Gåsehud og tårekanaler

Jeg er en følsom type. Bryr meg om andre. Er for rettferdighet. Men jeg gråter nær sagt aldri. Ikke blir aldri oppriktig lei meg heller, til tross for å se elendigheter i nyhetene. Jo, jeg syns det er fælt, men det påvirker meg ikke.

Kanskje jeg er helt følelsesløs i det ytre? Heldigvis finnes det unntak. Men begge unntakene er basert på fiksjon.

Da jeg kjørte til Stavanger sist, hørte jeg på et album jeg kjenner godt til. Jeg nynnet og plystret med stort sett alle sangene. Og så kom det siste sporet.

Et stort smil kom da jeg hørte hvilken melodi det var. Jeg fikk gåsehud over hele kroppen – flere ganger. Minnene strømmet på, det var helt fantastisk. Gåsehud igjen! Og så skjedde det; jeg kjente øynene bli fuktige.

Det var tydelig at denne melodien gjorde inntrykk på meg. Ikke melodien i seg selv, men alle minnene rundt den.

Hør selv: [audio:rorende.mp3]

Hvis du ikke har hørt den før, så skjønner du nok ikke hvorfor jeg reagerte slik jeg gjorde. Beklager.

Det er én ting til jeg kommer i hu hvor jeg har grått i nyere tid. Filmen Danser med Ulver. Den rører meg hver gang. Jeg kjenner et skikkelig sinne ovenfor soldatene som skyter etter en ulv, og glede da soldatene får sin fortjente straff.

Deretter begynner tårene å bygge på seg rundt alt det triste som skjer. Alt er bare feil med verden. Har du ikke sett den? Se den!

Joda, jeg har følelser. Jeg gråter ikke, men tårekanalene mine eksisterer. Jeg er og en mann, så kanskje det er slik det skal være?

Sånn på tampen

Steike, jeg har ganske blå øyne i det riktige lyset,
Steike, jeg har ganske lyseblå øyne i det riktige lyset.

Håpet er lysegrønt.

Alexander Kielland

Doh! Jeg har ikke vært i mitt ess denne uka, stort sett har det gått på knasking av smertestillende grunnet fantomsmerter fra tanntrekkinga (bare for de uten tannlegeskrekk), og formen har vært svært laber.

Huh, ser ut som det høyre (mitt venstre) øyet har et skjær av utbrenthet i seg, en brun flekk fra en filmrull.  Jeg fikk oppdrag om å avbilde mine øynes iris, slik at de kunne sjekkes for noe øyelegen min ikke kunne finne. Jeg føyer mer deretter.

Se opp for takras.
Se opp for takras. Sånn ordentlig.

Vinteren har endelig kommet til Sørlandet. Den viste sitt ansikt såvidt i slutten av 2008, men ble ikke lenge. Snøen av denne mengden hadde vært krise for London. Nå klør det virkelig i beina etter å komme seg på fjellet. Hvis du har planer om en alpint-tur, så gjerne inviter meg.

Det betyr selvsagt skraping av is fra bilvinduer hver morgen og etter jobb, men det er det nesten bare sjarm over dersom man er forberedt. Er man ikke beredt, ender man opp med stivfrosne fingre og nedsnødd bil.

Jobben i dag gikk stort sett radig unna, og ikke minst når kolleger blir introdusert til qik.com på iPhonen. Det første som må gjøres, er å overvåke parkeringsplassen med en stasjonær telefon. Og når det var kjedelig, så måtte veien til brusautomaten dokumenteres. Dette sørget Øyvind for.

I kveld venter jeg besøk fra Stavanger, og vi skal ta turen videre til Danmark i morgen tidlig; en heldagstur. Det er en koselig gjeng, så ser fram til det. Jeg hadde ikke mye fornuftig å si, men jeg har ikke overskuddet til å gjøre noe research for tida. Hjelper nok når tannsmertene går over.