Scooter

Nei, snakker selvsagt ikke om DJ Scooter, eller hva han enn måtte kalle seg. Jeg snakker om kjøretøyet Scooter. Du vet, tohjulingen som du ser snike seg forbi deg idet du står bom fast i bilkøen. Den saken der.

For å komme til jobb i dag har jeg tre alternativer. Sykle, ta buss eller bil.

  1. Sykkel koster 25 kr ekstra hver vei på hurtigbåten. En mulighet er å ha en sykkel på hver side. Ugunstig.
  2. Buss er et ork. Løpe livet av seg eller komme 30 minutt senere på jobb.
  3. Bil er dyrt. Og mye kø.

Så er det det fjerde alternativet. Alternativet som ikke har vært et alternativ rett og slett fordi jeg ikke eier det; scooter. Moped, om du vil. Det koster 1 kr ekstra på bilferja hver vei. Ja, en hel krone. Og den drikker nesten ikke bensin, og kan snike seg forbi bilkøen. Rett og slett bra.

Jeg må selvsagt være litt forsiktig når det nærmer seg vinter og snø, men da kan det jo gå med buss for en liten periode. Noe alle andre tenker. I fjor var det helt kaos, spesielt da det var ferieavvikling hos Kolumbus samtidig som alle skulle ta bussen.

So, lo and behold:

Mitt nye glis.

Et knippe spill fra Gameloft

Gameloft er på en måte et tveegget sverd. Kvaliteten på det grafiske og rent tekniske er upåklagelig, og selve gameplayet får også god fokus.

Men de er ukonsekvente. De har et Gameloft Live-system med prestasjonspoeng og mulighet for å skape venner over nettet – men dette er tregt og vanskelig å bruke, dessuten er det ikke implementert alle spillene deres, selv ikke nyere spill. Her er uansett noen av deres siste spill.

Blokus

Ganske rent og stilistisk design. (Blokus ill.1)
Et spill som er i ferd med å avsluttes. (Blokus ill. 2)

Et brettspill portet til AppStore. Typisk for Gameloft har de laget noe som er pent å se på, og har selvfølgelig gode lyder og animasjoner for det meste, selv om det slettes ikke er nødvendig.

Reglene er som følger: Man tar 4 spillere med hver sin farge. Hver spiller har et likt utvalg i deres farge av brikker med forskjellige former og disse skal etter tur legges ned på brettet. Kravet for å legge ned en brikke er at den legges inn mot et av hjørnene til en av dine eksisterende brikker uten å være nær flaten til en av dine egne brikker. Bare se på illustrasjon 1. Her har alle spillerne lagt ned brikkene fra hvert sitt hjørne og inn mot midten. Alle brikkene ligger slik at kun hjørnene som berører hverandre av egne brikker.

Spillet avsluttes når ingen har flere trekk igjen. Da vil den som har flest ruter i sin farge vinne. Et spill varer gjerne fra 5-10 minutt, så det er kjapt å plukke opp mens man f.eks. sitter på bussen.

Dette er et av spillene som faktisk bruker Live-funksjonen til Gameloft, hvor man har prestasjonspoeng og mulighet for å sosialisere seg litt. Man kan også spille mot andre over nettet eller wlan, og det er en grei affære å finne frem og starte et spill. Det er dog ikke mange som spiller, og man kan regne med en liten dose med venting.

Men jeg syns 29,- for spillet er litt stivt, dersom man sammenligner med tilsvarende spill på AppStore. Kanskje 11,- hadde vært bedre? (iTunes: Blokus)

Bubble Bash

Krabben som er behjelpelig med å lære deg spillets funksjoner (Bubble Bash)
Mange varierte moduser hjelper godt på spillbarheten. (Bubble Bash)

Ut fra tittelen er dette lite overraskene en kopi av Puzzle Bobble fra 1994. Igjen er det veldig pent å se på, og menyene er forseggjorte med animasjoner og lyder som ikke er forstyrrende. Spillet har mange belønninger, blant annet mulighet for å endre klesplagget til karakterene i bunnen av skjermen.

Kontra det man ser i Puzzle Bobble, er det mye mer variasjon i Bubble Bash. Måten brettene er designet, hvordan ting oppfører seg og rett og slett mangfoldet av moduser gjør dette til en unik opplevelse. Jeg har hatt mye moro med dette spillet, og kommer til å plukke det opp igjen og igjen.

Men! Selv om spillet har belønninger og profilstyring, finnes det rett og slett ingen Live-funksjon her. Ergo ingen prestasjonspoeng eller mulighet for å sammenligne sine resultat mot venner. Jeg finner det meget irriterende at når de har sitt eget Live-system, så velger de å ikke implementere det. Kunne de ikke like gjerne brukt OpenFeint, Crystal eller Plus+, de går i det minste på tvers av utviklerselskapene.

I tillegg koster herligheten bare 6,- noe som er ganske så overkommelig. (iTunes: Bubble Bash)

Asphalt 5

Dagens siste er et bilspill, tydeligvis nummer 5 i rekken, men bare 4 og 5 er på iPhone. Her har de husket å implementere Gameloft Live sammen med prestasjoner og online spilling. Plusspoeng bare der!

Dette er på ingen måte et realistisk bilspill, her er det fart som gjelder. Fart og pene biler. Og damer. Damene i spillet gir deg visse fordeler, som for eksempel 15% mer cash per løp enn ellers. Som om ikke det er nok, bruker de ekte skuespillere og gir deg samtidig en liten filmsnutt der de prøver å overtale deg til et eller annet. Det betyr ikke så mye. Det er et veldig stort B-preg over det hele.

Jeg føler meg tilbake til Need for Speed II, bare i en lettere variant. Og det liker jeg godt. Det er vanskelig å krasje, og veggene er veldig sleipe, slik at du bare drifter ved siden av dem. Apropos drifting, så er det en veldig lett variant av dette implementert. Bare trykk lett på bremsepedalen og man begynner å drifte. Da gjelder det egentlig bare å unngå å svinge for mye mot veien man drifter, og poengene ramler inn automagisk.

Foruten en del bugs her og der, er dette en fornøyelse å spille.  Politiet jager deg, kartene er spennende og fine, og kontrollene fungerer som forventet. Prisen på 29,- er i og for seg helt grei, for her er det mye å hente. (iTunes: Asphalt 5)

Pen grafikk og sleipe biler. (Asphalt 5)
Mer penger! (Asphalt 5)
Jeg prøvde å krasje i veggene, men skled bare forbi. (Asphalt 5)
Politijaktene gjør det litt spennende, men det er lett å slippe unna. (Asphalt 5)
Eksempel på bug. Bilen stopper fra 250km/t til 0km/t på et øyeblunk, og jeg får kudos for "What a jump". Men jeg stod stille. (Asphalt 5)

Syklister – veienes herre

Visste du at det finnes en gruppe som er unntatt trafikkreglene? Ja, de finnes, og du har helt sikkert sett dem – ja, kanskje er du en av dem!

Som barn blir vi oppdratt til å aldri krysse gaten før vi har sett om det kommer biler. Venstre, høyre, så venstre igjen. Dersom det er et lyskryss, vent på grønn mann. Vi må lære dette, fordi vi ikke vet om farene.

Etter hvert så vokser du opp, og får din første sykkel. Du kommer fortere fram og det er gøy! Så finner du ut at fortauene er tunge å sykle på, enten på grunn av dårlig veistandard eller fordi det går så mange mennesker i veien. Derfor bruker du veien. Der bilene kjører.

Men du kjører ikke like fort som dem. Nei, du sykler jo! Og på fortauet har du ikke lov til å sykle så fort som du gjør. Da går du selvsagt for det beste alternativet: veien.

Der sykler du pent og pyntelig foran sinte bilister som må sette ned farten og ikke klarer å kjøre forbi deg. De må vise hensyn, for de må ts skylden om noe skulle skje med deg. Og så kommer du til et lyskryss. Det lyser rødt.

Men de gjør ikke noe! Du sykler bare over til gangfeltet hvor ingen biler kommer mens lysene skifter. Jadda.

Skumle sjåfører i natta. Denne syklisten kun opplyst på grunn av lysbrytningen av bilen bak seg.
Plutselig er du der, og ser ikke personen som skal krysse veien.

Syklister er nemlig veienes herrer. Lovene kan byttes på, og later som om de trafikkvettreglene de lærte som barn ikke lenger gjelder for dem.

Jeg har hatt den erfaring glede å få med meg at en syklist ble stanset av politiet for å kjøre på rødt. Og det ble utskrevet en bot!

Kanskje syklister ikke er fritatt loven likevel? De er bare vanskeligere å notere seg rammenummeret idet de passerer ulovlig.

Er jeg noe bedre? Neppe. Men alle hater syklister i trafikken; selv syklistene.

4×4 om meg

Nok en gang har jeg vært og lånt et meme av Mirakel. Fire punkter på fire temaer – om meg!

Fire ting jeg har gjort i dag:
  1. Jeg har stått opp.
  2. Jeg har spist frokost.
  3. Jeg har laget ikoner for iPhone.
  4. Jeg har tatt med meg bilen til jobb for første gang.
Fire ting på min to-do-liste:
  1. Male over og gjøre gutterommet klar til vårt nye familiemedlem.
  2. Selge bilene.
  3. Lage flere ikoner til iPhone.
  4. Kjøpe ny familiebil.

Fire “guilty pleasures” of mine:

  1. Jeg klarer ikke å se en ikke-tom godteriskål uten å gjøre noe med det.
  2. Bruke mye tid på iPhonen min.
  3. Sløve foran slavekassa.
  4. Sove lenge om morgenen når jeg har fri.
Fire rare og tilfeldige fakta om meg:
  1. Jeg reiste til Oslo og vant en Xbox med 7 spill til for mange herrens år siden.
  2. Jeg er fryktelig glad i tegneserier.
  3. Jeg har mer fremmedfrykt enn jeg tør innrømme.
  4. Jeg mener det finnes dårlig vær. Men så har jeg ikke særlig med klær.

Det er så forbannet typisk!

Ofte har jeg kjørt veien Kristiansand-Stavanger og tilbake. Kameraet har som oftest vært med. Hvorfor?

Veiene i vest er stygge og svingete. Men du, så vakre omgivelser. Jorder, dyr og flott sol. Men en ting har alltid vært et savn; nemlig en plass å stoppe bilen der det er flott å ta bilde.

Så skjer det rett utenfor Mandal denne gang. En lastebil er så nær meg at jeg kan se de døde insektene i den ene frontlykta. Jeg vil stoppe.

Men se, der til venstre! To rådyr leker seg på jordet. Og se! En stoppeplass rett til høyre! Jeg stopper. Finner frem kameraet. Setter på telelinsa. Sikter på dyrene. Ingenting.

Flatt batteri… Jeg leter febrilsk etter reserve, men ingen å finne. Jeg kan gå nært uten at de blir skremt. Tar opp iphonen og knipser et bilde i sorg.

De bare står der. Den minste leker seg og løper rundt. Så frustrert ble jeg at jeg måtte skrive om det øyeblikkelig.

Og ja; de står der fremdeles…



Dødelig distraksjon – å glemme en baby i bilen

Hva slags person glemmer en baby i bilen sin?

De rike, viser det seg. Og de fattige og middelklassen. Foreldre i alle aldre og etnisiteter gjør det. Mødre såvel som fedre. Det skjer med de kronisk mentalt fraværende og de fanatisk organiserte, med de som har høyere utdanning til de som så vidt kan skrive. I de siste 10 årene har det skjedd med en tannlege. En postskrankearbeider. En sosialarbeider. En politimann. En regnskapsfører. En soldat. En advokatassistent. En elektriker. En prest. En rabbinerstudent. En sykepleier. En konstrukjsonssarbeider. En rektorassistent. Det har skjedd med en psykisk rådgiver, en skoleprofessor og pizzakokk. Det har skjedd med en pedeatriker. Det har skjedd med en rakettforsker.

– The Washington Post

Denne posten er dedikert til en dypt rørende artikkel hos The Washington Post om en mann som glemte babyen sin i baksetet av bilen, med det resultat at babyen døde av hypotermi (vannmangel).

Jeg anbefaler deg å lese artikkelen. Den er velformulert og – etter min mening – meget rørende. Hvor rystet mannen var over å ha gjort en slik forferdelig handling helt uten å mene det.

Miles Harrison omfavner bamsen til hans avdøde sønn. Bildet av Rebecca Drobis.
Miles Harrison omfavner bamsen til hans avdøde sønn. Bildet av Rebecca Drobis.

Man tenker gjerne at dette aldri vil skje med seg selv. Men som du kan lese innledningsvis i denne posten så kan det skje med alle – selv den beste, hvem nå enn det er.

Problemet oppstod som et resultat av airbag i bilene. Babyer kunne ikke lenger sitte foran på passasjersiden grunnet faren med airbag. I dag blir man anbefalt å plassere babyer i baksetet; med andre ord ute av synsfeltet.

Faktisk så finnes det en løsning på dette problemet. Ifølge Bruce Schneier begynte noen å arbeide med løsningen i år 2000. En innretning med vektsensor og nøkkelalarmer basert på romfartsteknologi. Det var lett å bruke, relativt billig – og det virket.

Hvorfor er det ikke i markedet i dag? Det skjer da ikke med meg. Saken innledningsvis omhandler denne familiefaren og rettssaken rundt dette. Burde han bli ansett som en kriminell, eller omhandler det om et mer fundamentalt problem med oss mennesker generelt?

Med løsninger tilgjengelig og personer som lar vær å ta i bruk slike løsninger så kan man se på det som omsorgssvikt, hvilket er kriminelt.

Miles Harrison ble ikke dømt for denne hendelsen, men han måtte leve med smerten og skyldfølelsen. Han overveide selvmord i flere måneder etter hendelsen.

Kilder:

Takk til @martingruner og @civix som gjorde meg oppmerksom på saken.

http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2009/02/27/AR2009022701549.html?sid=ST2009030602446
http://www.schneier.com/blog/archives/2009/03/leaving_infants.html
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=559705
http://www.dagbladet.no/2009/06/26/nyheter/innenriks/barn/6906507/

Varoddbroa over tid

Etter jeg fant ut om Timelapse-muligheten med kameraet mitt, måtte jeg selvsagt prøve det ut litt.

Det første jeg ville prøve, var å montere kameraet bak i bilen og kjøre rundt litt i litt-lavere-enn-folk-kanskje-vil-akseptere-fart på veien. Men jeg fant fort ut at jeg måtte kjøre dritsent om det skulle bli noen effekt ut av det.

Programvaren tillot dessverre kun å ta bilde hvert 5. sekund. Ikke oftere. Når man kjører bil er 5 sekund en hel evighet. Så da valgte jeg det andre: å ta timelapse fra et sted ute langs veien. Målet ble Varoddbroa utenfor Kristiansand.

[flv:/media/movies/timelapsevaroddbroa.flv /media/movies/timelapsevaroddbroa.jpg 500 280]

Broa bak er fra 1956, og man ser at det er en hengebro. Dette er noe man ikke får med seg med det blotte øyet. Men med timelapse så ser man små endringer ganske tydelig.

Kamera Stativ VaroddbroaJeg monterte stativ på passasjersetet og åpnet vinduet. Laptopen i baksetet koblet opp mot kameraet. Tok bilde hvert 10. sekund. I mellomtiden leste jeg en fantastisk god krimbok, nemlig Snømannen.

Kunne ikke klage på utsikten mens jeg ventet.
Kunne ikke klage på utsikten mens jeg ventet.

Gleden tok imidlertid slutt før det begynte å bli mørkt, da laptopen gikk tom for strøm. Irriterende kort levetid. Men det var gøy å ha prøvd det. Batterieliminator er et must.

Rævpulere i trafikken

Min ordbruk pleier ikke å være av et slikt kaliber. Jeg tror mange av oss kan gjenkjenne et stigende sinne når man er i trafikken. God tid eller ei, andre trafikanter kan gjøre en dag kjipere.

Jeg vil ikke påstå at jeg er en engel i trafikken, men jeg er ei en drittsekk heller. Om man liker å gå bakveien så skal jeg ikke kritisere smak, men jeg bruker ordet i dets negative forstant i denne sammenheng.

Å kikke i speilet og se hvitøyet på personen i bilen bak, da er det for nærme. Jeg kjører i 80 km/t og ikke rekker å telle til ett sekund før bilen bak deg har passert målemerket; da er det for nærme.

Men hva om jeg må bråbremse? Bilen bak rekker ikke reagere, og kommer til å penetrere bilen min bakfra og påføre store skader. Kjedekollisjoner skjer nettopp fordi man ikke har god nok avstand til bilen foran seg.

[flv:/media/movies/fartsgrense.flv /media/movies/fartsgrense.jpg 500 265]

REGNR AA12345 til 2282

Vegvesenet har den muligheten. Send registreringsnummeret til 2282, og eieren samt litt andre opplysninger kommer frem. Og muligheten er stor for at eieren sitter i bilen.

Mercedes-Benz: Ola Nordmann, Veigata Oslo. Sist EU-godkj. 02.01.2010.

Da har jeg navn og adresse, så er det 1881 neste. Er man heldig, har man et treff med telefonnummer. Våger man da å ringe/sende melding til nummeret? Jeg har veldig lyst.

Hvis jeg må bråbremse, har jeg lite lyst å dø med årsak av rævpuling. Vennligst hold avstand, hilsen bilen foran deg.

Er det for frekt? Enda verre er det om lastebil kjører like nærme. Selv om de reagerer på 0.0 sekund, tar det et helt sekund fra de trykker ned bremsen til bremsen trår i effekt. På den tiden har bilen min kommet til full stans, og blir rævkjørt av en 10-tonns maskin i 80 km/t. Knust til potetmos.

Noen risikofylte sjanser gjøres i trafikken hele tiden. Men enkelte sjanser er rett og slett livsfarlige. Hvis en elg hopper frem i veikanten, skal jeg velge å mose elgen og risikere å få den gjennom vinduet og drepe meg på den måten, eller skal jeg bremse og få en bil inn bak og risikere at passasjerene bak meg evt. også meg selv å bli drept på den måten?

Jeg kan velge å bremse ned ytterligere eller øke fart. Eller nå, sende melding. Men da trenger jeg hjelp av en medpassasjer. Jeg har så lyst.

* video fra Vegvesenets sikkerhetskampanje.

Hold avstand! 1001 – 1002 – 1003.

Omtale: Fast & Furious (Film)

Fast & Furious Poster
Fast & Furious Poster

A real driver knows exactly what’s in his car.

– Dominic

(Først og fremst: beklager at denne kommer først nå, da jeg så den for nesten to uker siden.)

Action på biltopper

Dette er den fjerde i serien. Hvor den forrige (Tokyo Drift) foregikk i en helt annen del av verden og med helt andre skuespillere, tar denne tak i Paul Walker og Vin Diesel fra den første filmen, og sender serien tilbake til røttene.

Vi kjenner formelen. Barske mannfolk og flotte former på biler. Ja da, det er nok av flotte feminine former også, så der blir ingen kar skuffet. Barske mannfolk er ikke venner siden den første filmen, men døden til en flott feminin form (dama til den skalla barskingen) fører til at barskinene slår seg sammen.

Litt banalt fortalt, men det er ingen overraskelser underveis. Politiet gjør uaktsomme handlinger som sender barskinene i faresonen. Bilene må kjøres gjennom helt umulige områder – men dette er jo film – og eksplosjoner skjer flere ganger.

Tøffe scener? Det er det nok av her. Fart og spenning er en nøkkelfaktor for denne typen film. Selv om mange av scenene er dataanimerte, blir man overveldet av scenene som ikke er det.

Tøffingene venter på narkosjefen. Det tar de ikke så tungt.
Tøffingene venter på narkosjefen. Det tar de ikke så tungt.

Jeg tror jeg kan si det så enkelt som dette: hvis du likte noen av de forrige filmene, blir du nok ikke skuffet av denne. Den er også veldig lærerik.

[terningkast:14]

Man lærer at en rullende bensintank eksploderer hvor hver 90. grad rotasjon, både på vei opp og ned. Man lærer at Mexico har hemmelige gruver med plass til bileri full fart under grensen til U.S.A. Man lærer at i F.B.I. har de ansatte lov å slå til hverandre. Man lærer at G.P.S.-en ikke alltid har rett – men dette visste vi jo!

Trafikken på vestlandet

Blant norske veier – spesielt Europaveier – er nok E39 den jeg ser på som aller dårligst. Den er ille nok i noen stykker fra Kristiansand til Stavanger, men derfra og til Trondheim er det absolutt ikke å skryte av.

Med dårlige veier kommer dårlige sjåfører. De kan føle seg virkelig trygge på veien, og kjenne den godt, men dette gir store trafikkfarer for alle andre.

veibilde_1

[twitter:takras: Syke forbikjoringer på e39. Ikke bilen foran dog. http://twitpic.com/2rsuo]

I slike svinger så skjer det altså forbikjøringer. Rett før dette bildet var det en bil som gikk forbi en større lastebil, og oversikten var lik null. Galskap på boks.

veibilde_2

[twitter:takras: Plutselig trollsk stemning http://bit.ly/12RkWo http://twitpic.com/2rug8]

Sjåføren foran meg tok det veldig med ro resten av turen, og lå foran meg nesten helt frem. Godt var det, da sikten ble forferdelig. Underveis oppdaget jeg noe rart, et langt bremsespor; veldig langt.

Det jeg prøver å si i videoen er: her er det nok en som har blitt blinket på masse av bilene bak, men ikke tatt hintet. Han har nok kjørt til siden og sluppet drittsekkene fordi. Og så kjørte han videre.

Han har stoppet mellom 8-12 ganger. Jeg mistet tellingen. Til slutt forsvant sporene opp mot en Statoil, satser på at han kjørte inn der.