Kritikk og dens mottakelse

Vi lever i en verden av frykt. Frykt for terrorisme er én ting. Men jeg tenker på det som står oss nærmere; personlig ukonstruktiv kritikk. Den som sårer. Den som ikke gir noen personlig vekst.

Kritikk mot kroppen din er den mest unødvendige av dem alle, men det er også den som sårer mest. De som kritiserer deg direkte mener jeg har en fordreid sans av virkelighet og er blottet for sunn fornuft. Jeg setter dem i en bås, selv om jeg vet bedre.

Vi er alle skapt forskjellige. Det er din kropp. Vær stolt av den!

Det er så lett å si at man bare skal overse kritikk. Det er lett å godta rådene også. Jeg tar meg selv i det. Uansett hva de sier, så skal du vite at… sier jeg. Eller sier noen det til meg, så takker jeg for rådet, dum som jeg er. Jeg vet det bare er å overse den unødvendige kritikken. I virkeligheten er det noe av det vanskeligste jeg kan møte.

What The Duck - Kritikk

Ord. Kritikk er bare ord. Men ord kan virkelig skade. Stripen over viser dette på en brilliant måte. Man får ros for noe man gjør. Men den ene i hele verden som mener noe annet – den meningen står sterkt. Tenk på hvordan dette slår ut dersom det er personlig kritikk. Ganske ille, hva?

Hva gjør man? Trøstespiser? Lukker seg inne resten av livet? Én ting jeg vet hjelper, er hevn. Hevn er en lumpen følelse. Hevn gagner ingen, sies det. Men den kan annulere personlig kritikk. Den må komme kjapt, og den må være presis, men ikke for sårende.

What The Duck - Kritikk

Men sjeldent ser man slike råd der og da. Etterpåklokskap lenge leve. Men da er det for sent. Tar man hevn da, duker det for fiendskap. Det er langt fra ønskelig.

Hvor går man dersom man er sterkt såret av kritikk? Noen sa en gang til deg: Uansett hva de sier, så skal du vite at… Hvem sa det? Høyst sannsynlig en venn eller i familien. Det er dem man går til.

Man kan søke trøst hos en venn hvis man vil. Prate ut om ting. Føle at man passer inn et sted – til tross for hva som blir sagt om deg. Få det ut! Å lukke inne følelser leder bare til fortvilelse. For deg og dine nærmeste. De ser ikke dine lidelser. Din irritasjon kan gå ut over andre. Det må stanse med deg.

Jeg syns det er vanskelig å prate om det. Men en god venn er der for meg, jeg må bare åpne øynene når det gjelder.

Ikke misforstå denne posten. Jeg har det godt i dag, men har mye i tankene. Dette er bare meg som utagerer litt.

Bilder: http://www.whattheduck.net/

Bekreftelse av tilstedeværelsen

I mørketider er det også lys
I mørketider er det også lys

Jeg var til behandling tidligere i dag, og det pleier å slå meg såpass ut at jeg må tilbringe resten av dagen i sofaen. Men i dag var det annerledes. Etter å ha skrevet det forrige innlegget, så kjente jeg en fryktelig lyst til å bare komme meg ut en tur. Ikke vet jeg hva som kom over meg, men jeg kom meg ut – og jeg tok faktisk med meg kameraet til tross for dårlige lysforhold.

Hele tiden var jeg i godt humør, og jeg hørte blant annet på Caroline og Gotan Project for å sette en stemning, men jeg følte aldri at jeg klarte å verdsette noe av det. Det ble nok av bilder, og jeg fikk endelig vite hvor greit det var at jeg kjøpte meg et lyssterkt objektiv til kameraet. Jeg hadde nemlig med meg Canon EF f/1.4 50mm-objektivet. Jeg orket ikke ta med meg stativet – det trenger jeg en bedre fotobag til.

Ferden gikk gjennom byens mange julelys, og jeg klarte faktisk ikke å tenke på noen ting. Jeg bare gikk. Forest Gump kommer meg i hu på hvordan det var, han løp jo gjennom de forente stater frem og tilbake. På turen tilbake så kjente jeg en smerte som vokste i nakken – og påminnelsen om behandlingen tidligere i dag kom frem. Jeg vridde hodet kraftig til den ene siden og hjalp til med hånda. Så kom det et knekk.

Alle ting har sine prioriteter i livet
Alle ting har sine prioriteter i livet

I hele 3 sekunder hadde jeg en fornemmelse av euforisk glede, og det var godt. Jeg fikk da vite hvor mye jeg hemmes av hodeplagene mine, og avkreftet at det ikke er mørketidene som er skylden; det er det samme gamle, bare i en annen form. Men takk til Aril for forslag. Jeg har rett og slett vent meg til denne tilstanden på godt og vondt. Men nå vet jeg årsaken til min ikke-tilstedeværelse-følelse, og det hjelper.