Mimrer om WoW

Når jeg nå har begynt å gi WoW en ny sjanse, så strømmer jo minnene på. Hvorfor likte jeg spillet til å begynne med, og hvorfor er det gøy å holde på med?

Svaret er ganske enkelt: fellesskap. Å snakke med folk som har like interesser og kunne dele gleden ved å slå en av utfordringene som spillet gir oss. Det gjør spillet morsomt.

Det viktige var å kunne prate med de andre, så mikrofon er et must. Og etter hvert så lagde jeg noen videoer ut fra spillopptak.

Den første videoen er fra trollmannengnomen min, idet vi skulle beseire en ond skjelettherre.

Så var det Takras – selve hovedkarakteren min. Det var med ham de beste opplevelsene var med. I laugene Kebab Vendors, Nice Guyz og pvc gjorde jeg stadige forbedringer og bidro masse til fellesskapet. Vidoen viser pvc’s aller første forsøk i hulen ved navn Blackwing Lair.

pvc var et laug med en spesiell type humor. En humor som passet meg veldig godt. Her er min lille guide til hvordan man kan drepe Broodlord, en av bossene i Blackwing Lair.

Når det var gjort, gjaldt det å få tak i nye medlemmer til lauget. Og da lager man selvsagt promoteringsvideoer. Siden Youtube ikke liker at man låner ting fra kommersielle serier, så fikk jeg ikke lov å ha videoen min der. Så… last ned.

[flv:media/movies/peanutbutterjellytime.mov 480 380]

Lurer på om jeg får den følelsen tilbake. Den gode, unike følelsen som gjør at jeg vil lage flere slike montasjer for lauget mitt igjen. Det var jo moro.

Tiden vil vise. Nå har jeg spilt i litt over en uke, og tiden strekker ikke til som den gjorde før. Men Ventrilo er installert og et veldig bra headset er anskaffet. Det er en god start 🙂

Gåsehud og tårekanaler

Jeg er en følsom type. Bryr meg om andre. Er for rettferdighet. Men jeg gråter nær sagt aldri. Ikke blir aldri oppriktig lei meg heller, til tross for å se elendigheter i nyhetene. Jo, jeg syns det er fælt, men det påvirker meg ikke.

Kanskje jeg er helt følelsesløs i det ytre? Heldigvis finnes det unntak. Men begge unntakene er basert på fiksjon.

Da jeg kjørte til Stavanger sist, hørte jeg på et album jeg kjenner godt til. Jeg nynnet og plystret med stort sett alle sangene. Og så kom det siste sporet.

Et stort smil kom da jeg hørte hvilken melodi det var. Jeg fikk gåsehud over hele kroppen – flere ganger. Minnene strømmet på, det var helt fantastisk. Gåsehud igjen! Og så skjedde det; jeg kjente øynene bli fuktige.

Det var tydelig at denne melodien gjorde inntrykk på meg. Ikke melodien i seg selv, men alle minnene rundt den.

Hør selv: [audio:rorende.mp3]

Hvis du ikke har hørt den før, så skjønner du nok ikke hvorfor jeg reagerte slik jeg gjorde. Beklager.

Det er én ting til jeg kommer i hu hvor jeg har grått i nyere tid. Filmen Danser med Ulver. Den rører meg hver gang. Jeg kjenner et skikkelig sinne ovenfor soldatene som skyter etter en ulv, og glede da soldatene får sin fortjente straff.

Deretter begynner tårene å bygge på seg rundt alt det triste som skjer. Alt er bare feil med verden. Har du ikke sett den? Se den!

Joda, jeg har følelser. Jeg gråter ikke, men tårekanalene mine eksisterer. Jeg er og en mann, så kanskje det er slik det skal være?

Dødelig distraksjon – å glemme en baby i bilen

Hva slags person glemmer en baby i bilen sin?

De rike, viser det seg. Og de fattige og middelklassen. Foreldre i alle aldre og etnisiteter gjør det. Mødre såvel som fedre. Det skjer med de kronisk mentalt fraværende og de fanatisk organiserte, med de som har høyere utdanning til de som så vidt kan skrive. I de siste 10 årene har det skjedd med en tannlege. En postskrankearbeider. En sosialarbeider. En politimann. En regnskapsfører. En soldat. En advokatassistent. En elektriker. En prest. En rabbinerstudent. En sykepleier. En konstrukjsonssarbeider. En rektorassistent. Det har skjedd med en psykisk rådgiver, en skoleprofessor og pizzakokk. Det har skjedd med en pedeatriker. Det har skjedd med en rakettforsker.

– The Washington Post

Denne posten er dedikert til en dypt rørende artikkel hos The Washington Post om en mann som glemte babyen sin i baksetet av bilen, med det resultat at babyen døde av hypotermi (vannmangel).

Jeg anbefaler deg å lese artikkelen. Den er velformulert og – etter min mening – meget rørende. Hvor rystet mannen var over å ha gjort en slik forferdelig handling helt uten å mene det.

Miles Harrison omfavner bamsen til hans avdøde sønn. Bildet av Rebecca Drobis.
Miles Harrison omfavner bamsen til hans avdøde sønn. Bildet av Rebecca Drobis.

Man tenker gjerne at dette aldri vil skje med seg selv. Men som du kan lese innledningsvis i denne posten så kan det skje med alle – selv den beste, hvem nå enn det er.

Problemet oppstod som et resultat av airbag i bilene. Babyer kunne ikke lenger sitte foran på passasjersiden grunnet faren med airbag. I dag blir man anbefalt å plassere babyer i baksetet; med andre ord ute av synsfeltet.

Faktisk så finnes det en løsning på dette problemet. Ifølge Bruce Schneier begynte noen å arbeide med løsningen i år 2000. En innretning med vektsensor og nøkkelalarmer basert på romfartsteknologi. Det var lett å bruke, relativt billig – og det virket.

Hvorfor er det ikke i markedet i dag? Det skjer da ikke med meg. Saken innledningsvis omhandler denne familiefaren og rettssaken rundt dette. Burde han bli ansett som en kriminell, eller omhandler det om et mer fundamentalt problem med oss mennesker generelt?

Med løsninger tilgjengelig og personer som lar vær å ta i bruk slike løsninger så kan man se på det som omsorgssvikt, hvilket er kriminelt.

Miles Harrison ble ikke dømt for denne hendelsen, men han måtte leve med smerten og skyldfølelsen. Han overveide selvmord i flere måneder etter hendelsen.

Kilder:

Takk til @martingruner og @civix som gjorde meg oppmerksom på saken.

http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2009/02/27/AR2009022701549.html?sid=ST2009030602446
http://www.schneier.com/blog/archives/2009/03/leaving_infants.html
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=559705
http://www.dagbladet.no/2009/06/26/nyheter/innenriks/barn/6906507/

Kritikk og dens mottakelse

Vi lever i en verden av frykt. Frykt for terrorisme er én ting. Men jeg tenker på det som står oss nærmere; personlig ukonstruktiv kritikk. Den som sårer. Den som ikke gir noen personlig vekst.

Kritikk mot kroppen din er den mest unødvendige av dem alle, men det er også den som sårer mest. De som kritiserer deg direkte mener jeg har en fordreid sans av virkelighet og er blottet for sunn fornuft. Jeg setter dem i en bås, selv om jeg vet bedre.

Vi er alle skapt forskjellige. Det er din kropp. Vær stolt av den!

Det er så lett å si at man bare skal overse kritikk. Det er lett å godta rådene også. Jeg tar meg selv i det. Uansett hva de sier, så skal du vite at… sier jeg. Eller sier noen det til meg, så takker jeg for rådet, dum som jeg er. Jeg vet det bare er å overse den unødvendige kritikken. I virkeligheten er det noe av det vanskeligste jeg kan møte.

What The Duck - Kritikk

Ord. Kritikk er bare ord. Men ord kan virkelig skade. Stripen over viser dette på en brilliant måte. Man får ros for noe man gjør. Men den ene i hele verden som mener noe annet – den meningen står sterkt. Tenk på hvordan dette slår ut dersom det er personlig kritikk. Ganske ille, hva?

Hva gjør man? Trøstespiser? Lukker seg inne resten av livet? Én ting jeg vet hjelper, er hevn. Hevn er en lumpen følelse. Hevn gagner ingen, sies det. Men den kan annulere personlig kritikk. Den må komme kjapt, og den må være presis, men ikke for sårende.

What The Duck - Kritikk

Men sjeldent ser man slike råd der og da. Etterpåklokskap lenge leve. Men da er det for sent. Tar man hevn da, duker det for fiendskap. Det er langt fra ønskelig.

Hvor går man dersom man er sterkt såret av kritikk? Noen sa en gang til deg: Uansett hva de sier, så skal du vite at… Hvem sa det? Høyst sannsynlig en venn eller i familien. Det er dem man går til.

Man kan søke trøst hos en venn hvis man vil. Prate ut om ting. Føle at man passer inn et sted – til tross for hva som blir sagt om deg. Få det ut! Å lukke inne følelser leder bare til fortvilelse. For deg og dine nærmeste. De ser ikke dine lidelser. Din irritasjon kan gå ut over andre. Det må stanse med deg.

Jeg syns det er vanskelig å prate om det. Men en god venn er der for meg, jeg må bare åpne øynene når det gjelder.

Ikke misforstå denne posten. Jeg har det godt i dag, men har mye i tankene. Dette er bare meg som utagerer litt.

Bilder: http://www.whattheduck.net/

Verpesyk hane?

Frøken gåsemor.

Er det lov for en mann å kalle seg verpesyk? Det høres veldig feil ut, men det er et veldig beskrivende ord. «Lyst på barn» er liksom en setning; en forklaring.

Et vennepar fikk nylig en liten sønn. Jeg var på besøk hos dem på sykehuset i dag. Frisk og fin var ungen. Tydelig at de nybakte foreldrene var stolte.

Å se på et sä forsvarsløst barn ligge der og kave etter pupp med sine små fingre og kropp er noe spesielt. Jeg vil og ha en slik.

I morgen har den følelsen trenert kraftig. Men den ligger hele tiden og lurer.