Jakten på bokstavene: Vassbotn og… lama?

Vi måtte krysse elva, aller helst uten å bli våte.
Vi måtte krysse elva, aller helst uten å bli våte.

10. tur, 10. bokstav. Dette blir årets siste bokstav-tur, noe som både er godt men samtidig litt vemodig. Vi blir faktisk ferdig med det som skulle vise oss nye steder å gå tur på i lokalområdet. Denne dagen falt på samme dag som Strand kjørte sitt «7-topp-tur». Der skal man i løpet av én dag gå fra den ene toppen til den andre, inntil 7 topper er traversert. Vi sjekket kartet hvordan turen skulle gå og hvilke topper som skulle bestiges, og fant ut at det ble for mye for oss – for denne gang. Den første toppen var blant annet Heiahorn, en tur vi allerede hadde gått i år. Så neste år skal vi skaffe litt mer informasjon rundt de 7 toppene tidligere enn i år.

Den siste turen skulle ikke være en topp, men bare en tur gjennom svært varierende terreng. Dette var også en tur hvor det stod at man ikke burde gå på en våt dag. Det var meldt mellom 0.1mm – 0.5mm nedbør denne dagen, så vi tok på oss våre regnklær og gode humør og gikk turen likevel. Turen skal altså gå til Vassbotn i Forsand kommune.

Det var sparsommelig med parkeringsplass, bare plass til 2 biler der til samme tid. Vi var alene, og værforholdene hintet om at vi kom til å bli alene hele dagen. Begynnelsen var ganske så idyllisk, som å gå i en norsk sæter, med ordentlig kraftig grønnfarge fra gress og trær, med steingjerder som skiller beitene fra hverandre. Absolutt et fint område her. Så kom vi til ei elv som måtte krysses, og vår første utfordring var å krysse den. Det var nemlig ikke noen bro her, kun noen steiner vi kunne hoppe på. Elven randt kraftig forbi og det var meget glatt på steinene. Vi undersøkte andre steder av elva, men fant ingen gode måter å krysse på. Anne-Marije tok det ikke hardt og begynte å ta av seg skoene. Her skal vi over! Hun begynte å krysse elva i bare føttene, mens jeg prøvde å krysse med skoene på. Jeg hadde ordentlig vanntette sko, mens hun ikke hadde det, så det var ganske enkelt forskjellig problemstilling, dog jeg risikerte å skli på steinene og falle i vannet. Men det gikk greit, måtte bare være observant på hvordan og hvor jeg hadde plassert føttene. For det var virkelig glatt.

Anne-Marije hadde ingen problemer med oppgaven.
Anne-Marije hadde ingen problemer med oppgaven.

Så skulle vi videre, hvor vi møtte på noen sauer. De var ikke interessert i å hilse på oss, men jeg kom ganske nært den ene sauen (se video).  Så kom vi til et parti som gikk langmed vannet. Her var det kun steiner å sette foten ned på og var ganske skummelt å gå på. Så gå-stavene til Anne-Marije ble festet på sekken min før vi gikk over. Og da det var ferdig, møtte vi neste utfordring: vertikalklatring. Sauene løp opp her uten synlig anstrengelse, men vi måtte altså passe på hvor vi satt ned føttene våre. Og så skulle vi ned igjen om kort tid, bare enda brattere. Her hadde noen festet et lite tau til en busk lengre oppe. Tauet var tynt og det virket ikke trygt festet, så vi klatret ned uten å ta hensyn til tauet. Og så var det enda en vertikalklatring opp igjen, etter å ha gått forbi nok et vann.

Vi tok farvel til det åpne fjellet og havnet mitt i en skog, som åpnet seg bare for at vi kunne gå på lyng, skrått langsmed en skråning. Inn i skogen igjen, og vi kunne se turens ende. Det var en hytte på andre siden av vannet, hvor det var tydelig på kartet at bokstaven befant seg rett før hytte-enga. Og så var det et par dyr som beitet på gresset, men vi klarte ikke tyde hva det var. Var det hest, elg… lama? Men vi måtte gjennom en skog først og klatre over et gjerde.

Bokstaven? Jo, den er på andre siden av skiltet.
Bokstaven? Jo, den er på andre siden av skiltet.

Endelig kom vi frem til bokstaven og den åpne enga med hytte på. Og sannelig min hatt (ikke at jeg bruker hatt) så var det faktisk lamaer. Noen sauer holdt til lengre bak, og lamaene holdt seg på sin side. Alle løftet hodet og kikket mot oss. Analyserte oss i 10 sekund, og så gikk de videre med det de holdt på med. De var ganske menneskevandt, med andre ord. Vi satt oss ned for å ta en kopp kaffe og spise niste, sammen med noen klementiner. Plutselig var en av lamaene kommet bak oss og stilte seg fint opp for å smake på klementinene. De smakte visst ikke godt, men vi fikk i hvertfall kommet i nærkontakt med et av disse dyrene. Ganske kult. Men ganske skremmende også. De har enormt svære og bekmørke øyne, og med tenna som stikker ut med sitt enorme underbitt så ser det faktisk ganske skummelt ut. Nærmest som et rovdyr.

Plutselig bestemte lamaene seg for å samles på toppen av bakken. Der spredde de skikkelig med bakbena og gjorde sitt fornødne, til all vår prakt å skue. Deretter forlot de området og gikk bort fra enga. Så kom det en horde med sauer marsjerende bort. De breket seg mot oss, og stilte seg fint opp på rekke. En av sauene kom nærmere meg og luktet på buksa mi, før den tok seg et jafs av den. Da rygget jeg fint tilbake, med tanke på at jeg var heldig for at det ikke gikk hull i buksa.

På veien hjem visste vi hva som ventet oss, så vi brukte mye kortere tid, faktisk 30 minutt. Mye av denne tiden gikk nok fordi vi lette langt og lenge etter en alternativ vei over elva den første gangen. Men nå gikk vi bare rett over. Anne-Marije var klar for dette og tok ikke av skoene denne gangen. Og det gikk helt fint.

Beskrivelsen til denne turen var variert terreng og fuktige omgivelse. Dette stemte på en prikk! Dette var uten tvil den mest krevende (men ikke slitsom) turen så langt, med klatring på fjell, vasse over elv, gå på steiner langs vann og gjennom lyng og mange trær i opp- og ned-bakker. Men turen var desidert den mest interessante med de dyrene som ventet på oss i enden. Og nå er arket med bokstavene og løsningsord levert og alt er vel.

Vassbotn


EveryTrail – Find hiking trails in California and beyond

Jakten på bokstavene: Det våte Tibergfjellet

Anne-Marije i full fart rundt dammen
Anne-Marije i full fart rundt dammen

Siden Vongsen ikke ga oss særlig utfordring, så tok vi en til tur dagen etterpå. Denne gangen skulle vi parkere bilen på samme plass som på Heiahorn, men vandre på den andre siden av innsjøen. Det regnet masse, men vi hadde begge gode klær og sko på oss, så da tok vi utfordringen og vandret i vei. Begynnelsen gikk gjennom skog; og i skogen var det mye vann. Veldig mange steder på stien var det store vannmengder som var over ankelhøyde i dybde. Så vi måtte gå rundt mange plasser. Dette tok en del ekstra tid, selvsagt, og vi gledet oss til å komme inn i ordentlig skog. Og det gjorde vi.

Vi skal til venstre
Dette skiltet møtte oss på toppen av skogen.

Det regnet masse og det var ofte tåke. Derfor hadde jeg mobilen i en regntett pose, men samtidig tillater å bruke touch-skjermen. Jeg ville ikke ta ut mobilen fra posen og tok bildene gjennom den i stedet. Derfor er det en del uskarpe bilder.

I skogen var det konstant klatring på skrå oppover. Litt slalom ble det her og der og av og til måtte vi gå nedover også. Men også i skogen var det massevis med vanndammer som var for dype til å gå i. Anne-Marijes sko var ikke helt vanntette slik mine var, så hun begynte å bli våt på føttene ganske tidlig. Godt hun hadde ullsokker på seg som holdt på varmen. Vi gikk og gikk og hadde ingen fornemmelse av hvor langt vi var kommet. Men etter hvert begynte det å bli lyst mot himmelen etter hvert som det ble tynnere og mindre trær.

På toppen av skogen ble vi møtt av et skilt som viste veien til blant annet Tibergfjellet og «Store» Tibergfjellet – dit vi skulle. Vi kunne se toppen og begynte vandringen. Og så kom det uunngåelige: enda en topp bak toppen. Vi var begge slitne etter å ha gått så mange omveier rundt vannene at vi sjekket kartet mot GPS-en og prøvde å se hvor langt det var igjen. «Det må være den toppen der» sa vi. Og det måtte vi si to ganger etterpå. Men den siste gangen så kunne vi se skiltet som hadde bokstaven på seg.

Endelig litt utsikt
Endelig litt utsikt

Under vandringen etter skogen var det mye tåke. Tåken kom og gikk veldig fort og utsikten deretter. Vi hadde en tydelig merket sti og kunne se minst 20 meter fremover, så vi valgte å gå videre. På den nest siste toppen begynte det å blåse skikkelig. Regnet føltes som haggel, men det så ikke sånn ut. På toppen var det enda mer vind. Vi hadde brukt 1 time og 46 minutt. Vi noterte oss bokstaven og valgte å finne ly så vi kunne ta en velfortjent kaffe og Kvikk-Lunch. Det var deilig.

Nedover ble en annen historie. Det var nemlig blåbær på turen og Anne-Marije bare måtte ha! Så med plastpose i hånd og blåbær i nærheten begynte hun å plukke dem frem. Uten bærplukker tar det ganske så mye lenger tid. Videre på veien var det enda mer vann og det var vanskeligere å finne veien rundt disse dammene. Men så tråkket hun feil et sted og vannet nådde henne til knærne. Da var det gjort, da var det bare å peise på og gå i alle dammene. Det gikk mye fortere nå. På slutten tok vi en liten snarvei gjennom lyng for å komme til parkeringsplassen. Endelig nede! Vi kunne ikke se toppen av fjellet på grunn av alle skyene.

Total tid brukt, inklusiv blåbærplukking: 3 timer og 14 minutt. Vi klatret tilsammen 438m opp og ned, og 5,74km i lengde.

Tibergfjellet


EveryTrail – Find hiking trails in California and beyond

Jakten på bokstavene: Vongsen og den våte rumpa

Fint vær for tur
Fint vær for tur. Hytta der nede har en veldig flott plassering.

Vi skulle finne den 8. bokstaven denne turen – spennende. Vi vet allerede ordet, men ikke hvilken plass bokstaven får i rebusen. Men det viktigste av alt er at vi går alle 10 turene så vi med hånden på hjertet kan si at vi har gått alle. Så når den 9. bokstaven er funnet, skal vi likevel gå den 10. og siste turen.

Vi fikk med oss et reisefølge denne gang, nemlig Wouter og Katrine og deres to barn. Vi regnet med at turen ville ta et par-tre timer siden vi hadde med så ungt følge. Etter en snau times kjøring kom vi endelig frem. Været tok oss vel imot med sin kalde vind og tegn til regn i luften. Da var det godt vi hadde på oss klær til dette, men det var ikke tilfellet for alle; dessverre for dem.

Ut på tur!
Ut på tur!

Begynnelsen mot fjellet begynt så brått at vi gikk rett forbi stien. Men så var det beine veien oppover. Vi fulgte bare ryggen til fjellet og trappet oss på vei opp forbi lyng og stein. Det begynte å blåse enda mer jo lengre opp vi befant oss. Kanskje derfor vi ikke fant så mange bær, siden det var så bitende kaldt der oppe? Vi fant et par moltebær tilsammen, såvidt nok til en smakebit. Ellers var det små spor av blåbær og tyttebær.

Anne-Marije tok seg en velfortjent fotopause
Anne-Marije tok seg en velfortjent fotopause
Vi fant et moltebær!
Vi fant et moltebær!

Veien opp var lite utfordrende og lite variert. Utsikten var deretter. Vi kunne se en virkelig idyllisk lokasjon til en av hyttene i dalen under oss. Aldeles ikke verst plassering. Som vanlig ble vi lurt av en fjelltopp bak det vi trodde var fjelltoppen. Men bare én gang denne gang, og neste topp var aldeles ikke vanskelig å komme seg opp på.

Men på toppen blåste det noe helt fælt, så vi begynte å gå ned igjen for å ta en kaffe i ly av vinden. Men akkurat idet vi skulle sette oss ned, fikk eldstegutt en smertefull opplevelse. Han hadde klemt fingeren i en dør tidligere slik at neglen hans hadde knekt på midten. Den falt nesten av nå, og hang igjen bare i selve neglen. Dette var veldig vondt for ham selvsagt, men heldigvis er Anne-Marije sykepleier som kunne gi noen trøstende ord til gutten. Med papir og plastikkbiter fikk han en slags bandasje rundt tommelen. Litt sjokolade etterpå var ikke til å klage på.

Familien fikk 20 achievement-poeng for å nå toppen.
Familien fikk 20 achievement-poeng for å nå toppen.
Det var ingen stygg utsikt på returen.
Det var ingen stygg utsikt på returen… Sett bort fra stripene i lånebilen 😛

Da vi startet turen ned, ble Katrine oppmerksom på at hun hadde sittet på våt mose. En tydelig mørk flekk på buksa bekreftet dette, og en våt rumpe på voksne er en god kilde til latter for de små. Jacob glemte fort at han hadde vondt i tommelen. Hele veien ned ble det sagt «følg den våte rumpa» mens Katrine ledet an veien.

Vi kom oss selvsagt ned til slutt, men før vi nådde bunnen hadde værgudene lyst å leke med oss. De sendte oss kalde vinder med tilhørende kaldt vann i større mengder. Dette ble veldig kaldt for de små, men vi kom oss ned i god tid før det ble altfor galt. Været kan virkelig være skummelt i fjellet.

Vongsen hadde en grei utsikt og var ikke vanskelig å klatre. Men til nå ikke den beste turen vi har tatt. Den viste oss riktignok en idyllisk plass å ha en hytte på, men ikke noe mer enn det.

 

Vongsen


EveryTrail – Find trail maps for California and beyond

 

Fra bolt til tunge

Etter turen til Kjeragbolten tillot vi oss en hviledag. Den benyttet vi sammen med Wouter og Katrine til å besøke Kongeparken og prøve nesten samtlige karuseller, samt litt mer passende ting for våre små venner Jacob og Daniel. En flott dag med enormt bra vær og kos. Men så var det dags for reisen mot Hordaland, nærmere bestemt Odda.

For English, please click here 🙂

Vi kjørte hjem fra Kongeparken og skyndet oss å pakke så vi kunne rekke en ferje over til Tau. Der hentet vi teltet mitt og kjørte videre. Da vi kom til Hjelmeland var klokka 22:13. Det stod allerede en båt der, så da ble vi plutselig sterkt i tvil på om ferja faktisk gikk 22:30 som vi trodde. Vi tok ingen sjanse og avventet å fylle tanken. Så gikk ferja akkurat etter vi hadde kommet ombord. Flaks!

Bukken viste vei i minst 5 minutter.
Bukken viste vei i minst 5 minutter.

Veien videre skulle ikke være uten begivenheter den heller. TomTom sendte oss avgårde over et fjell. Den viste oss at vi kunne fylle bensin om 25 km. Da viste bilen at den hadde nok bensin for ytterligere 75 km. Så vi hadde mer enn nok. Men mens vi klatret oppover fjellet, så sank det stadig. Plutselig stod det ikke lenger 60 eller 50, men faktisk 20 km igjen. Vi kom til toppen og begynte å kjøre nedover. Vi skrudde av alt av aircondition og diverse, og jeg fant ut at vi kunne kjøre feil vei et stykke for å komme til en bensinstasjon. Vi klarte det med halvannen liter bensin tilgode.

Et stykke på vei måtte Job tråkke hardt på bremsen for å unngå å treffe på en bukk som hadde forvillet seg på veien. I stedet for å løpe ut i skogen så løp den foran oss. Vi kjørte sakte og dempet lysene, i håp om at den skulle bli lei og stikke av. Men bilen bak oss var helt uenig og fortsatte å presse på, så mye at vi valgte å slippe den forbi. Og den brukte sterke lys og presset videre i flere minutter, helt til vi kom til en tunnel. Da stoppet endelig bilen opp og ventet til dyret gikk til side og forsvant i skogholtet.

Kjempeflott campingsted
Kjempeflott campingsted
Vi fant en koselig liten telt-krok
Vi fant en koselig liten telt-krok
Job forbereder bacon og egg
Job forbereder bacon og egg

Klokka var allerede 3 før vi ankom campingplassen. Vi hadde ringt på forhånd og ble fortalt at det bare var å sette opp camp et sted og være stille. Det gikk for meste fint, unntatt litt lyd mens vi satt opp teltene våre (og luftmadrass med motorpumpe). Vi tenkte å stå opp tidlig neste dag for å komme oss avgårde til skjebelig tid, men dagen drøyde med god frokost og selskap, så vi var ikke avgårde på tur før klokka var 12. Men vi skulle ennå være tilbake i god tid før det ble mørkt.

Starten på turen
Starten på turen

Før vi begynte kunne vi velge mellom å gå stien og å gå trapper opp. Trappene var skikkelig bratte og skumle som du kan se ut fra bildene, så vi valgte stien. Begynnelsen på turen var noe av den bratteste starten jeg har sett. Her gikk det rett opp til værs med klatring som foregikk på stein og enda mer stein. Etter en lang og hard stund dukket det opp skilt som fortalte oss hvor langt vi hadde kommet og hvor langt det var igjen. 1 km unnagjort og 10 km igjen. Følelsen over å ha kommet så langt var ikke best, for om vi skulle gå et slikt stykke 1 km til så hadde vi nok vært altfor slitne til å fortsette. Men heldigvis så flatet det ut og vi hadde kommet forbi den første bakken. Her kunne vi se enden på trappetrinnene, og vi bestemte oss for å ta trappene på returen. Og snart: 9 km igjen.

Vi fulgte nøye etter disse skiltene
Vi fulgte nøye etter disse skiltene
Går trappa opp eller ned? Bratt er det uansett.
Går trappa opp eller ned? Bratt er det uansett.

Bakke nummer 2 skulle vise seg å være enda mer krevende. Skikkelig lang, samtidig som kald vind begynte å vise sitt nærvær på kroppen. Men vi bestemte oss for å komme opp, for dette er de verste to toppene før det begynner å bli enklere, i hvertfall ifølge kartet. Det var adskillig færre turister på denne turen enn turen til Kjerag; ikke så rart, når turen vil ta 8 timer og samtidig være krevende. Vi så ingen barn i løpet av hele turen.

Vel oppe så var det igrunnen ganske greit å gå, men det var mange steder der det skjulte seg enda flere topper vi måtte opp til. «Bare én topp til» tenkte vi ofte, bare for å se en da en topp bak neste topp. Skiltene som fortalte om kilometrene virket å komme fortere, noe som er sant siden det går fortere å spasere på flaten enn rett opp. Etter hvert begynte det å bli skikkelig myrete, og man kan lure på hvordan det gikk for de som tok turen med vanlige sko. Vi ble passert av en enslig inder på tur; han hadde på seg sandaler og ullsokker under. Regner med han så frem til å komme hjem for å bytte på sokkene sine.

Da vi kom ca. halvveis kunne vi se et helikopter som kom flyvende gjennom dalen under oss. Da det kom tilbake så hang det noe hvitt i en vaier under det. Vi tenkte kanskje det kunne være en sau som hadde klatret seg fast et sted. Sauene her har ingen frykt for høyder, noe vi skulle finne ut senere.

Siden både Anne-Marije og jeg har våre utfordringer med helsa så sendte vi Job og Maud før oss ved flere anledninger. De var snille nok til å vente noen ganger for å være sikre på at vi ennå var bak dem. Mobildekningen her i fjellet var null, så vi hadde ingen måte å kommunisere på. Skiltene som viste kilometrene begynte å bli sparsommelige, for det var mye klatring hele veien.

Over halvveis
Over halvveis
Trolltunga den veien
Trolltunga den veien
Ja!!!
Ja!!!

Endelig så kom vi til skiltet som viste 1 km igjen til Trolltunga. Da kom litt av styrken tilbake i kroppen, for nå var det ingen poeng i å snu. Vi skulle til Trolltunga! Job og Maud hadde satt seg ned og fått hvilt en stund. Da vi kom så var de veldig klare for å spise litt. Jeg tok på meg kokkerollen og skrudde på Primusen og begynte å koke vann. Vi hadde med oss 4 forskjellige retter i pose som bare trengte å tilsettes vann. Etter maten så var det tid for kaffe. Det var godt vi hadde med oss rikelig med vann.

Endelig tid for påfyll av kalorier.
Endelig tid for påfyll av kalorier.

Mens vi spiste så kunne vi følge med på de andre turistene som gikk ut på tunga. Vi la spesielt merke til han ene turisten som gikk ut flere ganger på tunga. Så kom han opp, sjekket bildene på kamera, flyttet på kamera og gikk ut igjen. Han var tydeligvis på tur alene og tok bilder av seg selv fra flere forskellige vinkler. Da vi var ferdige med å spise så var det bare å ta seg tilrette, for det var ingen kø til tuppen. Anne-Marije og jeg gikk først mens Job tok bilder. Det viste seg å være utrolig lite skummelt å gå ut på tunga. Steinen var såpass bred og stor at vi ikke fikk følelsen av noe stup. Men hvis du beveget deg mot tuppen, da ville du kjenne det godt.

Det var en annen inder som også så ut til å være alene. Han hadde plassert seg på tuppen av trolltunga og sto på hendene med magen rett opp. Såpass lite frykt og stor selvtillit kan jeg nok se langt etter. Men det var gøy å bevitne.

Under steinen og langt oppe langs klippen så hadde noen sauer plassert seg og koste seg. Hvordan de hadde kommet så langt opp var ikke god å vite, og hvordan de klarte å slappe av på den måten er et enda større mysterie.

Etterpå var det Job sin tur. Maud tok til mot og ble overbevist av oss at det ikke var skummelt å gå ut. Så hun ble også med. Job passet godt på henne, og de beveget seg ut mot tuppen. Her fikk vi fine bilder og hun våget til og med å ta et lite hopp for bildets skyld. Monitoren på kameraet fortalte oss ingen ting, så da pakket vi sammen i håp om at alt var gått godt.

Is it going up or down? It's still steep.
Is it going up or down? It’s still steep.

Returen var mye enklere. Nå begynte vi med de lette stedene først, og så kom de bratte bakkene senere og på slutten. Det var ganske optimalt. Men vi måtte skynde oss, for sola ville gå ned snart. Vi regnet med at sola ville gå ned mens vi gikk ned trappene. Da ville det ikke være noe problem siden det bare var trappetrinn på trappetrinn. Ved siste fjelltopp hadde vi den siste solen, hvor jeg fikk tatt et siste vakkert bilde med kameraet. Herfra gikk det bare nedover.

En magisk stemning på veien hjem
En magisk stemning på veien hjem

Smertene under foten økte drastisk. I tillegg revnet jeg opp en vannblemme under foten som gjorde det hele enda verre. Job og Maud hadde allerede kommet seg ned og truffet et annet vandrende par. Da vi kom ned, fant vi ut at de var på vandring til forskjellige steder. Han var tysk og hun var norsk. Men et par, det var de ikke. De fikk lov til å få skyss med oss tilbake til Odda så de kunne slå leir.

En fin utsikt også på hjemturen
En fin utsikt også på hjemturen

Så kom vi til trappene. Her fikk alle kalde føtter. Jeg var innstilt på å gå trappene og Anne-Marije ble med meg. De andre tok den bratte stien nedover i mørket. Vi kom et kort stykke ned trappa, men så møtte vi på en som vandret oppover. Det var såpass smalt og trangt at vi ikke turte å slippe mannen forbi. Det var tross alt et 2 meters fall om det skulle gå galt. Så vi snudde og begynte å vandre stien. Job og Maud hadde allerede gått med de andre, så de var ikke å få tak på. Jeg skrudde av GPSen på telefonen min og innså at det var viktig å ha strøm igjen.

Her fikk de fleste kalde føtter
Her fikk de fleste kalde føtter

Mørket kom og det var meget vanskelig å finne stien. De røde «T»-ene var sjeldne, eller så så vi de bare ikke. Etter hvert ble det så mørkt at vi måtte ta frem iPhonen og lyse med den. Vi hadde selvsagt ikke med oss lykt, for ingen hadde trodd vi kom til å bli så sene. Hun har ingen app som tillater at lyset er på så lenge skjermen er låst. Så vi sløste med strøm på den måten. Rundt oss var det bekmørkt. Stien vi lyste opp viste bare stein og enda mer stein. Vi hadde ingen anelese på hvor langt vi hadde kommet. Det var virkelig en prøvelse. Så sluknet telefonen, og vi gikk videre til min. Med siste iOS er det innebygget lys-knapp som fungerer også med låst skjerm. Dette ble redningen med mine 13% strøm igjen. Turen nedover var en skikkelig psykisk prøvelse. Vi ante ingen ting om lengde eller hadde noen holdepunkt som fortalte oss om fremskritt. Bare stein på stein.

Så skjedde det noe tragisk. Jeg mistet telefonen min. Den falt ned under en stor stein og spratt fra stein til stein, lenger og lenger ned. Det var de lengste sekundene jeg husker å ha opplevd. Heldigvis skrudde ikke lyset seg av. Men den hadde falt langt ned. Og enda heldigere var det at jeg klarte å få tak i den igjen. Resten av turen tok vi i etapper. Jeg lyste veien til meg selv først og gikk ned, så lyste jeg opp så Anne-Marije kunne komme seg ned. Det tok med andre ord ekstra lang tid å komme til bunnen.

Skoene fikk en hard utfordring
Skoene fikk en hard utfordring
Daim-is! Noe så deilig.
Daim-is! Noe så deilig.

Og endelig kunne vi se et lys. Job stod og ventet på oss, de hadde ventet en hel time før vi kom. Det var skikkelig deilig å være nede. Adrenalinet hadde tappet oss helt for krefter, og nå var vi endelig trygge. Da vi kom til campingen sa vi alle god natt, og søvnen kom fort på oss alle.

Neste dag fikk en sakte start. Men alle var sulten på mat og det å komme seg hjemover. Tidlig på ruten kjørte vi forbi Låtafossen igjen. Denne gangen var det dag slik at vi kunne vi se den, så vi stoppet naturligvis. Maud kom med en stor overraskelse til meg: Daim Balltopp-is! Jeg hadde promotert den et par ganger tidligere i uken, så endelig skulle vi alle få en smak av den. Og den slo godt an.

Vi vet bedre til neste gang. Da blir det å bringe med seg telt og sette opp leir et sted i nærheten av tunga. Så kan vi ta en tidlig kveld der og slappe av og så reise hjem dagen etter. Og en ting vi alle kommer til å huske på neste langtur er å ta med seg lommelykt.

Men konklusjonen for turen er at vi har gått en av de mest krevende turene vi kan tenke oss. Vi møtte stor motgang i smerte og psyke, men vi valgte å fortsette. Det var en virkelig fin tur å gå. Målet var enda mer verd det og kan anbefales mange. Men du må være forberedt på å gå hele 22 km i fjell og terreng.

Trolltunga


EveryTrail – Find trail maps for California and beyond

ENGLISH

After the trip to Kjeragbolten we allowed ourselves a day to rest. We used this day together with Wouter, Katrine and their kids to visit Kongeparken. Here we used almost all the carousels, and some more appropriate activities for our little friends Daniel and Jacob. A great day with extremely nice weather and enjoyment. But then it was time to travel to Hordaland, more specifically Odda.

We drove home from Kongeparken and hurried packing so we could take a specific ferry over to Tau. When we had done that and traveled further, we arrived at Hjelmeland at 22:13. There was a ferry there already, so then we became suspicious if the ferry actually went 22:15 and not 22:30 as we had thought. We didn’t take any risk and drove past the gas station. The ferry started right after we had come aboard. Lucky!

The deer showed us the way for at least 5 minutes
The deer showed us the way for at least 5 minutes

The road further would be far from uneventful. The TomTom sent us over a mountain. It showed us that we could fill up with fuel in 25 km. The car told us we had 75 km of fuel left, so we had more than enough. While we were climbing the mountain, the number sank drastically. Suddenly it didn’t say 60 or 50, but rather 20 km of fuel left. We came to the top and started driving down again. We turned off everything of extra conveniences such as airconditioning, and I found out – using google maps – that we could reach a gas station if we drove the wrong way. We made it, with only 1.5 liter of fuel to spare.

A while later Job had to push hard on the brakes to avoid hitting a buck that was standing in the middle of the road. And instead of running out to the forest it ran ahead of us in the way. We slowed down and turned off the lights in hope that the buck would run off. But the car behind us had different plans and was driving very close behind us. We let it pass. But then the car used the strong headlights to scare it off and driving very close, until we arrived at a tunnel. Then finally the car stopped and let the deer run off into the woods.

Beautiful camp site
Beautiful camp site
Job prepares bacon and egg
Job prepares bacon and egg
We found a nice little nook
We found a nice little nook

The clock was already 3 a.m. when we arrived at the camp site. We had called ahead and arranged so that we could just set up camp anywhere and be quiet. It went quite well for the most part, but we made some noise setting up the tent. And Jobs inflatable mattress wasn’t exactly silent. We stood up early, but used a long time to make breakfast and make ready. We didn’t start the journey until 12. But still it would be plenty of time to return before dark.

The parking place at the start
The parking place at the start

Before we started we had the option to go the path or the stairs. The stairs were really steep and quite scary, as you can imagine looking at the pictures. We chose the path. Here it went straight up, being the steepest part of the whole trip. And the path consisted of nothing but rocks and dirt. After a while we finally reached a sign telling us that we had traveled for 1 km and still had 10 km to go. The feeling of reaching this far was not the best, because we couldn’t imagine 10 more km like this. But luckily it started to flatten and we were passed the first hill. From here we could see then end of the stairs, so we decided to take the stairs back down on the return trip. And soon: 9 km to go.

We eagerly watched out for these signs
We eagerly watched out for these signs

Hill number 2 would be even more tiring. It was really long, and in combination with the wind, this would prove to be even harder than the previous. We noticed a real difference in the number of tourists compared to Kjerag. No wonder, since this would take a whole 8 hours from the day and it was really demanding. We didn’t see any kids during our trip.

At the top it started getting easier to walk, but there was always some hidden top after the current top. «Just one more top» we often thought, only to see another top revealing itself after the next top. The signs telling us of our progress seemed to appear more often, which is true since it’s faster to walk at this place. As we walked more and more parts were becoming small swamps. We could only imagine how the trip would be for those with normal footwear. One person – from India – was walking with slippers and had wool socks on. I can only imagine how he looked forward to coming home and change socks.

About half way there we could see a helicopter coming flying through the valley below us. When it came back again we could see something white hanging in a wire under it. Maybe a sheep? The sheeps here have no fear or respect for heights, something we would witness later.

Since both Anne-Marije and I have our health challenges we sent Job and Maud ahead of us at numerous occations. They were kind enough to wait a few times to be sure we still kept up with them. The cell coverage here in the mountain was zip, so we had no other way to communicate with eachother. The signs telling progress became more and more sparse, because there were more and more climbing parts on the way.

Half way there
Half way there
Yes!!!
Yes!!!
Trolltunga this way
Trolltunga this way

Finally we came to the sign showing only 1 km left to Trolltunga. We felt some extra strength and we kept on going. We were almost there, and we were going to make it! Job and Maud were already sitting there and had rested for a while. When we arrived they were more than ready for a meal. I set up the Primus and started to boil water. We had 4 different meals with us, and all of them only required that we add water. After the meal it was time for some coffee. A good thing that we had brought enough water with us.

Under the rock and far up on the cliffside we could see some sheep having a rest. How they had come up so hight and how on earth they were able to rest like that is an even bigger mystery.

Finally time to refill those lost calories
Finally time to refill those burned calories

While we ate we could watch the other tourists walking out on the Trolltunga rock. When he came back up, he checked the images on his camera, moved the camera and went back out again. He looked to be alone and took more pcitures of himself from many different angles. When we were done eating we could just walk out to the rock without having to wait in line. Anne-Marije and I went out first while Job took pictures. It was a whole lot less scary to walk out there than we first thought. The rock was big enough that we didn’t feel that it was close to the edge. The further out you went, however, the more scary it got.

There was another Indian guy who also appeared to be alone. He had placed himelf on the tip of the tongue and stood on his hands, stomach straight up in the air. He had the fearlessness and selfconfidense I don’t even come close to having. But it was fun to watch.

Then it was Jobs turn. Maud also took the courage to go down there, being persuaded that it wasn’t scary. Job took good care of her and she even dared to make a small jump up to the air while on the rock. The monitor on my camera didn’t give a good picture of how the photo turned out. So we packed up everything and went home, hoping the photos were good.

The return trip was much easier. Now we began with the more easier places, then we could finish with the descent at the end. It was quite optimal. But we had to hurry, because the sun would soon set. We figured the sun would be setting while we were on the stairs. Then it woudln’t matter so much. At the last hilltop we had the last sighting of the sun, where I got to take a final picture with my camera. And from here it went straight down.

A magical mood on the way homewards
A magical mood on the way homewards

The pain under my feet was drastically getting worse. And to add to that I ripped up a blister from earlier making it even more painful. When we came down, we found Job and Maud with another couple of people. They weren’t a couple, we found out, just friends. A german guy and a norwegian lady. They were offered a ride with us back to Odda where they could make camp.

A nice view also on the way back
A nice view also on the way back
Most of us got cold feet now
Most of us got cold feet now

Then we arrived at the stairs. Here everyone got cold feet. I was set to walk the stairs and Anne-Marije came with me. The rest took the path back as we came up. While walking down the steps a man was walking upwards. There wasn’t any room to pass eachother and it was a long drop to the ground if something went wrong. So we turned and climbed back up. It was already getting darker, and we had trouble finding the path. I turned off my GPS to save battery, realizing we needed the light.

The total darkness came and it proved more and more difficult to find the path. After a short while we had to use the iPhones flash light. Of course we didn’t bring any other light, because none of us had thought the trip would take so long. Anne-Marijes phone had no app that could be used while the screen was locked. So it used a whole lot more power than id needed. Around us was total darkness. The path we lit up consisted of rock, rock an even more rock. And some dirt. And suddenly the phone went dead. Then I brought up my own phone with only 13% battery left. Luckily I had the latest iOS version which allowed for the flash to be on even while it was locked. The journey down was very hard both physically and mentally. We had no clue as to how far we were or if we had made any progress. Only rocks. And more rocks.

Then something tragic happened. I dropped my phone. It fell down under a big rock and bounced from stone to stone, further and further down it went. Those were the longest seconds that I can remember. Luckily the light didn’t go off. But it had felt long down, but I was happy that I was able to reach it. The rest of the trip we made slowly. I lit up my own path, went down, then did the same for Anne-Marije. In other words it took a long time to get to the bottom.

Daim ice cream! Such a delight
Daim ice cream! Such a delight
My shoes had a real challenge
My shoes had a real challenge

Finally we could see some light. Job was there waiting for us. They had been waiting for a whole hour. It was real nice to be at the bottom. Our adrenaline had brouht us very far, but now we were finally safe. When we arrived at the camp site we all said good night and went out real fast.

The next day had a slow start. We were all hungry for some food and the thought of heading home was very appealing. We drove past Låtafossen and made a quick stop for some photos and some ice cream. Maud surprised me with four Daim Balltop-icecreams. I had been promoting that one earlier in the week, so finally we would all be able to taste it. And it was a big hit.

For next time we know a whole lot better. Then we will be bringing our tent with us and make camp somewhere near the Trolltunga. We can take an early night and relax, then travel home the next day. And one thing is clear: next time we will remember to bring lights!

Jakten på bokstavene: Rindatrollet

Ekte trollsk stemning
Ekte trollsk stemning

Bokstav nummer 7 tok vi dagen etter Heiahorn. Dette var en av de kortere og lette turene gjennom skog og hei, med lite klatring, bare veldig myrete stier. Rindatrollet er faktisk en trollfigur som er skjært ut av et stort tre. Den står plassert på en kjempeflott plass i en åpning i skogen, ved siden av et lite vann.

Oppstart er fra samme parkeringsplass som vi bruker for å komme til Preikestolen. Vi tenkte å spørre personalet på Preikestolhytten om Rindatrollet og hvor vi skulle starte, men ingen hadde hørt noe om det. Det var tydelig at dette var folk som bare hadde en sommerjobb og kun var informert om Preikestolen. Men det er lett å finne stien. Bare gå forbi resepsjonen til Preikestolen ned veien forbi kiosken, passer den gamle Preikestolhytta og så ser du skilt til Rindatrollet. Herfra følger du bare sti merket med rødt.

Vi var virkelig heldig med været denne gangen også. Det var tett med tåke, noe som gjorde denne turen til noe helt særegent. En grønn og fuktig skog som skjulte mange hemmeligheter bak tåken. Det var rett og slett en trollsk stemning å gå gjennom skogen med så mye tåke. Det var veldig lett å følge stien, så vi var ikke bekymret for å gå feil. Underveis var det noen poster som sikkert er hengt opp for noen speidere, med mange spørsmål om dyr. Så, helt plutselig, plutselig kunne vi se det… Det var et troll rett foran oss. Anne-Marije snek seg ned for å ta en nærmere titt.

Anne-Marije sniker seg inn på trollet. Det er såvidt synlig til høyre for meg.
Anne-Marije sniker seg inn på trollet. Det er såvidt synlig til høyre i bildet.
Helt betatt
Helt betatt
**hikk**
**hikk**

Men dette trollet var jo skikkelig snilt! Det stod der og smilte litt sløvt mens det bar på en sten eller stokk. Den holdt seg god og varm også, takket være en egen Marius-genser han hadde på seg. Anne-Marije ble skikkelig betatt av dette trollet og det forførende blikket, mens undertegnede hadde fått litt for mye innabords og sjanglet sammen med trollet.

Løypa er lagt opp som en rundtur, som sikkert er veldig fin og sånn, men vi valgte å gå tilbake samme vei som vi kom, av den enkle grunn at vi ennå var litt slitne fra fjellklatringen i forrige tur.

Rindatrollet


EveryTrail – Find hiking trails in California and beyond

Jakten på bokstavene: Heiahorn

 

Ikke så rart dette er så kjent, med et godt særpreg
Ikke så rart dette er så kjent, med et godt særpreg

Endelig halvveis i bokstavjakten. Vi har tenkt oss frem til et par ord som kan passe med bokstavene. Vi regnet med at neste bokstav ville vise oss det riktige ordet. Så denne gangen ble det en av de lengste turene: Heiahorn. Dette er Strand kommunes høyeste fjelltopp (774 moh) og er et kjent landemerke for de som bor her. Nabotoppen Småsilhorn er litt mindre, men komplimenterer storebroren med sin sterke profil.

Skiltet til Heiahorn
Skiltet til Heiahorn

Turen kan velges som en rundtur eller bare opp og ned. Vi liker å ha litt variasjon på turen tilbake, så vi tenkte å gå for rundturen denne gangen og kanskje besøke lillebroren på veien ned. Starten går fra parkeringsplassen i Jørpelandsheia og over demningsbroa. Herfra holder vi bare til venstre slik at vi passerer speiderleiren på høyre hånd. Lysløypa er veldig enkel å gå, og etter hvert kommer en avstikker til høyre. 20 meter innover møter vi et skilt og veien deles i to. Til venstre er den korte men bratte veien, mens til høyre går vi gjennom dalen. Så vi gikk den første til venstre.

Veien opp var både idyllisk og variert. Vi kjedet oss ikke et sekund her mens vi klatret oppover, frem og tilbake i sikksakk og stadige muligheter for å nyte ustikten underveis. Da vi endelig kom opp ryggen så kunne vi se toppene foran oss. Det var lett å miste motet her, for det virker veldig bratt og tungt. Men vi fikk en positiv overraskelse underveis. På veien ned fra toppen var et eldre par med gåstaver som også gikk «Ti på tur». De hadde fullført alle bokstavene etter denne. Vi fikk hakeslep da de avslørte at de var 75 og 76 år gamle! Virkelig sprekt gjort av dem, og de var allerede ferdig med alle 10 bokstavene. Mannen avslørte en interessant historie om trappene opp til Preikestolen, og så ønsket vi hverandre god tur videre. Den historien kan leses på Preikestolen Fjellstues hjemmeside.

Heiahorn på vei opp


EveryTrail – Find the best hikes in California and beyond

Dessverre var det slik at den nye appen jeg ville prøve ut ikke var så veldig god likevel, og vi mistet en del data på turen, som du kan se fra resultatet. Plutselig var vi på toppen! Det var en utrolig utsikt som ventet på oss her i alle himmelretninger. Det er ingen tvil om at dette er det høyeste fjellet. Men langt, langt borte kan vi skimte enda høyere fjell som fremdeles er dekket av snø. Men det er langt utenfor Strands grenser.

Da var jeg nok i gang igjen med å ordne varme til mat.
Da var jeg nok i gang igjen med å ordne varme til mat.
Denne posen var både kjekk og kjapp, men dessverre med sine ulemper.
Denne posen var både kjekk og kjapp, men dessverre med sine ulemper.

Som «vanlig» fyrte vi opp Primusen og kokte opp vann til kaffe. Men! Denne gangen skulle vi gjøre et unntak. Vi hadde funnet en fiks ferdig kaffeløsning i butikken (se video under). Dette er en pose du heller kokende vann i. Dette vil renne gjennom kaffe og så gjennom et filter, slik at kaffen ender opp i bunnen. Så er det bare å skjenke fra posen nytrukken kaffe til den som vil. En brilliant løsning, om ikke sårbar. Kaffen ble veldig fort lunken, uten mulighet for å holde papirposen varm. Så dette er en løsning som fungerer fint om du skal skjenke én stk kopp til ca 4 personer, så er det tomt. Så neste gang gjør vi det på gamlemåten og har med kokekaffe i kjele, og holder kjelen varm med ild. Men det var gøy å prøve noe nytt. Denne gangen hadde vi tatt sikte for å bli en stund på toppen. Anne-Marije hadde selvsagt med seg strikketøy, mens jeg leste gjennom regler til brettspill og hadde satt opp et par timelapse-kamera. Det var lite med skyer, så det ble lite med spennende timelapse. Heldigvis kom en søye med to lam og holdt oss med selskap. Så bare sjekk ut video for litt stemning og historie 🙂

Kjeragbolten? Nei, Småsilhornbolten kalte vi den.
Kjeragbolten? Nei, Småsilhornbolten kalte vi den.
Dalen mellom toppene viste seg å være meget pen.
Dalen mellom toppene viste seg å være meget pen.
Vi rettet på skiltet slik at ingen farer på feil vei.
Vi rettet på skiltet slik at ingen farer på feil vei.

Returen ville bli lengre enn turen opp. På veien gjennom Småsildalen var det først en liten stikktur til Småsilhorn. På veien bort merket vi at det var skiltet feil. Selve skiltet hadde falt ned, og noen hadde satt skiltet på feil side av pålen. Vi rettet på skiltet og startet turen mot Småsilhorn som vi egentlig hadde gått forbi, bare på baksiden. Dette var en skikkelig skummel vei å gå og anbefales ikke for de som ikke liker å være fjellgeit. Vi kom ned dalen mellom toppene og møtte en meget bratt steinrøys på vei opp mot neste topp. Her klatret vi opp skumle partier med stup rett på siden. Absolutt ikke familievennlig å gå til denne toppen.

Hun lot føttene få en pause fra klamme sko og ga dem et forfriskende bad.
Hun lot føttene få en pause fra klamme sko og ga dem et forfriskende bad.

På veien ned i dalen var det faktisk ganske… kjedelig. Vi kunne ikke føle hvor vi var og fulgte bare en sti som gikk gjennom en tett skog. Det var vanskelig å orientere seg om sted og tid. Men etter en liten stund kunne vi se vannet i bunnen av dalen, og da åpnet skogen seg samtidig. Herfra var det meget lekkert! Bare se hvordan Anne-Marije koser seg med et lite fotbad i bildet til venstre. Etter hvert måtte vi over et ordentlig myrområde hvor føttene (med sko) kunne bade litt ufrivillig på veien over. Så måtte vi krysse en liten elv ved å hoppe fra sten til sten. Og plutselig var vi i mål. Da vi kikket tilbake og beskuet toppene kunne vi ikke tro at vi faktisk hadde vært der. En fantastisk fin tur som anbefales, men vi var begge enige om at den korte turen var den beste.

Heiahorn på vei ned


EveryTrail – Find trail maps for California and beyond

Og ja: nå er vi helt sikre på hvilket ord vi skal frem til 🙂

Jakten på bokstavene: Hæ!? Trappetrinn til Preikestolen?

Det er sannelig trappetrinn til Preikestolen
Det er sannelig trappetrinn til Preikestolen

Endelig en ledig helg for begge to! Nå var det ingen nåde, så vi valgte en av de lengre turene: Troppavannet. Det, og samtidig ta turen innom Lammatoknuten for en annen bokstav. Første del av reisen viste seg å være veldig lett å finne ut av. Parkér bilen der man parkerer for å besøke Preikestolen og bare følg veien mot Preikestolen til du er halvveis. Men hva var dette for noe påfunn? Det er trappetrinn der det pleide å være steinrøys. Mange, mange trappetrinn!

En del av sjarmen ved å gå til Preikestolen er å se litt natur og klatre opp det ulendte terrenget. Det er riktignok godt at det er planker over myrene, men nå var det altså trappetrinn hele veien opp de vanskelige plassene. Det er et veldig bra tiltak som gjør det tilgjengelig for turister. Men jeg følte jeg var i et tettbebygd strøk hvor alt var steinlagt, så ikke i naturen. Men det får en kjapp vending så snart man kommer halvveis, for da skal vi ikke lenger mot Preikestolen.

Trappetrinn på trappetrinn.
Trappetrinn på trappetrinn.

Når de verste partiene er klatret opp ved hjelp av trappetrinn som på bildene over, så får du en fantastisk god utsikt over en del av Lysefjorden som viser sin praktfulle sjarm gjennom daløyet. Her er det satt opp skilter som viser vei til mange forskjellige steder og fjelltopper, og det var altså her hele turen tok en kjedelig vending, for vi visste ikke hvor vi skulle dra.

De fleste valgte å gå til høyre her for en eller annen grunn
De fleste valgte å gå til høyre her for en eller annen grunn

Vi skulle altså finne skiltet mot Bakken, og her skulle de røde merkene slutte. Det nevnte de bare for å unngå forvirring. Fra nå av skulle det merkes med blåde bånd, som også skulle være ganske spartant i begynnelsen. Vi fant ingen blåde bånd, bare tydelig røde merker. Så da fulgte vi bare skiltet – mot Bakken. Det skulle vi altså ikke ha gjort, noe vi fant ut av etter noen hundre meter på vei ned gjennom dalen. Så vi gikk opp igjen, tok en deilig appelsin sammen med tusenvis av gjester: knott! Masse, masse knott.

Her ser vi ned mot Troppavannet
Her ser vi ned mot Troppavannet
Preikestolen går til høyre her ved Neverdalsura. Vi gikk til venstre
Preikestolen går til høyre her ved Neverdalsura. Vi gikk til venstre

Da fulgte vi veien til venstre, som det faktisk stod i beskrivelsen. Men også her var det tydelig merket med rødt hele veien bort. Og ingen blå bånd å se noe sted. Meget forvirrende. GPS-en samstemte også dårlig med den tegnede ruten vi hadde fått, men vi var i det minste i riktig retning. Og dessverre var den første bokstaven ikke å se noe sted. Vel på det høyeste punktet på stien så kunne vi se Troppavannet der den andre bokstaven skulle være, så vi fulgte på og var samtidig på utkikk etter en annen sti som ville være mer tilsvarende med kartets inntegnede vei. Men det fant vi altså ikke. Etter hvert kom vi frem til bokstaven, som var plassert ved siden av en kampestein langs med vannet. Og der; der fant vi et blått bånd!

Vannet kokte opp på 3 minutt
Vannet kokte opp på 3 minutt
Anne-Marije koser seg med mat og kaffe
Anne-Marije koser seg med mat og kaffe
Jomfruturen for primusen
Jomfruturen for primusen

Ut med primusen – dens første tur siden innkjøp. Forrige tur brukte vi rødsprit, noe som brukte veldig lang tid på å koke opp vannet. Denne gangen tok det bare 2-3 minutt. Fantastisk redskap å ha med seg og det skaper ingen søl. Anne-Marije var også meget fornøyd med denne gaven fra min far.

Forfriskende topputsikt
Forfriskende topputsikt

På vei tilbake måtte vi jo finne den første bokstaven. Hvor i all verden kunne den være? Vi leste beskrivelsen nok en gang, både for den og den vi hadde funnet. Det stemte bare ikke. Så litt på bærtur måtte vi gå, inntil vi ga opp og bestemte oss for å dra til utgangspunktet og forsøke på nytt. På veien tilbake møtte vi en joggende turmann. Vi spurte ham likegreit om han kjente til det. Å joda, han hadde nettopp sett den bokstaven og pekte oss i riktig retning. Dette stemte overhodet ikke med beskrivelsen på kartet. Også her var det merket med rødt.

Her markeres skille mellom turen til Lammatoknuten og Troppavannet
Her markeres skillet mellom turen til Lammatoknuten og Troppavannet (i rødt!)

Det var en stor lettelse å finne den første bokstaven. Endelig kunne vi notere den ned og dra hjemover igjen. Vi vurderte å si hei til Preikestolen også, i og med at vi hadde kommet halvveis. Men da vi fikk øyet på antall turister så takket vi pent fra oss den fornøyelsen. Turen ned igjen bestod av mye køgåing og venting på andre turister som skulle passere i motsatt retning.

Så til slutt en liten smakebit for deg som tar bilder med iPhone. Her tok jeg et HDR-bilde (et bilde som setter sammen informasjon for et over- og et undereksponert bilde) og samtidig et vanlig bilde med fokus på fjellet.

Endelig fant vi den! Se forskjellen på HDR og ikke-HDR
Endelig fant vi den! Se forskjellen på HDR og ikke-HDR

Jakten på jakten på bokstavene: Brekkatjørn

Hestene viser vei
Hestene viser vei

Denne gangen gikk turen til Brekketjørn, og ut fra bokstavjaktinstruksene var det bare å følge traktoveien innover et stykke. Ikke alle beskrivelsene er like lette å følge. Det som var litt dumt var at det ikke stod hvor lang tid turen ville ta, det stod bare at dette var årets letteste tur og enkel å gå på. Men hvor parkeringen var, det var ingen problem å finne. Bare følg hestene som gikk åpent langsmed veien. Helt i begynnelsen fra parkeringen var det en liten sti til venstre og en traktorvei til høyre – begge merket med rødt.

Her var broa
Her var broa

Etter en kort stund skal vi komme til et smalt parti og senere komme til en bro vi må krysse. Instruksjonene stemte godt, og vi fulgte rett og slett skiltet.  Men så begynte vi å undre. Når var turen ferdig? Det virket som om vi gikk på en rundtur. Så vi fant et sted for å ta en kaffe og jeg fyrte opp GPSen for første gang på turen. Burde visst gjort det tidligere. Vi hadde gått øst i stedet for nord! Men det var en fin tur, det var det ingen tvil på. Så jeg sjekket google maps og fant ut at det fantes en mindre sti vi kunne ta for å ta en snartur tilbake til parkeringsplassen. Og før vi visste ordet av det så var vi tilbake. Det ble en fin tur, selv om det var bomtur.

Men vi ble ikke motløse av den grunn. Denne gangen fulgte vi skiltet uten tekst på, opp en liten sti som jeg ikke koblet som traktorsti. Denne gangen gikk det oppover i høyden.

Brekkatjørn at EveryTrail

EveryTrail – Find hiking trails in California and beyond

Det var visst dette skiltet vi skulle følge
Det var visst dette skiltet vi skulle følge
Virkelig myrete vei
Virkelig myrete vei

Dette virket som en mye kortere tur. Men også mye våtere. Bare kort vei inn så sank føttene flere centimeter ned i mørk og tung myr. Og Anne-Marije fikk en enorm «Wheel of Time»-følelse over partiet. Det var skikkelig som å gå inn i et eventyr, men en lang, smal sti som forsvinner inn i skogen.

Etter dette partiet ble det en del klatring, og på høyreside en flott elv som dundret ned langs fjellet. Plutselig på toppen, og det skulle bli enda våtere enn før. Nå var det skikkelig myr med større dammer midt i stien.

Her møtte vi på en lokalbeboer som fortalte oss at vi nesten var fremme ved bokstaven, men han fortalte også om noen unge gutter som befant seg noen hundre meter forbi bokstaven, med skikkelig hangover. Han kom også med et godt tips for returen, at vi kunne gå opp en liten traktorvei på siden av den virkelig myrete veien.

Bare korte minutter senere, begynte Anne-Marije å løpe ivrig. Vi hadde kommet til en ny bro, og i enden av broen stod det et skilt, og på det skiltet så stod det en bokstav. Vi var fremme!

Og det var virkelig fint. Tingen er den at veien går jo videre, men vi hadde allerede gått en bomtur og kommet oss til bokstaven, så da valgte vi å snu etter en liten kaffepause. Egentlig var det greit at vi gikk feil først, for denne turen tok så vidt en halvtime. Det hadde blitt litt vel kort.

Men nok en bokstav notert og nok et område besøkt!

Det var omtrent dette jeg så for meg da jeg så henne løpe avgårde
Det var omtrent dette jeg så for meg da jeg så henne løpe avgårde

Jakten på bokstavene: Ugeliåsen

Det er ikke mangel på flotte tursteder i Strand, det er det ingen tvil om! Problemet er å vite om dem. Denne gangen gikk turen til et fjell som lå litt nærmere hjem, spesielt fordi vi begge hadde nye sko på oss vi ønsket å gå inn litt før vi tok en lang tur. Ugeliåsener målet. Lurer fælt på hvordan en amerikaner leser dette navnet: Ugly ass?

Ugeliåsen

Anne-Marije syns det var kjempetøft å måtte gå inn i det mørke og ukjente.
Anne-Marije syns det var kjempetøft å måtte gå inn i det mørke og ukjente.

Dette litt fjellet befinner seg på Tau. Fra rundkjøringen beveger du deg 100 meter i retning Hjelmeland og parkerer bilen ved aktivitetshuset. På andre siden av veien finner du en åpning i gjerdet og et skilt som viser veien videre. Det var mye klatring her, med skråning hele veien fra start til topp. I begynnelsen går du i et åpent felt, mens senere er du inne i skogen og klatrer på steinene der. Før du vet ordet av det er du på toppen og kan nyte utsikten. En kort tur som egner seg for hele familien.

Panoramautsikt fra Ugeliåsen.

Ugeliåsen at EveryTrail

Jakten på bokstavene: Almåsen

Det er bokstavjakt for tiden på Strandalandet der jeg bor. Anne-Marije og jeg har bestemt oss for at dette skal gjennomføres i år. Joda, det er mulig å vinne en premie, men først og fremst ønsker vi å se nye og enormt flotte turområder som finnes i området. Dette er en gylden mulighet for nyinnflyttere å finne ut av hva som finnes i Ryfylke. Vi har allerede gått et par turer, og dette er noen av bildene fra turen til Almåsen. Bokstaven avslører vi ikke 🙂

Dette er altså en av toppene til prosjektet «Ti på Tur» som blir arrangert av Den Norske Turistforening. De har slike turtilbud flere steder i landet har jeg skjønt, men jeg fokuserer selvsagt på lokalområdet – som er Strand Kommune og omegn.

Fra Jørpeland så kjører man den smale veien over Leite mot Bjørheimsbygd. Et kort stykke innover og man finner en liten parkeringsplass på venstre side, med plass til 2-3 biler. Denne gangen var det en bil som hadde parkert dårlig, og vi måtte improvisere parkeringen litt, også slik at det kunne være plass til nok en bil og faktisk forbipassering på denne smale veien. Det er skiltet mot Almåsen (401 m.o.h.) og veien i starten er veldig lett, med traktorvei helt i begynnelsen. Men det ble også en del klatring i fjell, og snøen som falt dagene før hjalp ikke på fotfetstet. Men det var en perfekt tur for dagen, med en time på vei opp og en halvtime ned igjen. Du kan se turen fra EveryTrail rett herunder:

Almåsen at EveryTrail