Fra bolt til tunge

Etter turen til Kjeragbolten tillot vi oss en hviledag. Den benyttet vi sammen med Wouter og Katrine til å besøke Kongeparken og prøve nesten samtlige karuseller, samt litt mer passende ting for våre små venner Jacob og Daniel. En flott dag med enormt bra vær og kos. Men så var det dags for reisen mot Hordaland, nærmere bestemt Odda.

For English, please click here 🙂

Vi kjørte hjem fra Kongeparken og skyndet oss å pakke så vi kunne rekke en ferje over til Tau. Der hentet vi teltet mitt og kjørte videre. Da vi kom til Hjelmeland var klokka 22:13. Det stod allerede en båt der, så da ble vi plutselig sterkt i tvil på om ferja faktisk gikk 22:30 som vi trodde. Vi tok ingen sjanse og avventet å fylle tanken. Så gikk ferja akkurat etter vi hadde kommet ombord. Flaks!

Bukken viste vei i minst 5 minutter.
Bukken viste vei i minst 5 minutter.

Veien videre skulle ikke være uten begivenheter den heller. TomTom sendte oss avgårde over et fjell. Den viste oss at vi kunne fylle bensin om 25 km. Da viste bilen at den hadde nok bensin for ytterligere 75 km. Så vi hadde mer enn nok. Men mens vi klatret oppover fjellet, så sank det stadig. Plutselig stod det ikke lenger 60 eller 50, men faktisk 20 km igjen. Vi kom til toppen og begynte å kjøre nedover. Vi skrudde av alt av aircondition og diverse, og jeg fant ut at vi kunne kjøre feil vei et stykke for å komme til en bensinstasjon. Vi klarte det med halvannen liter bensin tilgode.

Et stykke på vei måtte Job tråkke hardt på bremsen for å unngå å treffe på en bukk som hadde forvillet seg på veien. I stedet for å løpe ut i skogen så løp den foran oss. Vi kjørte sakte og dempet lysene, i håp om at den skulle bli lei og stikke av. Men bilen bak oss var helt uenig og fortsatte å presse på, så mye at vi valgte å slippe den forbi. Og den brukte sterke lys og presset videre i flere minutter, helt til vi kom til en tunnel. Da stoppet endelig bilen opp og ventet til dyret gikk til side og forsvant i skogholtet.

Kjempeflott campingsted
Kjempeflott campingsted
Vi fant en koselig liten telt-krok
Vi fant en koselig liten telt-krok
Job forbereder bacon og egg
Job forbereder bacon og egg

Klokka var allerede 3 før vi ankom campingplassen. Vi hadde ringt på forhånd og ble fortalt at det bare var å sette opp camp et sted og være stille. Det gikk for meste fint, unntatt litt lyd mens vi satt opp teltene våre (og luftmadrass med motorpumpe). Vi tenkte å stå opp tidlig neste dag for å komme oss avgårde til skjebelig tid, men dagen drøyde med god frokost og selskap, så vi var ikke avgårde på tur før klokka var 12. Men vi skulle ennå være tilbake i god tid før det ble mørkt.

Starten på turen
Starten på turen

Før vi begynte kunne vi velge mellom å gå stien og å gå trapper opp. Trappene var skikkelig bratte og skumle som du kan se ut fra bildene, så vi valgte stien. Begynnelsen på turen var noe av den bratteste starten jeg har sett. Her gikk det rett opp til værs med klatring som foregikk på stein og enda mer stein. Etter en lang og hard stund dukket det opp skilt som fortalte oss hvor langt vi hadde kommet og hvor langt det var igjen. 1 km unnagjort og 10 km igjen. Følelsen over å ha kommet så langt var ikke best, for om vi skulle gå et slikt stykke 1 km til så hadde vi nok vært altfor slitne til å fortsette. Men heldigvis så flatet det ut og vi hadde kommet forbi den første bakken. Her kunne vi se enden på trappetrinnene, og vi bestemte oss for å ta trappene på returen. Og snart: 9 km igjen.

Vi fulgte nøye etter disse skiltene
Vi fulgte nøye etter disse skiltene
Går trappa opp eller ned? Bratt er det uansett.
Går trappa opp eller ned? Bratt er det uansett.

Bakke nummer 2 skulle vise seg å være enda mer krevende. Skikkelig lang, samtidig som kald vind begynte å vise sitt nærvær på kroppen. Men vi bestemte oss for å komme opp, for dette er de verste to toppene før det begynner å bli enklere, i hvertfall ifølge kartet. Det var adskillig færre turister på denne turen enn turen til Kjerag; ikke så rart, når turen vil ta 8 timer og samtidig være krevende. Vi så ingen barn i løpet av hele turen.

Vel oppe så var det igrunnen ganske greit å gå, men det var mange steder der det skjulte seg enda flere topper vi måtte opp til. «Bare én topp til» tenkte vi ofte, bare for å se en da en topp bak neste topp. Skiltene som fortalte om kilometrene virket å komme fortere, noe som er sant siden det går fortere å spasere på flaten enn rett opp. Etter hvert begynte det å bli skikkelig myrete, og man kan lure på hvordan det gikk for de som tok turen med vanlige sko. Vi ble passert av en enslig inder på tur; han hadde på seg sandaler og ullsokker under. Regner med han så frem til å komme hjem for å bytte på sokkene sine.

Da vi kom ca. halvveis kunne vi se et helikopter som kom flyvende gjennom dalen under oss. Da det kom tilbake så hang det noe hvitt i en vaier under det. Vi tenkte kanskje det kunne være en sau som hadde klatret seg fast et sted. Sauene her har ingen frykt for høyder, noe vi skulle finne ut senere.

Siden både Anne-Marije og jeg har våre utfordringer med helsa så sendte vi Job og Maud før oss ved flere anledninger. De var snille nok til å vente noen ganger for å være sikre på at vi ennå var bak dem. Mobildekningen her i fjellet var null, så vi hadde ingen måte å kommunisere på. Skiltene som viste kilometrene begynte å bli sparsommelige, for det var mye klatring hele veien.

Over halvveis
Over halvveis
Trolltunga den veien
Trolltunga den veien
Ja!!!
Ja!!!

Endelig så kom vi til skiltet som viste 1 km igjen til Trolltunga. Da kom litt av styrken tilbake i kroppen, for nå var det ingen poeng i å snu. Vi skulle til Trolltunga! Job og Maud hadde satt seg ned og fått hvilt en stund. Da vi kom så var de veldig klare for å spise litt. Jeg tok på meg kokkerollen og skrudde på Primusen og begynte å koke vann. Vi hadde med oss 4 forskjellige retter i pose som bare trengte å tilsettes vann. Etter maten så var det tid for kaffe. Det var godt vi hadde med oss rikelig med vann.

Endelig tid for påfyll av kalorier.
Endelig tid for påfyll av kalorier.

Mens vi spiste så kunne vi følge med på de andre turistene som gikk ut på tunga. Vi la spesielt merke til han ene turisten som gikk ut flere ganger på tunga. Så kom han opp, sjekket bildene på kamera, flyttet på kamera og gikk ut igjen. Han var tydeligvis på tur alene og tok bilder av seg selv fra flere forskellige vinkler. Da vi var ferdige med å spise så var det bare å ta seg tilrette, for det var ingen kø til tuppen. Anne-Marije og jeg gikk først mens Job tok bilder. Det viste seg å være utrolig lite skummelt å gå ut på tunga. Steinen var såpass bred og stor at vi ikke fikk følelsen av noe stup. Men hvis du beveget deg mot tuppen, da ville du kjenne det godt.

Det var en annen inder som også så ut til å være alene. Han hadde plassert seg på tuppen av trolltunga og sto på hendene med magen rett opp. Såpass lite frykt og stor selvtillit kan jeg nok se langt etter. Men det var gøy å bevitne.

Under steinen og langt oppe langs klippen så hadde noen sauer plassert seg og koste seg. Hvordan de hadde kommet så langt opp var ikke god å vite, og hvordan de klarte å slappe av på den måten er et enda større mysterie.

Etterpå var det Job sin tur. Maud tok til mot og ble overbevist av oss at det ikke var skummelt å gå ut. Så hun ble også med. Job passet godt på henne, og de beveget seg ut mot tuppen. Her fikk vi fine bilder og hun våget til og med å ta et lite hopp for bildets skyld. Monitoren på kameraet fortalte oss ingen ting, så da pakket vi sammen i håp om at alt var gått godt.

Is it going up or down? It's still steep.
Is it going up or down? It’s still steep.

Returen var mye enklere. Nå begynte vi med de lette stedene først, og så kom de bratte bakkene senere og på slutten. Det var ganske optimalt. Men vi måtte skynde oss, for sola ville gå ned snart. Vi regnet med at sola ville gå ned mens vi gikk ned trappene. Da ville det ikke være noe problem siden det bare var trappetrinn på trappetrinn. Ved siste fjelltopp hadde vi den siste solen, hvor jeg fikk tatt et siste vakkert bilde med kameraet. Herfra gikk det bare nedover.

En magisk stemning på veien hjem
En magisk stemning på veien hjem

Smertene under foten økte drastisk. I tillegg revnet jeg opp en vannblemme under foten som gjorde det hele enda verre. Job og Maud hadde allerede kommet seg ned og truffet et annet vandrende par. Da vi kom ned, fant vi ut at de var på vandring til forskjellige steder. Han var tysk og hun var norsk. Men et par, det var de ikke. De fikk lov til å få skyss med oss tilbake til Odda så de kunne slå leir.

En fin utsikt også på hjemturen
En fin utsikt også på hjemturen

Så kom vi til trappene. Her fikk alle kalde føtter. Jeg var innstilt på å gå trappene og Anne-Marije ble med meg. De andre tok den bratte stien nedover i mørket. Vi kom et kort stykke ned trappa, men så møtte vi på en som vandret oppover. Det var såpass smalt og trangt at vi ikke turte å slippe mannen forbi. Det var tross alt et 2 meters fall om det skulle gå galt. Så vi snudde og begynte å vandre stien. Job og Maud hadde allerede gått med de andre, så de var ikke å få tak på. Jeg skrudde av GPSen på telefonen min og innså at det var viktig å ha strøm igjen.

Her fikk de fleste kalde føtter
Her fikk de fleste kalde føtter

Mørket kom og det var meget vanskelig å finne stien. De røde «T»-ene var sjeldne, eller så så vi de bare ikke. Etter hvert ble det så mørkt at vi måtte ta frem iPhonen og lyse med den. Vi hadde selvsagt ikke med oss lykt, for ingen hadde trodd vi kom til å bli så sene. Hun har ingen app som tillater at lyset er på så lenge skjermen er låst. Så vi sløste med strøm på den måten. Rundt oss var det bekmørkt. Stien vi lyste opp viste bare stein og enda mer stein. Vi hadde ingen anelese på hvor langt vi hadde kommet. Det var virkelig en prøvelse. Så sluknet telefonen, og vi gikk videre til min. Med siste iOS er det innebygget lys-knapp som fungerer også med låst skjerm. Dette ble redningen med mine 13% strøm igjen. Turen nedover var en skikkelig psykisk prøvelse. Vi ante ingen ting om lengde eller hadde noen holdepunkt som fortalte oss om fremskritt. Bare stein på stein.

Så skjedde det noe tragisk. Jeg mistet telefonen min. Den falt ned under en stor stein og spratt fra stein til stein, lenger og lenger ned. Det var de lengste sekundene jeg husker å ha opplevd. Heldigvis skrudde ikke lyset seg av. Men den hadde falt langt ned. Og enda heldigere var det at jeg klarte å få tak i den igjen. Resten av turen tok vi i etapper. Jeg lyste veien til meg selv først og gikk ned, så lyste jeg opp så Anne-Marije kunne komme seg ned. Det tok med andre ord ekstra lang tid å komme til bunnen.

Skoene fikk en hard utfordring
Skoene fikk en hard utfordring
Daim-is! Noe så deilig.
Daim-is! Noe så deilig.

Og endelig kunne vi se et lys. Job stod og ventet på oss, de hadde ventet en hel time før vi kom. Det var skikkelig deilig å være nede. Adrenalinet hadde tappet oss helt for krefter, og nå var vi endelig trygge. Da vi kom til campingen sa vi alle god natt, og søvnen kom fort på oss alle.

Neste dag fikk en sakte start. Men alle var sulten på mat og det å komme seg hjemover. Tidlig på ruten kjørte vi forbi Låtafossen igjen. Denne gangen var det dag slik at vi kunne vi se den, så vi stoppet naturligvis. Maud kom med en stor overraskelse til meg: Daim Balltopp-is! Jeg hadde promotert den et par ganger tidligere i uken, så endelig skulle vi alle få en smak av den. Og den slo godt an.

Vi vet bedre til neste gang. Da blir det å bringe med seg telt og sette opp leir et sted i nærheten av tunga. Så kan vi ta en tidlig kveld der og slappe av og så reise hjem dagen etter. Og en ting vi alle kommer til å huske på neste langtur er å ta med seg lommelykt.

Men konklusjonen for turen er at vi har gått en av de mest krevende turene vi kan tenke oss. Vi møtte stor motgang i smerte og psyke, men vi valgte å fortsette. Det var en virkelig fin tur å gå. Målet var enda mer verd det og kan anbefales mange. Men du må være forberedt på å gå hele 22 km i fjell og terreng.

Trolltunga


EveryTrail – Find trail maps for California and beyond

ENGLISH

After the trip to Kjeragbolten we allowed ourselves a day to rest. We used this day together with Wouter, Katrine and their kids to visit Kongeparken. Here we used almost all the carousels, and some more appropriate activities for our little friends Daniel and Jacob. A great day with extremely nice weather and enjoyment. But then it was time to travel to Hordaland, more specifically Odda.

We drove home from Kongeparken and hurried packing so we could take a specific ferry over to Tau. When we had done that and traveled further, we arrived at Hjelmeland at 22:13. There was a ferry there already, so then we became suspicious if the ferry actually went 22:15 and not 22:30 as we had thought. We didn’t take any risk and drove past the gas station. The ferry started right after we had come aboard. Lucky!

The deer showed us the way for at least 5 minutes
The deer showed us the way for at least 5 minutes

The road further would be far from uneventful. The TomTom sent us over a mountain. It showed us that we could fill up with fuel in 25 km. The car told us we had 75 km of fuel left, so we had more than enough. While we were climbing the mountain, the number sank drastically. Suddenly it didn’t say 60 or 50, but rather 20 km of fuel left. We came to the top and started driving down again. We turned off everything of extra conveniences such as airconditioning, and I found out – using google maps – that we could reach a gas station if we drove the wrong way. We made it, with only 1.5 liter of fuel to spare.

A while later Job had to push hard on the brakes to avoid hitting a buck that was standing in the middle of the road. And instead of running out to the forest it ran ahead of us in the way. We slowed down and turned off the lights in hope that the buck would run off. But the car behind us had different plans and was driving very close behind us. We let it pass. But then the car used the strong headlights to scare it off and driving very close, until we arrived at a tunnel. Then finally the car stopped and let the deer run off into the woods.

Beautiful camp site
Beautiful camp site
Job prepares bacon and egg
Job prepares bacon and egg
We found a nice little nook
We found a nice little nook

The clock was already 3 a.m. when we arrived at the camp site. We had called ahead and arranged so that we could just set up camp anywhere and be quiet. It went quite well for the most part, but we made some noise setting up the tent. And Jobs inflatable mattress wasn’t exactly silent. We stood up early, but used a long time to make breakfast and make ready. We didn’t start the journey until 12. But still it would be plenty of time to return before dark.

The parking place at the start
The parking place at the start

Before we started we had the option to go the path or the stairs. The stairs were really steep and quite scary, as you can imagine looking at the pictures. We chose the path. Here it went straight up, being the steepest part of the whole trip. And the path consisted of nothing but rocks and dirt. After a while we finally reached a sign telling us that we had traveled for 1 km and still had 10 km to go. The feeling of reaching this far was not the best, because we couldn’t imagine 10 more km like this. But luckily it started to flatten and we were passed the first hill. From here we could see then end of the stairs, so we decided to take the stairs back down on the return trip. And soon: 9 km to go.

We eagerly watched out for these signs
We eagerly watched out for these signs

Hill number 2 would be even more tiring. It was really long, and in combination with the wind, this would prove to be even harder than the previous. We noticed a real difference in the number of tourists compared to Kjerag. No wonder, since this would take a whole 8 hours from the day and it was really demanding. We didn’t see any kids during our trip.

At the top it started getting easier to walk, but there was always some hidden top after the current top. «Just one more top» we often thought, only to see another top revealing itself after the next top. The signs telling us of our progress seemed to appear more often, which is true since it’s faster to walk at this place. As we walked more and more parts were becoming small swamps. We could only imagine how the trip would be for those with normal footwear. One person – from India – was walking with slippers and had wool socks on. I can only imagine how he looked forward to coming home and change socks.

About half way there we could see a helicopter coming flying through the valley below us. When it came back again we could see something white hanging in a wire under it. Maybe a sheep? The sheeps here have no fear or respect for heights, something we would witness later.

Since both Anne-Marije and I have our health challenges we sent Job and Maud ahead of us at numerous occations. They were kind enough to wait a few times to be sure we still kept up with them. The cell coverage here in the mountain was zip, so we had no other way to communicate with eachother. The signs telling progress became more and more sparse, because there were more and more climbing parts on the way.

Half way there
Half way there
Yes!!!
Yes!!!
Trolltunga this way
Trolltunga this way

Finally we came to the sign showing only 1 km left to Trolltunga. We felt some extra strength and we kept on going. We were almost there, and we were going to make it! Job and Maud were already sitting there and had rested for a while. When we arrived they were more than ready for a meal. I set up the Primus and started to boil water. We had 4 different meals with us, and all of them only required that we add water. After the meal it was time for some coffee. A good thing that we had brought enough water with us.

Under the rock and far up on the cliffside we could see some sheep having a rest. How they had come up so hight and how on earth they were able to rest like that is an even bigger mystery.

Finally time to refill those lost calories
Finally time to refill those burned calories

While we ate we could watch the other tourists walking out on the Trolltunga rock. When he came back up, he checked the images on his camera, moved the camera and went back out again. He looked to be alone and took more pcitures of himself from many different angles. When we were done eating we could just walk out to the rock without having to wait in line. Anne-Marije and I went out first while Job took pictures. It was a whole lot less scary to walk out there than we first thought. The rock was big enough that we didn’t feel that it was close to the edge. The further out you went, however, the more scary it got.

There was another Indian guy who also appeared to be alone. He had placed himelf on the tip of the tongue and stood on his hands, stomach straight up in the air. He had the fearlessness and selfconfidense I don’t even come close to having. But it was fun to watch.

Then it was Jobs turn. Maud also took the courage to go down there, being persuaded that it wasn’t scary. Job took good care of her and she even dared to make a small jump up to the air while on the rock. The monitor on my camera didn’t give a good picture of how the photo turned out. So we packed up everything and went home, hoping the photos were good.

The return trip was much easier. Now we began with the more easier places, then we could finish with the descent at the end. It was quite optimal. But we had to hurry, because the sun would soon set. We figured the sun would be setting while we were on the stairs. Then it woudln’t matter so much. At the last hilltop we had the last sighting of the sun, where I got to take a final picture with my camera. And from here it went straight down.

A magical mood on the way homewards
A magical mood on the way homewards

The pain under my feet was drastically getting worse. And to add to that I ripped up a blister from earlier making it even more painful. When we came down, we found Job and Maud with another couple of people. They weren’t a couple, we found out, just friends. A german guy and a norwegian lady. They were offered a ride with us back to Odda where they could make camp.

A nice view also on the way back
A nice view also on the way back
Most of us got cold feet now
Most of us got cold feet now

Then we arrived at the stairs. Here everyone got cold feet. I was set to walk the stairs and Anne-Marije came with me. The rest took the path back as we came up. While walking down the steps a man was walking upwards. There wasn’t any room to pass eachother and it was a long drop to the ground if something went wrong. So we turned and climbed back up. It was already getting darker, and we had trouble finding the path. I turned off my GPS to save battery, realizing we needed the light.

The total darkness came and it proved more and more difficult to find the path. After a short while we had to use the iPhones flash light. Of course we didn’t bring any other light, because none of us had thought the trip would take so long. Anne-Marijes phone had no app that could be used while the screen was locked. So it used a whole lot more power than id needed. Around us was total darkness. The path we lit up consisted of rock, rock an even more rock. And some dirt. And suddenly the phone went dead. Then I brought up my own phone with only 13% battery left. Luckily I had the latest iOS version which allowed for the flash to be on even while it was locked. The journey down was very hard both physically and mentally. We had no clue as to how far we were or if we had made any progress. Only rocks. And more rocks.

Then something tragic happened. I dropped my phone. It fell down under a big rock and bounced from stone to stone, further and further down it went. Those were the longest seconds that I can remember. Luckily the light didn’t go off. But it had felt long down, but I was happy that I was able to reach it. The rest of the trip we made slowly. I lit up my own path, went down, then did the same for Anne-Marije. In other words it took a long time to get to the bottom.

Daim ice cream! Such a delight
Daim ice cream! Such a delight
My shoes had a real challenge
My shoes had a real challenge

Finally we could see some light. Job was there waiting for us. They had been waiting for a whole hour. It was real nice to be at the bottom. Our adrenaline had brouht us very far, but now we were finally safe. When we arrived at the camp site we all said good night and went out real fast.

The next day had a slow start. We were all hungry for some food and the thought of heading home was very appealing. We drove past Låtafossen and made a quick stop for some photos and some ice cream. Maud surprised me with four Daim Balltop-icecreams. I had been promoting that one earlier in the week, so finally we would all be able to taste it. And it was a big hit.

For next time we know a whole lot better. Then we will be bringing our tent with us and make camp somewhere near the Trolltunga. We can take an early night and relax, then travel home the next day. And one thing is clear: next time we will remember to bring lights!

Omtale: The Hunger Games (Film)

Go on! Shoot, and we both go down and you win. Go on. I’m dead anyway. I always was, right? I couldn’t tell that until now. How’s that, is that what they want? I can still do this… I can still do this. One more kill. It’s the only thing I know how to do, bringing pride to my district. Not that it matters.

– Cato

Første gang jeg hørte om navnet var fra da jeg så traileren på Apple.com. Og så kom det mange oppslag i media, og enda mer i media. Det holdt på en stund, så da måtte jeg til selvsagt sjekke ut hva dette her var. Jo akkurat, det var en filmatisering av nok en stor bokserie jeg ikke har hørt om. Ikke så veldig rart, da jeg ikke akkurat er målgruppen til forfatteren. Men film, det er jeg glad i uansett. Og traileren birket lovende; 24 folk inn, kun én ut. Et ikke originalt opplegg, men det kan absolutt bli spennende.

Så, over til filmen. Jeg har som sagt ikke lest noe her, så alt av historie og bakgrunnshistorie jeg får med meg var fra filmen alene. I denne tenkte verdenen har det for over 70 år siden vært en stor krig mellom oppstandsbevegelsen og regjeringen. Regjeringen vant, og de tolv distriktene som var med i opprøret måtte komme til en enighet. Av en eller annen grunn ble det bestemt at hvert distrikt, skal hvert år, presentere to personer – en i hvert kjønn – til å delta i det som heter Dødslekene. Eller «Hunger Games». Alle disse 24 skal kjempe til døde i et begresnet område, og vinneren får ære og penger. Personene som velger må bære mellom 10 og 16 år gamle, eller noe slikt. Hovedpersonen ( husker ikke navnet. Kitten? ) har så og si eneomsorg for lillesøsteren sin, da moren tydeligvis ikke er helt egnet til å gjøre det selv. Selvsagt blir lillesøsteren valgt ut, og Kittekat melder seg frivillig.

Men allerede nå har ikke filmen klart å selge prinsippet. Alle lederne og de rike distriktene har overdådig med kostymer og sminke at det blir for dumt. Ingen ønsker å bli utvalgt, men det er likevel en ære å representere sitt distrikt. Det skifter ofte hva som er bra og dårlig. Dessverre er det ikke det eneste som skifter.

Kamera skifter. Å, som det skifter. Begynnelsen var et dårlig tegn. Katti løper ut i skogen, og kamerat skifter fokus, skifter vinkel, skifter område fortere enn øyet får med seg. Nesten aldri blir det gjort etableringsbilder, og alltid fikk jeg en følelse av å sitte i en karusell. Dette var til tider så stressende at jeg bare måtte lukke øynene og lene hodet tilbake. Det var helt umulig å få med seg hva som skjedde. Hva, hvem blre drept nå, ble noen drept? Fikk hun et kuttpå seg? Åh, hvor kom han fra, var han der hele tiden? Nei, kameraføring er alene nok grunn til å trekke ned filmen mange karakterer.

Men det er ikke bare kamera som oppførere seg merkelig. Filmen baserer seg på at vi skal følge Katty, som en ydmyk storesøster som passer på søsteren sin. Hun er en meget dyktig jeger, men har ingen sosiale antenner. Vi skal heie på denne damen. Men jeg aner ikke hvorfor. Jeg får mer lyst å heie på gutten fra distriktet. Han har karisma, men tror ikke på seg selv. Han har en selvoppdsgelsesferd å gjennomføre. Hun vil bare bli ferdig med det, og aller helst unngå alt. Jeg klarte ikke bli knyttet til henne. Hun var kjedelig, ovenpå, og manglet utstråling. Hun var bare en uheldig jente som ble valgt ut til å være med. Bare at hun meldte seg, da.

Underveis skal alt dette vises på TV for de som ikke deltar. Dette er e stort show. Virkelig! Men det kommer aldri frem hvorfor dette knytter sammen distriktene, hvorfor folk liker showet, eller hvordan det presenteres til publikum. Det er korte klipp fra en kommentatorbod der to menn snakker om kostymene til deltakerne. Jaha, er ikke dette som å se på E! kanalen? Og så kommer det noen kjipe intervju. Intervju med deltakerne. Visstnok har tusentalls med mennesker tatt seg bryet med å kle seg i sitt beste og møte opp på dette teateret. Og hva skjer? Jo, de snakker bare litt løst. «Hva var dine siste ord til lillesøster?» Dype ting, altså.

Men vent, det er mer! Sponsorene! Under kostymedramaet og all opptrening, får vi aldri inntrykk av at det er noen intriger. Deltakerne bare trener. Og under slt dette skal rike folk bestemme seg for å hjelpe deltakerne i arenaen. Og det er ekstreeeemt viktig å bli likt. Katinka gjør det visst godt, og får mest poeng av alle. Men disse sponsorene, de gjør ingen ting. Det hender at hun får et par hjelpefallskjermer underveis, men det virker mer som en tjeneste fra hennes mentor. Og mentoren, han er et kapittel for seg selv, fra å være håpløs alkoholiker i det ene øyeblikket, til å være en god hjelper deretter. Og dette var det guttekandidaten som ordnet. Hvor er hans historie?

[terningkast:06]

Men la meg til slutt si at det var en underholdende film. Den virket lang, og det var nok fordi den varte 2t 24m. Var den verd kinopenger? Ikke for meg. Men det var veldig enkelt å prate negativt om filmen etterpå. Dette er slakt arbeid fra regissør, og ansvarlig for kameraføring burde få fyken. Og Caesar har ledet dette TV-showet så lenge?! Nei, beklager, det er som sagt altfor mye å sette fingeren på her.

Fotostudio = stua snudd på hodet

20110810-091812.jpg

Det er ikke bare bare å ha sitt eget lille fotostudio. Arbeidslamper på ymse «stativ» (kjøpte meg ordentlig stativ, men med min vanlige flaks så manglet det deler til å sette det sammen) og noen bøker til å løfte opp bordet… Don’t Ask why 🙂

Men det er jo moro. Skulle ønske jeg hadde et eget dedikert studiorom, det hadde gjort det mye enklere å lage videoene mine.

Halo: Reach

Sitter du der og lurer du på om du skal anskaffe deg Halo: Reach? Liker du Halo-spillene? Ja? Hvorfor sitter du der fremdeles? Løp og kjøp! Dette er et fullverdig tillegg i en allerede flott serie.

Hvis du fremdeles er usikker, finnes det mange grunner til å overbevise deg om at dette er verd å ha. Spillet er satt på (og over) planeten Reach. Handlingen foregår før det første Halo-spillet, der du spilte som Master Chief. Denne gangen inntar du rollen som en Spartan i skvadronen Noble. Du er Noble 6.

Hvis du husker fra tidligere spill med Master Chief, var det superhjernen (den kunstige intelligensen Cortana) som klarte å finne Halo og var selve nøkkelen for å hindre menneskehetens utryddelse. Dette er fortellingen om hvordan de klarte å berge den siste gjenlevende kopien av de opprinnelige 20 superhjernene som ble laget.

Spillet starter med at skvadronen din blir sendt til å undersøke en kommunikasjonspost som plutselig har sluttet å sende signaler. Med mistanke om at det er en opprørsgruppe som står bak, blir det plutselig store problemer når de oppdager at det er rasen Covenant som har skyld i ugjerningen.

Dette er det siste Halo-spillet som utviklerselskapet Bungie vil komme ut med. Og med det i tankene, har de gjort sist ytterste for å gå ut med et smell. Spillet er proppfull av historie, hendelser og nye elementer, noe som virkelig gjør dette en morsom opplevelse fra start til slutt.

Mange av våpnene er akkurat slik du kjenner dem. Men siden handlingen foregår i tiden før tidligere Halo-spill, vil du finne en del våpen som ligner de du allerede er vant med, bare i en litt svakere variant. Spesialegenskaper som for eksempel det å bli usynlig var en stor fordel i for blant annet Halo 3. Men i Reach vil også den som blir usynlig ha en stor ulempe i form av forvrengning av lyd og radar, og må forholde seg veldig stille for ikke å bli sett.

Spillet er selvsagt ikke uten sine feil. Jeg spilte gjennom kampanjen på Heroic vanskelighetsgrad. Til tider føltes det helt umulig, og jeg måtte støtte meg til mine lagkamerater som – mot all formodning – er uovervinnelige med mindre de har en planlagt dødsscene fremover. Når de går ut i strid, kan de drepe fiender samtidig som de kan ta i mot uendelig mengder med skade, uten å dø. Da var det endelig en liten sjanse for at jeg ikke døde i de nærmeste 30 sekundene.

Den kunstige intelligensen til mine lagkamerater var heller ikke særlig å skryte av. Dersom jeg gjorde noe som kanskje var utenom de utviklerne så for seg, endte det gjerne med at de bare ble stående på plassen sin, uten å følge meg videre. Med mindre jeg døde, da.

Og jeg må si jeg hadde større forventninger til grafikken. Etter spill som Gears of War 2, var dette særs skuffende. Det var som å gå tilbake i tid. Til Halo 3, kanskje. Skuespillerne til lagkameratene dine er også noen tatt fra nederste hylle. Her er det overdrevne aksenter og rett og slett dårlig skuespill. Jeg irriterte meg grønn over de dårlige stemmene.

Forhåndsvisning av kampanjen, med kommentarer fra skaperne.

Men! Til tross for disse irriterende elementene er det bare godord å si. Kampanjen er virkelig flott og spennende, og skvadronen jeg er en del av er meget dedikerte i sitt arbeid. Det handler ikke om seg selv, men om oppdraget. Oppdraget må utføres til enhver pris. Om det så måtte bety selvoppofrelse.

Av nytt innhold finner vi blant annet mange nye våpen og nye – meget utfordrende – fiender. Vanskelighetsgraden har virkelig økt, og av og til må du virkelig tenke for å klare deg gjennom havet av fiender. For de som bare måtte ønske å ta det rolig, finnes det selvsagt reduserte vanskelighetsgrader.

Jeg ble òg positivt overrasket over en ny spillmodus. Jeg er allerede vant med bil- og flykjøring, men nå har de altså lagt til nok en type kjøretøy. For å ikke ødelegge overraskelsen, skal jeg ikke si hva det er. Men det ga meg en god, nostalgisk følelse til spill jeg spilte da jeg var ung.

På figuren din kan du egendefinere skulderpartier, hjelm og tilbehør, kne- og ankeloppgraderinger og andre ting. Til og med stemmen din kan du endre på. Så når du spiller på nett kan du være ganske sikker på at du vil ha et unikt utseende. For å oppgradere spartanen din må du ha tjent opp nok seierspoeng.

Seierspoeng kan du oppnå ved å utføre små utfordringer mens du spiller. Det kan være å drepe 200 fiender i løpet av dagen, eller bruke klebrige granater til å sprenge et visst antall fiender. Dette tillegget hjelper til med å forlenge spillets varighet, og oppfordrer til å spille mye, blant annet på nett.

Hele omtalen er basert på enspillermoduset. Jeg vet at de har oppgradert Firefigt-moduset. Dette var noe jeg virkelig likte fra Halo: ODST, og er helt topp underholdning med venner. Og nå har de lagt til nytt innhold og gjort det lettere for å finne medspillere. Det kan bare ikke slå feil, og jeg gleder meg spent til å prøve dette med venner.

Joda, jeg har nevnt et par negative sider med spillet, men i det hele er de bare flisespikkeri. Alt det andre veier virkelig opp for dette, og vel så det! Som jeg nevnte innledningsvis er dette et fullverdig tillegg til serien, og jeg kan virkelig anbefale det, enten du er kjent med Halo-serien eller ikke.

Omtalen er skrevet for Microsoft Alpha.

Hvor har jeg vært i det siste?

Jeg har hatt altfor lite overskudd i det siste, og har dessverre måtte nedprioritere bloggen av den grunn.

Jeg har i mellomtiden blogget litt for Microsoft Alpha. Det er en blogg om Microsoftprodukter der de finnes. Jeg bidrar mest med å skrive om Xbox360-spill.

Så, jeg prøver altså å få litt orden på ting. Samtidig skjer det litt ting med fotoklubben jeg nylig ble med i. Og jeg har et lite innlegg om det på vei. Det tar bare veldig lang tid å få ferdig 😛

Grillen kom i boks

…som tilsier at jeg må montere den selv. Og jeg var lovt av forhandleren at den ikke skulle være enkel å montere. Da tenkte jeg at det kunne vært et ypperlig timelapse-prosjekt som ville vare i noen timer hvor man kan følge med på frustrasjonen min idet jeg monterer den.

Men slik ble det ikke. Grillen var igrunnen helt grei å montere. Det tok en time og et par minutt og jeg møtte aldri veggen. Kanskje forhandleren ikke fulgte bruksanvisningen som nordmenn generelt? Idiotisk, sier nå jeg. Jeg følger instruksene.

Så, without further ado, her er videoen.

Sol og fint vær arbeid en mann gir

Jeg får slenge meg på bølgen som Jigzaw og bekrefte at sol og fint vær = jobb. Jeg har stått på med høytrykksspyler og vasket den evig store terrassen. Spent på hva slags innvirkning dette får for hodet mitt med all den dynamiske treningen man får av å stå i samme stillingen time etter time.

Men skal bli deilig å få olja beistet. Da blir det grillings!

[twitter:»Den er jævlig å montere» sa han rett etter jeg hadde betalt for grillen. Oh well, man er ikke ingeniør for ingenting :)]

Dette lukter det timelapse av 🙂

Gelaskins

noen lyspunkt finnes. Jeg har verdens tøffeste sønn og flotteste samboer som holder meg gående hver dag. Noe godt å stå opp til. Så har man andre småting som gjør hverdagen litt lysere. En av disse tingene er Gelaskins.

Pixel-art på iPhonen.

Gelaskins er rett og slett egendefinerte bilder man fester på telefonen, laptop, xbox 360 og andre enheter. I dag mottok jeg min andre Gelaskin med bilde av lillingen. Koselig å se gutten min hver gang jeg tar opp mobilen.

Det var det for dette innlegget. Et positivt et blant mye negativt 🙂