Twittermobben

Twitter er et morsomt verktøy som mange ikke skjønner seg noe på. Jeg bruker det aktivt daglig og har stor glede av det. Nå er det ikke hva er Twitter jeg skal fortelle deg om, men et fenomen som er skapt av dets brukere; Twittermobben!

Hvis du ikke har vært borti Twitter før, så skal jeg fortelle litt om det nå. Lik som Facebook er alt innhold laget av brukere. Og de kommuniserer sammen der. Uten de som lager innhold er tjenesten total ubrukelig. Men på Twitter har man en vennekrets av folk man vil følge og gjerne ikke har noe personlig forhold til. Facebook handler jo om å se hva folk du pleide å kjenne gjør eller skal. Twitter er offentlig, og man kan følge statusoppdateringene til hvem man vil. Hvem som helst kan også følge dine oppdateringer.

Nyheter kommer gjerne først på Twitter. Det sitter kanskje en fyr og opplever et flykrasj, og han bruker Twitter. I løpet av sekunder vet hans vennekrets om ulykken, og minutter senere vet alle på Twitter om det, gjerne lenge før det havner i media.

Det sier noe om hvor fort ting sprer seg på nettet via Twitter. Men så om det jeg egentlig skal skrive om; nemlig Twittermobben! Nyheter er fint å vite om, men sett at noen profilerte personer gjør en tabbe, eller uttaler noe som mange oppdaterte nettbrukere ser seg helt uenige i. Da kommer mobben til unnsetning!

Forbannet på iTunes

Ett eksempel er #drittunge-saken som gjorde en helt vanlig mediestudent til kjendis på nett idet en talsmann fra Warner Norge uttalte seg på en uheldig måte (les mer). Twittere fra hele landet forarget seg om dette ved å henge ut talsmannen og spre budskapet om denne idioten så godt de kunne. Det ble så stort at media tok tak i saken, alt pga 140 tegn (som er maksimalgrensen for en Twittermelding).

Men nylig skjedde det noe annet… Arnt Eriksen er konsulent og blogger om media og nyvinninger på nett for bedrifter, dette gjør han på norsk. Men oppvakte lesere oppdaget at hans siste innlegg var en blåkopi av en engelsk guide. Problemet var dog imidlertidig at han ikke hadde kildehenvisnigner og presenterte innholdet som sitt eget (dette er nå rettet på).

Jeg mener å huske at det begynte med denne tvitringen fra @arnefismen

Timer senere var det en drøss av mennesker på Twitter som gjenfortalte dette, og frustrasjonen var stor. Eriksen ble hengt ut for plagiat og frekk tyv. Dessverre for Eriksen så var han uten nettforbindelse i denne perioden og hadde ingen mulighet til å forsvare seg – og det er forståelig når man ikke vet at man er anklaget for noe.

Nå finnes det de der ute som støttet opp for Eriksen, slik som Pål Joakim: @paljoakim

Denne gangen gikk det greit, og Eriksen kom med svar på anklagen mot ham som du kan lese i hans blogg.

Gruppementalitet er skummelt, spesielt når man har et sladreverktøy så effektivt som Twitter. Jeg er enig i at man ikke skal kopiere innhold og la det fremstå som noe egenprodusert, men det finnes andre måter å gå frem på, som for eksempel å gi beskjed til vedkommende personlig om din mening.

Jeg håper vi kan lære av dette. Tenk deg om før du henger ut enkeltpersoner offentlig. Er det strengt tatt nødvendig? Høy sannsynlighet for at svaret er nei. Dette gjelder forøvrig for all slags mobbing (utenom politi.no selvsagt ;))

Og husk!

Nettavisenes skjulte fokus

Nettavisenes fokus
Nettavisenes fokus
Hvor ille er vi «useriøse» nettaviser når papiravisene holder på med slike forsider?
– Anders Brenna om «Lesbisk sludder»

I de siste dager har det skjedd mye bak kulissene til de store nettavisene her til lands. Det gjelder forøvrig ikke bare nettavisene, men også papirutgaven i butikken, men det kommer tydeligere fram i nettutgavene, da journalistene får sin egen stemme hørt gjennom andre sosiale medier, og ikke minst takket være debattmulighetene man har i nettavisene.

Jeg har tidligere skrevet om Voldtekt av overskrifter og vist min forkjærlighet til de store nettavisene, og jeg er tydeligvis ikke alene om denne frustrasjonen. Tjenester som Twitter og andre blogger er flotte portaler for å dele sine synspunkter med andre, uten å gå gjennom store medieforlag som gjerne sensurerer deg, da dette kan anses som dårlig reklame mot seg selv.

Selv journalistene bak de store forlagene har nå begynt å komme fram i det offentlige med deres egne og faktiske meninger om deres eget forlag. Er dette verdiskapende, eller ødelegger dette for bedriften de jobber for? Jeg mener det er verdiskapende.

Hvis man ikke tåler kritikk i søkelyset vil man fort visne hen og dø – i overført betydning. Jeg mister interesseren for å besøke slike sider på nytt, da jeg ikke føler at de lærer av sine feil, selv om de får det påpekt.

Jeg husker i starten da VG og Dagbladet begynte å satse på internett i større grad. Jeg foretrakk VG av en eller annen grunn, ofte fordi Dagbladet hadde kjedelig og triviell informasjon, og ikke minst dårlig design. I dag er situasjonen totalvendt. Dagbladet kommer med gode artikler med saklige meninger, og de ser ut til å følge med i de teknologiske og sosiale tidene som florerer på nettet. De har tydeligvis tatt imot kritikk, og gjort noe med det. VG er for meg, fortsatt stillestående.

Jeg finner det faktisk mer interessant å følge med på journalistene på Twitter enn å lese artikler fra deres kolleger i de større avisene. Et unntak er faktisk NRKBeta som går ut om problemer i media, og hvilke utfordringer de står ovenfor i dag med de tekniske nyvinninger som stadig kommer. Her har også Dagbladet vært flink i nyere tid, stort sett takket være standhaftige journalister.

Det er godt å se at de store avisene tilpasser seg nåtiden, og kommer med annet enn bare kjendissladder. Men samtidig holder de tilbake på så altfor mye – og hvem har skylden? Jo: vi, det norske folk.

Dype artikler

Dype artikler i media er vanskelig å finne
Dype artikler i media er vanskelig å finne. Faksimile fra NRK.

Dette er noe jeg innerst inne kjenner at jeg savner. Jeg abonnerer på RSS-kilder fra flere aviser, både teknologifokuserte og «vanlige» aviser. Det kommer gjerne over 1.000 nye overskrifter i løpet av en dag, men jeg leser ikke 40% av disse engang. Takket være Google Reader så kan jeg kjapt gå gjennom de siste nyhetene, og bruker sekunder på å vurdere interessen min på titalls med nyheter ad gangen.

De resterende 60% omhandler altfor ofte Hollywood-glamour og kjendissladder. Selsvagt kommer en overskrift opp på flere aviser, men det er sjeldent at den ene avisen går mer i dybden enn den andre. Så sjeldent faktisk, at jeg ignorerer neste overskrift og ingress som omhandler det samme. Dette er en dårlig trend. En vakker dag så har den ene avisen nyttig tillegsinformasjon kontra den andre. Heldigvis har man sosiale nettverkstjenester som fanger opp disse.

Faksimilen over er et godt eksempel på hvorfor jeg ikke får oppleve dype artikler. Problemet er oss nordmenn, vi som står for inntekten til avisene. Vi trenger tydeligvis en grunn til å kjøpe avisene. Kanskje det er derfor vi ser ordet «sex» og «orgasme» så altfor ofte, selv i artikler som omhandler økonomi.

Jeg er hungrig etter innhold og bakgrunnshistorie. Da Muhammedtegningsproblemeatikken oppstod kom jeg litt sent inn i det grunnet et kort fravær fra mediakilder. Jeg fikk aldri med meg helt hvorfor det var opptøyer, annet enn at det var karikaturer av Muhammed som var offentliggjort. Og noe med Danmark. Norge var visst også involvert. Jeg prøvde å grave fram de første artiklene i denne serien, men fant stort sett bare det samme som før. Og når jeg spurte andre så hadde de igrunn samme svar å komme med.

Har vi blitt så blinde? Jeg følte meg alene, og visste ikke om jeg hadde noe å frykte eller ikke. Etter hvert så kom bakgrunnen til bildene bedre fram, da demonstrasjonene hadde roet seg ned. Men inntil da så hadde jeg bare et dårlig inntrykk av Islamistene som gjorde opptøyer for et eller annet bilde.

Hva blir konklusjonen? Jeg kan bare snakke for meg selv. Men for at jeg skal bli interessert i en sak, trenger jeg bakgrunnsinformasjon innad i artikkelen, og ikke bare en lenke til et sted på Wikipedia, særs uten versjonsnummer av artikkel. Gi meg lengre og interessante artikler, ikke korte med unyttig «litt»-innhold.

Dagens overskrifter:

Jeg har nok vært litt partisk vedrørende denne listen. Jeg har glatt utelatt diverse krisepakke-artikler og Frtizl-oppdateringer. Men at jeg fant så mange «interessante» artikler på bare 5 minutt sier litt. Og ja, sex er gjenganger fremdeles.

Migrering til WordPress

Ikke noe mer Blogspot
Ikke noe mer Blogspot

Blogspot har vært en grei tjeneste for meg opp gjennom tidene jeg har drevet med blogging. Men i det siste har jeg møtt mange vegger. Vegger jeg har funnet en vei rundt, men likevel ikke helt fornøyd med utføringen. Samtidig så er det litt vanskelig å ha kontroll på utseende når alt er i en eneste enorm fil.

Så jeg har altså gått over til å bruke WordPress for bloggene mine, og alt av filer ligger på egen server. Dette sier deg kanskje ikke mye om du ikke er litt inne i terminologien, men dette er en stor forandring for meg.

I begynnelsen vil det nok dukke opp noen feil i ny og ne, feil som jeg må fikse på etter hvert som de oppdages. Det er nemlig veldig mye å holde styr på ved migrering til nytt sted. Blant annet alle innleggene jeg har med lenker til et annet sted på den gamle bloggen. Den fungerer selvsagt, men da er du plutselig et helt annet sted, med det gamle designet.

Håper du liker det nye utseendet, og legg gjerne igjen kommentarer. Det er litt lettere nå, du trenger ikke logge deg inn. 🙂

Husk å endre RSS-adressen!