Omtale: Coraline (Film)

Coraline Poster

I can’t believe it. You and Dad get paid to write about plants, and you hate dirt.

– Coraline

Dukkefilm. Animasjonsfilm. Stop-motion. Ikke helt lett å bestemme. Men jeg likte Tim Burton’s Nightmare before Christmas, og regissøren returnerer med Coraline.

Denne gangen har de brukt 24 bilder pr sekund film. Det er mye arbeid. Et bilde. Flytte litt på figurer. Ta et bilde… Ikke nok med det; filmen er også i 3D, hvilket betyr et ekstra stereobilde pr bilde. 48 bilder i sekundet!

Men tekniske ting til side, det er ikke det som lager film. Beowulf var gøy alene på grunn av 3D, og var en opplevelse. Jeg håpte på det samme igjen.

Selve 3D-opplevelsen tok en tidlig slutt. Kun innledningen gjorde god bruk av den, mens alt det andre egentlig var et greit tillegg til filmen.

Alt det tekniske var på stell. Historien var… dessverre ikke så god. Det bygde seg aldri opp til noe. Ingen høydepunkt, ingen spesielle øyeblikk. Coraline var veldig bevisst på stavingen av navnet hennes. Men noe spesielt mer hadde det ikke å by på.

Hennes andre foreldre er morsomme - men har knapper som øyne.
Hennes andre foreldre er morsomme - men har knapper som øyne.

Kort fortalt. Coralines familie flytter til et nytt sted. Huset er beryktet. Barn er nemlig ikke trygge der. Coralines foreldre byr på lite spenning, så hun oppsøker det selv. En dag oppdager hun en gjemt dør. Døren leder til en kopi av hennes verden. Der er alt bra. Foreldrene i den andre verden er fantastiske.

[terningkast:09]

Jeg skulle gjerne sett en god film, men dette ble ikke den. Det var vanskelig å sitte stille i setet – rett og slett for ensformig. Rett i nærheten kunne man høre tung pusting. Pusting fra en sovende mann.

Slutten var full av action, men den var lite inspirerende, og passet virkelig ikke inn i den ellers «harmoniske» verden.

Jeg så frem til denne filmen. Men jeg kan nok ikke anbefale den.

Omtale: Gran Torino (Film)

Gran Torino Poster

Oh, I’ve got one. A Mexican, a Jew, and a colored guy go into a bar. The bartender looks up and says, Get the fuck out of here.

– Walt Kowalski

Nigger, sotfjes, guling, ristryne, degos, japse, pakkis… Alt dette får man høre i filmen, og man vil like det. Dette er et eksempel på hvor plakaten feilaktig gir uttrykk for en slags triller eller actionfilm, mens det egentlig er et drama pakket med humor gjennom karakterer – og bilen har lite å si i seg selv, den er mer som et symbol på hovedpersonen.

Walt Kowalski (Clint Eastwood) er en gammel mann, og filmen åpner med hans kones begravelse. Han myser ut misnøye over sine to sønner og sine barnebarn idet de går ned korridoren for å vise sin siste respekt.

Presten prøver gang på gang å overtale Walt til å skrifte.
Presten prøver gang på gang å overtale Walt til å skrifte.

Dette er en mann som har levd gjennom Vietnam Koreakrigen, og lever fortsatt på 50-tallet. Han hater – og jeg mener hater – utlendinger (dvs. ikke hvite) amerikanere. Skjelsuttrykkene innledningsvis er ord han bruker direkte til mennesker i de forskjellige tilhørighetene, og han sparer ikke på kruttet.

Presten Janovich (Christopher Carley) fikk et dødsønske fra Walts hustru, om at han skulle skrifte i kirken. Han går virkelig inn for å få det til, tross Walts energiske og hissige utspill mot Janovich personlig og flere nei, gang på gang.

I think you’re an overeducated 27-year-old virgin who likes to hold the hands of superstitious old ladies and promise them everlasting life.

– Walt til presten i scenen fra bildet over

Samtidig flytter det inn noen ristryner i nabohuset, hvilket selvsagt ikke passer i Walts øyne. En dag vil tilfeldighetene til at han redder livet til den yngste sønnen av sine nye naboer, men ikke med hensikt. De blir hengivne til ham, men han er kald.

Karakterutvikling er essensen av denne historien, og karakterene skildres godt gjennom skuespillerne. Clint Eastwood har selv regissert denne filmen, og han mestrer rollen. Det er tydelig at hans westernfilmroller har hjulpet ham inn i denne.

En av de mange morsomme dialogene, med skitprat av klasse fra ende til annen.
En av de mange morsomme dialogene, med skitprat av klasse fra ende til annen.

[terningkast:17]

Det merkes dog at den er laget på er stramt budsjett, og noe føles litt feil, spesielt med lyd og noe av det fotografiske. Den yngste mannen av gulingene (spilt av Bee Vang) har en merkelig personlighet man ikke blir helt klok over, og det ødelegger en god del for filmen. Samtidig er det vanskelig å føle ordentlig sinne over den lokale Mhong(folkeslaget fra Vietnam)-gjengen som overspiller å være tøffe.

Men jeg storkoste meg virkelig under denne, og jeg vil anbefale den varmt. Slutten er ikke ønskelig, men i ettertanke var det kanskje den beste slutten filmen kunne hatt. Man blir glad i personen Walt, og å se hans karakterutvikling er en glede. Det beste er at man kan snakke lenge om filmen etterpå. Gå og se mens den er på kino!

Omtale: Burn after reading (Film)

What the fuck…?

– Osbourne Cox

Denne filmen kan vel neppe beskrives på en bedre måte enn et sitat fra filmen selv. I troen om at dette var en komedie, tenkte jeg det passet seg som en god lørdagskveldsunderholdning, spesielt når slike store spillere som John Malkovich, Brad Pitt og George Clooney er med i den.

Cohen-brødrene har imponert tidligere i en viss grad, men jeg må innrømme at de ikke er mine yndlingsregissører, kanskje fordi jeg egentlig ikke helt forstår humoren eller budskapet de kommer med. Denne filmen er intet unntak.

For å unngå å røpe hele plottet, kan jeg si det så enkelt som at denne filmen egentlig ikke handler om noe. Den handler selvsagt om noe, men ingen ting av de vi blir presentert med har noen betydning for filmens helhet. Man sitter godt tilbakelent i stolen, og venter på poenget med dialogen, gang på gang. Ikke fordi man sitter og koser seg under filmen, men fordi man holder på å sovne.

Chad etter litt uheldige forhandlinger
Chad etter litt uheldige forhandlinger

De har likevel klart å lage en film som man føler man bare må følge med på for å ikke miste sammenhengen. Til tross for hvor kjedelig den faktisk viste seg å være, så må man følge med for å skjønne sammenhengen mellom personene; personer som er helt spesielle, og kunne helt godt vært brukt på helt forskjellige måter.

Historien ble kuttet kjapt, og jeg satt igjen med en tomhet. Rulleteksten begynte, og ingen reiste seg eller sa noe. Det var helt klart at ingen skjønte noe av slutten – eller filmen for den saks skyld. Reaksjonene fra publikum var enstemmig «1 stk. skuffet». Hvordan en slik film faktisk går gjennom systemet og havnet på det norske lerret er over min fatteevne. Det som verre er, var å kalle dette for en komedie.

[terningkast:05]

Alle humoristiske øyeblikk blir undertrykt av en plutselig vending av hendelser. Alt er ufullendt, ingenting gir mening, og humoren finnes ikke. Å kalle det en tragedie er også feil, man føler ingen ting overfor karakterene, de kan like gjerne lide først som sist. Skuffet er et mildt ord å bruke for en ellers god film rent stilistisk. Men alt i alt var dette tre bortkastede timer. Den varte bare halvannen time, men føltes dobbelt så lang.