Omtale: The Dark Knight Rises (Film)


You are as precious to me as you were to your own mother and father. I swore to them that I would protect you, and I haven’t.

– Alfred

Først og fremst: Jeg skal unngå spoilere fra denne filmen, så jeg kommer til å skrive litt rundt grøten, og «modifisere» noen ting så ting ikke blir ødelagt for deg 🙂

Batman Begins kom som en utrolig positiv overraskelse for flesteparten, spesielt etter at Batman har blitt fremstilte i ulike skikkelser som George Clooney, Val Kilmer, Michael Keaton og andre fra før min tid, iført diverse kostymer og må gjennomgå spesielle historier. Pingvin-mannen, filmen regissert av Tim Burton, med en ganske så unik tegneseriestil over det hele, tror jeg at jeg har fortrengt, selv om det ikke er altfor lenge siden jeg så den sist.  Så etter The Dark Knight, er det ikke uventet at det er store forventninger fra The Dark Knight Rises.

Historien plukkes opp 8 år etter forrige film. Bruce Wayne fikk et stygt benbrudd etter han falt ned på Harvey Dent, også kjent som Two Face. Batman tok skylden for å ha drept noen mennesker, og blir dømt av politiet og hele Gotham til å være skurken, og ikke Harvey Dent. Gotham trengte et forbilde. Hvert år siden, har helten Harvey Dent blitt minnet og hyllet, etter at Batman «forrådte» ham i forrige film. Vi vet selvsagt bedre, men det gjør ikke Gotham. Bruce Wayne har ikke vist sitt ansikt på 8 år, heller ikke Batman. Gotham har blitt en fredelig by siden sist, og det er ikke lenger behov for mannen med den sorte masken.  Men! Siden dette er en ny film, er det klart at noe ulmer i skyggene.

Det kommer raskt rykter om en skikkelse ved navn Bane. En som sies å være født og oppvokst blant det verste av avskum og det verste av miljø, og ikke har annet i seg enn ondskap. Noe plukkes opp videre fra den første filmen, da vi blir påminnet om Ra’s al Ghul, og at deres League of Shadows slettes ikke er overvunnet. De er tilbake for å fullføre jobben de begynte på. Og de har vært der lenge, under byen i kloakksystemet, og planlagt sin hevn.  I årevis. Politiet har store problemer med å takle problemene, og en oppvakt politimann søker hjelp til Bruce, som sitter på pengekassen. Enter Batman, som prøver å finne ut hva det er politiet sliter mot. Og det viser seg å være mye større enn før, hvor hele Gotham kan ende opp som et stort krater.

Historien er god. Både Batman og Bruce Wayne må gjennom harde prøver og utfordringer, og må lære seg å reise seg etter han har falt. Vi får tilbakeblikk til begge de forrige filmene, for mye henger sammen. Politiet hater Batman for det han tilsynelatende har gjort, og overser den nye trusselen til fordel for å prøve å ta Batman. Heldigvis har Batman fått seg mye mer interessant teknologi siden sist. Også denne gangen våpen som ikke er skapt for å drepe, bare for å immobilisere og uskadeliggjøre. Husker du Catwoman i Michelle Pfeiffers skikkelse? Glem det bildet og skap deg et nytt, og mer naturtro bilde. Selvsagt er det smidighet som er litt over menneskelig, men det er i det minste mer troverdig.

Det er fryktelig mye macho og muskler i denne filmen. Knyttnever og bein sparker og slår, og det er veldig mye slåssing og vold. Heldigvis er det noe humor underveis eller lettere øyeblikk. Dette er en mørk historie og en mørk film, så ikke forvent en flott romanse eller hyggelige stund, med mindre du liker brutal action og brutale skurker. Disse skurkene viser ingen nåde, og setter virkelig press på menneskets tro på menneskeheten og seg selv. Det er en hard prøvelse for alle, spesielt politiet og Batman, og speselt forholdet mellom Alfred og Batman. Det er en scene her jeg syns var meget sterk, og utrolig godt spilt og utført. Kudos.

Hans Zimmerman er tilbake med musikken sin. Han fikk skikkelig skryt fra filmmusikken til Inception, noe jeg kan være enig i. Den passet meget godt inn og ga hele veien spenning og høy puls. I denne filmen, syns jeg det ble litt mye. Det var så mye lyd og musikk at jeg ble litt sliten. Det var meget intenst. Det var ingen tvil om at musikken tilførte filmen en hel del, men når den skulle overgå lydeffektene som i seg selv var meget høye, så kan du selv tenke støynivået, som jeg oppfattet det som tidligere.

Dette kommer du til å se mye av i filmen

[terningkast:17]

Toeren var interessant, da det ble prøvelser på mange nivå. The Joker var meget flink til å manipulere og teste menneskets evne til å være trofast, lojal og god overfor andre. Det var et skikkelig moralsk dilemma til mange tider, selv om The Joker ikke alltid hadde rett. Det var det litt manko på i denne filmen. Det var rett og slett ondskap mot verden. Politiet var satt ut av spill og det var bare den normale mannen på gata igjen til å stille opp mot skurkene. Og da blir det ikke gjort mye. Militæret var også maktesløse, og fikk ikke satt foten i Gotham engang. Det får du forklaring på senere.

Men alt i alt så var jeg meget fornøyd. Det jeg liker godt er mangelen på blod og gørr. Vi slipper å se de detaljene, og vi har sett dem altfor mange ganger før i andre filmer. Her går det på knyttnever og å slå folk bevisstløse. Det handler om å skade, ikke drepe og tilintetgjøre – før til slutten. De som dør, de dør gjerne uten at vi ser hvordan. Vi bare vet det, og hører kanskje en lyd for å bekrefte det. Filmens historie er god nok til å være fengende, og det er en del overraskelser underveis. Det er uten tvil rykter om slutten til filmen, om at Batman dør. Er det plass til en ny erstatter for Batman etter denne filmen? Eller overlever kanskje Batman?

Omtale: Prometheus (Film)

Gjett om denne lå på ønskelista over filmer jeg ville se! Du gjettet det; langt på toppen! Så da var det en selvfølge at jeg skulle se denne. Og helst i 3D. Og slik ble det. Prometheus er altså en forfilm til Alien-filmen. I Alien blir et forskningsteam sendt til å undersøke hvorfor de mistet kontakt med Promethus-skipet som var sendt ut tidligere. Herfra følger spenning med litt grøss og gru. Men hva skjedde egentlig med Prometheus? Det skal vi altså få svar på i denne filmen.

Innledningen er spesiell. Vi får se et slags over-menneske som tar selvmord mens et større skip tar av mot verdensrommet. Deretter hopper vi over til Skottland hvor et forskerteam finner mystisk maleri i en hule, identisk med mange andre funn i helt forskjellige og gamle samfunn på kloden. De tolker tegnet som en invitasjon til en planet ute i galaksen. En mongul ønsker å finne ut av dette, og bruker milliarder av dollar på turen for å sende avgårde en gjeng med forskere mot den planeten i den galaksen de finner den i. De tror dette er skaperne våre, og tror de vil få svaret på hvorfor menneskene ble laget. Noen av dem tror det, i det minste. Reisen krever at mannskapet går i kryosøvn. Etter to år i dyp søvn når de endelig destinasjonen sin. En androide (menneseklignende robot) tok seg av skipet og det sovende mannskapet under hele perioden.

Når de ankommer planeten, finner de selvsagt et bygg etter å ha sondert planeten en stund. Og her skjuler det seg store hemmeligheter og mysterier. Og disse hemmelighetene var meget annerledes enn jeg hadde forestilt meg. Jeg ble overrasket og satt med de samme spørsmålene som de som landet på planeten. Jeg så lite sammenheng med det som skjedde her og det som er i Alien-filmene, og det er kanskje meningen. Å sjokkere og overraske. Det var spennende og interessant bygget opp, og Ridley Scott er flink til å blande inn humor når det trengs, og flotte scener for å vite hvor scenen foregår og hvem som er involvert.

[terningkast:17]

Jeg kan ikke fortelle altfor mye om filmen for å ikke spolere for mye, men den holder tradisjonen oppe om en sterk kvinneskikkelse og doble – og ikke minst skjulte – motiver som i tidligere filmer. Én ting skuffet sterkt, dog. Introduksjonen til filmen hadde absolutt ingen ting med resten å gjøre. Er
de selvdestruktive? Mulig de ønsker å gi svaret i en oppfølger, for den introduksjonen var igrunnen helt «lame» for å si det på godt norsk, pga null sammenheng med resten.

Men jeg var godt fornøyd med filmen. Det var såpass mye nytt og spennende her at ting fremdeles var nytt og kunne overraske. Hadde det vært en ren Alien-film ville det kanskje blitt trettende, siden oppskriften lett kunne blitt gjentagende. Så dette var absolutt en verdig «prequel» til Alien-filmen. Lurer på hvordan jeg kommer til å se på den gamle filmen igjen. Det må jeg finne ut av.

Himmelsk spillvinter i mars

Det føles så lenge siden. Men det er bare såvidt gått en måned. Likevel er MidWinter 5 langt unna, og det er mye lengre til MidWinter 6. Men det gjør ikke noe, her kan du nemlig få med deg en del av stemningen og opplevelsen vi hadde. MidWinter er som kjent et åpent arrangement som tilbyr gamere, familier og barn til å komme og spille morsomme og utfordrende spill. Her går det i det vide og brede når det gjelder vanskelighetsgrad og spilletid.

Hvis du vil ha litt skriftlig og fyldigere informasjon kan du jo sjekke Sveinmains liste over dag 2, dag 3 og den siste dagen, eller min egen rapport fra langhelga.

Det har vært litt problemer med at videoen stopper opp. Hvis den gjør det, se den direkte hos Youtube.

Omtale: The Thing (2011) (Film)

Kom dere vekk, idioter! Det er ikke en hund, det er en slags ting!

The Thing, ja. John Carpenter og Kurt Russel, og deilig isolert område. Med Norge som en karakter! Åpningsscenen fra originalfiken er jo berømt/beryktet i Norge, spesielt siden det ikke var en nordmann som sa det, men en amerikaner som hadde lært seg norsk på egenhånd.

Men filmen var gyselig da den kom ut. Ingen hadde sett maken til effekter, og alle effektene var på settet. Ingen spesialeffekter som ble lagt på i etterkant. Det syns jeg er en imponerende prestasjon. Filmen skremmer meg ikke i dag, men da jeg så den som liten var den skikkelig, skikkelig tøff. Jeg har sett filmen i nyere tid, og filmen holder mål. Den er godt laget, og viser flott paranoia og mange spennende momenter. Derfor har jeg sett den flere gangen. Men man ser at filmen er gammel. Ikke på grunn av det visuelle alene, men på måten skuespillerne gjør ting på. Blant annet å kaste pistolen fremover når man skyter. Motsatt rekyll, om du skjønner. Men det tilgir jeg dem.

Denne oppfølgeren har altså mye å leve opp til. Den skal forklare originalfilmen. For dette er nemlig en såkalt «prequel». Filmen før filmen. Spennende.

Så selvsagt gikk jeg inn med en kritisk holdning. Hvordan i all verden skal dette gå? Filmen starter med Jørgen Langhelle og Stig Henrik Hoff i en bil, hvor Stigs karakter forteller en skikkelig grovis av en vits. Allerede her begynner jeg å like filmen. Ikke bare har de nordmenn med i filmen, men kjente og flinke skuespillere. På ferden oppdager de den flygende tallerkenen, og filmen starter. I originalfilmen finner de også UFOen, og en utskjærling fra bakken. Hvorfor? Det får du svar på her.

Jeg så etter feil. Intenst. Men jeg ble bare glad. For de hadde tenkt på alt! Alt! Fantastiske norske skuespillere. Trond Espen Seim glimrer til med sjarmen sin, og Jørgen Lanhelle er en fantastisk karakter gjennom hele filmen. En mann man bare må bli glad i. Så humor er det nok av i filmen. Men dette er da ikke en komedie? Nei, så absolutt ikke. Dette er en grøsser, og grøssen sitter godt.

[terningkast:18] Regissøren har gjort en god jobb. Hele tiden sitter spenningen der. Den død-tiden som er, er helt nødvendig for at man skal få en pustepause. Og pausen brukes fornuftig. Historien blir drevet videre, og det er interessant hele veien. Når man tror det blir skummelt, tar man gjerne feil. Og av og til gjør man ikke det, spesielt når man tror at man blir lurt. Det bygges opp hele tiden, og det føles virkelig godt. Det er sjeldent jeg blir skremt av film, men denne filmen ga meg mange gode «støkk»-opplevelser.

Hvis du skal se denne filmen, anbefaler jeg sterkt at du ser originalen. Originalen er langt fra så skummel som denne, men det gir denne filmen en stor merverdi med tanke på alle referansene til originalen. Og originalen er en god film, tross at den ikke er så skummel. Bare ekkel. Det er spesielt morsomt å prøve å finne ut hvem det er som har sin fremtreden i originalen, og hvordan denne karakteren er. Og det innfrir i stor grad! Er den nye filmen ekkel? så absolutt! Kan den anbefales? Et stort ja!

Bevis på at IM er et gammelt fenomen

Etter å ha sett Battlestar Galactica for andre gang, tenkte jeg det var på tide å se originalserien fra 1978. Og det var merkelig! For det første har de en knapp på stikka som sier IM. IM må jo selvsagt stå for Instant Messaging. Så de var skikkelig forut sin tid med den serien, uten tvil.

Men! At Starbuck er en mann… *det* setter sine spor. Og Gaius er en fredsfremmende person. Adama er Ben Cartwright! Lillebror Zack er i live!

Så jepp, en hel del forandring. Men de måtte vel gjøre det i nyversjonen for å lage det litt unikt.

Omtale: Thor (3D) (Film)

 

20110428-205047.jpgMarvel spytter ut superheltfilmer til tusen. I begynnelsen var det litt kleint, men over kort tid så økte kvaliteten betraktelig og budsjettene økte i samme takt. Med noen elendige filmer fra andre selskaper og også Marvel, så vet man aldri hva man får.

Men etter å ha sett traileren til Thor, så ble jeg litt optimistisk. En superhelt fra norrøn mytologi blir fratatt kreftene sine og kastet ned på jorden for å lære seg en lekse. Samtidig så skjer det litt av hvert i Asgård hvor disse gudene befinner seg, og Thor er den eneste som kan stoppe det. Men han er uten krefter og befinner seg i feil univers.

I det siste har Marvel-filmene fått et fellestrekk; nemlig organisasjonen SHIELD. De har en stor rolle i denne filmen og kommer kjapt i kontakt med Thor og hans hammer. Jeg syns de har gjort det greit på denne måten, og fortsetter å bygge opp til noe virkelig stort.

Tor kjempet stadig mot jotnene, som var kjemper som bodde forskjellige steder, både i fjellene og i ødemarken, i skogen og i havet. Som våpen hadde han hammeren Mjølner, smidd av dvergen Sindre, som traff alt han siktet på, og kom alltid tilbake til hånden hans.

Historien er interessant når det gjelder hendelsene i guderiket, men den på jorden er litt tynn. Men det gjør ikke så mye, for det er ikke den historien som er viktig, og den åpner for mye humor når det gjelder kulturkræsj. Thor er uovrrvinnelig og kongelig, og alt som gjøres mot ham er angrep! Heretter følger mange morsomme sekvenser og gode kampscener. Og kampscener er det mange av, med obligatoriske tusen-vinkler-i-sekundet-regi som styrer det hele.

Men 3D, hvordan var det? Vel, først og fremst så var det fryktelig! Ting var ikke på stell. Så da tenkte jeg at jeg selvsagt hadde fått briller med feil synkronisering på glassene. Opp-ned fungerte det ypperlig, men det var vondt for nesen. Det er et stort minus med slike filmer, de krever fungerende tilleggsutstyr. Jeg lurer på om de andre hadde samme problem, for det var jo tross alt 3D det jeg så, bare invertert.

[terningkast:17]

Ja, jeg var uheldig med brillene, men effekten var faktisk til å skryte av. De filmet en del gjennom hull og andre åpninger, men alt i alt var jeg godt fornøyd med bruken av effekten. Hele filmen fikk god dybde, og de brukte tid på å vise ting frem, i stedet for bare å kaste ting i ansiktet ditt. De har tydeligvis lært av Avatar, og jeg liker hvordan effekten faktisk fremhever filmen til det bedre. Godt jobbet!

Noen ting i historien var litt kleint, men det kan jeg ikke påpeke uten å spolere noe. Gode skuespillere, en bæredyktig hovedperson og mye moro. Det er det jeg kan beskrive Thor som.

Omtale: Season of the witch (Film)

Nå skjønner jeg ikke lengre hvorfor jeg gir Nicolas Cage en ny sjans lengre. Hver gang jeg ser ham i en ny storfilm på kino så tenker jeg: «Jo, han har jo hatt en lang rekke med dårlige filmer nå, men denne virket jo god.» SLUTT, Takras, Slutt! Han var et stort navn tidligere, men nå har det gått bort til middelmådighet og dårlig prestasjon på lerrettet.

Joda, Cage er i dyp pengenød. Hvordan han har klart å sløse bort sine verdier og samtidig havnet i gjeld er meg et stort mysterium. Så for å komme i land igjen takker han ja til alle rollene han blir tilbydt. Kanskje. Det virker nå slik. Nå har jeg hakket ned på Nicolas Cage i to avsnitt, så på tide å snakke litt om filmen.

Ja ok, det er ikke akkurat kvalitetsstempel med han her i rollelista.

The Season of the Witch. Nicolas Cage sin karakter er en ridder i det hellige orden, men lystrer kun kirken og ikke Gud. Han får et valg om å eskortere en påstått heks til biskopene i en by langt borte, eller bli hengt for forræderi – eller noe. Jeg husker ikke helt, for det var litt dårlig lagt inn. Åpningen i filmen handler om en stor strid der hæren inntar en by og dreper alle kjettere og ikke-kristne på veien, kvinner og barn blir ikke spart. Det gjøres et forsøk på at Nicolas sin karakter ser galskapen i det hele og ikke skjønner hva han gjør lengre. Men alt er middels. Den store kampscenen viser noen titalls mennesker som slåss på en eng, og koreografien og filmingen gjøres slik at det mister troverdighet. Man ser at dette ikke er en storproduksjon. Jeg har ingen ting imot budsjettfilmer, men jeg vil gjerne at de kjenner sine begrensninger og lager filmen deretter. Da blir det bra. Ikke forsøk å gjøre noe man ikke klarer å gjennomføre. Kommandør Treholt og Ninjatroppen er et godt eksempel på dette, der de har gått inn for å ikke skjule svakhetene de har med effektene. Jeg elsket det.

«We’re going to need more holy water.»

– Debelzaq

På veien til byen de skal opplever de litt av hvert. De får besøk av en unggutt fra kirken, som også viser seg å være veldig flink til sverd. Han blir med på ferden og skal være den karakteren vi ikke vil skal dø, fordi han er så god. Nicolas sin karakter er flat og kjedelig, likens hans likemenn. Pesten herjer gjennom Europa, og det er heksene som blir beskyldt for å spre dette. De møter derfor mye pest på veien, og heksa de har i buret blir beskyldt for litt av hvert. Av en eller annen grunn mener ridderen vår at heksa er uskyldig og bare en normal jente. Hvorfor, det vet jeg ikke, men han har sympati for henne.

[terningkast:07]I denne historien er det ekte hekser. Det får vi nemlig vite innledningsvis. For å bekjempe dem må prester må lese opp et vers fra Kong Salomos bok i bibelen på latinsk. Om de ikke gjør dette er de fortapt. Enkelt og greit.

Det største problemet med filmen er at de prøver så altfor hardt å være mer enn det de er, og det er her de faller hardt. Nicolas Cage er med på å øke kinobesøkende – grrrrr – og burde holdt seg langt borte fra denne filmen. Nå har jeg gitt deg opp, Nicolas! Endelig.

Omtale: I am Number Four (Film)

Dette er tiden for filmer med overnaturlige krefter og mutanter! I am number four er intet unntak, hvor hovedpersonen tydeligvis er supersterk og har enorme krefter i tillegg. Sjekk ut traileren, og du ser at dette blir nok en film med god underholdning.

Her er det altså en flukt fra onde krefter, og hovedpersonen er neste i rekken til å bli drept. Han er nemlig en av flere, og nummer en, to og tre er altså drept. Han vet om dette og må deretter flykte med sin «far«. Det er altså full action, og til og med nummer seks viser seg for å hjelpe.

Innledningsvis i filmen er det nummer tre som er på flukt i en svær jungel midt i ingensteds. Her blir han jaget av svære monstre som raserer jungelen foran seg. Han løper som en blanding av apekatter og geparder, helt smidig gjennom planter og trær og i stup mørke. Dette setter stemningen for filmen, og det lover godt. Dette kan bli underholdende.

Nummer fire får vite om nummer tres død ved at et symbol blir svidd inn i leggen på ham, og dette tvinger ham til å flytte bort og gjemme seg. Han havner i en ny liten by hvor han på tross av advarsler fra sin livvakt («faren») velger å gå på skolen og vise seg i offentlighet. Her oppdager han at han innehaver ekstra krefter han ikke var klar over. Han er en av flere romvesner som er de siste av deres rase, og de har søkt tilflukt på jorden.

«Vi er ikke som mennesker, vår kjærlighet er for alltid»

Men så stagnerer det og går hodestups ned i bakken. Han møter ei dame som er spesiell og litt sær ifølge andre, og han må samtidig håndtere eks-kjæresten hennes. Han bruker i hovedsak superkraften sin ved å lyse opp mørke områder. Jepp, han har en lommelykt, folkens! Det hender han er i noen knyttnevekamper. Men dette dreier seg ikke om hans evner, det dreier seg om hans forhold til denne damen.

Jommen sa jeg smør. Dette er en ungdom som forelsker seg i ei jente, og velger å bli igjen i byen på grunn av dette, selv om onde krefter er på jakt på ham. Og ja, de er onde. Virkelig onde. De er så onde at de nesten sier «Vi er onde«. Dette kunne ikke skremt sønnen min på 1 år engang, jeg tenker han hadde rynket på nesen og sett dumt på meg. Og superkreftene, eller nummer seks som viser seg i traileren? De kommer i de siste 15 minuttene av filmen hvor alt skal skje – stort!
[terningkast:03]
De kunne like gjerne kalt filmen for Twi-light, for dette er uoriginalt, kjedelig og fryktelig, fryktelig sakte. Kanskje fjortisjenter vil falle for denne kjærligheten, for her er det ingen sex av noe slag, bare litt kyssing og kjærlige blikk. Det er så sukkersøtt at man blir kvalm. Anbefaler jeg denne filmen? Nei.

Omtale: Hot Tub Time Machine (Film)

Umm ja. Enkelte filmer er så geniale at de innehaver en tittel som beskriver hele innholdet av filmen i samme setning. Hot Tub Time Machine – er en av dem.

At John Cusack spiller i den burde nok trekke litt publikum, til tross for hans forrige kalkun (2012). Men hans opptreden er like imponerende som resten av dem. Men det skal noe til, med tanke på hvor dårlig manuskriptet i filmen er. Ser du derimot på tittelen igjen, så burde du kunne tilgi det for det det er: en ordentlig B-film!

Jepp, her er det mengder av underbuksehumor, dårlige dialoger og elendig plott. Og det er jo egentlig akkurat det tittelen tilsier. Plottet, sa du?

En vennegjeng (fra gamle dager) – pluss nevøen til Cusacks karakter – blir gjenforent da en av dem prøver å ta selvmord. For å hjelpe til, drar gjengen til en skiferie og et flott hotell med et boblebad. De mimrer tilbake til tiden da de var unge og ville, og det var faktisk den beste helgen i deres liv. Deretter har det bare gått nedover. Langt nedover. De får fikset boblebadet og hopper oppi, hele gjengen. Og selvsagt; plutselig er de tilbake til 1986. [terningkast:06]

For å ikke ødelegge fremtiden må de passe på å ikke endre noen ting. De må gjenta alt de gjorde før, på lik måte. Ha sex med den de hadde sex med, bli banket opp av den de ble rundjult av osv. Det er lettere sagt enn gjort, spesielt når de har fått litt annen vinkling på ting. Og selvsagt går ikke ting som de burde.

Dette er typen film du ser når du har drukket litt og har noen venner på besøk. Kanskje litt nachspiel? Ikke noe man ser på kino, akkurat. Med mindre man er fjortis, kanskje. Hvem vet?

Omtale: The A-Team (Film)

Om jeg kunne nynnet kjenningsmelodien i tekstform så hadde jeg gjort det. Men jeg kan gjøre noe nesten like bra!

In 1972 a crack commando unit was sent to prison
by a military court for a crime they didn’t commit.

These men promptly escaped from a maximum
security stockade to the Los Angeles underground.

Today, still wanted by the government,
they survive as soldiers of fortune.

If you have a problem, if no one else can help,
and if you can find them, maybe you can hire

the A-Team.

Det nye A-Team. Tatt i HDR og greier.

Jeg må innrømme at jeg ble litt skuffet da jeg så at originalmannskapet ikke skulle spille i filmen, men det tok veldig kort tid før jeg innså at det var til det bedre. Mannskapet har blitt gamle, og jeg vet ikke om alle lever den dag i dag, engang. Stakars Mr. T driver med World of Warcraft-reklame på televisjonen, men så er han fortsatt like bøs i dag som tidligere.

Hva forventer man av en slik film, da? Jo, serien hadde for elen klar; en familie/landsby i et u-land slet mot den lokale despoten, og de måtte ha hjelp for å komme seg ut av knipen. A-laget bestående av en mann med en plan, en røffing med hanekam, en liten psykopat og en kjekkas utenlike stiller pent opp og hjelper til – med makt.

A-Team slik jeg husker dem.

[terningkast:11]

Laget lager til de merkeligste konstruksjoner som både skal eksplodere og smelle, og ikke minst velte fiendens biler på hodet. Det var litt av greia også: ingen mistet livet i tv-serien, i hvertfall ikke direkte av A-laget. Ville de følge denne formelen i en Hollywood-film? Neppe. Og det gjorde de ikke heller. Men én ting skal de ha: de fulgte godt opp med overkompliserte planer og eksplosjoner, og det nye mannskapet klarte å fylle skoene til sine forgjengere. Litt, i hvertfall.

En god pekepinn for denne filmen er at om du har sett traileren, så burde du vite hva du går til. Merkelig humor, usannsynlig action og masse skyting. Joda, dette er god underholdning, men langt fra en god film.

Se den med en vennegjeng.