Omtale: Iron Man (Film)

Iron Man Poster

«Yeah I can fly!»

– Tony Stark

En film som har så hypet som Iron Man skal man lete litt lenge etter. Marvel har hatt sine opp- og nedturer når det gjelder tegneserie til spill-overgangene, men har de lært av sine nedturer?

Jeg hadde ikke hørt om figuren før hypen begynte å spre seg, og har dermed heller ikke lest tegneserien. Jeg visste bare at jeg kunne forvente meg en kul film.

Handlingen er som følger: Tony Stark (Robert Downey Jr.) er våpenhandler. Ikke nok med det; han designer og produserer dem i tillegg, alt i sine fars fotspor. Men brått i et besøk han avlegger i Afghanistan blir han angrepet og tatt til fange av terrorister. Terrorister som har haugevis av hans våpen som han kun hadde tilegnet det Amerikanske og dets allierte. Stark blir tvungen til å lage våpen for dem. Men selvsagt, han vet han ikke vil overleve om han gjør. I all hemmelighet designer han en robot-drakt som tåler det meste. Vel hjemme tar han en helomvending og ønsker ikke lage mer våpen. Istedet perfeksjonerer han sin robot-design…

Tony er sinna, og oppdager noe spesielt.
Tony er sinna, og oppdager noe spesielt.

Filmen er bygd opp ved hjelp av selvironi og humor. Tony Stark er en selvelskende figur med kjappe og frekke replikker, og hans håndlag med kvinner er uten sidestykke. Han feier over de pene han liker, og klarer deretter å avvise dem uten å såre dem. Til tross for magert oppmøte i kinosalen var det stemning til å ta og føle på. Humoren slo godt an blant publikum – jeg inget unntak. Selv gjestopptreden av Stan Lee var et morsomt innslag.

Christine Everheart: Tony Stark! Christine Everheart, Vanity Fair magazine
Tony Stark: Hi, yeah okay, go.
Christine Everheart: Mr. Stark, you’ve been called the Da Vinci of our time; what do you say to that?
Tony Stark: Absolutely ridiculous, I don’t paint.
Christine Everheart: What do you say to your other nickname, the ‘Merchant of Death’?
Tony Stark: That’s not bad.

(Ja, Christine er en av dem han feier over)

Historien er som du kanskje allerede har tenkte deg ganske så overdreven, men det gjør ikke noe da alt som skjer i filmen er så kult fremført som det er. Før du aner det skjer det helt uventede – samtidig som det er forventet.

Samspillet blant skuespillerne er meget godt. Vi har folk som Jeff Bridges og Gwyneth Paltrow som støttespillere, og man føler at kjemien er god. De har sikkert hatt det veldig moro under innspilling.

Yeah. Han kan fly.
Yeah. Han kan fly.

[terningkast:18]

Hvis du er ute etter en actionfylt testosteronpreget actionfilm så er dette noe for deg. Du trenger ikke være sci-fi-fan for å like dette, bare glad i god no-brainer underholdning.

Dette er tommel-opp for Marvel. Men jeg må dessverre si at enkelte elementer mot slutten skuffet litt. Men en treff med terningkast 18! Ser fram til å ha denne på DVD eller bedre.

Omtale: Nå Eller Aldri (Film)

Bucketlist Poster

Thomas: I’m proud of you.
Edward Cole: Nobody cares what you think.

En fordel ved Kinosonen er at man får tilbud om å se førpremiærer på enkelte filmer gratis. Problemet er at tidspunktet ikke er det mest gunstige for å se en film. Men denne gangen stod The Bucket List for tur, eller på norsk: Nå Eller Aldri som er en passende tittel.

The Bucket List referer til livets slutt. Når man på engelsk ‘kicks the bucket’ er man altså død. Carter (Morgan Freeman) ligger i et pasientrom. For å passere tiden skriver han en liste over ting han ønsker å gjøre før han før, men det var før han fikk vite at han har maksimalt ett år igjen å leve.

Carter er den dype personen som har arbeided hardt som bilmekaniker i 40 år. Han er full av kunnskap og visdom, og ser ut til å ta livet med ro. Men selv ikke hans liv er problemfritt, og han sliter med følelser over kona han har vært gift med i alle år.

I samme pasientrom finner vi Edward (Jack Nicholson), en ufordragelig personlighet som er rappkjeftet og irritabel (ref.: sitat på toppen). Det viser seg at han er en styrtrik person som faktisk eier sykehuset han er i. Men han får ikke sitt eget rom på grunn av sin egen PR-kampanje med mottoet Two beds to a room, no exceptions.

Edward er ikke dyp. Han er overfladisk og vil bare ha det gøy. Han drikker det som anses som verdens dyreste kaffe og bryr seg ikke om hva andre syns om ham. De har funnet et fantastisk radarpar for disse personlighetene. Begge skuespillerne er i sitt ess her.

Fallskjermhopping - selvsagt!
Fallskjermhopping - selvsagt!

Både Carter og Edward får diagnosen om at de vil dø innen året. Med Edwards penger og Carters inspirasjon bestemmer de seg for å gjøre det som står notert på kiste-lista sammen; blant annet fallskjermhopping, besøke pyramidene, le så man griner, vitne noe majestetisk m.m.

Hele filmen er en ferd med dype tanker og følelser. Man sitter ofte igjen med et inntrykk man ikke fort glemmer, for dette er en veldig jordnær og velskreven film. Og imellom all seriøsiteten kommer et godt snev av humor som varmer i kroppen. Dette er rett og slett en herlig film.

Til tider kan det blir litt langdrygt, men det blir fort fart i sakene igjen. De tar med tilsynelatende meningsløse ting i begynnelsen som ikke blir til et poeng før i slutten, og timingen kunne ikke vært bedre. Det som kunne vært bedre var regien. Tydelige tegn hvor Carter tar på seg brillene, men plutselig er borte fra den andre kameravinkelen. Eller hvor han tar av seg jakken to ganger i samme scene. Den slags diskontinuitet setter man litt ut av spill om man merker det, og det var en del for mye av det.

Bøttelista diskuteres for første gang
Bøttelista diskuteres for første gang.

[terningkast:15]

Kort fortalt er filmen en hjertevarmende film med situasjoner og humor alle og enhver kan like. Det er og mange momenter man kan kjenne seg selv igjen i, og det er mange flotte visuelle scener.

Men til tider litt lange scener, og regien er ikke den beste jeg har sett. Det er uansett en god film, og jeg kan tenke meg å se den senere på DVD. Terningkast 15.

Omtale: Vantage Point (Film)

Vantage Point Poster

The beauty of American arrogance is that they cannot imagine a world in which they are not a step ahead.

-Suarez

Nok en gang går jeg til kinoen for å se en film jeg aldri har hørt om. Denne gangen står Vantage Point for tur. En action/thriller med en haug av kjente skuespillere som Dennis Quaid, Matthew Fox, Forest Withaker, Sigourney Weaver og William Hurt. Så da tenkte jeg i det minste at skuespillerprestasjonene ville være gode.

Filmen begynner bra. Vi ser Sigourney Weaver i studio-vognen til GNN (Global News Network, (selvsagt)) som styrer rundt med kamera-kontroll og snakker med reporteren on-site. Allerede her får vi vite at presidenten av USA er på besøk i Spania grunnet en internasjonal hendelse, og at ikke alle er like begeistret for besøket. Like etter blir presidenten skutt, følget av en eksplosjon en til større eksplosjon. Alt dette er vi vitne til via kameraene til GNN. Så snart dette er over, spoles filmen tilbake til kl 12:00:00, tiden da filmen begynte.

Denne gangen blir vi presentert fra en annen synsvinkel. En tidligere Secret Service-agent som ble skutt i tjeneste har kommet tilbake som presidentens livvakt. Vi får dermed innblikk i bakgrunnen dems og blir introdusert til noen nye karakterer. Og nok en gang er vi vitne til attentatet, bare fra en annen synsvinkel. Vi får også se mulige vitner i saken samt hvor en mulig lokasjon hvor morderen sitter skjult.

Flere ganger blir filmen spolt tilbake, og hver gang fra ny synsvinkel. Jeg var ikke forberedt på dette, og det kunne føles som om filmen ingen ende ville ta, siden det var mange personer som fikk fokus i løpet av begynnelsen. Samtlige av disse har sin historie å fortelle. Men før jeg sier at det var langtekkelig så blir man introdusert til litt og litt til av historien, og man vil virkelig vite hva som skjedde da en sitter med mange spørsmål rundt dette.

Dennis Quaid er på sporet av noe.
Dennis Quaid er på sporet av noe.

Etter hvert vil filmen få progresjon, det vil si; den spoler ikke mer tilbake, og alt man fikk vite fra de forskjellige synsvinklene hjelper virkelig til å skjønne hvorfor ting skjedde slik det gjorde.

[terningkast:13]

Og jeg må si at skuespillerne leverte. Spesielt Dennis Quaid som den litt nevrotiske livvakten og William Hurt som den fornuftige presidenten. Matthew Fox var som tatt ut av Lost, men ikke nødvendigvis dumt.

Gode skuespillere og veltenkt plot, men til dels mye rot med kameraføringen som ledet til en del unødig forvirring.