Så mye å gjøre – så liten tid

Pakking. Hus. Lån. Forsikring. Underskrifter. Overføring. Venting. Tilhenger. Kjøring. Flytting. Handling.

Små stikkord om hva jeg har holdt på med i det siste. Pakking av alle tingene mine inn i tilhengeren er det siste jeg har rukket. Bloggen blir dessverre nedprioritert.

Så, litt blandet fra meg her og nu:

Hvis du lurer på hvor stort skadeomfang en atombombe vil ha for byen/stedet du bor i, kan du sjekke dette med Ground Zero-verktøyet.

Og noen nylige perler fra What The Duck:

Slik skal jeg ikke bli.
Slik skal jeg ikke bli.

Forfengelig? Jeg? Jeg har Twitter, Facebook, Flickr og Linkedin (som jeg ikke bruker)
Forfengelig? Jeg? Jeg har Twitter, Facebook, Flickr og Linkedin (som jeg ikke bruker)

Det er i hvertfall slik alle som blir tatt bilde av føler det. Ikke nødvendigvis fotografen.
Det er i hvertfall slik alle som blir tatt bilde av føler det. Ikke nødvendigvis fotografen.

Dette er så altfor sant. Jeg har med andre ord tatt veldig få bilder i det siste.
Dette er så altfor sant. Jeg har med andre ord tatt veldig få bilder i det siste.

God humor er å presentasjon. Timingen her er kjempeflott!
God humor er å presentasjon. Timingen her er kjempeflott!

Og hvorfor er det så vanskelig å komme i kontakt med banken sin? Jeg trodde de levde av kundene sine? Jeg venter på en overføring av penger som ble gjort i går kveld. Grunnet feil hos den banken har det blitt forsinkelser med overføringen. Jeg må ha pengene over til husmegleren til i morgen, men jeg har ikke fått pengene selv, engang. Skuldrene er oppetter ørene mine nå.

Den personlige banken

Den store skumle UPERSONLIGE banken
Den store skumle UPERSONLIGE banken

Forretninger har skjønt at personlighet det er en fin greie. De fronter seg som bedriften med personlighet, kontra alle andre kjipe bedrifter.

Men dette er jo en bølge alle hiver seg på. Hva vil det si å ha personlighet? Det fant jeg ut av i dag.

Jeg har sjekket lån her og der. Fikk napp i en bank, og jeg skulle ha en samtale. I Stavanger. Den gikk ganske lett, og kundebehandler var meget grei. De trengte bare noe papirgreier/dokumentasjon, så gikk det sikkert helt i orden.

Det føltes nesten ikke som en bank, mer som en som ville hjelpe meg. Det likte jeg. For å foreta kredittsjekk måtte jeg bare lage konto, og da trengte jeg pass. Det hadde jeg ikke med meg.

Da gjenstod det bare å opprette konto i Kristiansand. Klar med pass. Jeg dro til byen i 11-tida.  Ingen kunder i banken. To skranker. Hun ene i telefonen. Er du ledig, spør jeg damen i kassen. Jada, bare kom var svaret.

Dette går kjapt, bare å vise pass og skrive under, så er det tilbake til jobb. Åja, jeg skal se om noen kan hjelpe deg, og løfter av røret på telefonen. Hun spør en mann som er opptatt i et møte. Så det gikk ikke. Men så kom det merkeligste svaret:

Jeg skulle gjerne hjulpet deg, og det tar bare et par minutt, men jeg har ikke lyst å slutte av med det jeg har foran meg nå. Har ikke lyst? Kan du komme tilbake etter 13?

Jeg er litt oppgitt, det tar jo 10-15 minutt hver vei å komme til banken, og det er i jobbtida. Jobbe sent, ja. Men, hun vil ikke hjelpe. Jeg kan enten komme tilbake senere, eller en annen dag.

Kommer tilbake senere, rundt 14. Der møter jeg en staut kar som rekker fram labben for å hilse. *KNUS!* Au, det var håndtrykket sitt, det. Nesten så jeg fikk en tåre i øyekroken. Jeg er faktisk litt øm i lillefingeren fortsatt.

Vel fremme i kontoret så går vi gjennom papirene… dvs. passet mitt. Kjapt gjort. Han viser meg informasjonen på skjermen, og jeg ser navnet hans. Husker ikke nøyaktig, men etternavn er noe som Marselius Barselius. Jeg måtte prøve å ikke le. Ikke lett. Men det gikk.

Så, hva er personlighet?

De ansatte har fritt spillerom.
De er lett å snakke med.
Alle kundebehandlerne (og han mishandleren) er forskjellige.

Jeg vet ikke hva jeg vil foretrekke. Umulig-å-si-kundebehandlere, eller kjipe steg-for-steg-behandlere? Én ting er sikkert. De var lette å snakke med, alle sammen.

Ekte blåmandag

Det var i det minste flott soloppgang, om ikke beinkaldt
Det var i det minste flott soloppgang, om ikke beinkaldt

Mandager har rykte på seg for å være en skikkelig drittdag hvor hyppigheten av Murphys lov-tilfeller øker hyppig. For min del merker jeg ikke store forskjeller annet enn at jeg er litt trøtt etter en helg uten normal døgnrytme.

Men i dag var et unntak. Jeg hadde flere ærend innom byen i dag, blant annet lege, bank og fysiobehandling. Jeg har byttet fastlege nå som min forrige tok siste farvel, og byttet like greit til et kontor som var nærmere. Litt usikker på om jeg hadde havnet på rett plass, og tida strakk seg ut. Etter et kvarter så henvendte jeg meg til resepsjonen; og riktig nok, jeg sto på lista. Det var bare en smule forsinkelser. Legebesøket tok meg en time, og selve konsultasjonen 5 minutt.

Så skulle jeg til banken. Tenkte jeg kunne prøve det nye parkeringshuset under Sandens senter, det skal jo være så moderne og flott. Først et par-tre runder ned gjennom spiralen av en vei, og finne en plass etter å ha blitt kvitt svimmelheten. Null problem, her var det rikelig med plass. Da var det bare å trekke kortet.

Kortautomat ute av drift. Ved betaling m/kort vennligst bruk den andre automaten i denne etasjen.
Kortautomat ute av drift. Ved betaling m/kort vennligst bruk den andre automaten i denne etasjen.

Jaja, sånt kan jo skje. I tillegg var det to til automater lenger nede, men jeg aner ikke hvor langt lenger ned i spiralen jeg vil kjøre, så jeg gikk til den andre automaten.

Displayet vekslet mellom "Ta kortet" og "Ute av drift"
Displayet vekslet mellom "Ta kortet" og "Ute av drift"

Argh! Vekslepengerevolusjonen har visst slått til i dag, og jeg har skarve 3 kronestykker i lommeboka. Da får jeg finne meg en annen plass, og finne meg i en ny snurrebassrunde ut av denne parkeringsplassen.

Banken! Den første banken jeg var hos sa bare nei til lån før jeg hadde satt meg ned i stolen. Vel, nesten, jeg satt vel i 10 sekund. Seriøst. Da prøver man en annen bank. Her fikk jeg snakket med ei dame som kort noterte ned hva kriteriene var, og skulle komme tilbake til meg.

Nesten hjemme så ringer hun, og jeg må snu. Lån innvilget. Bare kom innom og henvend deg i resepsjonen. Stress å finne parkering denne gangen, og det er nok av biler som stresser like mye eller kanskje mer enn meg. Endelig kommer jeg til banken.

Her er kølappsystemet i ustand, og folk stiller seg på rekke. Når det først har kommet noen bak meg så fikser de maskinen, og lapper blir trukket. Jeg og tre andre foran føler oss snytt, og står på vårt for å holde vår plass i køen. Endelig min tur! Løper bort til ledig konsulent, så trykker hun på knappen sin. 491 står det.

Beklager, du må vente til jeg er ferdig med denne kunden, hun er i systemet mitt nå. I mellomtiden kaprer jeg en annen konsulent, og hun har denne hyggelige nyheten: Beklager, du må snakke med våre andre konsulenter. Trekk en ny kølapp for andre henvendelser. Ja ok!

Ny lapp, ny kø, ny konsulent. Min tur! Endelig litt hjelp å få. Hun mente nok resepsjonen i 2. etasje… Ett papirkutt senere så var gjeldsbrevet i boks.

I kveld skal jeg til Sørlandssenteret og vinne 30.000 kr. Det har jeg bestemt meg for at jeg fortjener etter en sånn skitdag, og håper de som trekker er enige. Jeg var til fysiobehandling i morges, men det var jeg i det minste forberedt på at kom til å bli smertefullt. C’est La Vie!