Omtale: Edge of Tomorrow (Film)

Bill: «I'm not a soldier.»

Rita: «Of course not. You're a weapon.»

Wow, okay, hvordan begynner jeg? Forestill deg prinsippet fra «En ny dag truer», eller «Groundhog Day» som er originaltittel hvor hovedpersonen opplever samme dag om igjen og om igjen. Så tar du en dose med sci-fi action som «Elysium», hvor alle soldater er utstyrt med et ytre skjellett armert med all slags våpen og granater. Deretter romvesner lik de sorte søke-dronene fra «The Matrix» og til slutt en skikkelig god scene fra «Saving Private Ryan» der de invaderer Normandie. Alle disse elementene – og mer – er brukt i denne filmen. Hvordan fungerer det?

Kort svar: meget bra! Tom Cruise spiller for én gangs skyld ikke en tøff og god helt. Han begynner som en beskjeden major i militæret, og hans jobb er rett og slett PR. Men omstendighetene vil ha det til at han skal ut og filme i fronten. Han nekter, og blir dermed sendt ut til å kjempe i fronten i stedet. Han har null kamperfaring og aner ingen ting om våpnene han får kastet til seg. Men så dør han. Og våkner opp i starten av dagen igjen. Men akkurat som i «Groundhog Day», så er alt nøyaktig nullstilt til dagen før. Men, han husker det som skjedde.

Historien er lett å godta for meg. Det lander en gedigen meteor et sted i Europa, og ut fra den kommer en haug med romvesner som angriper og dreper alt. Det er full krig, og det er ingen som klarer å stoppe dem. Det er akkurat som om de kan forutse alt som menneskene klarer å sende mot dem. Men så går det ordentlig bra i et oppdrag, og menneskene begynner å vinne krigen igjen. Eller gjør de det?

Filmen handler om repetisjon. Han må gjennomgå alt på nytt, forklare alt på nytt, oppleve alt på nytt. Men små endringer gir han større spillerom. Og her glimrer filmen til med fortellerstil. Vi slipper å oppleve kjedelig repetisjon. Når ting blir likt, blir det ofte humoristisk for oss, uten at det blir kleint. Kjemien mellom skuespillerne er knallgod og humoren treffer alltid på en god måte. Vi er med på ferden der Tom Cruise gjennomgår død etter død og lærer av sine feil.

[terningkast:20]Vi får ganske tidlig vite hvorfor dette skjer med ham. Han er nemlig ikke alene. Emily Blunt er hans motspiller, og hun har opplevd det samme før, men mistet egenskapen. Sammen skal de forsøke å stoppe hele krigen mot de fryktelige romvesnene som kalles for Imitatorer.

Filmens fortelling har godt tempo. Jeg klarer fint å følge med i svingene på hva som skjer og når. Det er interessant hele veien og blir aldri kjedelig. Og det som overrasker aller best er at jeg ikke vet hva som kommer til å skje. Historien er interessant og uforutsigbar, i tillegg til å være spennende.

Jeg digget denne filmen!

 

Omtale: The Dark Knight Rises (Film)


You are as precious to me as you were to your own mother and father. I swore to them that I would protect you, and I haven’t.

– Alfred

Først og fremst: Jeg skal unngå spoilere fra denne filmen, så jeg kommer til å skrive litt rundt grøten, og «modifisere» noen ting så ting ikke blir ødelagt for deg 🙂

Batman Begins kom som en utrolig positiv overraskelse for flesteparten, spesielt etter at Batman har blitt fremstilte i ulike skikkelser som George Clooney, Val Kilmer, Michael Keaton og andre fra før min tid, iført diverse kostymer og må gjennomgå spesielle historier. Pingvin-mannen, filmen regissert av Tim Burton, med en ganske så unik tegneseriestil over det hele, tror jeg at jeg har fortrengt, selv om det ikke er altfor lenge siden jeg så den sist.  Så etter The Dark Knight, er det ikke uventet at det er store forventninger fra The Dark Knight Rises.

Historien plukkes opp 8 år etter forrige film. Bruce Wayne fikk et stygt benbrudd etter han falt ned på Harvey Dent, også kjent som Two Face. Batman tok skylden for å ha drept noen mennesker, og blir dømt av politiet og hele Gotham til å være skurken, og ikke Harvey Dent. Gotham trengte et forbilde. Hvert år siden, har helten Harvey Dent blitt minnet og hyllet, etter at Batman «forrådte» ham i forrige film. Vi vet selvsagt bedre, men det gjør ikke Gotham. Bruce Wayne har ikke vist sitt ansikt på 8 år, heller ikke Batman. Gotham har blitt en fredelig by siden sist, og det er ikke lenger behov for mannen med den sorte masken.  Men! Siden dette er en ny film, er det klart at noe ulmer i skyggene.

Det kommer raskt rykter om en skikkelse ved navn Bane. En som sies å være født og oppvokst blant det verste av avskum og det verste av miljø, og ikke har annet i seg enn ondskap. Noe plukkes opp videre fra den første filmen, da vi blir påminnet om Ra’s al Ghul, og at deres League of Shadows slettes ikke er overvunnet. De er tilbake for å fullføre jobben de begynte på. Og de har vært der lenge, under byen i kloakksystemet, og planlagt sin hevn.  I årevis. Politiet har store problemer med å takle problemene, og en oppvakt politimann søker hjelp til Bruce, som sitter på pengekassen. Enter Batman, som prøver å finne ut hva det er politiet sliter mot. Og det viser seg å være mye større enn før, hvor hele Gotham kan ende opp som et stort krater.

Historien er god. Både Batman og Bruce Wayne må gjennom harde prøver og utfordringer, og må lære seg å reise seg etter han har falt. Vi får tilbakeblikk til begge de forrige filmene, for mye henger sammen. Politiet hater Batman for det han tilsynelatende har gjort, og overser den nye trusselen til fordel for å prøve å ta Batman. Heldigvis har Batman fått seg mye mer interessant teknologi siden sist. Også denne gangen våpen som ikke er skapt for å drepe, bare for å immobilisere og uskadeliggjøre. Husker du Catwoman i Michelle Pfeiffers skikkelse? Glem det bildet og skap deg et nytt, og mer naturtro bilde. Selvsagt er det smidighet som er litt over menneskelig, men det er i det minste mer troverdig.

Det er fryktelig mye macho og muskler i denne filmen. Knyttnever og bein sparker og slår, og det er veldig mye slåssing og vold. Heldigvis er det noe humor underveis eller lettere øyeblikk. Dette er en mørk historie og en mørk film, så ikke forvent en flott romanse eller hyggelige stund, med mindre du liker brutal action og brutale skurker. Disse skurkene viser ingen nåde, og setter virkelig press på menneskets tro på menneskeheten og seg selv. Det er en hard prøvelse for alle, spesielt politiet og Batman, og speselt forholdet mellom Alfred og Batman. Det er en scene her jeg syns var meget sterk, og utrolig godt spilt og utført. Kudos.

Hans Zimmerman er tilbake med musikken sin. Han fikk skikkelig skryt fra filmmusikken til Inception, noe jeg kan være enig i. Den passet meget godt inn og ga hele veien spenning og høy puls. I denne filmen, syns jeg det ble litt mye. Det var så mye lyd og musikk at jeg ble litt sliten. Det var meget intenst. Det var ingen tvil om at musikken tilførte filmen en hel del, men når den skulle overgå lydeffektene som i seg selv var meget høye, så kan du selv tenke støynivået, som jeg oppfattet det som tidligere.

Dette kommer du til å se mye av i filmen

[terningkast:17]

Toeren var interessant, da det ble prøvelser på mange nivå. The Joker var meget flink til å manipulere og teste menneskets evne til å være trofast, lojal og god overfor andre. Det var et skikkelig moralsk dilemma til mange tider, selv om The Joker ikke alltid hadde rett. Det var det litt manko på i denne filmen. Det var rett og slett ondskap mot verden. Politiet var satt ut av spill og det var bare den normale mannen på gata igjen til å stille opp mot skurkene. Og da blir det ikke gjort mye. Militæret var også maktesløse, og fikk ikke satt foten i Gotham engang. Det får du forklaring på senere.

Men alt i alt så var jeg meget fornøyd. Det jeg liker godt er mangelen på blod og gørr. Vi slipper å se de detaljene, og vi har sett dem altfor mange ganger før i andre filmer. Her går det på knyttnever og å slå folk bevisstløse. Det handler om å skade, ikke drepe og tilintetgjøre – før til slutten. De som dør, de dør gjerne uten at vi ser hvordan. Vi bare vet det, og hører kanskje en lyd for å bekrefte det. Filmens historie er god nok til å være fengende, og det er en del overraskelser underveis. Det er uten tvil rykter om slutten til filmen, om at Batman dør. Er det plass til en ny erstatter for Batman etter denne filmen? Eller overlever kanskje Batman?

Omtale: The Hunger Games (Film)

Go on! Shoot, and we both go down and you win. Go on. I’m dead anyway. I always was, right? I couldn’t tell that until now. How’s that, is that what they want? I can still do this… I can still do this. One more kill. It’s the only thing I know how to do, bringing pride to my district. Not that it matters.

– Cato

Første gang jeg hørte om navnet var fra da jeg så traileren på Apple.com. Og så kom det mange oppslag i media, og enda mer i media. Det holdt på en stund, så da måtte jeg til selvsagt sjekke ut hva dette her var. Jo akkurat, det var en filmatisering av nok en stor bokserie jeg ikke har hørt om. Ikke så veldig rart, da jeg ikke akkurat er målgruppen til forfatteren. Men film, det er jeg glad i uansett. Og traileren birket lovende; 24 folk inn, kun én ut. Et ikke originalt opplegg, men det kan absolutt bli spennende.

Så, over til filmen. Jeg har som sagt ikke lest noe her, så alt av historie og bakgrunnshistorie jeg får med meg var fra filmen alene. I denne tenkte verdenen har det for over 70 år siden vært en stor krig mellom oppstandsbevegelsen og regjeringen. Regjeringen vant, og de tolv distriktene som var med i opprøret måtte komme til en enighet. Av en eller annen grunn ble det bestemt at hvert distrikt, skal hvert år, presentere to personer – en i hvert kjønn – til å delta i det som heter Dødslekene. Eller «Hunger Games». Alle disse 24 skal kjempe til døde i et begresnet område, og vinneren får ære og penger. Personene som velger må bære mellom 10 og 16 år gamle, eller noe slikt. Hovedpersonen ( husker ikke navnet. Kitten? ) har så og si eneomsorg for lillesøsteren sin, da moren tydeligvis ikke er helt egnet til å gjøre det selv. Selvsagt blir lillesøsteren valgt ut, og Kittekat melder seg frivillig.

Men allerede nå har ikke filmen klart å selge prinsippet. Alle lederne og de rike distriktene har overdådig med kostymer og sminke at det blir for dumt. Ingen ønsker å bli utvalgt, men det er likevel en ære å representere sitt distrikt. Det skifter ofte hva som er bra og dårlig. Dessverre er det ikke det eneste som skifter.

Kamera skifter. Å, som det skifter. Begynnelsen var et dårlig tegn. Katti løper ut i skogen, og kamerat skifter fokus, skifter vinkel, skifter område fortere enn øyet får med seg. Nesten aldri blir det gjort etableringsbilder, og alltid fikk jeg en følelse av å sitte i en karusell. Dette var til tider så stressende at jeg bare måtte lukke øynene og lene hodet tilbake. Det var helt umulig å få med seg hva som skjedde. Hva, hvem blre drept nå, ble noen drept? Fikk hun et kuttpå seg? Åh, hvor kom han fra, var han der hele tiden? Nei, kameraføring er alene nok grunn til å trekke ned filmen mange karakterer.

Men det er ikke bare kamera som oppførere seg merkelig. Filmen baserer seg på at vi skal følge Katty, som en ydmyk storesøster som passer på søsteren sin. Hun er en meget dyktig jeger, men har ingen sosiale antenner. Vi skal heie på denne damen. Men jeg aner ikke hvorfor. Jeg får mer lyst å heie på gutten fra distriktet. Han har karisma, men tror ikke på seg selv. Han har en selvoppdsgelsesferd å gjennomføre. Hun vil bare bli ferdig med det, og aller helst unngå alt. Jeg klarte ikke bli knyttet til henne. Hun var kjedelig, ovenpå, og manglet utstråling. Hun var bare en uheldig jente som ble valgt ut til å være med. Bare at hun meldte seg, da.

Underveis skal alt dette vises på TV for de som ikke deltar. Dette er e stort show. Virkelig! Men det kommer aldri frem hvorfor dette knytter sammen distriktene, hvorfor folk liker showet, eller hvordan det presenteres til publikum. Det er korte klipp fra en kommentatorbod der to menn snakker om kostymene til deltakerne. Jaha, er ikke dette som å se på E! kanalen? Og så kommer det noen kjipe intervju. Intervju med deltakerne. Visstnok har tusentalls med mennesker tatt seg bryet med å kle seg i sitt beste og møte opp på dette teateret. Og hva skjer? Jo, de snakker bare litt løst. «Hva var dine siste ord til lillesøster?» Dype ting, altså.

Men vent, det er mer! Sponsorene! Under kostymedramaet og all opptrening, får vi aldri inntrykk av at det er noen intriger. Deltakerne bare trener. Og under slt dette skal rike folk bestemme seg for å hjelpe deltakerne i arenaen. Og det er ekstreeeemt viktig å bli likt. Katinka gjør det visst godt, og får mest poeng av alle. Men disse sponsorene, de gjør ingen ting. Det hender at hun får et par hjelpefallskjermer underveis, men det virker mer som en tjeneste fra hennes mentor. Og mentoren, han er et kapittel for seg selv, fra å være håpløs alkoholiker i det ene øyeblikket, til å være en god hjelper deretter. Og dette var det guttekandidaten som ordnet. Hvor er hans historie?

[terningkast:06]

Men la meg til slutt si at det var en underholdende film. Den virket lang, og det var nok fordi den varte 2t 24m. Var den verd kinopenger? Ikke for meg. Men det var veldig enkelt å prate negativt om filmen etterpå. Dette er slakt arbeid fra regissør, og ansvarlig for kameraføring burde få fyken. Og Caesar har ledet dette TV-showet så lenge?! Nei, beklager, det er som sagt altfor mye å sette fingeren på her.

Omtale: Star Trek (Film)

Star Trek Poster

Your father was captain of a starship for twelve minutes. He saved 800 lives, including yours. I dare you to do better. Enlist in Starfleet.

– Christopher Pike

Star Trek. Definisjonen på en tv-serie som Gene Roddenberry startet på 1960-tallet. For andre: en religion. Ja, jeg er medlem i Trekkers Norge. Nei, jeg er ikke fanatisk tilhenger av serien, men jeg er veldig glad i den.

Den siste filmen i universet var en vits. En blemme i en ellers god trend av Star Trek-filmer. Og nå går de tilbake til røttene. Tilbake til Kirk, Spock og McCoy. Skuespillerne er nye. Effektene er ikke sammenlignbare.

[flv:/media/trailere/startrek-xi-trailer-3.flv /media/trailere/startrek-xi-trailer-3.jpg 500 280]

Allerede i begynnelsen skjer det noe som ikke skjedde i den verden av Star Trek vi kjenner. Plottet tar en vri fra historien vi kjenner til. En reise gjennom tid forstyrrer hendelsesforløpet allerede før James T. Kirk blir født. Og herfra er historien ukjent.

Personlighetene er de samme. Chris Pine gjør en god rolle som en kjepphøy og dameglad unggutt, og jeg kan lett identifisere ham med Kirk – minus stakatostemmen. Zachary Quinto visste jeg allerede passet perfekt i rollen etter å ha sett ham i Heroes. Og Karl Urban som McCoy var et meget godt valg.

Må man være tilhenger for å nyte filmen? Absolutt ikke! Dette er et friskt pust i serien av Star Trek-filmer. Karakterene lærer man å kjenne gjennom handlingen. Noen dialoger og karakterkjemier er selvsagt egnet for fansen, men dette er god underholdning.

Den nye Spock og Kirk
Den nye Spock og Kirk

J.J. Abrams har virkelig gått inn for denne filmen. Man klarer ikke ta det med ro et minutt. Jeg satt på kanten av kinosetet hele veien, levde meg inn i det. Men én ting må jeg sette fingeren på. Ukritisk bruk av lysskjær (lens flare) – hele tiden. Jeg ble plaget av det. Stilig effekt, men bare til tider. Her var en diode fra bakgrunnen nok til å skape effekten, og det virket som et meget bevisst valg hver gang.

Jeg dro på førpremieren sammen med den gode gjengen i Kristiansand Trekkers. Jeg tror alle var fornøyde, tross den tekniske feilen i kinosalen. De hadde faktisk ikke fått filmen enda. Det ordnet seg med litt forsinkelse, og et lite pauseavbrudd etter 3 akter – hva nå enn det skulle bety.

Hvis man allerede er fan av universet, vær klar for en helt ny serie av filmer/tv-episoder (forhåpentligvis) som du vil like. Er man ikke fan, så vil dette pirre nysgjerrigheten til serien. Det er umulig å ikke bli glad i karakterene. De nye valgene av skuespillerne har vært gode.

[terningkast:18]

Flotte effekter. God historie. Velplassert humor. Spektakulær action. Spennende karakterer. Store overraskelser underveis; noen meget spesielle for fans, noen litt triste.

Jeg vil ha mer! Jeg er nok litt ekstra tilbøyelig å gi god kritikk til denne filmen da jeg er tilhenger av serien. Men dette var bra underholdning.

Filmkritikere – forstå dem den som kan

<i>Bilde av Cayusa</i>
* La oss lage en stygg film, karer!

What a pisser.

– Ted Striker, Airplane

Du kommer ut av kinoen. Premieren er over. Du elsket filmen. Den svarte til alle forventningene. Dette er en klar sekser på terningen. Så kommer du hjem og sjekker nettet. Terningkast… 3?

Lesingen gjør det ikke bedre. Du er enige med alle resonnement, men ingen av konklusjonene. Så vi samme film?, tenker du – og sjekker overskriften én gang til. Jo, det stemmer visst, men kan det være mulig?

Én feil mange gjør er å lese konklusjonen – altså terningkastet – og lage seg en mening derifra. Jeg går ofte til konklusjonen først. Om jeg finner meg uenig, leser jeg teksten før jeg eventuelt gir min mening i debatten under.

Eksempel på dette er artikkelen min En UFO. Et UFO? hvor jeg prøver å finne svaret på kjønnskifte når U.F.O. blir omgjort til hannkjønn i overgangen til ufo. Første kommentar:

Hvorfor skule lille Jordkloden være den eneste planeten med liv i unniværset, det nekter jeg og tro.
Vi er ikke alene, tror det finnes vesner som er langt mer intligente en oss.Mulig disse UFOENE har noe Himmelsk over seg, hva med alle kornsirklene, hvorfor blir det stadig oppservert Ufo der hvor det foregår Krigshandlinger.Hvilket menneske klarer og få et fartøy opp i en fart av 12000 km? Dette sier vel alt.
Hilsen OVERBEVIST.

Her har hr. Overbevist ignorert all tekst i artikkelen og kun fått med seg denne: …det betyr ikke at jeg tror det finnes utenomjordiske vesener som besøker planeten vår. Prakteksempel på å trekke tidlige konklusjoner.

<i>Foto: Live Oftedahl/NRK</i> Birger Vestmo for P3s Filmpolitiet
** Birger Vestmo for P3s Filmpolitiet

Én filmanmelder jeg liker godt er Birger Vestmo fra Filmpolitiet. Hans filmsmak er ikke helt ulik min egen, men han har en del meninger jeg ikke kan se meg enig i. Men slik er det nå i filmverden – alt er subjektivt. Det man kan stole mest på, er når man vurderer målbar teknisk kvalitet av innholdet.

Man skal ikke ta et terningkast for gitt. Man må forstå bakgrunnen, og lære seg filmanmelderen å kjenne. Og ikke minst må man vite begrunnelsen til terningkastet – ved å faktisk lese anmeldelsen.

Filmanmeldere kommer ofte med merkelige terningkast. Hva mener jeg? Ett eksempel er Austin Powers: Goldmember hvor terningkastene varierte fra 1 til 5. Produsenten spilte videre på dette og plasserte terningkastene på VHS(gruff)-coveret, inklusive de dårlige. Da har man straks skjønt hva slags film det er, og hva man kan forvente. Et påfunn jeg støtter fullt.

Noen filmer jeg anser møkk har mottatt strålende kritikk. Hvorfor? Jeg tror jeg begynner å forstå. Jeg ser langt på nær så mange filmer som en proff kritiker, men jeg legger merke til uoriginalitet og repetisjon i filmer. Og når jeg først ser noe nytt, så fyrer jeg av med et godt terningkast. Jeg angrer ikke på den omtalen, men spørs om jeg hadde ment det samme om jeg bare så noen få filmer i året?

Vi har alle våre meninger om film og musikk, men ta ikke terningkastet for god fisk. Vit hva slags film det er, og vær klar over hva du selv liker. Og hvis du absolutt skal ta terningkastet i betraktning, finn ut hvorfor den fikk det kastet. Kritikere er eksperter, men ikke eksperter på hva du liker.

Oppdatering: Pink Panther 2 får kritikerslakt. Kan noen skjønne det, med Steve Martin og greier?

* Creative-Commons av Cayusa.
**Foto: Live Oftedahl/NRK. Brukt uten tillatelse. Fjernes ved forespørsel.

Omtale: Burn after reading (Film)

What the fuck…?

– Osbourne Cox

Denne filmen kan vel neppe beskrives på en bedre måte enn et sitat fra filmen selv. I troen om at dette var en komedie, tenkte jeg det passet seg som en god lørdagskveldsunderholdning, spesielt når slike store spillere som John Malkovich, Brad Pitt og George Clooney er med i den.

Cohen-brødrene har imponert tidligere i en viss grad, men jeg må innrømme at de ikke er mine yndlingsregissører, kanskje fordi jeg egentlig ikke helt forstår humoren eller budskapet de kommer med. Denne filmen er intet unntak.

For å unngå å røpe hele plottet, kan jeg si det så enkelt som at denne filmen egentlig ikke handler om noe. Den handler selvsagt om noe, men ingen ting av de vi blir presentert med har noen betydning for filmens helhet. Man sitter godt tilbakelent i stolen, og venter på poenget med dialogen, gang på gang. Ikke fordi man sitter og koser seg under filmen, men fordi man holder på å sovne.

Chad etter litt uheldige forhandlinger
Chad etter litt uheldige forhandlinger

De har likevel klart å lage en film som man føler man bare må følge med på for å ikke miste sammenhengen. Til tross for hvor kjedelig den faktisk viste seg å være, så må man følge med for å skjønne sammenhengen mellom personene; personer som er helt spesielle, og kunne helt godt vært brukt på helt forskjellige måter.

Historien ble kuttet kjapt, og jeg satt igjen med en tomhet. Rulleteksten begynte, og ingen reiste seg eller sa noe. Det var helt klart at ingen skjønte noe av slutten – eller filmen for den saks skyld. Reaksjonene fra publikum var enstemmig «1 stk. skuffet». Hvordan en slik film faktisk går gjennom systemet og havnet på det norske lerret er over min fatteevne. Det som verre er, var å kalle dette for en komedie.

[terningkast:05]

Alle humoristiske øyeblikk blir undertrykt av en plutselig vending av hendelser. Alt er ufullendt, ingenting gir mening, og humoren finnes ikke. Å kalle det en tragedie er også feil, man føler ingen ting overfor karakterene, de kan like gjerne lide først som sist. Skuffet er et mildt ord å bruke for en ellers god film rent stilistisk. Men alt i alt var dette tre bortkastede timer. Den varte bare halvannen time, men føltes dobbelt så lang.

Omtale: Body of Lies (Film)

body-of-lies-poster

I need a low-key Al Qaeda somewhere between Osama and Oprah

– Roger Ferris

Leonardo DiCaprio har bevist seg en god skuespiller i flere filmer i det siste, blant annet en av mine yndlinger; The Departed. Nå er han tilbake sammen med toppstjernen Russel Crowe i nok en spion-thriller fra Hollywood basert på krigsherjingene i midtøsten.

Vi har sett dette før i andre filmer. For å ikke drukne deg i andre filmtitler – noe jeg nesten burde – skal jeg oppsummere med at dersom du har sett en av de store filmene i samme sjanger som nevnt i første avsnitt, så er det lite nytt her. Men denne er litt mer “sofistikert” i forhold til de andre, og portretterer den amerikanske etteretningstjenesten som mindre intelligent enn de kanskje har vist seg i andre filmer. Dette liker jeg.

body-of-lies-1

Roger Ferris (DiCaprio) er en amerikansk spion i midtøsten. Jeg sier midtøsten, fordi han operer i flere land hvor det er vist terroristaktivitet. Han er feltagenten som vet hvordan krigen ser ut blant mannen på gata. Han sjef, Ed Hoffman (Crowe), opererer fra Langley et sted i Statene og trekker i snorer derfra. Han er særdeles flink til å gjøre ting som Ferris ikke vet noe om, og deres to planer havner ofte i samme situasjon hvor de ender opp med å spolere for hverandre. De er altså på samme lag, men ikke helt samme plan.

Crowe spiller godt amerikaner til tross for å være australsk, og han har nok trent vel og lenge på den aksenten. Han viser oss amerikanerne fra en side hvor han fremstår som en arrogant drittsekk som vet bedre enn alle, spesielt terroristene og det primitive midtøsten. Og han stortrives med det. Han fremstår rett og slett som et menneske med litt mye makt og selvgodhet. En stor karaktersvakhet, og det passer godt inn i denne filmen.

Slik som alle gode spionfilmer så trenger spionen hjelp fra en større makt i hjemlandet. Dette skjer også her, og Ferris treffer på den lokale “kongen” av etteretning i landet, spilt av Mark Strong. Som filmtittelen avslører, handler denne filmen om løgner. Venner og fiender lyver for hverandre, og den man trodde man kunne stole på minst, er din beste venn. Men selvsagt ikke alltid.

body-of-lies-2

Foruten en godt skrevet historie innehar filmen mange vittige kommentarer slik du ser innledningsvis. Denne faller seg naturlig i dialogen, og timingen er god. Dette er en thriller, ikke en komedie, men det passer godt inn. Plottet tar noen forventede vendinger her og der, samtidig som den er litt uventet hvis man tenker på resultatet. Positive overraskelser liker vi.

Jeg har imidlertid noen tekniske innvendinger av filmen. Kamera er stort sett alltid i bevegelse. Dette er nok for å prøve å fremheve at det skjer noe hele tiden, men det skaper forvirring dersom man sitter litt nærme lerretet. Ikke minst bruken av sattellitter (som egentlig var droner, men de brukte definisjonen sattellitt) var som håndholdte kamera. Greit nok det skal være actionorientert, men sattellitter er da rimelig fastlåste i bane rundt jorden.

Fucking cocksucker. How do you expect me to run an operation, when you’re running a side operation that fucks up my own.

– Roger Ferris

Det andre jeg la merke til var den forferdelige blandingen av operativsystem. De har ikke laget sitt eget, men lånt litt grafikk her og der. Noe var fra Linux KDE, annet fra Windows, og noe tredje som var av egenproduksjon. Alle lydene vi hørte var derimot fra Windows, og det var ikke måte på hvor ofte man skulle høre disse lydene. Skulle tro de var sponset? Sett fra et ikke-teknisk perspektiv så kan nok dette passere, men jeg irriterte meg over dette.
[terningkast:12]

Alt i alt en god film med litt overdreven bruk av blodsprut, men de klarte å holde seg tilbake ganske ofte likevel. Det sier litt om hvor alvorlig tema de tar opp, og hvilke farer agentene møter i hverdagen.

Men som sagt, dette har vi sett før. Dette er en grei film som jeg kan anbefale å se en eller annen gang. Men jeg må nok gi den terningkast 12. Treff, men ikke stort.

Omtale: Madagascar 2 (Film)

madagascar2poster

In case of a loss of oxygen, please place your masks over your faces to hide your terrified expressions from the other passengers.

– Flyvertpingvinen

Da var den endelig kommet, og jeg fikk endelig sett den. Den første Madagascar kom med mye nytt og originalt innhold, samtidig som det var vittige dialoger, og slaptstick-humor som passet godt inn. Jeg var skeptisk til hvordan de ville ta det videre med oppfølgeren. Ville de ta det for langt, eller ville de gå feil retning?

Begynnelsen var ganske grei, hvor vi fikk et innblikk i bakgrunnen til Alex (Ben Stiller), hvordan han endte opp i en dyrepark i New York. Og etter det var det en veldig kjapp oppsummering på hvordan de klarte å forsvinne derfra, fra den første filmen.

madagascar2_1 Alex bestemmer at han skal bestemme. Sånn ish.

Humoren i oppfølgeren er i samme stil som i den første filmen, og de herlige pingvinene er tilbake med sine sprell og skumle planer. De gjør et forsøk på å komme seg tilbake til New York etter å ha “reparert” flyet fra den første filmen. Men planene går dessverre ikke helt etter forventningene, og de ender opp i – for å sitere Bush – nabolandet Afrika. Melman (David Schwimmer) prøver å overleve nok en dødelig sykdom, Gloria (Jada Pinkett Smith) søker kjærligheten, og Marty (Chris Rock) finner ut at han ikke er så unik likevel.

Alex blir gjenforent med sin familie, men selvsagt ikke uten komplikasjoner. Det er en del “rørende” situasjoner som ikke faller helt i stil med filmen, men den går akkurat gjennom. Samtidig så er jeg personlig ganske lei av den gamle damen fra den første filmen. Du vet, den damen som banker opp Alex på togstasjonen. Hun er unaturlig sterk og overlegen, og jeg syns det blir for dumt, selv for denne filmen.

Men det var vel stort sett det som var negativt med denne filmen; i et nøtteskall. Filmen byr på god underholdning og mang en latter. Damen i raden foran meg klarte i hvertfall ikke å holde tilbake latterskrikene, selv i situasjonene som var beregnet for de minste.

madagascar2_2 Pingvinene med en av sine bedre planer. Denne var virkelig gjennomtenkt.

Karakterutviklingene i filmen er gode, og de har fått fram mange gode poeng basert på klisjeer. For eksempel med sebraen; er den hvit med sorte striper, eller sort med hvite striper? Det får man faktisk svar på i filmen! På sin sedvanlige måte, selvsagt.

[terningkast:14]

Jeg hadde ikke altfor store forventninger til denne filmen, men jeg gledet meg til å se den. Jeg ble ikke skuffet, men det kunne vært så mye bedre – som vanlig for en animasjonskomedie, egentlig. Men resultatet ble til slutt 14.

Omtale: Quantum of Solace (Film)

qos_poster

Dominic Greene: My friends call me Dominic.
James Bond: I’m sure they do.

Daniel Craig er tilbake i rollen som Bond. Den forrige filmen, Casino Royale, imponerte stort da den kom, og markerte en forandring innen Bond-stilen. Og det var godt. Usynlige biler? Uff… I den siste filmen så spiller de videre på stil-endringen til Bond-filmene. Men er dette bra, eller blir det en blindvei?

Litt uvanlig fra tidligere filmer så er dette en oppfølger til den forrige. Man bør altså ha sett Casino Royale for å forstå seg fullt på denne. Dette gjør det lettere for manusforfatterne å skrive historie, da de allerede har etablert karakteren vår, og hans motivasjonsgrunnlag er stadfestet.

Fra første sekund blir vi møtt med typisk Bond-action; nemlig biljakt langs trange smale veierm hvor det er et bratt stup for hver sving som finnes. Hans oppdrag blir som vanlig fullført, og vi får innledningsvideoen.

qos_1 M og Bond i alvorlig dialog.

Videoen er igrunnen litt skuffende. Musikken er så som så, og har absolutt ingen ting å gjøre med det visuelle vi blir presentert med. Det visuelle i seg selv imponerer lite, og er som å se en Commodore-demo; ikke for å si noe stygt om demoer, men dette er for dårlig – og kjedelig – for en Bond-innledning.

Historien er dyp, og det er mange nye karakterer som introduseres sammen med gamle og etablerte. Det blir til tider mye å følge med på, og jeg må innrømme at jeg mistet tråden flere ganger. Ikke nødvendigvis fordi det ble for dypt, men det gikk så altfor fort. Plutselig befant vi oss i Italia, uten å helt forstå hvorfor.

Det var ikke bare historien som var litt vanskelig å følge med på, men også actionsekvensene. Allerede den første løpe-jakta var vanskelig å få med seg noe av. De løper gjennom noen kloakksystem, og Bond hakk i hel – tror jeg. Det ble omtrent umulig å vite hvor skurk og helt befant seg i forhold til hverandre, og det var mye kameraklipping fra et utall vinkler. Etter hvert satt jeg bare hjernen på pause, og godtok det jeg så. Jeg forstod aldri fullt og helt hva som skjedde.

Shaken, not stirreder en av strofene vi ikke får hørt i filmen, sammen med klassiske utsagn som Bond. James Bond. Det er helt tatt bort. Og hvem er Q? Aldri hørt om, heller ikke hans teknologiske duppedingser som alltid var et høydepunkt i Bond-filmene.

qos_2 Heftig tak-action. Se opp for takras. Harr harr.

Tross mange “feil” og mangler, så er dette en grei actionfilm. Men ikke forvent deg en typisk Bond-film. De har valgt å gå langt bort fra den Bond vi er vant med, og drar nå i en egen retning. Nå blir det mer karakterbygging, flere oppfølgere, massevis av action, og mindre diplomati. Hva skedde med gode gamle Goldfinger?
[terningkast:13]
Som sagt, dette er ikke en Bond-film slik vi er vant til det, men det er en god actionfilm. Men på grunn av at alle elementene som jeg hadde forventet, så vil jeg ikke gi denne mer enn terningkast 13. De kunne like gjerne kalt ham for noe annet, og ingen ville merket forskjell.

Omtale: Fatso (Film)

Mus i hus, er mus i hus!
– Filip

Da jeg først hørte om filmen var jeg overbevist om at dette kom til å bli nok en teen-film tilsvarende de fra Hollywood. Men jeg burde visst bedre; dette er da en norsk-produsert film. Men er det en bra eller dårlig ting?

Fra første stund får vi et flaut inntrykk av Rino (Nils Jørgen Kaalstad). Han glaner på damer, er forelsket i kassedama på Kiwi – tør selvsagt ikke gjøre noe med det – og han runker ofte til porno. Eller på badet. Eller rett og slett når han føler for det. Man føler seg gjerne litt ukomfortabel der man sitter, man vil jo helst slippe å se det. Men utførelsen av det hele er glimrende, og filmen gjør deg nysgjerrig på hva som kommer til å skje videre.

Rino bor alene i hans bestemors gamle leilighet. Hans far vet hvordan Rino er, og virker enten ignorant overfor det han buster Rino i, eller så har han fortrengt det. Det er ikke lett å bli klok på – og det er bare et pluss. Rinos venn Filip (Kyrre Hellum) er en rar skrue som forteller perverse histier om damer han har pult, og hvor langt det gikk. Egentlig er han full av skit.

Kompisgave fra Filip. Må selvsagt prøves ut.

En dag kommer faren til Rino på besøk for å fortelle at de skal leie ut det ene rommet i leiligheten til en svensk jente, og Rino har ikke noe valg enn å godta det. Det at Rino nettopp har sett masse porno, og det ligger runkepapir overalt bryr han seg mindre om.

Når Malin (Josefin Ljungman) flytter inn, begynner moroa og flausene virkelig tar av. Rino blir dratt med på fester, tur i parken med hennes vennegjeng, og andre ting han aldri har vært med på tidligere. Og selvsagt blir han litt forelsket i svensejenta, uten å prøve for hardt for å få det til. Hun har nemlig type.

Filmen er full av overraskelser, og det går ikke lange tiden mellom stundene man føler seg ukomfortabel på hans vegne. Det er direkte flaut å se på mye av det, men samtidig er det utført på en slik måte at det blir bra. Nils Jørgen spiller rollen som Rino veldig godt, og takk og lov for det, for hadde det vært en dårlig Rino hadde også filmen blitt dårlig.

Rino trener seg opp til fest på kvelden.

Når det er sagt, så skjønner du nok at filmen er satt ytterst på kanten når det gjelder hva som vises, uten å gå over.
[terningkast:15]
Historien er god, og man ønsker virkelig at det skal gå bra for Rino. Nå skal jeg ikke røpe slutten, men den er veldig typisk norsk. Dette er en flott komedie, og heldigvis er det ikke en Hollywood-film med prumpehumor og overspilling. Dette er en god norsk film. Nils Jørgen gjør en ypperlig rolle, og dette terningkast 15. Se den mens salene er fulle!

bilder fra filmweb.no