Trassighet blandt folk

Folk er rare. Vanligvis vil jo folk gjøre sitt beste når de vet de kan hjelpe. Viljen er der som oftest – men handlingskraften mangler. Det vet jeg mye om.

I dag, i bussen på veien hjem skjedde det noe litt rart. Det er en buss hvor bakerste del er noen trinn opp høyere en foran. Og det var stappfullt. Det vil si, stappfullt helt fram til trinnene. Folk fikk ikke plass til å komme inn.

Kan dere trekke lenger bak?! roper ei dame foran. Alle snur seg. Jeg henger helt fast mellom de foran og bak meg. Ingen rører seg. Over trinnene er det ikke én som står i midtgangen. Vi foran må bare le. Hun ropte høyt, tydelig og vennlig.

Ved neste stopp tar vi affære. Bare presser på som om vi skal ut. Men så gikk vi heller bak. Der var det til og med ledige seter! Her var det total mangel på samarbeidsvillige mennesker. Jeg er vant med at folk trekker seg bak; gjør det som er rett.

Det verste er nok at det kanskje bare var én som stod i veien, men ikke ville flytte seg. Sjåføren kunne gjort noe – folk respekterer myndigheter – men han gjorde ei.

Jeg kunne nok trengt et Donald-blad. Kanskje det kunne virket.

Småting som gjør dagen litt bedre

På vei til bussen etter jobb forleden dag så møtte jeg en gjeng voksne afrikanere rundt et hjørne. Akkurat da begynte den første strofa i låta Amistad: dry your tears africa å spille. Vanskelig å ikke lol-e da. Perfekt timing.

Ulempe/fordel ved å la iTunes bestemme låtene.

Og dette minner virkelig om hvordan jeg – og sikkert halve verden – tenker:
And I even got out my adorable new netbook!