10 på Topp 2015: Krossfjell (258 moh.)

krossfjell
Last ned GPX-fil.

KrossfjellKrossfjellKrossfjell

En av årets korteste turer er Krossfjellet, som befinner seg nær Figgjo mot Ålgård. Man kan parkere bilen flere plasser, men vi har parkert nær Hålandsfjellet begge gangene vi har vært her. Det er en skytebane der med fin plass for bil. Ikke stå langs veien da dette kan forhindre gårdseierens bruk av traktor.

Forrige gang vi gikk tur hadde vi med min da 4 år gamle sønn og vi brukte fint to timer tur/retur. Begynnelsen er en traktorvei, deretter klatrer du over gjerdet med en gjerdetrapp og over et jorde. Her har det vært mange sauer hver gang, så gjerne se opp hvor du tråkker med føttene, da ikke alt er gress 🙂Krossfjell

 

Denne gangen var vi innstilt på å bli fort ferdig og brukte til sammen 45 minutter opp og ned, minus pause. Vi brukte anledningen til å slappe av og nyte det flotte været. Utsikten er ikke dum og det er montert en kikkert på toppen du kan bruke til å skue landskapet.

Last ned GPX-fil.

 

10 på Topp 2015: Lifjell (282 moh.)

Rundtur rundt Lifjell
Rundtur rundt Lifjell
Obligatorisk footsie
Obligatorisk footsie
DNT har vært flinke å preparere deler av turen.
DNT har vært flinke å preparere deler av turen.

Lifjell – et av våres favoritturer å gå i Sandnes. Det er en utsikt man ikke får mange andre plasser. Dalsnuten grenser sterkt til den plassen, men Lifjell gir også utsikt over litt mer siden det ligger mer på enden mot sjøen enn Dalsnuten gjør. Vi har gått denne turen flere ganger opp og ned, men det vi ikke har gjort er å gå rundturen.

Rundturen er en del lengre enn bare rett opp og ned, noe som ofte er tilfelle med å gå rundt noe. Vi begynner fra bunnen av Dale og går langs sjøen store deler av turen. Denne turen var svært krevende og innebar mange bratte og glatte bergområder samt litt klatring hvor vi må bruke hele kroppen. Etter mye bortover ender turen med mye stigning på en gang før vi plutselig befinner oss på toppen av fjellet.

På toppen fikk vi besøk av en liten mus mens vi spiste. Den var meget nysgjerrig på oss, i alle fall maten vi hadde med. Siden jeg hadde GoPro falt det naturlig å få litt nærbilde av denne skapningen på video.

Turen ned gir to alternativer, hvor ett av dem er ned en brattere steinrøys og den andre er litt lengre og går via Dalevatnet. Vi tok Dalevatnet denne turen og fikk med oss hva som så ut som en øvelse til AMK. De fløy ned over Dalevatnet og kastet ut en livbøye til ingen, deretter landet de på et jorde i nærheten og skrudde av motoren etter hvert.

På selve vandringen brukte vi 3t og 15minutt, godt i underkant av det som var angitt for turen. Selve rundturen blir det nok en stund til vi tar igjen, men den andre veien er absolutt verd et forsøk.

Last ned GPX-fil til bruk på GPS.

10 på Topp 2015: Husafjell (323 moh.)

Husafjell31-05-2015 22-57-55Et av årets nye fjell som ikke var med i fjor er Husafjell. Det befinner seg i retning mot Lauvvik (ferja går herfra til Oanes mot Jørpeland) og det er lett å finne veien hit. Parkering var det sparsomt av og det viste seg å være ganske fullt da vi kom hit denne søndagen. I tillegg til at det var Tour de Fjords i Stavanger, noe som sikkert ville tiltrekke seg litt turgåere, var det også 7-topp-tur fra Gramstad. Likevel var det populært ved Husafjell denne dagen.

Vi hadde et flott stykke vær med god sol og akkurat passe skyer som forhindret det i å bli altfor varmt. Værmeldingen sa regn etter kl 18 og traff godt i dag, men vi var hjemme vel før det. Denne turen tok oss 3t og 45 minutt inklusive pause og sammen med en 5-åring på tur. Denne turen ble hans andre stempel i turheftet og har bare tre turer igjen for å kunne levere inn til DNT. Anne-Marije og jeg har ennå seks turer igjen etter denne.

Turen er lett å gå, kan grense mot middels på enkelte plasser, men passer godt for alle. Pass på å ha godt fottøy for det er meget vått enkelte plasser med myr og gjørme. Toppen gir en formidabel utsikt og du kan se både Stavanger og Jørpeland herfra, samt mye flott landskap fra Nord-Jæren.

Last ned GPX-fil.

10 på Topp 2015: Dyranuten (352 moh.)

Godt å komme til topps her i livet!
Godt å komme til topps her i livet!

En av toppene fra 2014 kommer igjen i år og er Dyranuten. Turen i fjor var helt grei, men hadde dessverre litt kjedelig terreng. Selve toppen var ikke all verdens den heller og vi ble dessverre litt skuffet i den store sammenhengen. Da vi så at Dyranuten kom tilbake i år, tenkte vi å prøve en ny rute å gå.

Her er turen til Dyranuten, med alternativ rude i grått. Den røde er den anbefalte ruten.
Her er turen til Dyranuten, med alternativ rude i grått. Den røde er den anbefalte ruten.
Som i fjor koste vi oss med ordentlig laksemiddag på toppen.
Som i fjor koste vi oss med ordentlig laksemiddag på toppen.

Parkeringsplassen tar oss litt forbi den forrige plassen og inn mot en gård. Vi må gå et lite stykke på privat vei og plutselig ta av et sted. Stien mot Dyranuten har vært merket, men det må være svært lenge siden, for de fleste merkene var helt forsvunnet. Heldigvis hadde jeg lagt inn ruten på GPS så vi visste sånn cirka hvordan vi skulle gå og navigerte ved hjelp av den.

Ruten tok oss på litt ville veier, men faktisk fant vi noen røde merker også der vi gikk, til vår overraskelse. Det var ikke en synlig brukt rute vi gikk.

Denne veien var lang og flat og tok oss over en del myrete områder samt at vi måtte komme oss over en bekk på veien. Det var ikke lett å finne frem og vi var prisgitt å ha en GPS å gå etter, evt. om du har et kart og kompass med deg. Hvis vi skal gå denne toppen igjen, tar vi garantert ruten vi gikk i 2014.

Tilbaketuren mot bilen var mye enklere og vi fant en snarvei. Dyranuten er en enkel tur å ta for hele familien og hvis du er heldig kan du se flere typer dyr som hest, ku og sau. Vi er glade å ha gjennomført turen, som vi synes var en av de kjedeligere turene i fjor og foreløpig ligger den på god plass til å bli det samme i år.

Last ned GPX-fil til Dyranuten fra Gården eller fra Skjelbredtjørna som er felles for mange turer.

10 på Topp 2015: Sulken (384 moh.)

Solen fordampet vannet og forvandlet landskapet til noe litt mer mystisk.
Solen fordampet vannet og forvandlet landskapet til noe litt mer mystisk.

Vi visste fra i fjor at området som Dyranuten lå i ikke nødvendigvis er så spennende. Det er flatt og myrete og utsikten er ikke fantastisk. Sulken befinner seg i samme område og har faktisk samme utgangspunkt som til Sygno og Dyranuten, samme parkeringsplass i det minste. Starten er flat og tar oss gjennom et vått og myrete område, ikke ulikt Dyranuten. Mange dyr på beite å se her, som sau og vær i alle slags farger. Det ene lammet så ut som en rød rev, til og med halespissen var hvit.

Vi brukte god tid da ryggen ikke var helt med oss, 2t 45m uten pause på toppen, men det er en fin tid å beregne med mindre du har med små barn på turen.

2015-05-17 13.08.08 2015-05-17 12.52.41 2015-05-17 13.38.25 sulken

Turen er enkel for de fleste, bare husk godt med fottøy. Det er ganske flatt store deler av veien og det blir ikke noen klatring før dere nærmer dere slutten. Sulken var en grei tur og ikke altfor krevende.

Last ned GPX-fil for bruk på GPS.

Sulken, Sandnes at EveryTrail

10 på Topp 2015: Dalsnuten på Gramstad (323 moh.)

DalsnutenNytt år bringer nye turer. Jeg ble dessverre ikke ferdig med blogginnleggene for turene vi gjennomførte i 2014, men skal gå inn for å få en komplett liste i år 🙂

Starten på turene ble noe ganske legendarisk for oss, siden det skjedde en spesiell begivenhet på toppen. 2. Mai 2015 skulle vi på vår første tur i «10 på tur»-serien fra Den Norske Turistforening i Stavanger. Anne-Marije skulle jobbe denne lørdagen, men var klar for å være med på tur på ettermiddagen. Heldigvis er det lenge lyst, derfor kunne vi benytte den flotte dagen til en god tur.

Vi valgte å starte enkelt og tok derfor turen til Dalsnuten på Gramstad. Du biler ganske greit bort dit og parkerer på en stor parkeringsplass. Regn med mye trafikk i helgene, da dette er et meget populært turområde, så det kan lønne seg å være tidlig ute.

Sønnen min (5) og jeg lagde pannekakerøre sammen og helte den over på en stor flaske, klare for turen. Alt var klargjort, men også en liten hemmelighet jeg hadde tilegnet Anne-Marije.

Vi koste oss på veien opp og Kristian hadde en GoPro på hodet sitt og sang en ganske improvisert tursang på veien. 28 minutt senere var sangen ferdig og GoProen var ganske tom for strøm. Jeg var litt småbekymret for at strømmen skulle ta slutt, men det gikk fint for planen min.

Turen til Dalsnuten er enkel og veldig familievennlig, med litt klatring over gjerder. Utsikten er formidabel og det er ikke rart at dette er et populært turområde.

Vel oppe startet vi steking av pannekaker. De var skikkelig gode. Etter maten tok jeg med meg Kristian for å «filme litt» og sånn som jeg pleier å gjøre på toppen av fjellet. Anne-Marije ble igjen og solte seg, men fikk ikke fred lenge.

Mens vi var borte fortalte jeg Kristian planen min og han ble kjempeglad og løp alt han kunne tilbake til Anne-Marije for å stille det store spørsmålet. Sjekk videoen, så ser du hva planen var.

Turen var en stor suksess og et minne for livet. Dalsnuten kommer for alltid til å ha en spesiell plass for oss, men vi kan fint anbefale turen bare for turen i seg selv. Det tar mindre enn en time å gå opp og ned, men gjerne regn med litt mer tid om dere har med små barn. Vi brukte to timer sist med minstegutt.

Dyranuten, med svipptur til Sygno

Innholdsfortegnelse for 10 på tur Sandnes

  1. Bjørndalsnuten, første 10 på topp i Sandnes
  2. Dyranuten, med svipptur til Sygno

Boende i Stavanger så skjønner vi fort at det kommer til å bli noen turer til Sandnes, siden det er der fjellene er. Men det er jo fjell vi er så glad i, så derfor er det ingen hindring å dra denne veien.

Flotte hester viste seg frem på veien opp.
Flotte hester viste seg frem på veien opp.

Dyranuten er neste tur på dagsorden, liggende mellom Søredalen og Ålgård med sine 352 moh. Turistforeningen kategoriserer denne som en middels, lettgått tur, noe som stemmer ganske godt. Starten er fra en parkeringsplass ved Skjelbreitjørna rett ved F315. Vi må over et myrområde og gjennom noen kratt, før vi kommer til et jorde med husdyr som kyr og hester. Hestene møtte oss på veien opp, men da vi skulle ned igjen var det ingen hester å se, bare kyr. Alle virket å være folkevante, men vi var varsomme likevel for å ikke provosere dem.

Sporbar cache
Sporbar cache
Geocaching!
Geocaching!

På vei til Dyranuten tar den rødmerkede stien oss opp til Voren først. Dette er en liten fjelltopp som ikke er nødvendig å gå til, men er kanskje det letteste med tanke på å finne stien. Derfra kan du se hvordan du kan ta en snarvei på returen, men jeg vet ikke hvor mye tid det er å spare på dette. På Voren var det selvsagt en Geocache å finne, men i den var det også en sporbar brikke som kom fra Tjekkia og skulle til Australia. Ganske på villspor, med andre ord. Den tok vi med oss.

Veien videre var enkel og tok oss over enda mer udyrket mark. Toppen virket langt unna, men hvert skritt tok oss uansett nærmere, så vi var ved godt mot. Men da jeg skulle lete etter enda en cache og brukte mobilen i utgangspunktet, så oppdaget jeg noe fryktelig. GPS-en jeg hadde lånt fra min far lå ikke i sekken! Borte vekk, var den. Anne-Marije gikk på tur tilbake der vi kom fra mens jeg lette der jeg hadde trasket etter cachen. Ved et lykketreff så fant jeg den! Den lå i gresset et sted jeg hadde gått. For en lettelse, men samtidig ekkel følelse.

Turen videre var lett og det var bare litt klatring igjen over en gjerdestige og oppover bakken. Toppen ga oss en flott utsikt over flere gårder. Herfra kunne vi se Sygno som var neste mål for dagen. Da vi tok turen fra Dyranuten valgte vi å bare gå direkte mot gården vi skulle forbi og tror vi sparte noen minutter og klatring på det.

Ordentlig middag med laks og potet
Ordentlig middag med laks og potet
Flott utsikt og godt vær er en flott kombinasjon
Flott utsikt og godt vær er en flott kombinasjon
Mye udyrket mark å gå gjennom
Mye udyrket mark å gå gjennom
Her var jeg på leting etter GPS-en
Her var jeg på leting etter GPS-en

Jeg fant, jeg fant. Tic Tac.
Jeg fant, jeg fant. Tic Tac.
En stk larve
En stk larve

Etterpå var det en snartur til Sygno som gjenstod. Dette er en veldig kort tur som vi fort fant ut ikke hadde vært verd turen alene. Fra parkeringsplassen ved Skjelbreitjørna så følger vi bare en traktorsti hele veien bort til Svilandfossen der turen egentlig starter. Derfra er det bare en gress-eng som tar oss på klatring mot fjellet. Fra fjellet er det en snartur til toppen, men jeg måtte selvsagt hente en cache eller to først. Den første var rett ved Skjelbreitjørna og hadde kallenavnet «Tic tac», passende nok. Den andre var et stykke unna toppen, for der var det nemlig en annen cache.

Da vi så varden så kunne vi også se noe annet. Det var noen insekter der som surret avgårde. Da vi nærmet oss oppdaget vi veldig fort at dette var flygemaur, flygemaur med veldig lyst til å kjenne på svetten vår. De var overalt, i håret, i ørene, opp i ermene og alt som var mulig av åpninger. Utrolig ubehagelig opplevelse. Jeg droppet glatt å lete etter siste cache mens Anne-Marije skyndte seg å stemple Tur-kortet fra varden. Etterpå løp vi fort bort og børstet håret for maur. Sygno ble ikke en god opplevelse for oss denne gangen, og bør tas i sammenheng med Dyranuten.

Bjørndalsnuten, første 10 på topp i Sandnes

Innholdsfortegnelse for 10 på tur Sandnes

  1. Bjørndalsnuten, første 10 på topp i Sandnes
  2. Dyranuten, med svipptur til Sygno
Bjørndalsnuten
Første livstegn til toppen

Siden forrige tur har jeg flyttet fra fjellvakre Ryfylke og inn til Nord-Jærens Stavanger. Det mangler en del fjell her, men Sandnes har litt av hvert å tilby. Stavangers Turistforening har nok av turer på kartet som forslag, så da slengte vi oss like gjerne på enda en 10-tursutfordring.

Det ble med Bjørndalsnuten først, for å teste litt hvordan ting lå an med formen. Vi tok selvsagt feil vei fra starten og begynte med rundturen, men det gjorde lite. Fra parkeringsplassen gikk vi østover, og herfra var det en fin liten sti gjennom mark og skog. Noen hester gikk fritt innenfor turområdet.

Stien sendte oss inn i skogen og plutselig opp et fjell. Vi skulle over denne toppen og litt videre, til vi kom til et veiskille. Venstre var veien tilbake mot parkeringen, og rett frem til toppen. Der måtte jeg selvsagt lete etter en geocache, noe jeg fant et stykke unna varden. Litt godt gjemt, og det var en ungdomsgjeng som hadde utsikt rett mot der jeg lette og sikkert så litt rar ut 🙂

Vi fortsatte turen videre for å ta rundturen. Det endte fort opp på en lang og asfaltert vei som ledet oss ned til parkeringplassen. Jeg tenker vi tar en tur/retur neste gang, vi foretrekker å gå i naturen og ulendt terreng. Men Bjørndalsnuten ga oss en fin opplevelse.

 

7-Toppsturen, Strand/Ryfylke, den lokale styrkeprøven

God og varm på vei opp mot Heiahorn
God og varm på vei opp mot Heiahorn
Over trelinja nå
Over trelinja nå

Det var dags for den årlige rundturen i Strands fjelltrakter nær Liavatnet. På én dag skal vi gå opp til toppen av 7 fjell, alle med en høyde over havet på over 700m. Anne-Marije og jeg hadde sett oss ut denne turen helt siden i fjor, og tenkte at vi fint kunne være med i år. Det var spennende, samtidig som litt skummelt, å begi seg ut på en slik tur. Spesielt skummelt, for vi fant ingen informasjon om turen og hvordan den gikk, annet enn fjelltoppenes navn. Vi har gått noen turer i fjellet i det siste, så vi tenkte vi var i god nok form til denne turen.

Dette er Heiahorn og Småsilhorn, de første to toppene på turen.
Dette er Heiahorn og Småsilhorn, de første to toppene på turen.
Første topp: Heiahorn
Første topp: Heiahorn
Liavatnet
Liavatnet

Vi møtte opp kl 9:00, og det var allerede ganske fullt med biler. Folk hadde startet turen, og t-skjortene ble delt ut, så de som var forhåndspåmeldte fikk t-skjortene i den størrelsen de ønsket. Jeg hørte det var rundt 165 deltakere i år – et godt tall. Vi begynte den sedvanlige turen mot Heiahorn. Det var tyngre enn vi husket, spesielt den siste etappen. Mange gikk forbi oss, men vi beholdt vårt eget tempo. Det var nå vi skjønte at vi kanskje ikke var i den formen vi burde være, for de fleste var veltrente og hadde godt tempo. Men endelig oppe, 773moh., fikk vi en fantastisk utsikt over dalen. Vi hadde begge gått både Heiahorn og Småsilhorn fra før, så vi visste ca. tidsforbruk og hvordan løypen var. Denne gangen, 1t og 20 min.

Topp nummer to har litt mindre varde, men kjekk utsikt
Topp nummer to har litt mindre varde, men kjekk utsikt
På veien opp, kan du se denne steinen. Vi turte ikke gå ned til den.
På veien opp, kan du se denne steinen. Vi turte ikke gå ned til den.

Neste stopp er altså Småsilhorn. Det er nabofjellet til Heiahorn, men vi må et lite stykke ned først og så opp igjen. Stykket opp er ikke uten problemer, spesielt om du er litt redd for høyder. Du må nemlig klatre opp en steinrøys, og det er en del løse steiner samt et større fall om du skulle være uheldig. Når du endelig nærmer deg toppen, må du klatre opp en liten sprekk som også kan gi de med høydeskrekk noe ekstra å tenke på. Småsilhorn er 737moh., og tilbyr mye av den samme utsikten som Heiahorn. Vi brukte 40 min fra Heiahorn og til toppen.

Nevnte jeg at det var god utsikt?
Nevnte jeg at det var god utsikt?
Her klipper jeg av for fjelltopp nummer 3: Botnefjellet
Her klipper jeg av for fjelltopp nummer 3: Botnefjellet
Overalt hvor man så, så kunne man se turister
Overalt hvor man så, så kunne man se turister

Det tredje stoppet er Krossfjellet. Dette ante vi ingen ting om, og vi fulgte løypen så godt det var mulig. God merking fra Turistforeningen gjorde det enkelt å finne frem. Men det var langt, og vi hadde ingen formening om hvor tungt det skulle være. Men etter hvert kom vi til et veiskille, og her satt det mange turister og nøt nisten sin. Det var også mange sekker som var satt på bakken mens eierne var ute på tur. Vi kunne velge Krossfjellet eller Botnafjellet fra krysset. Krossfjellet er 716moh., og vi merket godt hvor tungt det var å komme hit fra Småsilhorn. Utsikten var veldig god, men vi tok ikke tiden til å nyte den. Vi ville tilbake til rasteplassen. Vi var litt motløse nå, spesielt når vi bare hadde 3 av 7 topper så langt, og begge var veldig slitne, etter drøye 4 timer i mye fjellandskap.

Husk lappen til Botnafjell!
Husk lappen til Botnafjell!
Rasteplassen mellom Botnafjell og Krossfjellet
Rasteplassen mellom Botnafjell og Krossfjellet

Vi så at Botnafjellet var like ved, og det ville legge oss over til 4 av 7 topper, så vi hadde motivasjonen klar. Men da vi så videre og skuet folk på toppen av Naganibba og Revafjellet langt, langt borte og ikke minst høyt oppe, så sank motivasjonen drastisk. Her bør man virkelig være i form. Men Botnafjellet var relativt enkelt å dra opp til, med en ny utsikt på 708moh. Vi brukte 37 minutt fra Krossfjellet. Denne gangen gikk vi ikke tilbake til krysset, men tok en «snarvei». Snarveien var ikke lett å gå, med mye buskas og klatring gjennom trær og annet, så det kompenserte nok for den vanlige veien.

Ordentlig stolte av å komme opp hit!
Ordentlig stolte av å komme opp hit!
Veien opp til Naganibba er bratt
Veien opp til Naganibba er bratt

Rasteplassen i bunnen av Naganibba var fylt med folk. Her kunne man få kaffe, kjeks, sjokolade, vann og saft. Flott opplegg av Turistforeningen og god service man egentlig ikke hadde savnet. Så kudos til dem for å føle oss velkomne. Her er det vanlig å legge fra seg sekken og så klatre opp til topps. Så det gjorde vi. Veien opp hit er meget bratt, og på mange steder må du virkelig bruke både armer og ben for å komme deg opp. Det er et tungt parti, og du kan tydelig se hvor bratt det er før du kommer bort til fjellet. Men toppen hadde en fortreffelig utsikt, med 360 grader med deilig natur. 748moh. er fjellet. Og så er det samme vei ned igjen. Fra Botnafjellet og til toppen av Naganibba var det 1 time.

Panoramautsikt fra Naganibba
Panoramautsikt fra Naganibba
Slåtteknutane
Slåtteknutane
Veien ned fra Naganibba
Veien ned fra Naganibba

Begge hadde virkelig ønske for å komme seg hjem nå. Vi var nesten helt sist, og alle de aktive folkene var sikkert hjemme allerede. Noen bruker 4 timer på turen, mens vi brukte nesten 8, så det er en betydelig forskjell på folk. Veien hjem ble kalt for «sjarmørruten», hvor de siste fjelltoppene ikke var tunge, men bare små avstikkere på veien hjem. Vi var ikke helt enige, og hver gang det var oppoverbakke så måtte vi ta mange pust i bakken. Slåtteknutane var et godt stykke unna Naganibba, med sine 731moh., men det var ganske greit å gå hit. Drøye 50 minutter fra Naganibbatoppen.

Skogsturen hjem var meget kupert
Skogsturen hjem var meget kupert
Flott lyd fra elva som strømmer ned langs stien
Flott lyd fra elva som strømmer ned langs stien

Nå er det bare én fjelltopp igjen, og det er Revafjellet. 714moh. er det siste fjellet, men for å komme hit måtte vi først lengre ned i en dal, gå over hele området og så mot et større fjell. Enda mer klatring. Det var en skikkelig deilig følelse å krysse av den siste fjelltoppen, spesielt med viten om at vi nå kunne dra hjem. Men vi brukte bare 30 minutt fra Slåtteknutane. Veien videre tar oss ned Revafjellet og sidelangs det, og etter hvert mye nedover. Det var fryktelig mye nedover i Lågaliåne og enda mer steinrøys. Ved noen anledninger må vi virkelig klatre ned noen fjellskrenter. Etter hvert så flater det ut og vi er ute av den tette skogen med mye steinrøys. Herfra er det ganske beint. Men plutselig er vi ved leirplassen på Foreneset, og vi er nesten hjemme.

Skikkelig velfortjente skjorter!
Skikkelig velfortjente skjorter!

Det var skikkelig godt å komme seg ned til parkeringsplassen., med 1t og 15min fra Revafjellet. Det var faktisk ennå noen biler igjen der, så det var nok ennå noen bak oss. Dette er virkelig en styrkeprøve, spesielt om man ikke er vant med å trene flere ganger til uken. Nå skal det sies at både Anne-Marije og jeg begge sliter med hver våre problemer, begge av kronisk art som påvirker det fysiologiske betraktelig. Dette gjør det til en enda større seier for oss.

Men takk til Turistforeningen for en flott tur. Utsiktene er fantastiske, og været denne gangen var fortreffelig. Mot slutten var det en del skyer, men temperaturen var god og holdt oss fra å bli altfor varme. Jeg drakk nok 3 liter med vann på turen, og en Camelbak har vært en god investering for oss begge. Den største vinneren av dagens økt var nok Imsdal. Det var veldig, veldig mange som hadde en slik flaske med seg.

Last ned GPX-fil for GPS.

Styrkeprøven / 7-Toppturen Strand / Ryfylke


EveryTrail – Find hiking trails in California and beyond

Turforslag: Hatten

Skilt mot Hatten
Skilt mot Hatten

En annen populær fjelltopp i Ryfylke er Hatten. Dette er også en av Turistforeningens utvalgte turer i området. Parkeringen er den samme som til Hesten. Fra Jørpeland tar du Riksvei 13 mot Oanes. Når du er forbi Botnevatnet og kommer til en rett strekning, vil du kunne se en parkeringsplass på høyre side. Her kan du parkere. Du må spasere litt videre i samme retning mot Oanes, og krysse veien ca 50m etter parkeringen. Følg samme retning videre på andre siden og du vil snart se røde merker og skilt mot Hatten. Hvis du ser skilt mot Preikestolhytta så er det samme utgangspunkt. Her kan du gå inn.

Det er tydelig merket hele veien. Du vil etter hvert klatre opp langs et fjell, så blir det skiltet til høyre mot Hatten. Regn med litt klatring fra dette punktet. Det er stort sett bare fjell og stein å gå på herfra, og du må nok bruke hele kroppen for å komme videre på enkelte punkter. Men det er helt overkommelig.

 

Et lite tjørn
En bitteliten bademulighet?
Når du nærmer deg toppen så finner du et lite vann. Det kan friste å bade her, men det har jeg ikke prøvd – litt for kaldt denne dagen. Videre skal du gjennom et lite smug og opp på berg igjen. Da er du nesten fremme. Selve toppen gir ikke den beste utsikten over fjorden, men hvis du går ned på platået nedenfor så har du hele fjorden foran deg. Bare se panorama nedenfor, hvor du kan se broen til Forsand og innover hele fjorden inn mot Preikestolen (ikke synlig).
God utsikt over hele fjorden
God utsikt over hele fjorden