Dyranuten, med svipptur til Sygno

Innholdsfortegnelse for 10 på tur Sandnes

  1. Bjørndalsnuten, første 10 på topp i Sandnes
  2. Dyranuten, med svipptur til Sygno

Boende i Stavanger så skjønner vi fort at det kommer til å bli noen turer til Sandnes, siden det er der fjellene er. Men det er jo fjell vi er så glad i, så derfor er det ingen hindring å dra denne veien.

Flotte hester viste seg frem på veien opp.
Flotte hester viste seg frem på veien opp.

Dyranuten er neste tur på dagsorden, liggende mellom Søredalen og Ålgård med sine 352 moh. Turistforeningen kategoriserer denne som en middels, lettgått tur, noe som stemmer ganske godt. Starten er fra en parkeringsplass ved Skjelbreitjørna rett ved F315. Vi må over et myrområde og gjennom noen kratt, før vi kommer til et jorde med husdyr som kyr og hester. Hestene møtte oss på veien opp, men da vi skulle ned igjen var det ingen hester å se, bare kyr. Alle virket å være folkevante, men vi var varsomme likevel for å ikke provosere dem.

Sporbar cache
Sporbar cache
Geocaching!
Geocaching!

På vei til Dyranuten tar den rødmerkede stien oss opp til Voren først. Dette er en liten fjelltopp som ikke er nødvendig å gå til, men er kanskje det letteste med tanke på å finne stien. Derfra kan du se hvordan du kan ta en snarvei på returen, men jeg vet ikke hvor mye tid det er å spare på dette. På Voren var det selvsagt en Geocache å finne, men i den var det også en sporbar brikke som kom fra Tjekkia og skulle til Australia. Ganske på villspor, med andre ord. Den tok vi med oss.

Veien videre var enkel og tok oss over enda mer udyrket mark. Toppen virket langt unna, men hvert skritt tok oss uansett nærmere, så vi var ved godt mot. Men da jeg skulle lete etter enda en cache og brukte mobilen i utgangspunktet, så oppdaget jeg noe fryktelig. GPS-en jeg hadde lånt fra min far lå ikke i sekken! Borte vekk, var den. Anne-Marije gikk på tur tilbake der vi kom fra mens jeg lette der jeg hadde trasket etter cachen. Ved et lykketreff så fant jeg den! Den lå i gresset et sted jeg hadde gått. For en lettelse, men samtidig ekkel følelse.

Turen videre var lett og det var bare litt klatring igjen over en gjerdestige og oppover bakken. Toppen ga oss en flott utsikt over flere gårder. Herfra kunne vi se Sygno som var neste mål for dagen. Da vi tok turen fra Dyranuten valgte vi å bare gå direkte mot gården vi skulle forbi og tror vi sparte noen minutter og klatring på det.

Ordentlig middag med laks og potet
Ordentlig middag med laks og potet
Flott utsikt og godt vær er en flott kombinasjon
Flott utsikt og godt vær er en flott kombinasjon
Mye udyrket mark å gå gjennom
Mye udyrket mark å gå gjennom
Her var jeg på leting etter GPS-en
Her var jeg på leting etter GPS-en

Jeg fant, jeg fant. Tic Tac.
Jeg fant, jeg fant. Tic Tac.
En stk larve
En stk larve

Etterpå var det en snartur til Sygno som gjenstod. Dette er en veldig kort tur som vi fort fant ut ikke hadde vært verd turen alene. Fra parkeringsplassen ved Skjelbreitjørna så følger vi bare en traktorsti hele veien bort til Svilandfossen der turen egentlig starter. Derfra er det bare en gress-eng som tar oss på klatring mot fjellet. Fra fjellet er det en snartur til toppen, men jeg måtte selvsagt hente en cache eller to først. Den første var rett ved Skjelbreitjørna og hadde kallenavnet «Tic tac», passende nok. Den andre var et stykke unna toppen, for der var det nemlig en annen cache.

Da vi så varden så kunne vi også se noe annet. Det var noen insekter der som surret avgårde. Da vi nærmet oss oppdaget vi veldig fort at dette var flygemaur, flygemaur med veldig lyst til å kjenne på svetten vår. De var overalt, i håret, i ørene, opp i ermene og alt som var mulig av åpninger. Utrolig ubehagelig opplevelse. Jeg droppet glatt å lete etter siste cache mens Anne-Marije skyndte seg å stemple Tur-kortet fra varden. Etterpå løp vi fort bort og børstet håret for maur. Sygno ble ikke en god opplevelse for oss denne gangen, og bør tas i sammenheng med Dyranuten.

Omtale: Frozen (Film)

Frost

«Why have a ballroom with no balls?»

– Anna

Frozen, eller Frost som den heter på norsk. Den siste virkelige store filmen fra Disney har endelig kommet etter mye promotering og omtale i media. Traileren viser en lovende film med mye sjarm, varme og humor. Jeg gikk endelig sjans til å se den, og det var på engelsk.

Hele fortellingen foregår i Arendell (Arendal?) og sitt kongerike. Og dette er veldig herlig og norsk, alt sammen. Massevis av referanser, som bygnignene, navnene og naturen rundt. Snøen ser ganske så troverdig ut, så her har de brukt mye tid og ressurser, ser jeg. Det fortsatte med gode referanser ut gjennom hele filmen, noe jeg satt god pris på.

Filmen starter godt hvor vi ser to små søstre som leker gledelig der de bor i slottet. De er begge prinsesser. Den eldste jenta ser ut til å ha magiske krefter og kan påvirke frost og is på kommando. Det er dette de leker med og har det kjempegøy. Men så skjer det uunngåelige: minstejenta blir truffet i hodet av frosten og blir liggende bevisstløs. Torneose? Neida, det går fint. Men så skyter historien avgårde i full fart, og vi følger jentenes triste oppvekst der de ikke får ha kontakt med hverandre lenger pga det som skjedde, ikke at jeg helt kunne si jeg forstod hvorfor der og da. Og tiden går, jentene vokser, foreldrene forsvinner, de vokser litt til og enda litt. Det tar faktisk hele 15 minutter for dem å fortelle oss bakgrunnshistorien. Og så begynner endelig historien.

Eller gjør den det? Allerede nå har vi hørt 3 sanger, alle like forglemmelige låter fra Disney-kanalen, kanskje med unntak av «Do you want to build a snowman?». Eldstejenta har kommet av alder og skal motta kronen og bli rettmessig dronning. Men hun har et problem: de evnene hun har med å påvirke kulde har vært en hemmelighet hele livet for å beskytte lillesøsteren. Men de kommer av dage i dag, som egentlig var en selvfølge, men ikke før vi får høre nok en sang. En pop-sang i dette fantastiske fortidsnorske miljøet. Det skurrer litt.

Storesøster rømmer fra kongeriket og isolerer seg i et selvbygd istårn og koser seg i sin nye tilværelse. Uvisst for henne er at hele riket nå er dekket av is og snø midt på sommeren på grunn av henne. Lillesøster ønsker å ordne opp og drar på tur etter henne. Ennå får jeg følelsene av at filmen ikke har kommet i gang. Så langt har vi blitt møtt med situasjoner og karakterkjemi som egentlig ikke tar oss videre. De bare skjer. Heldigvis er det noen greie morsomme ting som får meg til å le, men det er bare små bruddstykker som skal lette litt på selve historiefortellingen. Men hvorfor egentlig ha en historie når den ikke er gripende eller interessant?

Enda en sang! Og de er ikke fengende i det hele tatt. Jeg glemte dem allerede etter den var sunget. Jeg tenkte fremdeles tanken: når begynner den? Men nå var det gått 30 minutt. 40. 50! Ånei, skulle filmen være slik hele veien til slutt? Jepp…

[terningkast:05]

Jeg liker Disney-filmer, det må jeg si. Men denne gangen har de gjenbrukt alt fra tidligere populære filmer og satt det sammen til én stor smørje med «trygt» materiale. Men problemet er jo: alt dette har vi sett før! Bare i mer interessante omgivelser og karakterer vi kan bry oss om. Sangene er tamme, karakterene flate og historien er ikke bærekraftig. Her bare skjer det ting. Stort sett uten følelse for at det har konsekvenser. Men én ting var det som var litt positivt: det handlet ikke om jenta som skal finne drømmegutten!

Hvordan denne kan få 8.1 på imdb er vanskelig å forstå. Dette var en fryktelig kjedelig og kjempelang film. Ja en av de dårligste fra Disney så langt. Rent teknisk? Vidunderlig.

Omtale: Percy Jackson – Sea of Monsters (Film)

20130818-222534.jpg

Annabeth: It’s a Chariot of Damnation.
Grover: Looks like a New York City cab.
Annabeth: Same difference.

Historier som omhandler mytologi og utrolige fortidshendelser fenger meg litt. Så da er det naturlig at Percy Jackson pirrer min interesse. Jeg har sett Lyntyven-filmen og var meget skuffet. En flat film med hendelser som bare skjedde og helter som egentlig aldri var i fare. Men en oppfølger har alltid sjans til å korrigere dette; eller hva, Christopher Nolan?

Filmen begynner med en liten forhistorie. Vår hovedkarakter forteller om hvordan det magiske skjoldet rundt treningsleiren der halvblods-barn kan være trygge. Så får vi se Percy konkurrere mot andre ungdommer i en tevling, og vi får lære om en liten rivalisering for å ha status som den sterkeste krigeren. Percy og rivalen er naturligvis ikke bestevenner, noe som garantert skal endres på i løpet av filmen. Ingen overraskelse der

Jeg valgte å se 3D-versjonen av filmen. 3D-filmer har virkelig begynt å vokse på meg og de har økt i kvalitet, både produksjonsmessig og filmmessig. Men i Percy Jackson virker 3D-delen dårlig. Det er som om 3D er lagt på i ettertid som en ettertanke for å tjene inn litt ekstra penger. Den var rett og slett merkbar dårlig. Det samme gjelder mye av animasjonseffektene også. Annenrangs produksjon. Jeg ble aldri overbevist om verdenen filmen befinner seg i. Alt bare er.

[terningkast:08]

Og som i Lyntyven så gjentok historien seg her. Heltene møtte en del motstand, men de ble alltid reddet i siste liten, eller fikk akkurat den hjelpen de trengte for å komme seg videre på ferden. Erkeskurken Luke ble elendig spilt av en annen ungdom, noe som er enda mer jeg vil ta opp. Alle de voksne rollene med erfarne halvguder og voktere – hvorfor er ikke de involvert i noe som involverer enden på verden? Hvorfor er det kun ungdommer som er med, ungdommer uten kunnskap eller krefter til egentlig å takle dette?

I bunn og grunn var dette nok en film som bare skjedde. Den tok meg ikke med på en ferd med myter og nyoppdagelser, men en reise gjennom tid. For jeg følte filmen var mye lengre enn den egentlig var. Jeg sitter egentlig igjen med mange spørsmål, og alle begynner med: «hvorfor…»

Omtale: Hobbiten – En uventet reise (Film)

«Bilbo, allow me to introduce: Fili, Kili; Oin, Gloin; Dwalin, Balin; Bifur, Bofur, Bombur; Dori, Nori, Ori; and the leader of our company, Thorin Oakenshield.»

– Gandalv

At Hobbiten skulle bli laget var en god nyhet. At Peter Jackson skulle regissere den var en enda bedre nyhet. At de samme skuespillerne kom tilbake var en fantastisk nyhet. Hvordan bedre opprettholde den røde tråden mellom Hobbiten og Ringenes Herre-filmene? Det er klart at det var stort. Og forventningene like store. Og Jackson har vært meget flink på å gi løpende tilbakemeldinger om prosjektet og hvor langt de har kommet. Samtidig er det et par nye skuespillere. Ikke mindre enn 14 nye «hoved»personer med i filmen. 13 dverger og 1 ung Bilbo. Martin Freeman spiller hovedrollen Bilbo. Det var ikke første betryggende tegn for min del. Jeg har ikke sett ham i spesielt gode roller så langt.

Jeg tok for meg å gå gjennom Hobbiten på nytt, da jeg hørte om filmen, og friske opp mine kunnskaper. Noe av det første jeg tenkte på da, var: «steike, dette var en tung bok!» Det er ikke vanskelig å forestille seg at det kan lages 3 filmer ut fra denne boka, for her skjer det vanvittig mye. Boka har et stort problem; ikke bare at den er tung. Den hopper veldig fra sted til sted, og gir deg lite innblikk i detaljene deromkring. Jeg falt av veldig mange ganger av å lese boka på nytt, og mistet nok en del av historien. Men det var godt nok for å få med seg det viktigste, nemlig ferden. Hvordan ville filmen presentere dette på en god måte?

Åpningssekvensen var fin. Først en bakgrunnshistorie om en dverg som slåss for sitt kongerike, og introduksjonen av dragen Smaug. Dette ga et fint holdepunkt for hva filmens reise handler om, og et godt innblikk i dvergenes leder, nemlig Thorin Eikenskjold (spilt av Richard Armitage). Og som en myk overgang fra Ringenes Herre-filmene, ser vi Bilbo og Frodo sammen rett før Bilbos siste bursdagsfeiring i Hobbitun før historien går i gang. Deretter går vi til første side i boka Hobbiten, med en hyggelig beskrivelse av Hobbiter, hva de er og hvor de bor. Introduksjonen av dvergene og Gandalv etter hvert som de kommer inn til Bilbos hjem er nesten ordrett fra boka. Men, det er så direkte oversatt at det blir kjedelig. Det er meget langdrygt, og inneholder en slags Disney-sekvens der det synges og ryddes. Det hele var litt forstyrrende, og jeg ventet lenge  på at de skulle komme i gang. Hvordan dette er for de som ikke har lest boka, det vites ikke, men det var ikke interessant nok til å holde meg fokusert på filmen.

Og slik var det videre i filmen. Det er mange ting som kunne vært utelatt. For eksempel bruker de noen minutter på at Bilbo ville hjem og hente lommetørklet sitt. Dette kunne helt sikkert vært løst på en annen måte eller bare vært kuttet bort. I tillegg så kommer det inn ting som ikke har noen ting med boka å gjøre, men en sidehistorie som helt sikkert skal lede opp til Ringenes Herre. Da kan du se for deg mye snakking, en del drøfting, og ikke minst: snakkingen går sakte. Ikke at de bokstavelig talt prater sent, men at de prater rundt grøten. Og så gjentar de gjerne seg selv, og kanskje en gang til. Dette skjer flere ganger i løpet av filmen, også helt i begynnelsen.

Ferden er lang og hard, og som om det ikke er nok som skjer i Hobbiten, så har de sannelig lagt til deler av Silmarillion/Unfinished Tales for å rettferdiggjøre at de skal lage flere filmer av denne boka. Det er dette som gjør filmen ekstra lang. De bidrar ikke til dvergenes reise, men gir en opplevelse av sammenheng mellom Hobbiten og Ringenes Herre, uten at jeg skal avsløre mer her. Men dessverre følte jeg det ble forstyrrende for det filmen faktisk handlet om. Jeg mistet innlevelsen av historien, og klarte ikke å være med på reisen, men ble i stedet en passiv observatør. Flere ganger lurte jeg på om filmen kom til å slutte av. Med så mange klimakser i fortellingen og så lange perioder uten spenning i det hele tatt, så ble det – igjen – litt langdrygt.

Skuespillerne var det intet å si på. Thorin Eikenskjold var en fantastisk skikkelse. Spesielt godt likte jeg da Balin fortalte litt om Thorin, med innblikk i hans kamp mot en erkefiende, og hvordan han fikk navnet sitt Eikenskjold. Dette var flott utført, med en god fortellerstemme og en fantastisk skikkelse i form av Thorin. Bilbo likte jeg også, skuesepilleren passet godt i denne rollen, og overspilte den aldeles ikke, noe som var en del av det jeg fryktet. Og det er mye i filmen som er flott presentert. Karakterene er veldig detaljerte i kostymet sitt. Landskapet som blir presentert er uten sammenligning, og fargene gjennom filmen passer godt til hva situasjonen er. Men det som gjorde presentasjonen enda bedre: 3D! Og 48 bilder per sekund.

[terningkast:16] 3D-effekten var det ingen ting å si på. Den var helt fantastisk. God bruk av effekten gjorde at jeg ble sugd inn i lerrettet, og ble overrasket hver gang det kom ting mot kamera (i motsetning til mange andre 3d-filmer der ting kastes mot kamera 80% av tiden). Dessverre så er det noe å sette fingeren på her også, men det er ikke filmens feil. Her var kinoens 3D-briller meget tunge og ubehagelige. Jeg hadde et godt merke på nesen som varte resten av kvelden, og det etter mye justering på brillene underveis og gniing i øynene. Men det som ikke var i filmens favør var 48 bilder i sekundet. Det klarte jeg ikke å justere meg til. Alt skjedde så voldsomt fort på skjermen. Det var ubehagelig å se action-scener utfolde seg, for jeg klarte ikke følge med på hva som faktisk skjedde. Det at noen løp forbi skjermen var «hakkete» og merkelig. Jeg ser frem til at dette kommer på Bluray, da skal jeg se den med 24 bilder og ikke i 3D. Håper det forbedrer på dette. Dette skal være fantastisk, ifølge Peter Jackson, men jeg må si meg uenig. Det var flere som gikk underveis i filmen, av ukjente årsaker.

Konklusjon? Det var en god film. Men jeg grøsser litt med tanken på hele to filmer til med ferden. Det er jo ikke mye som skjer. Men skal de ta med denne sidehistorien de holder på med, så blir det mye ekstra som ikke gagner historien særlig – min mening. Jeg likte filmen, men den kunne vært så mye kortere. En uventet lang reise.

Omtale: Kon-Tiki (Film)

20120827-161910.jpg

Den som tror at høy utdannelse alene gir visdom og klokskap, han har ikke engang sett begynnelsen på visdommens vei.
– Thor Heyerdahl

Min far har hele tiden hatt et øye for Kon-Tiki. Jeg husker da jeg var liten, så fant jeg på loftet en miniatyr av flåten som min far hadde bygget selv. Den var kjempestilig. Men dessverre gikk den tapt under flytting til nytt hus. Men siden den gang har jeg også hatt et lite øye for denne ekspedisjonen ledet av Thor Heyerdahl. Så da filmen ble annonsert, ble jeg selvsagt oppmerksom på den, spesielt da budsjettet skulle være stort nok til å matche Hollywoodproduksjon.

Filmen kom endelig ut, og hadde fått en del negativ kritikk fra familien. Det forstår jeg godt. Når det gjelder sanne historier, er det ikke alltid like gøy å lage en film som fenger. Jeg vil ha interessante karakterer, litt intern konflikt og gode situasjoner som passer på film. Sanne historier og karakterer som er helt tro til originalen, er faktisk ikke alltid best. Så jeg velger å ignorere at karakterene i filmen ikke matcher de ekte menneskene som valgte å utføre denne ferden.

Jeg så med en gang at det var en sammenheng mellom denne og Max Manus. Det var et eller annet med fargene, hvordan ting ble fremstilt og mertil. Det var en interessant start, hvor Heyerdal blir møtt med motstand fra alle forlag han besøker. Men dessverre, så gikk det nedover herfra. Jeg følte ingen kjemi blant skuespillerne. De bare utførte dialog, utførte handlinger og utførte alt. Som fra et manus. Thor var kjedelig og stiv, og var ikke det jeg tar som en naturlig leder. Han ble fremstilt som en person som er dumdristig, i den betydning at han «vet» at det går bra til slutt. Det er ingen fakta som kan få ham i tvil. Men måten han svarer på tiltale er som nevnt: utført.

Alt er kjempeflott tilrettelagt. Høyt budsjett som viser flåten i all dens prakt, spesielt i en stor storm, hvor de sikkert har brukt en del penger i studio. Og det vises at det er stort. Men dessverre ikke spennende. Flåten begynner å gå i oppløsning grunnet gnissing mot tauene, og at flåten inntar vann i stedet for å flyte på den. Dette kommer veldig tidlig frem i filmen. Men av en eller annen grunn så er det ikke skummelt. Jeg føler ingen ting for at dette skal skje. De bare stirrer på flåten. Og dette reflekteres i resten av filmen også.

Alt som egentlig kunne vært spennende føler jeg bare blir fortalt. Jeg har opplevd mange andre filmer der jeg blir ført inn i filmen, og ser desperasjonen i det hele. Spesielt når det kommer et stort beist av en haihval som virkelig kunne satt en stopper for ekspedisjonen. Men plutselig er det bare over. Det at et av mannskapene gjør noe dumt, får jeg ikke til å bli engasjert i. Om det er måten ting filmes på eller ei, det klarer jeg ikke sette fingeren på. Men i det hele: uspennende.

[terningkast:13]
På en veldig liten flåte med veldig liten plass, så forventet jeg at det oppstår gnisninger også mellom mannskapet. Og det skjer. Men det skjer likevel ikke. De bare stirrer på hverandre, men klarer ikke levere. Som sagt innledningsvis, så bare utfører de. Jeg fikk heller aldri noen inntrykk av hvor langt de hadde reist, hvor lenge, eller hvor mye rasjoner de hadde igjen. Jo, vi ble fortalt det til tider, men jeg følte det som om at de hadde reist ei ukes tid til sammen.

Jeg høres meget negativ ut, men det var slettes ingen dum film. Den forteller om ferden og prøver så godt den kan å fremstille hvor vanskelig det var. Det var en interessant fortelling, og viser hvor modige/trassige vi kan være for å overbevise andre om vår mening. Filmens slutt var ikke det jeg vil kalle lykkkelig. Men for de som kjenner historien, så vet de også hvordan det gikk med Heyerdahl og konvolutten han fikk, så det er ingen ting å gjøre med det.

Omtale: The Dark Knight Rises (Film)


You are as precious to me as you were to your own mother and father. I swore to them that I would protect you, and I haven’t.

– Alfred

Først og fremst: Jeg skal unngå spoilere fra denne filmen, så jeg kommer til å skrive litt rundt grøten, og «modifisere» noen ting så ting ikke blir ødelagt for deg 🙂

Batman Begins kom som en utrolig positiv overraskelse for flesteparten, spesielt etter at Batman har blitt fremstilte i ulike skikkelser som George Clooney, Val Kilmer, Michael Keaton og andre fra før min tid, iført diverse kostymer og må gjennomgå spesielle historier. Pingvin-mannen, filmen regissert av Tim Burton, med en ganske så unik tegneseriestil over det hele, tror jeg at jeg har fortrengt, selv om det ikke er altfor lenge siden jeg så den sist.  Så etter The Dark Knight, er det ikke uventet at det er store forventninger fra The Dark Knight Rises.

Historien plukkes opp 8 år etter forrige film. Bruce Wayne fikk et stygt benbrudd etter han falt ned på Harvey Dent, også kjent som Two Face. Batman tok skylden for å ha drept noen mennesker, og blir dømt av politiet og hele Gotham til å være skurken, og ikke Harvey Dent. Gotham trengte et forbilde. Hvert år siden, har helten Harvey Dent blitt minnet og hyllet, etter at Batman «forrådte» ham i forrige film. Vi vet selvsagt bedre, men det gjør ikke Gotham. Bruce Wayne har ikke vist sitt ansikt på 8 år, heller ikke Batman. Gotham har blitt en fredelig by siden sist, og det er ikke lenger behov for mannen med den sorte masken.  Men! Siden dette er en ny film, er det klart at noe ulmer i skyggene.

Det kommer raskt rykter om en skikkelse ved navn Bane. En som sies å være født og oppvokst blant det verste av avskum og det verste av miljø, og ikke har annet i seg enn ondskap. Noe plukkes opp videre fra den første filmen, da vi blir påminnet om Ra’s al Ghul, og at deres League of Shadows slettes ikke er overvunnet. De er tilbake for å fullføre jobben de begynte på. Og de har vært der lenge, under byen i kloakksystemet, og planlagt sin hevn.  I årevis. Politiet har store problemer med å takle problemene, og en oppvakt politimann søker hjelp til Bruce, som sitter på pengekassen. Enter Batman, som prøver å finne ut hva det er politiet sliter mot. Og det viser seg å være mye større enn før, hvor hele Gotham kan ende opp som et stort krater.

Historien er god. Både Batman og Bruce Wayne må gjennom harde prøver og utfordringer, og må lære seg å reise seg etter han har falt. Vi får tilbakeblikk til begge de forrige filmene, for mye henger sammen. Politiet hater Batman for det han tilsynelatende har gjort, og overser den nye trusselen til fordel for å prøve å ta Batman. Heldigvis har Batman fått seg mye mer interessant teknologi siden sist. Også denne gangen våpen som ikke er skapt for å drepe, bare for å immobilisere og uskadeliggjøre. Husker du Catwoman i Michelle Pfeiffers skikkelse? Glem det bildet og skap deg et nytt, og mer naturtro bilde. Selvsagt er det smidighet som er litt over menneskelig, men det er i det minste mer troverdig.

Det er fryktelig mye macho og muskler i denne filmen. Knyttnever og bein sparker og slår, og det er veldig mye slåssing og vold. Heldigvis er det noe humor underveis eller lettere øyeblikk. Dette er en mørk historie og en mørk film, så ikke forvent en flott romanse eller hyggelige stund, med mindre du liker brutal action og brutale skurker. Disse skurkene viser ingen nåde, og setter virkelig press på menneskets tro på menneskeheten og seg selv. Det er en hard prøvelse for alle, spesielt politiet og Batman, og speselt forholdet mellom Alfred og Batman. Det er en scene her jeg syns var meget sterk, og utrolig godt spilt og utført. Kudos.

Hans Zimmerman er tilbake med musikken sin. Han fikk skikkelig skryt fra filmmusikken til Inception, noe jeg kan være enig i. Den passet meget godt inn og ga hele veien spenning og høy puls. I denne filmen, syns jeg det ble litt mye. Det var så mye lyd og musikk at jeg ble litt sliten. Det var meget intenst. Det var ingen tvil om at musikken tilførte filmen en hel del, men når den skulle overgå lydeffektene som i seg selv var meget høye, så kan du selv tenke støynivået, som jeg oppfattet det som tidligere.

Dette kommer du til å se mye av i filmen

[terningkast:17]

Toeren var interessant, da det ble prøvelser på mange nivå. The Joker var meget flink til å manipulere og teste menneskets evne til å være trofast, lojal og god overfor andre. Det var et skikkelig moralsk dilemma til mange tider, selv om The Joker ikke alltid hadde rett. Det var det litt manko på i denne filmen. Det var rett og slett ondskap mot verden. Politiet var satt ut av spill og det var bare den normale mannen på gata igjen til å stille opp mot skurkene. Og da blir det ikke gjort mye. Militæret var også maktesløse, og fikk ikke satt foten i Gotham engang. Det får du forklaring på senere.

Men alt i alt så var jeg meget fornøyd. Det jeg liker godt er mangelen på blod og gørr. Vi slipper å se de detaljene, og vi har sett dem altfor mange ganger før i andre filmer. Her går det på knyttnever og å slå folk bevisstløse. Det handler om å skade, ikke drepe og tilintetgjøre – før til slutten. De som dør, de dør gjerne uten at vi ser hvordan. Vi bare vet det, og hører kanskje en lyd for å bekrefte det. Filmens historie er god nok til å være fengende, og det er en del overraskelser underveis. Det er uten tvil rykter om slutten til filmen, om at Batman dør. Er det plass til en ny erstatter for Batman etter denne filmen? Eller overlever kanskje Batman?

Omtale: Prometheus (Film)

Gjett om denne lå på ønskelista over filmer jeg ville se! Du gjettet det; langt på toppen! Så da var det en selvfølge at jeg skulle se denne. Og helst i 3D. Og slik ble det. Prometheus er altså en forfilm til Alien-filmen. I Alien blir et forskningsteam sendt til å undersøke hvorfor de mistet kontakt med Promethus-skipet som var sendt ut tidligere. Herfra følger spenning med litt grøss og gru. Men hva skjedde egentlig med Prometheus? Det skal vi altså få svar på i denne filmen.

Innledningen er spesiell. Vi får se et slags over-menneske som tar selvmord mens et større skip tar av mot verdensrommet. Deretter hopper vi over til Skottland hvor et forskerteam finner mystisk maleri i en hule, identisk med mange andre funn i helt forskjellige og gamle samfunn på kloden. De tolker tegnet som en invitasjon til en planet ute i galaksen. En mongul ønsker å finne ut av dette, og bruker milliarder av dollar på turen for å sende avgårde en gjeng med forskere mot den planeten i den galaksen de finner den i. De tror dette er skaperne våre, og tror de vil få svaret på hvorfor menneskene ble laget. Noen av dem tror det, i det minste. Reisen krever at mannskapet går i kryosøvn. Etter to år i dyp søvn når de endelig destinasjonen sin. En androide (menneseklignende robot) tok seg av skipet og det sovende mannskapet under hele perioden.

Når de ankommer planeten, finner de selvsagt et bygg etter å ha sondert planeten en stund. Og her skjuler det seg store hemmeligheter og mysterier. Og disse hemmelighetene var meget annerledes enn jeg hadde forestilt meg. Jeg ble overrasket og satt med de samme spørsmålene som de som landet på planeten. Jeg så lite sammenheng med det som skjedde her og det som er i Alien-filmene, og det er kanskje meningen. Å sjokkere og overraske. Det var spennende og interessant bygget opp, og Ridley Scott er flink til å blande inn humor når det trengs, og flotte scener for å vite hvor scenen foregår og hvem som er involvert.

[terningkast:17]

Jeg kan ikke fortelle altfor mye om filmen for å ikke spolere for mye, men den holder tradisjonen oppe om en sterk kvinneskikkelse og doble – og ikke minst skjulte – motiver som i tidligere filmer. Én ting skuffet sterkt, dog. Introduksjonen til filmen hadde absolutt ingen ting med resten å gjøre. Er
de selvdestruktive? Mulig de ønsker å gi svaret i en oppfølger, for den introduksjonen var igrunnen helt «lame» for å si det på godt norsk, pga null sammenheng med resten.

Men jeg var godt fornøyd med filmen. Det var såpass mye nytt og spennende her at ting fremdeles var nytt og kunne overraske. Hadde det vært en ren Alien-film ville det kanskje blitt trettende, siden oppskriften lett kunne blitt gjentagende. Så dette var absolutt en verdig «prequel» til Alien-filmen. Lurer på hvordan jeg kommer til å se på den gamle filmen igjen. Det må jeg finne ut av.

Himmelsk spillvinter i mars

Det føles så lenge siden. Men det er bare såvidt gått en måned. Likevel er MidWinter 5 langt unna, og det er mye lengre til MidWinter 6. Men det gjør ikke noe, her kan du nemlig få med deg en del av stemningen og opplevelsen vi hadde. MidWinter er som kjent et åpent arrangement som tilbyr gamere, familier og barn til å komme og spille morsomme og utfordrende spill. Her går det i det vide og brede når det gjelder vanskelighetsgrad og spilletid.

Hvis du vil ha litt skriftlig og fyldigere informasjon kan du jo sjekke Sveinmains liste over dag 2, dag 3 og den siste dagen, eller min egen rapport fra langhelga.

Det har vært litt problemer med at videoen stopper opp. Hvis den gjør det, se den direkte hos Youtube.

Omtale: The Thing (2011) (Film)

Kom dere vekk, idioter! Det er ikke en hund, det er en slags ting!

The Thing, ja. John Carpenter og Kurt Russel, og deilig isolert område. Med Norge som en karakter! Åpningsscenen fra originalfiken er jo berømt/beryktet i Norge, spesielt siden det ikke var en nordmann som sa det, men en amerikaner som hadde lært seg norsk på egenhånd.

Men filmen var gyselig da den kom ut. Ingen hadde sett maken til effekter, og alle effektene var på settet. Ingen spesialeffekter som ble lagt på i etterkant. Det syns jeg er en imponerende prestasjon. Filmen skremmer meg ikke i dag, men da jeg så den som liten var den skikkelig, skikkelig tøff. Jeg har sett filmen i nyere tid, og filmen holder mål. Den er godt laget, og viser flott paranoia og mange spennende momenter. Derfor har jeg sett den flere gangen. Men man ser at filmen er gammel. Ikke på grunn av det visuelle alene, men på måten skuespillerne gjør ting på. Blant annet å kaste pistolen fremover når man skyter. Motsatt rekyll, om du skjønner. Men det tilgir jeg dem.

Denne oppfølgeren har altså mye å leve opp til. Den skal forklare originalfilmen. For dette er nemlig en såkalt «prequel». Filmen før filmen. Spennende.

Så selvsagt gikk jeg inn med en kritisk holdning. Hvordan i all verden skal dette gå? Filmen starter med Jørgen Langhelle og Stig Henrik Hoff i en bil, hvor Stigs karakter forteller en skikkelig grovis av en vits. Allerede her begynner jeg å like filmen. Ikke bare har de nordmenn med i filmen, men kjente og flinke skuespillere. På ferden oppdager de den flygende tallerkenen, og filmen starter. I originalfilmen finner de også UFOen, og en utskjærling fra bakken. Hvorfor? Det får du svar på her.

Jeg så etter feil. Intenst. Men jeg ble bare glad. For de hadde tenkt på alt! Alt! Fantastiske norske skuespillere. Trond Espen Seim glimrer til med sjarmen sin, og Jørgen Lanhelle er en fantastisk karakter gjennom hele filmen. En mann man bare må bli glad i. Så humor er det nok av i filmen. Men dette er da ikke en komedie? Nei, så absolutt ikke. Dette er en grøsser, og grøssen sitter godt.

[terningkast:18] Regissøren har gjort en god jobb. Hele tiden sitter spenningen der. Den død-tiden som er, er helt nødvendig for at man skal få en pustepause. Og pausen brukes fornuftig. Historien blir drevet videre, og det er interessant hele veien. Når man tror det blir skummelt, tar man gjerne feil. Og av og til gjør man ikke det, spesielt når man tror at man blir lurt. Det bygges opp hele tiden, og det føles virkelig godt. Det er sjeldent jeg blir skremt av film, men denne filmen ga meg mange gode «støkk»-opplevelser.

Hvis du skal se denne filmen, anbefaler jeg sterkt at du ser originalen. Originalen er langt fra så skummel som denne, men det gir denne filmen en stor merverdi med tanke på alle referansene til originalen. Og originalen er en god film, tross at den ikke er så skummel. Bare ekkel. Det er spesielt morsomt å prøve å finne ut hvem det er som har sin fremtreden i originalen, og hvordan denne karakteren er. Og det innfrir i stor grad! Er den nye filmen ekkel? så absolutt! Kan den anbefales? Et stort ja!

Omtale: Thor (3D) (Film)

 

20110428-205047.jpgMarvel spytter ut superheltfilmer til tusen. I begynnelsen var det litt kleint, men over kort tid så økte kvaliteten betraktelig og budsjettene økte i samme takt. Med noen elendige filmer fra andre selskaper og også Marvel, så vet man aldri hva man får.

Men etter å ha sett traileren til Thor, så ble jeg litt optimistisk. En superhelt fra norrøn mytologi blir fratatt kreftene sine og kastet ned på jorden for å lære seg en lekse. Samtidig så skjer det litt av hvert i Asgård hvor disse gudene befinner seg, og Thor er den eneste som kan stoppe det. Men han er uten krefter og befinner seg i feil univers.

I det siste har Marvel-filmene fått et fellestrekk; nemlig organisasjonen SHIELD. De har en stor rolle i denne filmen og kommer kjapt i kontakt med Thor og hans hammer. Jeg syns de har gjort det greit på denne måten, og fortsetter å bygge opp til noe virkelig stort.

Tor kjempet stadig mot jotnene, som var kjemper som bodde forskjellige steder, både i fjellene og i ødemarken, i skogen og i havet. Som våpen hadde han hammeren Mjølner, smidd av dvergen Sindre, som traff alt han siktet på, og kom alltid tilbake til hånden hans.

Historien er interessant når det gjelder hendelsene i guderiket, men den på jorden er litt tynn. Men det gjør ikke så mye, for det er ikke den historien som er viktig, og den åpner for mye humor når det gjelder kulturkræsj. Thor er uovrrvinnelig og kongelig, og alt som gjøres mot ham er angrep! Heretter følger mange morsomme sekvenser og gode kampscener. Og kampscener er det mange av, med obligatoriske tusen-vinkler-i-sekundet-regi som styrer det hele.

Men 3D, hvordan var det? Vel, først og fremst så var det fryktelig! Ting var ikke på stell. Så da tenkte jeg at jeg selvsagt hadde fått briller med feil synkronisering på glassene. Opp-ned fungerte det ypperlig, men det var vondt for nesen. Det er et stort minus med slike filmer, de krever fungerende tilleggsutstyr. Jeg lurer på om de andre hadde samme problem, for det var jo tross alt 3D det jeg så, bare invertert.

[terningkast:17]

Ja, jeg var uheldig med brillene, men effekten var faktisk til å skryte av. De filmet en del gjennom hull og andre åpninger, men alt i alt var jeg godt fornøyd med bruken av effekten. Hele filmen fikk god dybde, og de brukte tid på å vise ting frem, i stedet for bare å kaste ting i ansiktet ditt. De har tydeligvis lært av Avatar, og jeg liker hvordan effekten faktisk fremhever filmen til det bedre. Godt jobbet!

Noen ting i historien var litt kleint, men det kan jeg ikke påpeke uten å spolere noe. Gode skuespillere, en bæredyktig hovedperson og mye moro. Det er det jeg kan beskrive Thor som.