med det de holdt på med. De var ganske menneskevandt, med andre ord. Vi satt oss ned for å ta en kopp kaffe og spise niste, sammen med noen klementiner. Plutselig var en av lamaene kommet bak oss og stilte seg fint opp for å smake på klementinene. De smakte visst ikke godt, men vi fikk i hvertfall kommet i nærkontakt med et av disse dyrene. Ganske kult. Men ganske skremmende også. De har enormt svære og bekmørke øyne, og med tenna som stikker ut med sitt enorme underbitt så ser det faktisk ganske skummelt ut. Nærmest som et rovdyr.

Plutselig bestemte lamaene seg for å samles på toppen av bakken. Der spredde de skikkelig med bakbena og gjorde sitt fornødne, til all vår prakt å skue. Deretter forlot de området og gikk bort fra enga. Så kom det en horde med sauer marsjerende bort. De breket seg mot oss, og stilte seg fint opp på rekke. En av sauene kom nærmere meg og luktet på buksa mi, før den tok seg et jafs av den. Da rygget jeg fint tilbake, med tanke på at jeg var heldig for at det ikke gikk hull i buksa.

På veien hjem visste vi hva som ventet oss, så vi brukte mye kortere tid, faktisk 30 minutt. Mye av denne tiden gikk nok fordi vi lette langt og lenge etter en alternativ vei over elva den første gangen. Men nå gikk vi bare rett over. Anne-Marije var klar for dette og tok ikke av skoene denne gangen. Og det gikk helt fint.

Beskrivelsen til denne turen var variert terreng og fuktige omgivelse. Dette stemte på en prikk! Dette var uten tvil den mest krevende (men ikke slitsom) turen så langt, med klatring på fjell, vasse over elv, gå på steiner langs vann og gjennom lyng og mange trær i opp- og ned-bakker. Men turen var desidert den mest interessante med de dyrene som ventet på oss i enden. Og nå er arket med bokstavene og løsningsord levert og alt er vel.

Vassbotn


EveryTrail – Find hiking trails in California and beyond

Jakten på bokstavene: Almåsen

Det er bokstavjakt for tiden på Strandalandet der jeg bor. Anne-Marije og jeg har bestemt oss for at dette skal gjennomføres i år. Joda, det er mulig å vinne en premie, men først og fremst ønsker vi å se nye og enormt flotte turområder som finnes i området. Dette er en gylden mulighet for nyinnflyttere å finne ut av hva som finnes i Ryfylke. Vi har allerede gått et par turer, og dette er noen av bildene fra turen til Almåsen. Bokstaven avslører vi ikke 🙂

Dette er altså en av toppene til prosjektet «Ti på Tur» som blir arrangert av Den Norske Turistforening. De har slike turtilbud flere steder i landet har jeg skjønt, men jeg fokuserer selvsagt på lokalområdet – som er Strand Kommune og omegn.

Fra Jørpeland så kjører man den smale veien over Leite mot Bjørheimsbygd. Et kort stykke innover og man finner en liten parkeringsplass på venstre side, med plass til 2-3 biler. Denne gangen var det en bil som hadde parkert dårlig, og vi måtte improvisere parkeringen litt, også slik at det kunne være plass til nok en bil og faktisk forbipassering på denne smale veien. Det er skiltet mot Almåsen (401 m.o.h.) og veien i starten er veldig lett, med traktorvei helt i begynnelsen. Men det ble også en del klatring i fjell, og snøen som falt dagene før hjalp ikke på fotfetstet. Men det var en perfekt tur for dagen, med en time på vei opp og en halvtime ned igjen. Du kan se turen fra EveryTrail rett herunder:

Almåsen at EveryTrail

10 tips for å fotografere flotte landskap

“Landscape photography is the supreme test of the photographer – and often the supreme disappointment.”

– Ansel Adams.

Ansel Adams forstod at fotografer trenger å finne en stemme gjennom landskapet. Det er ikke lett å ta bilder av et landskap du finner fantastisk, for så å ta et bilde som representerte den opplevelsen du hadde da du tok det. Det er heldigvis en måte å ta landskapet til seg og lære seg om dem, og ikke minst lyset som gir vakre konturer i terrenget.

1. Ha noe du vil si med landskapet

Landet tar tid å lese og forstå. Du må stå stille og observere hvordan lyset endrer konturer og former. Når solen beveger seg, setter den sitt lys på skoger og lysstrålene strømmer inn på dramatisk forskjellige måter.

Det kan ta tid å se hva slags lys som gir landskapet sin egen stemme. Lyset skaper humør og følelser i landskapet. Terrenger er et eneste stort kanvas hvorpå lyset maler et kompleks og delikat bilde.

For forfatteren, så handler fotografi om å fange måten lyset transformerer landet. Hans mening om hva man bør ta bilde av og komponere et bilde er diktert av følgende spørsmål: «Sier dette noe om lyset og landskapet?» Dette enkle spørsmålet ledet ham til å forkaste mange bildet, dog vakre, ikke presenterte noen mulighet for å utforske hans utvalgte tema.

Les de 9 andre tipsene her: http://digital-photography-school.com/10-tips-for-landscape-photographers