Ti på Tur: Marshåvet

Etter en liten bomtur til Troppaknuten – hvor bokstavskiltet ble satt opp dagen etter at vi var der – så var det dags for en ordentlig bokstavtur. Vi hadde fått kartet og planene fra Sport1-butikken nå, og broren til Anne-Marije med familie inviterte oss på tur. Jeg hadde junior denne påsken, så det var ekstra spennende å se hvordan turen ville gå for de små beina.

2014-04-18 10.59.37

MarshåvetTuren starter i nærheten av Taumarka byggefelt, helt i starten ved innkjøringen fra hovedveien. Der parkerer man bilen og begynner å gå inn på privatvei inn mot heia. Det hadde regnet dagen før, så vi forventet oss en del myrete og gjørmete terreng. I begynnelsen virket alt knusktørt, spesielt ved stien er en grusvei. Men så snart stien går inn i skogen, avsløres vann i alle typer former. Rennende, gjørmete og skjult under myr. Men det gikk veldig fint for de med gode sko. Anne-Marije ble fort gjennomvåt på føttene, og tenkte straks å investere i nye fjellsko.

Selve turen inn var fin, men visse punkter var veldig skumle å gå på, spesielt for de minste uten frykt. Men det var utrolig fint vær og godt selskap, så turen gikk unna. Og omsider kom vi frem, dog litt senere enn det som var «anbefalt» i guiden. Marshåvet var et lite fyrtårn men grei utsikt mot sjøen. På tilbakturen valgte vi en alternativ rute, som gjorde det litt lettere å gå.

Jeg har ikke brukt GPS-appen min siden turene i fjor, men i mellomtiden har iOS 7 kommet ut. Og det har virkelig satt sine spor. Dataen fra appen stemmer ikke lenger, og den mister posisjonen min og lager bare krøll. Denne gangen viste turen at vi hadde gått 17 minutt, og startet ved sluttpunktet, gått tilbake til start og returnert til slutten igjen. Invertert, og tiden skjønner jeg lite av.

Ti på Tur: Dit og tilbake igjen, en tur til Troppaknuten

Troppaknuten

Bokstavjakten er ikke i gang ennå, men trangen for å gå en ny tur er definitivt tilstede. Men hvor skal vi gå? Vi hadde allerede gått tur til Troppavatnet, og ved siden av der ligger fjellet med søskennavn: Troppaknuten. Vi var fullstendig usikre på hvordan man kom seg opp dit og om det i det hele tatt var en sti som ledet dit. Så kart fant vi på Kartverkets hjemmesider med topografi, samt at vi fant noen som hadde gått opp dit tidligere og logget ferden med GPS. Den tok vi også med oss.

Trapp på trapp på trapp
Trapp på trapp på trapp
Myra, siste flate før siste bakke
Myra, siste flate før siste bakke

Vi kom litt sent i gang pga sen kveld dagen før, men tidlig nok til å ha rikelig med tid for å dra bort og bli borte lenge. Allerede før 11 var det mange folk å se på Preikestolens parkeringsplass. Det er samme utgangspunkt som sist, og igjen skal vi ta til venstre etter vi har nådd de tre klatrepunktene som er på vei til Preikestolen. Når du ser Lysefjorden for første gang på veien, da tar du til venstre, og det er skiltet mot Troppavatnet. Ingen blå bånd denne gangen; nå skulle vi følge rød merking et lite stykke og så se hvor vi havnet.

Da vi kom til vannene så kunne vi se fjellet vi skulle opp til. Ifølge kartet var det en elv som skilte oss og fjellet, så vi bestemte oss for å ta den trygge ruten og fulgte veien rundt hele vannet. Men så stoppet også stien da vi kom til Troppavatnet. Været var fint og humøret likedan, så vi peilet inn en kurs og gikk rett mot fjellet. Vi måtte selvsagt tilbake et stykke, bare på andre siden av vannet, og her var det aldeles ikke vennlig terreng å gå i. Men etter hvert kom vi til et platå, hvor vi tok en liten pust i bakken før vi begynte på ferden. Vi var nemlig ved foten av Troppaknuten. Veien opp så meget bratt ut, og vi hadde 99m med klatring foran oss med veldig mye stigning.

Snøen tilsa at ingen hadde vært her før oss etter snøen hadde lagt seg for siste gang, så vi følte oss litt priviligerte ved å være førstemann. Veien opp var ganske utfordrende, og vi måtte ty til heftig bruk av armer og ben for å klatre oss opp. Da vi nærmet oss toppen kom vi faktisk til et tau som hang ned et meget bratt parti. Det virket solid og godt, så vi benyttet oss av det og kom oss opp. Litt skummelt var det, men ingen komplikasjoner oppstod.

Troppaknuten (dessverre skjedde det noe feil under eksport, så turen ser helt bananas ut på kartet)


Ikke dum utsikt på veien heller
Ikke dum utsikt på veien heller

Vi kom til toppen og kunne nyte utsikten over fjorden, og ikke minst se på de små maurene på andre siden av dalen som var på vei mot og fra Preikestolen. Det var stadig folk å se, så hvis dette bare er en forsmak på sesongen, bør du besøke Preikestolen før den tid – eller bli stående i mye kø på vei opp og ned. Men vi hadde ikke kommet til selveste toppen, den var hundre meter lenger bort og noen meter opp (616moh). Selve toppen tilbydde ikke mye, spesielt ikke ly fra vinden. Hvor skulle vi ha kaffe? Fjellet på andre siden – det som ligger nærmere Troppavatnet – så ut til å tilby både utsikt og ly, så vi bestemte oss for å dra dit også.

Kokekaffe og soling hører selvsagt med på tur
Kokekaffe og soling hører selvsagt med på tur

Vi fikk en fin oversikt over terrenger vi hadde traversert tidligere og så at det kanskje var mulig å krysse elva vi ikke hadde prøvd på tidligere. Det ville spare oss for mye tid. Men før den tid, så var det frem med primus, niste og kaffe, og litt video for meg. Jeg kjente godt på kroppen at vi hadde beveget oss mye, og da i en spesiell retning: nemlig opp, og mye gjennom ukjent og vanskelig terreng. Etter en god kopp kaffe og hvile så måtte vi hjem igjen. Snarveien virket fristende å prøve, men ikke selve klatringen ned fra Troppaknuten. Så mens vi gikk langs toppen, lette vi etter en lett vei tilbake igjen. Mellom fjelltoppene gikk det en dal, og i begynnelsen var det en steinrøys. Det så ut til å at røysen forsvant etter veldig kort tid, så vi tenkte at det var en fin vei å dra ned til vannet.

Da vi kom til røysen så fant vi fort ut at det ikke var verdens beste idé. Steinene var meget store og vanskelig å navigere, og i tillegg var det mange steiner som var løse. Men enda verre er det at det er umulig å si hvordan veien går videre. Hvordan ser det ut bak neste stein? Bare en måte å finne ut av det på, og det er å gå dit. Flere ganger fikk humøret seg et trøkk da jeg måtte snu og gå tilbake igjen. Vi beveget oss meget, meget sakte. På et stykke måtte jeg krabbe under et tre og mellom to store steiner. Da hørte jeg er klank, og lokket til kaffekjelen falt flere meter ned og forsvant mellom steinene. So long.

Det var helt håpløst, så vi gikk til fjellsiden i stedet. Der var det mindre stein, men mange skjulte farer i form av hull under mosen og løse steiner og glatte røtter. Men det var lettere å se hvor vi kom. Jeg satte kursen mot elva vi skulle krysse og etter hvert så kom vi dit – meget slitne begge to. Da vi kom til elva så så vi at det ikke var noe som helst problem å krysse den, bare ta litt sats. Anne-Marije har litt mindre rekkevidde enn jeg, men stavene hennes hjalp til med oppgaven. Vi hadde spart veldig mye tid på denne lille veien. Første fjellet (Lammatoknuten?) måtte vi klatre opp en bratt sti, og nå kjente begge to at kroppene var veldig slitne. Steg for steg så kom vi videre og endelig tilbake til stien mot Preikestolen.

Vi gikk der svette, skitne og med full utrustning, og møtte på turister i dongeribukse og skjørt, noen med veske rundt skuldra. Jeg følte meg litt som en som har forberedt altfor godt og tatt med altfor mye. Men etter 7 timer ute i marka og mesteparten i aktivitet, så var det ikke for mye. 3 liter vann hadde vi drukket uten problem, og på veien ned måtte vi klare oss uten ekstra vann. Da vi endelig kom hjem, så var jeg helt skutt, men turen hadde vært fin fra start til slutt.

Og dagen etterpå: «Nå skal vi til Troppaknuten og sette opp bokstaven der!» stod det på Facebook. Aaaaargh! Vi fant senere ut at de måtte dra hjem uten å sette opp bokstav den dagen, kanskje på grunn av vanskelig sti?

Jakten på bokstavene: Vassbotn og… lama?

Vi måtte krysse elva, aller helst uten å bli våte.
Vi måtte krysse elva, aller helst uten å bli våte.

10. tur, 10. bokstav. Dette blir årets siste bokstav-tur, noe som både er godt men samtidig litt vemodig. Vi blir faktisk ferdig med det som skulle vise oss nye steder å gå tur på i lokalområdet. Denne dagen falt på samme dag som Strand kjørte sitt «7-topp-tur». Der skal man i løpet av én dag gå fra den ene toppen til den andre, inntil 7 topper er traversert. Vi sjekket kartet hvordan turen skulle gå og hvilke topper som skulle bestiges, og fant ut at det ble for mye for oss – for denne gang. Den første toppen var blant annet Heiahorn, en tur vi allerede hadde gått i år. Så neste år skal vi skaffe litt mer informasjon rundt de 7 toppene tidligere enn i år.

Den siste turen skulle ikke være en topp, men bare en tur gjennom svært varierende terreng. Dette var også en tur hvor det stod at man ikke burde gå på en våt dag. Det var meldt mellom 0.1mm – 0.5mm nedbør denne dagen, så vi tok på oss våre regnklær og gode humør og gikk turen likevel. Turen skal altså gå til Vassbotn i Forsand kommune.

Det var sparsommelig med parkeringsplass, bare plass til 2 biler der til samme tid. Vi var alene, og værforholdene hintet om at vi kom til å bli alene hele dagen. Begynnelsen var ganske så idyllisk, som å gå i en norsk sæter, med ordentlig kraftig grønnfarge fra gress og trær, med steingjerder som skiller beitene fra hverandre. Absolutt et fint område her. Så kom vi til ei elv som måtte krysses, og vår første utfordring var å krysse den. Det var nemlig ikke noen bro her, kun noen steiner vi kunne hoppe på. Elven randt kraftig forbi og det var meget glatt på steinene. Vi undersøkte andre steder av elva, men fant ingen gode måter å krysse på. Anne-Marije tok det ikke hardt og begynte å ta av seg skoene. Her skal vi over! Hun begynte å krysse elva i bare føttene, mens jeg prøvde å krysse med skoene på. Jeg hadde ordentlig vanntette sko, mens hun ikke hadde det, så det var ganske enkelt forskjellig problemstilling, dog jeg risikerte å skli på steinene og falle i vannet. Men det gikk greit, måtte bare være observant på hvordan og hvor jeg hadde plassert føttene. For det var virkelig glatt.

Anne-Marije hadde ingen problemer med oppgaven.
Anne-Marije hadde ingen problemer med oppgaven.

Så skulle vi videre, hvor vi møtte på noen sauer. De var ikke interessert i å hilse på oss, men jeg kom ganske nært den ene sauen (se video).  Så kom vi til et parti som gikk langmed vannet. Her var det kun steiner å sette foten ned på og var ganske skummelt å gå på. Så gå-stavene til Anne-Marije ble festet på sekken min før vi gikk over. Og da det var ferdig, møtte vi neste utfordring: vertikalklatring. Sauene løp opp her uten synlig anstrengelse, men vi måtte altså passe på hvor vi satt ned føttene våre. Og så skulle vi ned igjen om kort tid, bare enda brattere. Her hadde noen festet et lite tau til en busk lengre oppe. Tauet var tynt og det virket ikke trygt festet, så vi klatret ned uten å ta hensyn til tauet. Og så var det enda en vertikalklatring opp igjen, etter å ha gått forbi nok et vann.

Vi tok farvel til det åpne fjellet og havnet mitt i en skog, som åpnet seg bare for at vi kunne gå på lyng, skrått langsmed en skråning. Inn i skogen igjen, og vi kunne se turens ende. Det var en hytte på andre siden av vannet, hvor det var tydelig på kartet at bokstaven befant seg rett før hytte-enga. Og så var det et par dyr som beitet på gresset, men vi klarte ikke tyde hva det var. Var det hest, elg… lama? Men vi måtte gjennom en skog først og klatre over et gjerde.

Bokstaven? Jo, den er på andre siden av skiltet.
Bokstaven? Jo, den er på andre siden av skiltet.

Endelig kom vi frem til bokstaven og den åpne enga med hytte på. Og sannelig min hatt (ikke at jeg bruker hatt) så var det faktisk lamaer. Noen sauer holdt til lengre bak, og lamaene holdt seg på sin side. Alle løftet hodet og kikket mot oss. Analyserte oss i 10 sekund, og så gikk de videre med det de holdt på med. De var ganske menneskevandt, med andre ord. Vi satt oss ned for å ta en kopp kaffe og spise niste, sammen med noen klementiner. Plutselig var en av lamaene kommet bak oss og stilte seg fint opp for å smake på klementinene. De smakte visst ikke godt, men vi fikk i hvertfall kommet i nærkontakt med et av disse dyrene. Ganske kult. Men ganske skremmende også. De har enormt svære og bekmørke øyne, og med tenna som stikker ut med sitt enorme underbitt så ser det faktisk ganske skummelt ut. Nærmest som et rovdyr.

Plutselig bestemte lamaene seg for å samles på toppen av bakken. Der spredde de skikkelig med bakbena og gjorde sitt fornødne, til all vår prakt å skue. Deretter forlot de området og gikk bort fra enga. Så kom det en horde med sauer marsjerende bort. De breket seg mot oss, og stilte seg fint opp på rekke. En av sauene kom nærmere meg og luktet på buksa mi, før den tok seg et jafs av den. Da rygget jeg fint tilbake, med tanke på at jeg var heldig for at det ikke gikk hull i buksa.

På veien hjem visste vi hva som ventet oss, så vi brukte mye kortere tid, faktisk 30 minutt. Mye av denne tiden gikk nok fordi vi lette langt og lenge etter en alternativ vei over elva den første gangen. Men nå gikk vi bare rett over. Anne-Marije var klar for dette og tok ikke av skoene denne gangen. Og det gikk helt fint.

Beskrivelsen til denne turen var variert terreng og fuktige omgivelse. Dette stemte på en prikk! Dette var uten tvil den mest krevende (men ikke slitsom) turen så langt, med klatring på fjell, vasse over elv, gå på steiner langs vann og gjennom lyng og mange trær i opp- og ned-bakker. Men turen var desidert den mest interessante med de dyrene som ventet på oss i enden. Og nå er arket med bokstavene og løsningsord levert og alt er vel.

Vassbotn


EveryTrail – Find hiking trails in California and beyond

Jakten på bokstavene: Det våte Tibergfjellet

Anne-Marije i full fart rundt dammen
Anne-Marije i full fart rundt dammen

Siden Vongsen ikke ga oss særlig utfordring, så tok vi en til tur dagen etterpå. Denne gangen skulle vi parkere bilen på samme plass som på Heiahorn, men vandre på den andre siden av innsjøen. Det regnet masse, men vi hadde begge gode klær og sko på oss, så da tok vi utfordringen og vandret i vei. Begynnelsen gikk gjennom skog; og i skogen var det mye vann. Veldig mange steder på stien var det store vannmengder som var over ankelhøyde i dybde. Så vi måtte gå rundt mange plasser. Dette tok en del ekstra tid, selvsagt, og vi gledet oss til å komme inn i ordentlig skog. Og det gjorde vi.

Vi skal til venstre
Dette skiltet møtte oss på toppen av skogen.

Det regnet masse og det var ofte tåke. Derfor hadde jeg mobilen i en regntett pose, men samtidig tillater å bruke touch-skjermen. Jeg ville ikke ta ut mobilen fra posen og tok bildene gjennom den i stedet. Derfor er det en del uskarpe bilder.

I skogen var det konstant klatring på skrå oppover. Litt slalom ble det her og der og av og til måtte vi gå nedover også. Men også i skogen var det massevis med vanndammer som var for dype til å gå i. Anne-Marijes sko var ikke helt vanntette slik mine var, så hun begynte å bli våt på føttene ganske tidlig. Godt hun hadde ullsokker på seg som holdt på varmen. Vi gikk og gikk og hadde ingen fornemmelse av hvor langt vi var kommet. Men etter hvert begynte det å bli lyst mot himmelen etter hvert som det ble tynnere og mindre trær.

På toppen av skogen ble vi møtt av et skilt som viste veien til blant annet Tibergfjellet og «Store» Tibergfjellet – dit vi skulle. Vi kunne se toppen og begynte vandringen. Og så kom det uunngåelige: enda en topp bak toppen. Vi var begge slitne etter å ha gått så mange omveier rundt vannene at vi sjekket kartet mot GPS-en og prøvde å se hvor langt det var igjen. «Det må være den toppen der» sa vi. Og det måtte vi si to ganger etterpå. Men den siste gangen så kunne vi se skiltet som hadde bokstaven på seg.

Endelig litt utsikt
Endelig litt utsikt

Under vandringen etter skogen var det mye tåke. Tåken kom og gikk veldig fort og utsikten deretter. Vi hadde en tydelig merket sti og kunne se minst 20 meter fremover, så vi valgte å gå videre. På den nest siste toppen begynte det å blåse skikkelig. Regnet føltes som haggel, men det så ikke sånn ut. På toppen var det enda mer vind. Vi hadde brukt 1 time og 46 minutt. Vi noterte oss bokstaven og valgte å finne ly så vi kunne ta en velfortjent kaffe og Kvikk-Lunch. Det var deilig.

Nedover ble en annen historie. Det var nemlig blåbær på turen og Anne-Marije bare måtte ha! Så med plastpose i hånd og blåbær i nærheten begynte hun å plukke dem frem. Uten bærplukker tar det ganske så mye lenger tid. Videre på veien var det enda mer vann og det var vanskeligere å finne veien rundt disse dammene. Men så tråkket hun feil et sted og vannet nådde henne til knærne. Da var det gjort, da var det bare å peise på og gå i alle dammene. Det gikk mye fortere nå. På slutten tok vi en liten snarvei gjennom lyng for å komme til parkeringsplassen. Endelig nede! Vi kunne ikke se toppen av fjellet på grunn av alle skyene.

Total tid brukt, inklusiv blåbærplukking: 3 timer og 14 minutt. Vi klatret tilsammen 438m opp og ned, og 5,74km i lengde.

Tibergfjellet


EveryTrail – Find hiking trails in California and beyond

Jakten på bokstavene: Vongsen og den våte rumpa

Fint vær for tur
Fint vær for tur. Hytta der nede har en veldig flott plassering.

Vi skulle finne den 8. bokstaven denne turen – spennende. Vi vet allerede ordet, men ikke hvilken plass bokstaven får i rebusen. Men det viktigste av alt er at vi går alle 10 turene så vi med hånden på hjertet kan si at vi har gått alle. Så når den 9. bokstaven er funnet, skal vi likevel gå den 10. og siste turen.

Vi fikk med oss et reisefølge denne gang, nemlig Wouter og Katrine og deres to barn. Vi regnet med at turen ville ta et par-tre timer siden vi hadde med så ungt følge. Etter en snau times kjøring kom vi endelig frem. Været tok oss vel imot med sin kalde vind og tegn til regn i luften. Da var det godt vi hadde på oss klær til dette, men det var ikke tilfellet for alle; dessverre for dem.

Ut på tur!
Ut på tur!

Begynnelsen mot fjellet begynt så brått at vi gikk rett forbi stien. Men så var det beine veien oppover. Vi fulgte bare ryggen til fjellet og trappet oss på vei opp forbi lyng og stein. Det begynte å blåse enda mer jo lengre opp vi befant oss. Kanskje derfor vi ikke fant så mange bær, siden det var så bitende kaldt der oppe? Vi fant et par moltebær tilsammen, såvidt nok til en smakebit. Ellers var det små spor av blåbær og tyttebær.

Anne-Marije tok seg en velfortjent fotopause
Anne-Marije tok seg en velfortjent fotopause
Vi fant et moltebær!
Vi fant et moltebær!

Veien opp var lite utfordrende og lite variert. Utsikten var deretter. Vi kunne se en virkelig idyllisk lokasjon til en av hyttene i dalen under oss. Aldeles ikke verst plassering. Som vanlig ble vi lurt av en fjelltopp bak det vi trodde var fjelltoppen. Men bare én gang denne gang, og neste topp var aldeles ikke vanskelig å komme seg opp på.

Men på toppen blåste det noe helt fælt, så vi begynte å gå ned igjen for å ta en kaffe i ly av vinden. Men akkurat idet vi skulle sette oss ned, fikk eldstegutt en smertefull opplevelse. Han hadde klemt fingeren i en dør tidligere slik at neglen hans hadde knekt på midten. Den falt nesten av nå, og hang igjen bare i selve neglen. Dette var veldig vondt for ham selvsagt, men heldigvis er Anne-Marije sykepleier som kunne gi noen trøstende ord til gutten. Med papir og plastikkbiter fikk han en slags bandasje rundt tommelen. Litt sjokolade etterpå var ikke til å klage på.

Familien fikk 20 achievement-poeng for å nå toppen.
Familien fikk 20 achievement-poeng for å nå toppen.
Det var ingen stygg utsikt på returen.
Det var ingen stygg utsikt på returen… Sett bort fra stripene i lånebilen 😛

Da vi startet turen ned, ble Katrine oppmerksom på at hun hadde sittet på våt mose. En tydelig mørk flekk på buksa bekreftet dette, og en våt rumpe på voksne er en god kilde til latter for de små. Jacob glemte fort at han hadde vondt i tommelen. Hele veien ned ble det sagt «følg den våte rumpa» mens Katrine ledet an veien.

Vi kom oss selvsagt ned til slutt, men før vi nådde bunnen hadde værgudene lyst å leke med oss. De sendte oss kalde vinder med tilhørende kaldt vann i større mengder. Dette ble veldig kaldt for de små, men vi kom oss ned i god tid før det ble altfor galt. Været kan virkelig være skummelt i fjellet.

Vongsen hadde en grei utsikt og var ikke vanskelig å klatre. Men til nå ikke den beste turen vi har tatt. Den viste oss riktignok en idyllisk plass å ha en hytte på, men ikke noe mer enn det.

 

Vongsen


EveryTrail – Find trail maps for California and beyond

 

Jakten på bokstavene: Rindatrollet

Ekte trollsk stemning
Ekte trollsk stemning

Bokstav nummer 7 tok vi dagen etter Heiahorn. Dette var en av de kortere og lette turene gjennom skog og hei, med lite klatring, bare veldig myrete stier. Rindatrollet er faktisk en trollfigur som er skjært ut av et stort tre. Den står plassert på en kjempeflott plass i en åpning i skogen, ved siden av et lite vann.

Oppstart er fra samme parkeringsplass som vi bruker for å komme til Preikestolen. Vi tenkte å spørre personalet på Preikestolhytten om Rindatrollet og hvor vi skulle starte, men ingen hadde hørt noe om det. Det var tydelig at dette var folk som bare hadde en sommerjobb og kun var informert om Preikestolen. Men det er lett å finne stien. Bare gå forbi resepsjonen til Preikestolen ned veien forbi kiosken, passer den gamle Preikestolhytta og så ser du skilt til Rindatrollet. Herfra følger du bare sti merket med rødt.

Vi var virkelig heldig med været denne gangen også. Det var tett med tåke, noe som gjorde denne turen til noe helt særegent. En grønn og fuktig skog som skjulte mange hemmeligheter bak tåken. Det var rett og slett en trollsk stemning å gå gjennom skogen med så mye tåke. Det var veldig lett å følge stien, så vi var ikke bekymret for å gå feil. Underveis var det noen poster som sikkert er hengt opp for noen speidere, med mange spørsmål om dyr. Så, helt plutselig, plutselig kunne vi se det… Det var et troll rett foran oss. Anne-Marije snek seg ned for å ta en nærmere titt.

Anne-Marije sniker seg inn på trollet. Det er såvidt synlig til høyre for meg.
Anne-Marije sniker seg inn på trollet. Det er såvidt synlig til høyre i bildet.
Helt betatt
Helt betatt
**hikk**
**hikk**

Men dette trollet var jo skikkelig snilt! Det stod der og smilte litt sløvt mens det bar på en sten eller stokk. Den holdt seg god og varm også, takket være en egen Marius-genser han hadde på seg. Anne-Marije ble skikkelig betatt av dette trollet og det forførende blikket, mens undertegnede hadde fått litt for mye innabords og sjanglet sammen med trollet.

Løypa er lagt opp som en rundtur, som sikkert er veldig fin og sånn, men vi valgte å gå tilbake samme vei som vi kom, av den enkle grunn at vi ennå var litt slitne fra fjellklatringen i forrige tur.

Rindatrollet


EveryTrail – Find hiking trails in California and beyond

Jakten på bokstavene: Heiahorn

 

Ikke så rart dette er så kjent, med et godt særpreg
Ikke så rart dette er så kjent, med et godt særpreg

Endelig halvveis i bokstavjakten. Vi har tenkt oss frem til et par ord som kan passe med bokstavene. Vi regnet med at neste bokstav ville vise oss det riktige ordet. Så denne gangen ble det en av de lengste turene: Heiahorn. Dette er Strand kommunes høyeste fjelltopp (774 moh) og er et kjent landemerke for de som bor her. Nabotoppen Småsilhorn er litt mindre, men komplimenterer storebroren med sin sterke profil.

Skiltet til Heiahorn
Skiltet til Heiahorn

Turen kan velges som en rundtur eller bare opp og ned. Vi liker å ha litt variasjon på turen tilbake, så vi tenkte å gå for rundturen denne gangen og kanskje besøke lillebroren på veien ned. Starten går fra parkeringsplassen i Jørpelandsheia og over demningsbroa. Herfra holder vi bare til venstre slik at vi passerer speiderleiren på høyre hånd. Lysløypa er veldig enkel å gå, og etter hvert kommer en avstikker til høyre. 20 meter innover møter vi et skilt og veien deles i to. Til venstre er den korte men bratte veien, mens til høyre går vi gjennom dalen. Så vi gikk den første til venstre.

Veien opp var både idyllisk og variert. Vi kjedet oss ikke et sekund her mens vi klatret oppover, frem og tilbake i sikksakk og stadige muligheter for å nyte ustikten underveis. Da vi endelig kom opp ryggen så kunne vi se toppene foran oss. Det var lett å miste motet her, for det virker veldig bratt og tungt. Men vi fikk en positiv overraskelse underveis. På veien ned fra toppen var et eldre par med gåstaver som også gikk «Ti på tur». De hadde fullført alle bokstavene etter denne. Vi fikk hakeslep da de avslørte at de var 75 og 76 år gamle! Virkelig sprekt gjort av dem, og de var allerede ferdig med alle 10 bokstavene. Mannen avslørte en interessant historie om trappene opp til Preikestolen, og så ønsket vi hverandre god tur videre. Den historien kan leses på Preikestolen Fjellstues hjemmeside.

Heiahorn på vei opp


EveryTrail – Find the best hikes in California and beyond

Dessverre var det slik at den nye appen jeg ville prøve ut ikke var så veldig god likevel, og vi mistet en del data på turen, som du kan se fra resultatet. Plutselig var vi på toppen! Det var en utrolig utsikt som ventet på oss her i alle himmelretninger. Det er ingen tvil om at dette er det høyeste fjellet. Men langt, langt borte kan vi skimte enda høyere fjell som fremdeles er dekket av snø. Men det er langt utenfor Strands grenser.

Da var jeg nok i gang igjen med å ordne varme til mat.
Da var jeg nok i gang igjen med å ordne varme til mat.
Denne posen var både kjekk og kjapp, men dessverre med sine ulemper.
Denne posen var både kjekk og kjapp, men dessverre med sine ulemper.

Som «vanlig» fyrte vi opp Primusen og kokte opp vann til kaffe. Men! Denne gangen skulle vi gjøre et unntak. Vi hadde funnet en fiks ferdig kaffeløsning i butikken (se video under). Dette er en pose du heller kokende vann i. Dette vil renne gjennom kaffe og så gjennom et filter, slik at kaffen ender opp i bunnen. Så er det bare å skjenke fra posen nytrukken kaffe til den som vil. En brilliant løsning, om ikke sårbar. Kaffen ble veldig fort lunken, uten mulighet for å holde papirposen varm. Så dette er en løsning som fungerer fint om du skal skjenke én stk kopp til ca 4 personer, så er det tomt. Så neste gang gjør vi det på gamlemåten og har med kokekaffe i kjele, og holder kjelen varm med ild. Men det var gøy å prøve noe nytt. Denne gangen hadde vi tatt sikte for å bli en stund på toppen. Anne-Marije hadde selvsagt med seg strikketøy, mens jeg leste gjennom regler til brettspill og hadde satt opp et par timelapse-kamera. Det var lite med skyer, så det ble lite med spennende timelapse. Heldigvis kom en søye med to lam og holdt oss med selskap. Så bare sjekk ut video for litt stemning og historie 🙂

Kjeragbolten? Nei, Småsilhornbolten kalte vi den.
Kjeragbolten? Nei, Småsilhornbolten kalte vi den.
Dalen mellom toppene viste seg å være meget pen.
Dalen mellom toppene viste seg å være meget pen.
Vi rettet på skiltet slik at ingen farer på feil vei.
Vi rettet på skiltet slik at ingen farer på feil vei.

Returen ville bli lengre enn turen opp. På veien gjennom Småsildalen var det først en liten stikktur til Småsilhorn. På veien bort merket vi at det var skiltet feil. Selve skiltet hadde falt ned, og noen hadde satt skiltet på feil side av pålen. Vi rettet på skiltet og startet turen mot Småsilhorn som vi egentlig hadde gått forbi, bare på baksiden. Dette var en skikkelig skummel vei å gå og anbefales ikke for de som ikke liker å være fjellgeit. Vi kom ned dalen mellom toppene og møtte en meget bratt steinrøys på vei opp mot neste topp. Her klatret vi opp skumle partier med stup rett på siden. Absolutt ikke familievennlig å gå til denne toppen.

Hun lot føttene få en pause fra klamme sko og ga dem et forfriskende bad.
Hun lot føttene få en pause fra klamme sko og ga dem et forfriskende bad.

På veien ned i dalen var det faktisk ganske… kjedelig. Vi kunne ikke føle hvor vi var og fulgte bare en sti som gikk gjennom en tett skog. Det var vanskelig å orientere seg om sted og tid. Men etter en liten stund kunne vi se vannet i bunnen av dalen, og da åpnet skogen seg samtidig. Herfra var det meget lekkert! Bare se hvordan Anne-Marije koser seg med et lite fotbad i bildet til venstre. Etter hvert måtte vi over et ordentlig myrområde hvor føttene (med sko) kunne bade litt ufrivillig på veien over. Så måtte vi krysse en liten elv ved å hoppe fra sten til sten. Og plutselig var vi i mål. Da vi kikket tilbake og beskuet toppene kunne vi ikke tro at vi faktisk hadde vært der. En fantastisk fin tur som anbefales, men vi var begge enige om at den korte turen var den beste.

Heiahorn på vei ned


EveryTrail – Find trail maps for California and beyond

Og ja: nå er vi helt sikre på hvilket ord vi skal frem til 🙂

Jakten på bokstavene: Hæ!? Trappetrinn til Preikestolen?

Det er sannelig trappetrinn til Preikestolen
Det er sannelig trappetrinn til Preikestolen

Endelig en ledig helg for begge to! Nå var det ingen nåde, så vi valgte en av de lengre turene: Troppavannet. Det, og samtidig ta turen innom Lammatoknuten for en annen bokstav. Første del av reisen viste seg å være veldig lett å finne ut av. Parkér bilen der man parkerer for å besøke Preikestolen og bare følg veien mot Preikestolen til du er halvveis. Men hva var dette for noe påfunn? Det er trappetrinn der det pleide å være steinrøys. Mange, mange trappetrinn!

En del av sjarmen ved å gå til Preikestolen er å se litt natur og klatre opp det ulendte terrenget. Det er riktignok godt at det er planker over myrene, men nå var det altså trappetrinn hele veien opp de vanskelige plassene. Det er et veldig bra tiltak som gjør det tilgjengelig for turister. Men jeg følte jeg var i et tettbebygd strøk hvor alt var steinlagt, så ikke i naturen. Men det får en kjapp vending så snart man kommer halvveis, for da skal vi ikke lenger mot Preikestolen.

Trappetrinn på trappetrinn.
Trappetrinn på trappetrinn.

Når de verste partiene er klatret opp ved hjelp av trappetrinn som på bildene over, så får du en fantastisk god utsikt over en del av Lysefjorden som viser sin praktfulle sjarm gjennom daløyet. Her er det satt opp skilter som viser vei til mange forskjellige steder og fjelltopper, og det var altså her hele turen tok en kjedelig vending, for vi visste ikke hvor vi skulle dra.

De fleste valgte å gå til høyre her for en eller annen grunn
De fleste valgte å gå til høyre her for en eller annen grunn

Vi skulle altså finne skiltet mot Bakken, og her skulle de røde merkene slutte. Det nevnte de bare for å unngå forvirring. Fra nå av skulle det merkes med blåde bånd, som også skulle være ganske spartant i begynnelsen. Vi fant ingen blåde bånd, bare tydelig røde merker. Så da fulgte vi bare skiltet – mot Bakken. Det skulle vi altså ikke ha gjort, noe vi fant ut av etter noen hundre meter på vei ned gjennom dalen. Så vi gikk opp igjen, tok en deilig appelsin sammen med tusenvis av gjester: knott! Masse, masse knott.

Her ser vi ned mot Troppavannet
Her ser vi ned mot Troppavannet
Preikestolen går til høyre her ved Neverdalsura. Vi gikk til venstre
Preikestolen går til høyre her ved Neverdalsura. Vi gikk til venstre

Da fulgte vi veien til venstre, som det faktisk stod i beskrivelsen. Men også her var det tydelig merket med rødt hele veien bort. Og ingen blå bånd å se noe sted. Meget forvirrende. GPS-en samstemte også dårlig med den tegnede ruten vi hadde fått, men vi var i det minste i riktig retning. Og dessverre var den første bokstaven ikke å se noe sted. Vel på det høyeste punktet på stien så kunne vi se Troppavannet der den andre bokstaven skulle være, så vi fulgte på og var samtidig på utkikk etter en annen sti som ville være mer tilsvarende med kartets inntegnede vei. Men det fant vi altså ikke. Etter hvert kom vi frem til bokstaven, som var plassert ved siden av en kampestein langs med vannet. Og der; der fant vi et blått bånd!

Vannet kokte opp på 3 minutt
Vannet kokte opp på 3 minutt
Anne-Marije koser seg med mat og kaffe
Anne-Marije koser seg med mat og kaffe
Jomfruturen for primusen
Jomfruturen for primusen

Ut med primusen – dens første tur siden innkjøp. Forrige tur brukte vi rødsprit, noe som brukte veldig lang tid på å koke opp vannet. Denne gangen tok det bare 2-3 minutt. Fantastisk redskap å ha med seg og det skaper ingen søl. Anne-Marije var også meget fornøyd med denne gaven fra min far.

Forfriskende topputsikt
Forfriskende topputsikt

På vei tilbake måtte vi jo finne den første bokstaven. Hvor i all verden kunne den være? Vi leste beskrivelsen nok en gang, både for den og den vi hadde funnet. Det stemte bare ikke. Så litt på bærtur måtte vi gå, inntil vi ga opp og bestemte oss for å dra til utgangspunktet og forsøke på nytt. På veien tilbake møtte vi en joggende turmann. Vi spurte ham likegreit om han kjente til det. Å joda, han hadde nettopp sett den bokstaven og pekte oss i riktig retning. Dette stemte overhodet ikke med beskrivelsen på kartet. Også her var det merket med rødt.

Her markeres skille mellom turen til Lammatoknuten og Troppavannet
Her markeres skillet mellom turen til Lammatoknuten og Troppavannet (i rødt!)

Det var en stor lettelse å finne den første bokstaven. Endelig kunne vi notere den ned og dra hjemover igjen. Vi vurderte å si hei til Preikestolen også, i og med at vi hadde kommet halvveis. Men da vi fikk øyet på antall turister så takket vi pent fra oss den fornøyelsen. Turen ned igjen bestod av mye køgåing og venting på andre turister som skulle passere i motsatt retning.

Så til slutt en liten smakebit for deg som tar bilder med iPhone. Her tok jeg et HDR-bilde (et bilde som setter sammen informasjon for et over- og et undereksponert bilde) og samtidig et vanlig bilde med fokus på fjellet.

Endelig fant vi den! Se forskjellen på HDR og ikke-HDR
Endelig fant vi den! Se forskjellen på HDR og ikke-HDR

Jakten på jakten på bokstavene: Brekkatjørn

Hestene viser vei
Hestene viser vei

Denne gangen gikk turen til Brekketjørn, og ut fra bokstavjaktinstruksene var det bare å følge traktoveien innover et stykke. Ikke alle beskrivelsene er like lette å følge. Det som var litt dumt var at det ikke stod hvor lang tid turen ville ta, det stod bare at dette var årets letteste tur og enkel å gå på. Men hvor parkeringen var, det var ingen problem å finne. Bare følg hestene som gikk åpent langsmed veien. Helt i begynnelsen fra parkeringen var det en liten sti til venstre og en traktorvei til høyre – begge merket med rødt.

Her var broa
Her var broa

Etter en kort stund skal vi komme til et smalt parti og senere komme til en bro vi må krysse. Instruksjonene stemte godt, og vi fulgte rett og slett skiltet.  Men så begynte vi å undre. Når var turen ferdig? Det virket som om vi gikk på en rundtur. Så vi fant et sted for å ta en kaffe og jeg fyrte opp GPSen for første gang på turen. Burde visst gjort det tidligere. Vi hadde gått øst i stedet for nord! Men det var en fin tur, det var det ingen tvil på. Så jeg sjekket google maps og fant ut at det fantes en mindre sti vi kunne ta for å ta en snartur tilbake til parkeringsplassen. Og før vi visste ordet av det så var vi tilbake. Det ble en fin tur, selv om det var bomtur.

Men vi ble ikke motløse av den grunn. Denne gangen fulgte vi skiltet uten tekst på, opp en liten sti som jeg ikke koblet som traktorsti. Denne gangen gikk det oppover i høyden.

Brekkatjørn at EveryTrail

EveryTrail – Find hiking trails in California and beyond

Det var visst dette skiltet vi skulle følge
Det var visst dette skiltet vi skulle følge
Virkelig myrete vei
Virkelig myrete vei

Dette virket som en mye kortere tur. Men også mye våtere. Bare kort vei inn så sank føttene flere centimeter ned i mørk og tung myr. Og Anne-Marije fikk en enorm «Wheel of Time»-følelse over partiet. Det var skikkelig som å gå inn i et eventyr, men en lang, smal sti som forsvinner inn i skogen.

Etter dette partiet ble det en del klatring, og på høyreside en flott elv som dundret ned langs fjellet. Plutselig på toppen, og det skulle bli enda våtere enn før. Nå var det skikkelig myr med større dammer midt i stien.

Her møtte vi på en lokalbeboer som fortalte oss at vi nesten var fremme ved bokstaven, men han fortalte også om noen unge gutter som befant seg noen hundre meter forbi bokstaven, med skikkelig hangover. Han kom også med et godt tips for returen, at vi kunne gå opp en liten traktorvei på siden av den virkelig myrete veien.

Bare korte minutter senere, begynte Anne-Marije å løpe ivrig. Vi hadde kommet til en ny bro, og i enden av broen stod det et skilt, og på det skiltet så stod det en bokstav. Vi var fremme!

Og det var virkelig fint. Tingen er den at veien går jo videre, men vi hadde allerede gått en bomtur og kommet oss til bokstaven, så da valgte vi å snu etter en liten kaffepause. Egentlig var det greit at vi gikk feil først, for denne turen tok så vidt en halvtime. Det hadde blitt litt vel kort.

Men nok en bokstav notert og nok et område besøkt!

Det var omtrent dette jeg så for meg da jeg så henne løpe avgårde
Det var omtrent dette jeg så for meg da jeg så henne løpe avgårde

Jakten på bokstavene: Ugeliåsen

Det er ikke mangel på flotte tursteder i Strand, det er det ingen tvil om! Problemet er å vite om dem. Denne gangen gikk turen til et fjell som lå litt nærmere hjem, spesielt fordi vi begge hadde nye sko på oss vi ønsket å gå inn litt før vi tok en lang tur. Ugeliåsener målet. Lurer fælt på hvordan en amerikaner leser dette navnet: Ugly ass?

Ugeliåsen

Anne-Marije syns det var kjempetøft å måtte gå inn i det mørke og ukjente.
Anne-Marije syns det var kjempetøft å måtte gå inn i det mørke og ukjente.

Dette litt fjellet befinner seg på Tau. Fra rundkjøringen beveger du deg 100 meter i retning Hjelmeland og parkerer bilen ved aktivitetshuset. På andre siden av veien finner du en åpning i gjerdet og et skilt som viser veien videre. Det var mye klatring her, med skråning hele veien fra start til topp. I begynnelsen går du i et åpent felt, mens senere er du inne i skogen og klatrer på steinene der. Før du vet ordet av det er du på toppen og kan nyte utsikten. En kort tur som egner seg for hele familien.

Panoramautsikt fra Ugeliåsen.

Ugeliåsen at EveryTrail