Jakten på bokstavene: Hæ!? Trappetrinn til Preikestolen?

Det er sannelig trappetrinn til Preikestolen
Det er sannelig trappetrinn til Preikestolen

Endelig en ledig helg for begge to! Nå var det ingen nåde, så vi valgte en av de lengre turene: Troppavannet. Det, og samtidig ta turen innom Lammatoknuten for en annen bokstav. Første del av reisen viste seg å være veldig lett å finne ut av. Parkér bilen der man parkerer for å besøke Preikestolen og bare følg veien mot Preikestolen til du er halvveis. Men hva var dette for noe påfunn? Det er trappetrinn der det pleide å være steinrøys. Mange, mange trappetrinn!

En del av sjarmen ved å gå til Preikestolen er å se litt natur og klatre opp det ulendte terrenget. Det er riktignok godt at det er planker over myrene, men nå var det altså trappetrinn hele veien opp de vanskelige plassene. Det er et veldig bra tiltak som gjør det tilgjengelig for turister. Men jeg følte jeg var i et tettbebygd strøk hvor alt var steinlagt, så ikke i naturen. Men det får en kjapp vending så snart man kommer halvveis, for da skal vi ikke lenger mot Preikestolen.

Trappetrinn på trappetrinn.
Trappetrinn på trappetrinn.

Når de verste partiene er klatret opp ved hjelp av trappetrinn som på bildene over, så får du en fantastisk god utsikt over en del av Lysefjorden som viser sin praktfulle sjarm gjennom daløyet. Her er det satt opp skilter som viser vei til mange forskjellige steder og fjelltopper, og det var altså her hele turen tok en kjedelig vending, for vi visste ikke hvor vi skulle dra.

De fleste valgte å gå til høyre her for en eller annen grunn
De fleste valgte å gå til høyre her for en eller annen grunn

Vi skulle altså finne skiltet mot Bakken, og her skulle de røde merkene slutte. Det nevnte de bare for å unngå forvirring. Fra nå av skulle det merkes med blåde bånd, som også skulle være ganske spartant i begynnelsen. Vi fant ingen blåde bånd, bare tydelig røde merker. Så da fulgte vi bare skiltet – mot Bakken. Det skulle vi altså ikke ha gjort, noe vi fant ut av etter noen hundre meter på vei ned gjennom dalen. Så vi gikk opp igjen, tok en deilig appelsin sammen med tusenvis av gjester: knott! Masse, masse knott.

Her ser vi ned mot Troppavannet
Her ser vi ned mot Troppavannet
Preikestolen går til høyre her ved Neverdalsura. Vi gikk til venstre
Preikestolen går til høyre her ved Neverdalsura. Vi gikk til venstre

Da fulgte vi veien til venstre, som det faktisk stod i beskrivelsen. Men også her var det tydelig merket med rødt hele veien bort. Og ingen blå bånd å se noe sted. Meget forvirrende. GPS-en samstemte også dårlig med den tegnede ruten vi hadde fått, men vi var i det minste i riktig retning. Og dessverre var den første bokstaven ikke å se noe sted. Vel på det høyeste punktet på stien så kunne vi se Troppavannet der den andre bokstaven skulle være, så vi fulgte på og var samtidig på utkikk etter en annen sti som ville være mer tilsvarende med kartets inntegnede vei. Men det fant vi altså ikke. Etter hvert kom vi frem til bokstaven, som var plassert ved siden av en kampestein langs med vannet. Og der; der fant vi et blått bånd!

Vannet kokte opp på 3 minutt
Vannet kokte opp på 3 minutt
Anne-Marije koser seg med mat og kaffe
Anne-Marije koser seg med mat og kaffe
Jomfruturen for primusen
Jomfruturen for primusen

Ut med primusen – dens første tur siden innkjøp. Forrige tur brukte vi rødsprit, noe som brukte veldig lang tid på å koke opp vannet. Denne gangen tok det bare 2-3 minutt. Fantastisk redskap å ha med seg og det skaper ingen søl. Anne-Marije var også meget fornøyd med denne gaven fra min far.

Forfriskende topputsikt
Forfriskende topputsikt

På vei tilbake måtte vi jo finne den første bokstaven. Hvor i all verden kunne den være? Vi leste beskrivelsen nok en gang, både for den og den vi hadde funnet. Det stemte bare ikke. Så litt på bærtur måtte vi gå, inntil vi ga opp og bestemte oss for å dra til utgangspunktet og forsøke på nytt. På veien tilbake møtte vi en joggende turmann. Vi spurte ham likegreit om han kjente til det. Å joda, han hadde nettopp sett den bokstaven og pekte oss i riktig retning. Dette stemte overhodet ikke med beskrivelsen på kartet. Også her var det merket med rødt.

Her markeres skille mellom turen til Lammatoknuten og Troppavannet
Her markeres skillet mellom turen til Lammatoknuten og Troppavannet (i rødt!)

Det var en stor lettelse å finne den første bokstaven. Endelig kunne vi notere den ned og dra hjemover igjen. Vi vurderte å si hei til Preikestolen også, i og med at vi hadde kommet halvveis. Men da vi fikk øyet på antall turister så takket vi pent fra oss den fornøyelsen. Turen ned igjen bestod av mye køgåing og venting på andre turister som skulle passere i motsatt retning.

Så til slutt en liten smakebit for deg som tar bilder med iPhone. Her tok jeg et HDR-bilde (et bilde som setter sammen informasjon for et over- og et undereksponert bilde) og samtidig et vanlig bilde med fokus på fjellet.

Endelig fant vi den! Se forskjellen på HDR og ikke-HDR
Endelig fant vi den! Se forskjellen på HDR og ikke-HDR

Jakten på jakten på bokstavene: Brekkatjørn

Hestene viser vei
Hestene viser vei

Denne gangen gikk turen til Brekketjørn, og ut fra bokstavjaktinstruksene var det bare å følge traktoveien innover et stykke. Ikke alle beskrivelsene er like lette å følge. Det som var litt dumt var at det ikke stod hvor lang tid turen ville ta, det stod bare at dette var årets letteste tur og enkel å gå på. Men hvor parkeringen var, det var ingen problem å finne. Bare følg hestene som gikk åpent langsmed veien. Helt i begynnelsen fra parkeringen var det en liten sti til venstre og en traktorvei til høyre – begge merket med rødt.

Her var broa
Her var broa

Etter en kort stund skal vi komme til et smalt parti og senere komme til en bro vi må krysse. Instruksjonene stemte godt, og vi fulgte rett og slett skiltet.  Men så begynte vi å undre. Når var turen ferdig? Det virket som om vi gikk på en rundtur. Så vi fant et sted for å ta en kaffe og jeg fyrte opp GPSen for første gang på turen. Burde visst gjort det tidligere. Vi hadde gått øst i stedet for nord! Men det var en fin tur, det var det ingen tvil på. Så jeg sjekket google maps og fant ut at det fantes en mindre sti vi kunne ta for å ta en snartur tilbake til parkeringsplassen. Og før vi visste ordet av det så var vi tilbake. Det ble en fin tur, selv om det var bomtur.

Men vi ble ikke motløse av den grunn. Denne gangen fulgte vi skiltet uten tekst på, opp en liten sti som jeg ikke koblet som traktorsti. Denne gangen gikk det oppover i høyden.

Brekkatjørn at EveryTrail

EveryTrail – Find hiking trails in California and beyond

Det var visst dette skiltet vi skulle følge
Det var visst dette skiltet vi skulle følge
Virkelig myrete vei
Virkelig myrete vei

Dette virket som en mye kortere tur. Men også mye våtere. Bare kort vei inn så sank føttene flere centimeter ned i mørk og tung myr. Og Anne-Marije fikk en enorm «Wheel of Time»-følelse over partiet. Det var skikkelig som å gå inn i et eventyr, men en lang, smal sti som forsvinner inn i skogen.

Etter dette partiet ble det en del klatring, og på høyreside en flott elv som dundret ned langs fjellet. Plutselig på toppen, og det skulle bli enda våtere enn før. Nå var det skikkelig myr med større dammer midt i stien.

Her møtte vi på en lokalbeboer som fortalte oss at vi nesten var fremme ved bokstaven, men han fortalte også om noen unge gutter som befant seg noen hundre meter forbi bokstaven, med skikkelig hangover. Han kom også med et godt tips for returen, at vi kunne gå opp en liten traktorvei på siden av den virkelig myrete veien.

Bare korte minutter senere, begynte Anne-Marije å løpe ivrig. Vi hadde kommet til en ny bro, og i enden av broen stod det et skilt, og på det skiltet så stod det en bokstav. Vi var fremme!

Og det var virkelig fint. Tingen er den at veien går jo videre, men vi hadde allerede gått en bomtur og kommet oss til bokstaven, så da valgte vi å snu etter en liten kaffepause. Egentlig var det greit at vi gikk feil først, for denne turen tok så vidt en halvtime. Det hadde blitt litt vel kort.

Men nok en bokstav notert og nok et område besøkt!

Det var omtrent dette jeg så for meg da jeg så henne løpe avgårde
Det var omtrent dette jeg så for meg da jeg så henne løpe avgårde

Jakten på bokstavene: Ugeliåsen

Det er ikke mangel på flotte tursteder i Strand, det er det ingen tvil om! Problemet er å vite om dem. Denne gangen gikk turen til et fjell som lå litt nærmere hjem, spesielt fordi vi begge hadde nye sko på oss vi ønsket å gå inn litt før vi tok en lang tur. Ugeliåsener målet. Lurer fælt på hvordan en amerikaner leser dette navnet: Ugly ass?

Ugeliåsen

Anne-Marije syns det var kjempetøft å måtte gå inn i det mørke og ukjente.
Anne-Marije syns det var kjempetøft å måtte gå inn i det mørke og ukjente.

Dette litt fjellet befinner seg på Tau. Fra rundkjøringen beveger du deg 100 meter i retning Hjelmeland og parkerer bilen ved aktivitetshuset. På andre siden av veien finner du en åpning i gjerdet og et skilt som viser veien videre. Det var mye klatring her, med skråning hele veien fra start til topp. I begynnelsen går du i et åpent felt, mens senere er du inne i skogen og klatrer på steinene der. Før du vet ordet av det er du på toppen og kan nyte utsikten. En kort tur som egner seg for hele familien.

Panoramautsikt fra Ugeliåsen.

Ugeliåsen at EveryTrail

Jakten på bokstavene: Almåsen

Det er bokstavjakt for tiden på Strandalandet der jeg bor. Anne-Marije og jeg har bestemt oss for at dette skal gjennomføres i år. Joda, det er mulig å vinne en premie, men først og fremst ønsker vi å se nye og enormt flotte turområder som finnes i området. Dette er en gylden mulighet for nyinnflyttere å finne ut av hva som finnes i Ryfylke. Vi har allerede gått et par turer, og dette er noen av bildene fra turen til Almåsen. Bokstaven avslører vi ikke 🙂

Dette er altså en av toppene til prosjektet «Ti på Tur» som blir arrangert av Den Norske Turistforening. De har slike turtilbud flere steder i landet har jeg skjønt, men jeg fokuserer selvsagt på lokalområdet – som er Strand Kommune og omegn.

Fra Jørpeland så kjører man den smale veien over Leite mot Bjørheimsbygd. Et kort stykke innover og man finner en liten parkeringsplass på venstre side, med plass til 2-3 biler. Denne gangen var det en bil som hadde parkert dårlig, og vi måtte improvisere parkeringen litt, også slik at det kunne være plass til nok en bil og faktisk forbipassering på denne smale veien. Det er skiltet mot Almåsen (401 m.o.h.) og veien i starten er veldig lett, med traktorvei helt i begynnelsen. Men det ble også en del klatring i fjell, og snøen som falt dagene før hjalp ikke på fotfetstet. Men det var en perfekt tur for dagen, med en time på vei opp og en halvtime ned igjen. Du kan se turen fra EveryTrail rett herunder:

Almåsen at EveryTrail

Stjernehimmelen i bevegelse

Jeg kom hjem sent, og idet jeg gikk ut av bilen, så ser jeg en enormt klar stjernehimmel. Da våknet fotografen i meg, og jeg tenkte å forsøke å få noen bilder av dette. Men det er jo noen utfordringer, selvsagt. Om objektivet ikke er lyssterkt nok, blir eksponeringen for lang, og bildet får med seg bevegelsene av stjernene. Ja, de beveger seg på himmelen, selvsagt relativt til jordens rotasjon.

Det finnes en «formel» til dette, med tanke på brennvidde og antall sekunder, men jeg fant ikke tilbake til det den natten, så jeg måtte eksperimentere meg frem. Det vanskeligste med stjernebilder er riktig fokus. Stjernene blir så utrolig små og er bare små lysprikker, og det å se skarpt gjennom den lille søkeren er ikke lett. Så jeg brukte i stedet skjermen til kameraet, og det følte jeg hjalp til. Men jeg ante ikke resultatet, annet enn å se det på den lille skjermen.

Oppe på himmelen var det en samling av stjerner. Jeg prøvde å fange bildet av den, men klarte det ikke, spesielt ikke da jeg brukte zoom-objektivet. Den var for lyssvak, og den vinden som var klarte hele tiden å forstyrre. Utrolig hvor påvirket kameraet blir av bittelite vind. Kit-objektivet klarte ikke ordentlig klare bilder, det er jo heller ikke det beste. Så da skiftet jeg til 50mm fast.

Så da tenkte jeg, hvorfor ikke time lapse? Det som er viktig med time lapse av stjerner, er noe foran bildet å relatere seg til. I hagen fant jeg bare buskas og strømledninger, og det ble ikke veldig fint. Så da bevegde jeg meg opp til veien. Jeg tenkte å ikke reise noe sted, så tok det som var i nærheten. Med 50mm blir man tvunget til å plassere kameraet korrekt for å få motivet man ønsker. Jeg fant et passende motiv, tok et bilde, og ble meget fornøyd. Her er resultatet, men husk HD-kvalitet, ellers mister du mye:

Hva lærte jeg av dette? Jo, på veien så kjører det biler. Og spesielt når en av naboene kjører frem og tilbake 3-4 ganger så skaper det utrolig mye støy i bildet. Jeg måtte fjerne flere bilder av den grunn, noe du vil merke i videoen, at det hopper litt for langt et par stedet. Veldig plagsomt. Samtidig fikk jeg lense-flare med meg siden huset fremfor skapte lys. Det ble en slags nødvendig onde, siden jeg ville ha det med.

Fin opplevelse, og fornøyd med mitt aller første forsøk med time lapse av stjernehimmelen.

10 tips for å fotografere flotte landskap

“Landscape photography is the supreme test of the photographer – and often the supreme disappointment.”

– Ansel Adams.

Ansel Adams forstod at fotografer trenger å finne en stemme gjennom landskapet. Det er ikke lett å ta bilder av et landskap du finner fantastisk, for så å ta et bilde som representerte den opplevelsen du hadde da du tok det. Det er heldigvis en måte å ta landskapet til seg og lære seg om dem, og ikke minst lyset som gir vakre konturer i terrenget.

1. Ha noe du vil si med landskapet

Landet tar tid å lese og forstå. Du må stå stille og observere hvordan lyset endrer konturer og former. Når solen beveger seg, setter den sitt lys på skoger og lysstrålene strømmer inn på dramatisk forskjellige måter.

Det kan ta tid å se hva slags lys som gir landskapet sin egen stemme. Lyset skaper humør og følelser i landskapet. Terrenger er et eneste stort kanvas hvorpå lyset maler et kompleks og delikat bilde.

For forfatteren, så handler fotografi om å fange måten lyset transformerer landet. Hans mening om hva man bør ta bilde av og komponere et bilde er diktert av følgende spørsmål: «Sier dette noe om lyset og landskapet?» Dette enkle spørsmålet ledet ham til å forkaste mange bildet, dog vakre, ikke presenterte noen mulighet for å utforske hans utvalgte tema.

Les de 9 andre tipsene her: http://digital-photography-school.com/10-tips-for-landscape-photographers

Preikestolen i 360 grader

Klarer du gjette hvor på stien dette er fra?

Tok årets første tur til Preikestolen i dag. Endelig er det trygt å traversere de ellers glatte steinene på veien, og endelig hadde jeg en fridag til å gjøre det på. En fridag sammen med Anne-Marije og en fridag med det perfekte turværet. Ikke for varmt og ikke for kaldt. Solen holdt seg bak skyene på veien opp, og glimtet til en gang i blant for å si «her er jeg!» og varme oss opp litt på veien.

Jeg har så mange bilder fra Preikestolen ellers at denne gangen tenkte jeg det var greit nok med å bruke iPhonen og lage noen 360-bilder ved hjelp av Microsofts Photosynth. Kjempeflott mulighet å ha i lommene, og burde brukes oftere fra stedet man kunne tenkt seg å se litt med av, enn bare det ene kjente bildet. Preikestolen, for eksempel. Alle vet hvordan den ser ut. Men hva med alt rundt? Det finnes sikkert fra før, men jeg ville også bidra litt.

Så bildet fra innledningsvis er i midten av den andre oppstigningen på veien til topps. En naturlig pusteplass for mange. Ikke lett å holde en jevn overgang med sol som kommer og går, men du får med deg det viktigste. Det er ganske så bratt videre.

Så dette er altså selveste Preikestolen fra sin kjente profil. Til venstre ser du den fantastiske Lysefjorden, og i enden har du Lysebotn. Litt til høyre og hundrevis av meter lenger opp er Kjeragbolten. Du kan ikke se den, men det er en betraktelig skumlere og mer krevende tur.

Så litt klatring videre avslører hvorfor denne «steinen» er så spesiell. Den stikker rett ut som en firkant fra «basen». Fra fjorden er den også synlig og spesiell, men langt fra så majestetisk som herfra. Det å stå langs kanten gir et godt magesug, og høydefølelsen kommer momentant! Jeg er ikke glad i høyder, og holder meg derfor et passende stykke unna kanten.

Neverdalsfjellet ligger like bak Preikestolen. Toppen dens ligger 694 meter over havet. Herfra kan man se alt fra Stavanger og helt til Lysefjorden. Bildet er som nevnt tatt fra iPhone, og kvaliteten er deretter. Bildestykkene er ikke i full oppløsning, og det er jo for at programmet skal kunne håndtere dataene i en akseptabel hastighet. Vil jo gjerne bruke telefonen også!


Her er altså turen. Flott tur å gå. Husk: ikke gå med stiletthæler.  Ikke gå i MC-klær eller ta med deg hjelmen. Ikke ta med oldemor. Ikke forsøple på turen. Hvorfor sier jeg alt dette negative? Fordi det er så altfor mange som gjør det. Resten bruker sunn fornuft! 🙂

Jeg er med i ei bok!

Fotoklubben i Strand har nettopp kommet ut med ei ny, flott bok. 400 sider av fantastisk på både bilder og tekst, for ikke å snakke om selve papiret.

20111103-094044.jpg

Og hvem tror du har fått plass i boka? Jo, ingen ringere enn undertenede. Jeg har hele ett av bildene der. Av nærmere veldig mange. Men det betyr jo at jeg er med i boka!

Jeg fikk min kopi av boka i går, og jeg var virkelig imponert. Medlemmene i klubben er ordentlig flinke til å finne motiver og ta bilder, fra flora til fauna. Å ha dykkere med undervannsutstyr gjør det bare ekstra bra, det er det nok ikke mange som kan skilte med. Håper vi får solgt en del.

Sjekk strandfotoklubb.no for flere detaljer. Kommer snart flere bilder der også.

20111103-094051.jpg

20111103-094056.jpg

Greenscreen-setup

Med store krefter kommer stort ansvar. Ok, det høres litt tøffere ut på engelsk. Men da jeg endelig fikk tak i et speilreflekskamera som kan ta videoopptak i 1080p, så stilte det nye krav til brettspillvideoene mine. Tidligere har jeg bare brukt iPhone for nærbilder og FlipHD for greenscreen-opptak.

Et stort problem der var at bildet ikke var skarpt nok til å enkelt skille meg selv ut fra bakgrunnen like lett. Det ble en slags «ghosting»-effekt ut av det hele. Men med speilreflekskamera og dens egenskaper så skjønte jeg at belysningen var et stort problem for å kunne oppnå best bildekvalitet. Å kjøre på noe høyere ISO enn 100 fungerte fint, men jeg følte det ble litt sløsing av det potensialet jeg hadde.

Så da ble det en «investering» i bedre belysning. Et par arbeidslamper på Jernia for 99,- stk senere, så hadde jeg i hvertfall et utgangspunkt. Det tok ikke lang tid før jeg fikk et problem med skygger bak meg, så lampene måtte opp i kamerahøyde. Bildet under viser hvordan «studioet» mitt ser ut når jeg skal gjøre brettspillomtaler.

20110531-123102.jpg

Endelig kunne jeg kjøre med ISO 100. Fra tidligere av måtte jeg gå gjennom en lang og tungvinn prosess med å identifisere og fjerne grønne farger. Det var nyanser som var problemet. Overgang mellom meg og bakgrunnen. I tillegg kom litt støy som gjorde ting vanskeligere.

Nå får jeg gjort prosessen langt enklere. Bildet til høyre har to filtre på seg som jeg brukte 5 minutt på å finstille, i motsetning til tidligere prosjekter, der jeg måtte bruke mellom 5-10 filtre og justere på dem frem og tilbake. Ikke direkte motiverende, men nå er det altså mye enklere.

Råbildet
Fjernet bakgrunnen med to enkle steg

Joda, du kan fortsatt se en kant, men jeg er ikke ute etter perfekt, bare akseptabelt.

I min forrige video før jeg fikk ordentlig belysning prøvde jeg å bruke sollys. Det var høyst ustabilt! Jeg endte opp med å jukse til med å legge gjenstander i veien som skulle kamuflere de bitene jeg absolutt ikke klarte å legge skjul på. Å bruke differanse fra et stillbilde viste seg heller ikke å være helt problemfritt.

En lyktestolpe for å beskjære altfor tidlig. En koffert for å skjule manglende ben. Og støy på høyresiden.

 

Test av nyttige og flotte video-apps til iPhone

Jeg har lenge hatt lyst å skrive om videoprogrammer som fins til iPhone, for jeg liker å ha mulighetene de gir meg, og jeg bruker dem hele tiden. Men siden jeg blogger så sjeldent for tida, så tenkte jeg å samle hele greie i ett eneste blogginnlegg. Jeg har prøvd mange forskjellige apps, noen som er dårlige, andre helt ok, og så har man de små perlene innimellom.

ReelDirector og iMovie

Disse to er direkte konkurrenter. iMovie er fra Apple og har sitt navn fra Mac-varianten og stiller derfor ekstra sterkt, men bør også innfri forventningene. ReelDirector er fra et selskap som heter Nexvio, og de har flere apps av variabel kvalitet som har mer video å gjøre.

iMovie

Vi kan begynne med iMovie. Dette er rett og slett ett rett-fram-program. Lag et prosjekt, legg til video, og lag film. Prosessen er enkel, men ikke aldeles intuitiv. Litt knoting og trykking på knapper som gjør noe annet enn forventet, og funksjoner som er litt mer skjulte enn de behøver å være. Når man først har lagt sammen videoene, så tar det kort tid å lage filmen for å legge i kamerarullen. Men programmet får trekk for mange ting, spesielt det intuitive. Men programmet er også meget begrenset. Med et navn som iMovie, så forventer man i det minste litt automatikk eller generering av overlapping og diverse. Men det er det lite av å finne. Og programmet er litt tregt, spesielt når man bruker nettopp de automatikkfunksjonene som er tilgjengelig.

Selve videoredigeringen i ReelDirector
Klipp og lim i ReelDirector

Men før iMovie kom med iPhone 4 så fantes ReelDirector til 3G og 3GS. Dette gjorde video på telefonen til noe helt annet for meg. I stedet for å bare ta opp video og beskjære den for så å sende til Youtube, kunne man nå sette sammen klipp, beskjære, splitte opp og legge til tekst og musikk. Plutselig fikk man lov til å lage en ordentlig video. ReelDirector er mitt yndlingsprogram på telefonen når video skal lages, men det er langt fra perfekt. Når videoer skal importeres til prosjektet så må programmet komprimere videoen og importere til egen mappe. Dette tar tid, nesten like lang tid som videoklippet varer.

I motsetning til iMovie så finner jeg dette også mer intuitivt. Legg til klipp, flytt rundt på og så skjer det som er forventet. For å få tilgang til avanserte funksjoner så trykker man bare på klippet man vil behandle. Da kommer en liten popup med verktøy som slett, klipp, beskjær, volum, overgang og tekst. Beskjæring og klipping er meget enkelt, og man kan dele en video akkurat nøyaktig nok til at det er godt. Teksting er også greit lagt opp, og hver tekst kan tilpasses til hvert klipp. Resten er også intuitivt og ordentlig. Musikk er meget begrenset, og det støtter ikke mer endring enn å stille volum. Klipping av lyd er dessverre ikke implementert.

Når prosjektet er lagd, må filmen rendres. Dette er også en tidkrevende prosess, men så snart det er gjort, er videoen klar til visning, lagring, eller opplasting til Youtube direkte fra programmet. Tross sine mangler så gir jeg appen 5/5 poeng, rett og slett fordi det er det beste der ute jeg har funnet per dags dato.

Denne videoen lagde jeg kun ved bruk av iPhone. Jeg brukte PC-en ene og alene for å laste opp videoen i litt bedre kvalitet enn det iPhonen tillater.

Dedikerte apps

Noen program er designet for å gjøre én oppgave, og det er gjerne å legge til en effekt. Jeg har prøvd en del av disse også, og noen bruker jeg av og til, mens andre bruker jeg sjeldnere. Likevel så er det program jeg har liggende på telefonen. Sånn i tilfelle.

Movie Stiller

Hele grensesnittet til MovieStiller

Én ting som er sikkert når man filmer med en mobiltelefon er at det blir mye risting! Hånden er sjelden helt stødig, og når det er skikkelig ille så ødelegger det opplevelsen av å se videoen i etterkant. Movie Stiller har én eneste oppgave: stabilisere bildet. Det gjøres ved å flytte det neste bildet i rekken slik at det passer best mot det forrige bildet. Og dette gjøres på bekostning av å beskjære bildet. Men sluttresultatet sammenlignet med originalen er ofte verd beskjæringen.

Grensesnittet er noe av det enkleste som finnes: én knapp. Trykk på den, velg video, og vent. Videoen blir analysert og klar til spilling. Du kan kjapt bytte mellom original og stabilisert utgave av videoen for å sammenligne. Så kan du velge hvor mye av videoen som kan beskjæres for å unngå sorte kanter. Til slutt eksporterer tilbake til kamerarullen. Dette tar selvsagt litt tid, men kan ofte være verd det.

Litt for enkelt program, og man kan ikke lagre prosjekt. Du må altså bestemme deg for å bli ferdig med det du holder på med, eller begynne på nytt senere. Men det er flott å ha muligheten for stabilisering, for enkelte ganger er det helt grusomt uten.

8mm

Enkelt grensesnitt i 8mm

Du kjenner nok til Instagram eller HipstaMatic. Dette programmet lar deg filme som vanlig, men legger til en visuell effekt direkte på videoen samtidig. I likhet med programmets navn så skal dette emulere et skikkelig gammelt videokamera. Her kan du legge til effekter fra dårlige og gamle linser, forskjellige typer film og lydeffekter, type lyden av motoren som driver filmrullen videre.

Grensesnittet ligner et gammelt kamera. Du får et lite vindu med hva som filmes, en knapp for av og på, en søker der du kan endre filtereffekt og til slutt en knapp for å endre filmrulltype. Du kan stille på dette underveis. I tillegg kan man legge til lydeffekt, men dette må stilles før opptak. Man må trykke for å bla seg gjennom en rekke effekter, og det er ikke alltid lett å finne frem til den effekten man vil ha, men det fungerer i hvertfall.

Hvert klipp blir lagret i programmet, og for å bla gjennom klippene ligger alle i en stor rekke bortover med store ikoner. Det er med andre ord meget rotete og vanskelig å finne tilbake til et klipp man gjorde for en stund siden. Her lønner det seg å eksportere videoen til kamerarullen og så bare slette det fra programmet.

Dette bruker jeg sjeldent, men har det liggende. Effektene passer av og til bedre enn uten. Det hender jeg filmer sønnen min som leker med dette programmet. Så mekker jeg det sammen i ReelDirector og sender til familien som gjerne har gode minner av denne typen video.