7-Toppsturen, Strand/Ryfylke, den lokale styrkeprøven

God og varm på vei opp mot Heiahorn
God og varm på vei opp mot Heiahorn
Over trelinja nå
Over trelinja nå

Det var dags for den årlige rundturen i Strands fjelltrakter nær Liavatnet. På én dag skal vi gå opp til toppen av 7 fjell, alle med en høyde over havet på over 700m. Anne-Marije og jeg hadde sett oss ut denne turen helt siden i fjor, og tenkte at vi fint kunne være med i år. Det var spennende, samtidig som litt skummelt, å begi seg ut på en slik tur. Spesielt skummelt, for vi fant ingen informasjon om turen og hvordan den gikk, annet enn fjelltoppenes navn. Vi har gått noen turer i fjellet i det siste, så vi tenkte vi var i god nok form til denne turen.

Dette er Heiahorn og Småsilhorn, de første to toppene på turen.
Dette er Heiahorn og Småsilhorn, de første to toppene på turen.
Første topp: Heiahorn
Første topp: Heiahorn
Liavatnet
Liavatnet

Vi møtte opp kl 9:00, og det var allerede ganske fullt med biler. Folk hadde startet turen, og t-skjortene ble delt ut, så de som var forhåndspåmeldte fikk t-skjortene i den størrelsen de ønsket. Jeg hørte det var rundt 165 deltakere i år – et godt tall. Vi begynte den sedvanlige turen mot Heiahorn. Det var tyngre enn vi husket, spesielt den siste etappen. Mange gikk forbi oss, men vi beholdt vårt eget tempo. Det var nå vi skjønte at vi kanskje ikke var i den formen vi burde være, for de fleste var veltrente og hadde godt tempo. Men endelig oppe, 773moh., fikk vi en fantastisk utsikt over dalen. Vi hadde begge gått både Heiahorn og Småsilhorn fra før, så vi visste ca. tidsforbruk og hvordan løypen var. Denne gangen, 1t og 20 min.

Topp nummer to har litt mindre varde, men kjekk utsikt
Topp nummer to har litt mindre varde, men kjekk utsikt
På veien opp, kan du se denne steinen. Vi turte ikke gå ned til den.
På veien opp, kan du se denne steinen. Vi turte ikke gå ned til den.

Neste stopp er altså Småsilhorn. Det er nabofjellet til Heiahorn, men vi må et lite stykke ned først og så opp igjen. Stykket opp er ikke uten problemer, spesielt om du er litt redd for høyder. Du må nemlig klatre opp en steinrøys, og det er en del løse steiner samt et større fall om du skulle være uheldig. Når du endelig nærmer deg toppen, må du klatre opp en liten sprekk som også kan gi de med høydeskrekk noe ekstra å tenke på. Småsilhorn er 737moh., og tilbyr mye av den samme utsikten som Heiahorn. Vi brukte 40 min fra Heiahorn og til toppen.

Nevnte jeg at det var god utsikt?
Nevnte jeg at det var god utsikt?
Her klipper jeg av for fjelltopp nummer 3: Botnefjellet
Her klipper jeg av for fjelltopp nummer 3: Botnefjellet
Overalt hvor man så, så kunne man se turister
Overalt hvor man så, så kunne man se turister

Det tredje stoppet er Krossfjellet. Dette ante vi ingen ting om, og vi fulgte løypen så godt det var mulig. God merking fra Turistforeningen gjorde det enkelt å finne frem. Men det var langt, og vi hadde ingen formening om hvor tungt det skulle være. Men etter hvert kom vi til et veiskille, og her satt det mange turister og nøt nisten sin. Det var også mange sekker som var satt på bakken mens eierne var ute på tur. Vi kunne velge Krossfjellet eller Botnafjellet fra krysset. Krossfjellet er 716moh., og vi merket godt hvor tungt det var å komme hit fra Småsilhorn. Utsikten var veldig god, men vi tok ikke tiden til å nyte den. Vi ville tilbake til rasteplassen. Vi var litt motløse nå, spesielt når vi bare hadde 3 av 7 topper så langt, og begge var veldig slitne, etter drøye 4 timer i mye fjellandskap.

Husk lappen til Botnafjell!
Husk lappen til Botnafjell!
Rasteplassen mellom Botnafjell og Krossfjellet
Rasteplassen mellom Botnafjell og Krossfjellet

Vi så at Botnafjellet var like ved, og det ville legge oss over til 4 av 7 topper, så vi hadde motivasjonen klar. Men da vi så videre og skuet folk på toppen av Naganibba og Revafjellet langt, langt borte og ikke minst høyt oppe, så sank motivasjonen drastisk. Her bør man virkelig være i form. Men Botnafjellet var relativt enkelt å dra opp til, med en ny utsikt på 708moh. Vi brukte 37 minutt fra Krossfjellet. Denne gangen gikk vi ikke tilbake til krysset, men tok en «snarvei». Snarveien var ikke lett å gå, med mye buskas og klatring gjennom trær og annet, så det kompenserte nok for den vanlige veien.

Ordentlig stolte av å komme opp hit!
Ordentlig stolte av å komme opp hit!
Veien opp til Naganibba er bratt
Veien opp til Naganibba er bratt

Rasteplassen i bunnen av Naganibba var fylt med folk. Her kunne man få kaffe, kjeks, sjokolade, vann og saft. Flott opplegg av Turistforeningen og god service man egentlig ikke hadde savnet. Så kudos til dem for å føle oss velkomne. Her er det vanlig å legge fra seg sekken og så klatre opp til topps. Så det gjorde vi. Veien opp hit er meget bratt, og på mange steder må du virkelig bruke både armer og ben for å komme deg opp. Det er et tungt parti, og du kan tydelig se hvor bratt det er før du kommer bort til fjellet. Men toppen hadde en fortreffelig utsikt, med 360 grader med deilig natur. 748moh. er fjellet. Og så er det samme vei ned igjen. Fra Botnafjellet og til toppen av Naganibba var det 1 time.

Panoramautsikt fra Naganibba
Panoramautsikt fra Naganibba
Slåtteknutane
Slåtteknutane
Veien ned fra Naganibba
Veien ned fra Naganibba

Begge hadde virkelig ønske for å komme seg hjem nå. Vi var nesten helt sist, og alle de aktive folkene var sikkert hjemme allerede. Noen bruker 4 timer på turen, mens vi brukte nesten 8, så det er en betydelig forskjell på folk. Veien hjem ble kalt for «sjarmørruten», hvor de siste fjelltoppene ikke var tunge, men bare små avstikkere på veien hjem. Vi var ikke helt enige, og hver gang det var oppoverbakke så måtte vi ta mange pust i bakken. Slåtteknutane var et godt stykke unna Naganibba, med sine 731moh., men det var ganske greit å gå hit. Drøye 50 minutter fra Naganibbatoppen.

Skogsturen hjem var meget kupert
Skogsturen hjem var meget kupert
Flott lyd fra elva som strømmer ned langs stien
Flott lyd fra elva som strømmer ned langs stien

Nå er det bare én fjelltopp igjen, og det er Revafjellet. 714moh. er det siste fjellet, men for å komme hit måtte vi først lengre ned i en dal, gå over hele området og så mot et større fjell. Enda mer klatring. Det var en skikkelig deilig følelse å krysse av den siste fjelltoppen, spesielt med viten om at vi nå kunne dra hjem. Men vi brukte bare 30 minutt fra Slåtteknutane. Veien videre tar oss ned Revafjellet og sidelangs det, og etter hvert mye nedover. Det var fryktelig mye nedover i Lågaliåne og enda mer steinrøys. Ved noen anledninger må vi virkelig klatre ned noen fjellskrenter. Etter hvert så flater det ut og vi er ute av den tette skogen med mye steinrøys. Herfra er det ganske beint. Men plutselig er vi ved leirplassen på Foreneset, og vi er nesten hjemme.

Skikkelig velfortjente skjorter!
Skikkelig velfortjente skjorter!

Det var skikkelig godt å komme seg ned til parkeringsplassen., med 1t og 15min fra Revafjellet. Det var faktisk ennå noen biler igjen der, så det var nok ennå noen bak oss. Dette er virkelig en styrkeprøve, spesielt om man ikke er vant med å trene flere ganger til uken. Nå skal det sies at både Anne-Marije og jeg begge sliter med hver våre problemer, begge av kronisk art som påvirker det fysiologiske betraktelig. Dette gjør det til en enda større seier for oss.

Men takk til Turistforeningen for en flott tur. Utsiktene er fantastiske, og været denne gangen var fortreffelig. Mot slutten var det en del skyer, men temperaturen var god og holdt oss fra å bli altfor varme. Jeg drakk nok 3 liter med vann på turen, og en Camelbak har vært en god investering for oss begge. Den største vinneren av dagens økt var nok Imsdal. Det var veldig, veldig mange som hadde en slik flaske med seg.

Last ned GPX-fil for GPS.

Styrkeprøven / 7-Toppturen Strand / Ryfylke


EveryTrail – Find hiking trails in California and beyond

Turforslag: Hesten

Hvis du ønsker en skikkelig god utsikt over fjorden og Strand, så er Hesten et godt utgangspunkt. Det er en lettere tur med noe klatring på slutten.

Panorama fra Heste
Veldig god utsikt
Det er samme utgangspunkt som turen til Hatten. Fra Jørpeland tar du Riksvei 13 mot Oanes. Når du er forbi Botnevatnet og kommer til en rett strekning, vil du kunne se en parkeringsplass på høyre side. Herfra er det tydelig skiltet mot Hatten. Du kan gå gjennom porten eller over trappen ved siden av. Følg traktorveien et lite stykke opp, og du vil kunne se rødmerkede stolper på høyre side. Du møter gjerne noen sauer her også. Fra stolpene er det litt dårlig merket, så ha en utkikk etter røde prikker på venstre side. Du vil gjerne kunne se et skilt lenger oppe som peker mot Hesten. Når du finner det, følger du veien videre og det er lett å følge stien herfra.
Du vil trenge godt skotøy, for deler av turen tar deg gjennom en myr, og det er mange fuktige partier på veien som du må over. Når du nærmer deg starten av fjellet vil du få en del klatring. Turvante barn kan godt være med på denne turen.
På vei ned
Grønt og frodig tur.
Etter klatringen så er det beint igjen, og du vil komme til toppen om få minutter. Her er det veldig god utsikt i alle retninger, og du kan skimte veldig mange av Ryfylkes fjelltopper som er verd å besøke.
Turen er ca 5.3 km lang og vi brukte 1t og 45m på turen. En kjekk tur for hele familien, men som sagt ha godt fottøy og vær klar for litt klatring på slutten.
Bildemuligheter
Her står jeg og tar enda flere bilder

 

 

 

 

 

Ti på Tur: Refså

Refså (eller Refsvatnet rundt) tar oss nok en gang til Preikestolen Basecamp. Det kan lønne seg med sesongpass her for å ta alle disse turene i årets «Ti På Tur». I stedet for å følge turen mot Preikestolen, går du heller ned mot Preikestolhytta og følger grusveien som er forbi. Det er skiltet mot bl. a Rindatrollet, men bare følg skilt Refsvatnet. Du kommer straks til et nytt skilt som viser begge veier går til Refsvatnet rundt. Velg om du vil gå østsiden eller vestsiden. Vi gikk østsiden først, og det virker som en mye enklere (og koseligere) tur, om du bare skal frem og tilbake. Klart for 10. og siste bokstav i jakten!

RevsåDet er en enkel tur for hele familien. Et stykke, i hvertfall, helt til vi kommer til halvveis. Der er det et nytt skilt som peker tilbake til Preikestolhytta i begge retninger. Men bak skiltet går altså stien mot Refså – dalen som går ned helt til fjorden. Herfra går det bare nedover. Ganske bratt også på enkelte partier. Husk at du også må opp igjen denne bakken, så vær forberedt på det. Det er en ganske slitsom klatring.

Foruten klatredelen er denne turen meget godt egnet for hele familien. Den tar noen timer å fullføre, men er enkel å gå. Vi brukte i underkant av 3.5 timer på turen, uten pauser medberegnet.

Revså

 

Men det var godt å bli ferdig med «Ti På tur». Dessverre ikke veldig mye entusiasme fra personen i skranken da vi leverte papirene, men det får gå. Ikke alle er like interessert i turer. Refsvatnet rundt kan vi gjerne gå igjen. Men regner med det blir en tur/retur på østsiden av vannet.

For de av dere som liker Geocaching, så virket det som om det var en haug med cacher å finne her. Så god jakt! 🙂

Revså

Revså

Revså

Revså

Revså

 

Ti på Tur: Piggjafjell

Piggjafjell
Parkering ved Kraftstasjonen

Piggjafjell tilbyr en kjekk utsikt over Jørpeland og et lite ferskvann hvor det er fristende å slå seg ned og ta en hvil. For å komme hit kan du kjøre til kraftstasjonen på Jørpeland. Følg skilt mot Dalavegen fra Jørpeland. Når du er forbi Brauta kommer det etter hvert en vei til høyre som går ned. Følg denne og kraftstasjonen er ca 100m inne. Her kan du parkere bilen.

Gå over broen og følg stien. Du kan velge høyre eller venstre. Venstre er kjappest men høyre er enklere. Du går grusveien et godt stykke, og etter hver er det skiltet mot Piggjafjell på høyre side, rett før du kommer til sementbroa på Selemork. Herfra følger du bare røde prikker og evt. skilting. Ved første skilt og stiskille kan du velge å gå rundturen eller direkte opp. Venstre tar deg direkte, men det er meget bratt klatring, og mye av det.

Piggjafjell
God utsikt mot Jørpeland
Piggjafjell
Flotte vårfarger

Ti på Tur: Grimåsen

Grimåsen

Grimåsen befinner seg på Holtaheia-området. For å komme hit kjører du fra Tau mot Bjørheimsbygd, så blir det etter hvert skiltet mot Holta inn til venstre. Kjør helt opp til gården og følg veien videre, den svinger inn mot høyre når du er nær toppen, men det er også skiltet videre til Holtaheia. Så er det ingen skilting og veien stopper ved et hus. Men før huset kommer du til en port på venstre side. Denne åpner du og kjører videre. Husk å lukke den etterpå, da det er sauer på andre siden som helt sikkert ikke skal ut. Herfra er det grusvei opp til parkeringsplass på Holtaheia.

Grimåsen

Fra parkeringen finnes det flere turmuligheter. Det står skiltet mot Grimåsen ved grusveien videre. Men vær obs på at dette gjelder grusveien til venstre for denne igjen, en som går ned mot bekken. Du kommer straks til en trebro som tar deg over bekken, og på andre siden tar du mot høyre. Du følger en sti som følger vannene til høyre side bortover.

Så er det bare å følge merket sti videre. Du krysser en liten bekk hvor det kan se ut som et kryss. Hold til venstre og opp bakken her. På toppen vil du se nok et skilt mot Grimåsen, og herfra begynner klatringen. Men et par klatringer senere så er du på toppen. Vi brukte halvannen time opp, men du kan godt trekke bort 30 minutt om du går uten små barn.

Herfra er det god utsikt, men det blåste masse da vi var der oppe. En liten lun plass senere var det god anledning for å steke pannekaker og nyte sola. Kristian var godt fornøyd med ferskstekte pannekaker i alle fall, og en saftig appelsin etterpå, mens vi voksne nøt kaffen.

Grimåsen

Grimåsen

Grimåsen

 

Ti på Tur: Ørnabu

Ørnabu
Ørnabu
Ørnabu
Stopp!

Dette er en tur som ender opp i en dal og ikke på en topp. Utsikt er det lite av på veien, men det er fine naturinntrykk å ta inn. Første ferd tar oss fra Preikestolen Basecamps parkeringsplass. Derfra følger vi bare stien mot Preikestolen, opp den første stigningen og opp den neste. Vi skal mot Moslivarden, men ikke fra det første skiltet som er ved den første stigningen. Rett før vi kommer til myrene med planker, har de skiltet videre til Ørnabu og Moslivarden. Og noen meter lenger inn møter vi et skilt som forteller oss at vi ikke lenger er på vei til Preikestolen.

Ørnabu
Skilt til Slottsfjell

Herfra er det enda mer klatring. Det går over en lengre strekning, så det er ikke bratt. Bare litt langt. Når vi kommer til skiltet mot Slottsfjellet så er den meste av klatringen overstått. Nå skal vi bare vandre, og det er et godt stykke igjen. Vi skal forbi 3 større vann, alternerende på hver sin side. Stien er godt merket, men vær varsom, for det var et punkt vi gikk feil, for stien var tydelig men merkingen gikk en annen vei. Vi brukte ca. 1.5 time, men sløste over 30 min på feilen vår.

Ørnabu
Stolt jente som kom seg ned fjellet

Turen krever litt klatring etter hvert. På et punkt har de satt opp en stige med ganske store trinn, og det kan virke litt skummelt å klatre opp (og ikke minst ned igjen) denne stigen. Men den er stødig og trygg. På andre siden må vi klatre ned uten stige, men dette er de verste punktene, ellers er det stort sett bare vandring igjen.

Når du nærmer deg målet så ser du hytta lenger fremme. Du går ved siden av en skikkelig klippe på høyre side, og ender opp i en liten dal. Her er det tydelig at det er en leirplass for unge, med skilt som viser hvor telt skal stå og en egen båtplass. Det var trist vær, og turen i seg selv var ikke veldig inspirerende.

Bokstaven var også notert og vi tok en matpause, samt deilig appelsin og kaffe.


Ti På Tur: Litle Tibergfjell

Litle Tibergfjell

Da vi kjørte til Liarvatnet så så vi hvor utgangspunktet til Litle Tibergfjell lå. Bare noen hundre meter før parkeringsplassen var det skiltet oppover. Men vi ante ikke at turen skulle være 514km lang! Junior var med på denne turen, og han skulle finne «sin» bokstav.

Ingen dum utsikt
Anne-Marije låneprøver jakken

Begynnelsen er en enkel og grei traktorvei opp til et stenbrudd. Herfra går det over til lyng og gress i fjellet og vi beveger oss bort fra sivilisasjonen og inn i villmarken. Men en åpen en sådan. Når vi kommer til første topp, skal vi over til neste fjell. Her møter vi på en steinrøys, som junior virkelig likte å klatre i.

På et punkt må vi dra oss opp etter et tau, eller i det minste en stropp som var festet til et tre. Da vi endelig kom opp så var det ganske flatt og greit, og vi kunne se neste fjelltopp vi skulle opp til. Dalen som skilte oss var liten og lett overkommelig.

Litle Tibergfjell

Utsikten var ikke å klage på og været var fortreffelig.Ipoden var stolt over å ha funnet bokstaven sin, selv om det ikke var hans bokstav. På hjemturen var det virkelig fart på ham, spesielt ned klatrepartiet.

Litle Tibergfjell er en kjekk liten tur som tok oss noen timer tilsammen.

 

 

Ti på Tur: Liarvatnet

Liarvatnet

Været holder seg støtt og godt, og humøret likedan. Det oppmuntrer skikkelig til en god tur. Mine foreldre var fremdeles på besøk, men sa ikke nei takk til en fin tur i skog og mark. Liarvatnet stod på menyen, med start fra parkeringplassen. Du kan alternativt bevege deg opp langs Tibergfjellet og gå vestsiden først, men siden vi hadde litt mindre tid og anledning, tenkte vi bare å ta en tur/retur langs østsiden. Men da vi gikk bort fra lysløypa ble det litt for mye for noen, og mine foreldre bestemte seg for å dra tilbake til parkeringplassen og sendte meg og Anne-Marije videre for å finne boksaven. Kristian ønsket å bli med dem tilbake, spesielt siden det var de som hadde alt snopet og appelsinene.

Liarvatnet

Liarvatnet

Turen videre var veldig enkel. Litt i skog, noe gjennom myr og gjørme, mens andre partier var på stein. Det var ikke tungt, men det tok sin tid likevel. Da vi nærmet oss enden, så begynte vi å se etter bokstaven. Den så ut til å skulle være der elva munnet inn i sjøen. Men det var den altså ikke. Vi traff på en familie som satt der bokstaven stod (ifølge kartet), men de sa at den var langt oppe i fjellet. Det var skuffende. Men vi gikk videre og kom over en interessant hengebro som virket litt skummel. Men den var god og trygg å gå på. Veien videre var bare oppover. Vi hadde dårlig tid, så dette var ikke så greit. Anne-Marije sendte meg videre avgårde mens hun slo av en hyggelig prat med hytteeier og hundeeier lenger nede i mellomtiden.

Da vi kom tilbake til parkeringen var de klare for å reise hjem. Jeg gjorde «Ti på tur»-gruppa oppmerksom på at bokstavplasseringen var veldig misvisende på kartet, og dagen etterpå hadde de allerede tatt seg bryet å flytte den lenger ned. Veldig godt for de som ønsker å ta snarturen frem og tilbake i stedet for rundturen. 5. bokstav i boks! Allerede halvveis 🙂

 

Ti på Tur: Kustitjørna og Ådnanesnuten

Starten av Kustitjørna, og omtrent det eneste bildet vi rakk å ta på turen.
Starten av Kustitjørna, og omtrent det eneste bildet vi rakk å ta på turen.

Påsken var veldig fin i år, og med mange turer på menyen var det ingen tid å miste. Dagen etter Marshovet så var vi klare for en ny tur. Mine foreldre var på besøk og kunne bruke tid med junior, mens vi kunne fokusere på en kjapp tur i fjellet. Ådnanesnuten så fin ut, men det stod ikke hvor lang tid den ville ta. Men vi hadde på forhånd funnet ut av Kustitjørna (Ku-sti-tjørna) var en kjapp svipptur, så vi tok den først og ville se hvor lang tid den ville ta.

Flott og tett skog.
Flott og tett skog.
Traktorvei store deler av turen.
Traktorvei store deler av turen.

Vi kjører mot Forsand, men på veien når innkjøringen til Idse er passert, tar vi til venstre rett etter en liten betongbro. Inn et lite stykke og forbi et gult hus, og der er vi klare for ny tur. Stigningen begynte med en gang, men det var i en flott skog og den grønne vårfargen hadde virkelig begynt å komme frem. Vi var ikke alene på turen, det var en mor som hadde med seg to barn på tur, og de så ut til å nyte det hele i et helt annet tempo. Anne-Marije og jeg klatret videre. Så sjekket vi GPS-en og fant ut at vi hadde brukt 16 minutt, så det var nok et stykke igjen. Men plutselig så var bokstaven der. 18 minutt hadde vi brukt. Da vi var nede ved bilen igjen hadde vi brukt 34 minutt totalt. Det var litt skuffende. Så da ble det ny tur.

Ådnanesnuten neste! Tilbake til krysset mot Idse, men svinger altså av denne gangen. Vi kjører en liten kilometer og parkerer langsved veien. På venstre side her er det en bom som vi skal gå forbi. I starten var det bare en eneste traktorvei som gikk oppover og oppover. Vi kjente vi var glade for å ha varmet opp i forveien med Kustitjørna. Veldig lett å gå her, men det var ganske kjedelig. Da vi nærmet oss toppen av traktorveien så gikk stien inn i en skog, og da forandret det hele seg. Herfra var det rett og slett flott å gå. En tykk skog med enda mer av den grønne fargen vi likte så godt fra morgenen av.

Den toppen der har vi vært på
Den toppen der har vi vært på
Utsikten fra Ådnanesnuten
Utsikten fra Ådnanesnuten

På toppen møtte vi på noen kjentfolk. Broren til Anne-Marije var her også sammen med familien sin. De hadde kommet opp en god halvtime før oss. Vi hadde sett bilen deres nede på parkeringsplassen, så vi regnet med å møte dem på turen. De pakket så sammen og tok turen ned igjen, mens vi ble på toppen og nøt solen litt til. Herfra er det god utsikt mot Stavanger og Jørpeland, og man kan faktisk se mot Rindatrollet herfra, om man vet hvor det er.

Fire av ti turer er nå utført, og det bare etter ei uke.

Ti på Tur: Marshåvet

Etter en liten bomtur til Troppaknuten – hvor bokstavskiltet ble satt opp dagen etter at vi var der – så var det dags for en ordentlig bokstavtur. Vi hadde fått kartet og planene fra Sport1-butikken nå, og broren til Anne-Marije med familie inviterte oss på tur. Jeg hadde junior denne påsken, så det var ekstra spennende å se hvordan turen ville gå for de små beina.

2014-04-18 10.59.37

MarshåvetTuren starter i nærheten av Taumarka byggefelt, helt i starten ved innkjøringen fra hovedveien. Der parkerer man bilen og begynner å gå inn på privatvei inn mot heia. Det hadde regnet dagen før, så vi forventet oss en del myrete og gjørmete terreng. I begynnelsen virket alt knusktørt, spesielt ved stien er en grusvei. Men så snart stien går inn i skogen, avsløres vann i alle typer former. Rennende, gjørmete og skjult under myr. Men det gikk veldig fint for de med gode sko. Anne-Marije ble fort gjennomvåt på føttene, og tenkte straks å investere i nye fjellsko.

Selve turen inn var fin, men visse punkter var veldig skumle å gå på, spesielt for de minste uten frykt. Men det var utrolig fint vær og godt selskap, så turen gikk unna. Og omsider kom vi frem, dog litt senere enn det som var «anbefalt» i guiden. Marshåvet var et lite fyrtårn men grei utsikt mot sjøen. På tilbakturen valgte vi en alternativ rute, som gjorde det litt lettere å gå.

Jeg har ikke brukt GPS-appen min siden turene i fjor, men i mellomtiden har iOS 7 kommet ut. Og det har virkelig satt sine spor. Dataen fra appen stemmer ikke lenger, og den mister posisjonen min og lager bare krøll. Denne gangen viste turen at vi hadde gått 17 minutt, og startet ved sluttpunktet, gått tilbake til start og returnert til slutten igjen. Invertert, og tiden skjønner jeg lite av.