Omtale: Edge of Tomorrow (Film)

Bill: «I'm not a soldier.»

Rita: «Of course not. You're a weapon.»

Wow, okay, hvordan begynner jeg? Forestill deg prinsippet fra «En ny dag truer», eller «Groundhog Day» som er originaltittel hvor hovedpersonen opplever samme dag om igjen og om igjen. Så tar du en dose med sci-fi action som «Elysium», hvor alle soldater er utstyrt med et ytre skjellett armert med all slags våpen og granater. Deretter romvesner lik de sorte søke-dronene fra «The Matrix» og til slutt en skikkelig god scene fra «Saving Private Ryan» der de invaderer Normandie. Alle disse elementene – og mer – er brukt i denne filmen. Hvordan fungerer det?

Kort svar: meget bra! Tom Cruise spiller for én gangs skyld ikke en tøff og god helt. Han begynner som en beskjeden major i militæret, og hans jobb er rett og slett PR. Men omstendighetene vil ha det til at han skal ut og filme i fronten. Han nekter, og blir dermed sendt ut til å kjempe i fronten i stedet. Han har null kamperfaring og aner ingen ting om våpnene han får kastet til seg. Men så dør han. Og våkner opp i starten av dagen igjen. Men akkurat som i «Groundhog Day», så er alt nøyaktig nullstilt til dagen før. Men, han husker det som skjedde.

Historien er lett å godta for meg. Det lander en gedigen meteor et sted i Europa, og ut fra den kommer en haug med romvesner som angriper og dreper alt. Det er full krig, og det er ingen som klarer å stoppe dem. Det er akkurat som om de kan forutse alt som menneskene klarer å sende mot dem. Men så går det ordentlig bra i et oppdrag, og menneskene begynner å vinne krigen igjen. Eller gjør de det?

Filmen handler om repetisjon. Han må gjennomgå alt på nytt, forklare alt på nytt, oppleve alt på nytt. Men små endringer gir han større spillerom. Og her glimrer filmen til med fortellerstil. Vi slipper å oppleve kjedelig repetisjon. Når ting blir likt, blir det ofte humoristisk for oss, uten at det blir kleint. Kjemien mellom skuespillerne er knallgod og humoren treffer alltid på en god måte. Vi er med på ferden der Tom Cruise gjennomgår død etter død og lærer av sine feil.

[terningkast:20]Vi får ganske tidlig vite hvorfor dette skjer med ham. Han er nemlig ikke alene. Emily Blunt er hans motspiller, og hun har opplevd det samme før, men mistet egenskapen. Sammen skal de forsøke å stoppe hele krigen mot de fryktelige romvesnene som kalles for Imitatorer.

Filmens fortelling har godt tempo. Jeg klarer fint å følge med i svingene på hva som skjer og når. Det er interessant hele veien og blir aldri kjedelig. Og det som overrasker aller best er at jeg ikke vet hva som kommer til å skje. Historien er interessant og uforutsigbar, i tillegg til å være spennende.

Jeg digget denne filmen!

 

Omtale: Frozen (Film)

Frost

«Why have a ballroom with no balls?»

– Anna

Frozen, eller Frost som den heter på norsk. Den siste virkelige store filmen fra Disney har endelig kommet etter mye promotering og omtale i media. Traileren viser en lovende film med mye sjarm, varme og humor. Jeg gikk endelig sjans til å se den, og det var på engelsk.

Hele fortellingen foregår i Arendell (Arendal?) og sitt kongerike. Og dette er veldig herlig og norsk, alt sammen. Massevis av referanser, som bygnignene, navnene og naturen rundt. Snøen ser ganske så troverdig ut, så her har de brukt mye tid og ressurser, ser jeg. Det fortsatte med gode referanser ut gjennom hele filmen, noe jeg satt god pris på.

Filmen starter godt hvor vi ser to små søstre som leker gledelig der de bor i slottet. De er begge prinsesser. Den eldste jenta ser ut til å ha magiske krefter og kan påvirke frost og is på kommando. Det er dette de leker med og har det kjempegøy. Men så skjer det uunngåelige: minstejenta blir truffet i hodet av frosten og blir liggende bevisstløs. Torneose? Neida, det går fint. Men så skyter historien avgårde i full fart, og vi følger jentenes triste oppvekst der de ikke får ha kontakt med hverandre lenger pga det som skjedde, ikke at jeg helt kunne si jeg forstod hvorfor der og da. Og tiden går, jentene vokser, foreldrene forsvinner, de vokser litt til og enda litt. Det tar faktisk hele 15 minutter for dem å fortelle oss bakgrunnshistorien. Og så begynner endelig historien.

Eller gjør den det? Allerede nå har vi hørt 3 sanger, alle like forglemmelige låter fra Disney-kanalen, kanskje med unntak av «Do you want to build a snowman?». Eldstejenta har kommet av alder og skal motta kronen og bli rettmessig dronning. Men hun har et problem: de evnene hun har med å påvirke kulde har vært en hemmelighet hele livet for å beskytte lillesøsteren. Men de kommer av dage i dag, som egentlig var en selvfølge, men ikke før vi får høre nok en sang. En pop-sang i dette fantastiske fortidsnorske miljøet. Det skurrer litt.

Storesøster rømmer fra kongeriket og isolerer seg i et selvbygd istårn og koser seg i sin nye tilværelse. Uvisst for henne er at hele riket nå er dekket av is og snø midt på sommeren på grunn av henne. Lillesøster ønsker å ordne opp og drar på tur etter henne. Ennå får jeg følelsene av at filmen ikke har kommet i gang. Så langt har vi blitt møtt med situasjoner og karakterkjemi som egentlig ikke tar oss videre. De bare skjer. Heldigvis er det noen greie morsomme ting som får meg til å le, men det er bare små bruddstykker som skal lette litt på selve historiefortellingen. Men hvorfor egentlig ha en historie når den ikke er gripende eller interessant?

Enda en sang! Og de er ikke fengende i det hele tatt. Jeg glemte dem allerede etter den var sunget. Jeg tenkte fremdeles tanken: når begynner den? Men nå var det gått 30 minutt. 40. 50! Ånei, skulle filmen være slik hele veien til slutt? Jepp…

[terningkast:05]

Jeg liker Disney-filmer, det må jeg si. Men denne gangen har de gjenbrukt alt fra tidligere populære filmer og satt det sammen til én stor smørje med «trygt» materiale. Men problemet er jo: alt dette har vi sett før! Bare i mer interessante omgivelser og karakterer vi kan bry oss om. Sangene er tamme, karakterene flate og historien er ikke bærekraftig. Her bare skjer det ting. Stort sett uten følelse for at det har konsekvenser. Men én ting var det som var litt positivt: det handlet ikke om jenta som skal finne drømmegutten!

Hvordan denne kan få 8.1 på imdb er vanskelig å forstå. Dette var en fryktelig kjedelig og kjempelang film. Ja en av de dårligste fra Disney så langt. Rent teknisk? Vidunderlig.

Omtale: Hobbiten – Smaugs ødemark (Film)

Truly songs and tales fall utterly short of your enormity, O Smaug the Stupendous.
– Bilbo

Opplevelsen min av den første filmen hadde virkelig satt sine spor. Smaugs Ødemark var ikke en film jeg bare måtte se lenger. Det var en film jeg ville se, helt klart, men ingen hast. Men likevel endte jeg opp på premieren til filmen, og det i 3D. Men denne gang, ikke i 48 bilder i sekundet, noe jeg fant veldig forstyrrende fra den første filmen. Og hvordan var den?

Filmen starter 12 måneder før vi forlot dem i den forrige filmen. Vi ser Gandalf treffe Thorin for første gang og får et glimt i hvordan det hele startet. Så er vi tilbake til dvergegjengen vår og Bilbo

Etter den lille introduksjonen er det rett på sak. Vi plukker opp kort tid etter vi forlot dem i forrige film og følger dem videre inn i en skummel ferd gjennom en syk og døende skog, fyllt med farefulle og enorme skapninger som er ute etter å spise deg. I tillegg til orkene som forfølger dvergefølget, selvsagt. Som forventet får vi se enormt vakre landskap vi tidligere ikke har sett og et godt lydspor som tar oss med på ferden.

Det var én ting som irriterte meg sterkt med En Uventet Reise, og det var at det ikke fantes noen fare for selskapet til noen tid. De hadde stålkontroll på alt og pløyde seg gjennom alt som varmt kniv gjennom lunka smør. Jeg fikk en positiv opplevelse denne gangen. De er lang udødelige og de har sine problemer med å slåss. Likevel så får jeg ingen følelse av frykt for alvene som dukker opp og slåss, for de er virkelig uovervinnelige (vel, de viktigste av dem, i hvertfall). Men det er ikke alvene det handler om, så det kan jeg tilgi. Men det skal sies at alvene har særs mye flaks i kampene sine, noe som egentlig fremhever at de ikke er udødelige, for uten flaksen hadde det virkelig gått ille.

Og der det er flaks er det ofte litt humor. Dette er heldigvis en film som har humor. Med 13 forskjellige dverger, en hobbit og en trollmann hvor alle har særs forskjellige personligheter så skulle det bare mangle. Bombur kommer fint frem i denne filmen når man egentlig forventer det minst – og det fungerte fint. Det ble et gledelig pust i bakken i de intense kampscenene. Noen av kampene glemmer gjerne at de må slutte av, men de holder seg akkurat innenfor grensen til at det føles trøttsomt.

Hvor blir det av Smaug da? Filmens tittel er riktignok Smaugs ødemark, så man skulle tro at han var hovedpersonen denne gangen. Faktisk blir det et dypere innblikk i The Necromancer og ondskapen som bygger seg opp i bakgrunnen. Vi får ytterligere forklaring på Gandalfs fravær, noe som ikke blir forklart i boka. Og ja, det er veldig mye i filmen som ikke står i boka. Denne gangen passet det bedre inn enn tidligere og det var ikke dårlig gjennomført. Jeg har – for denne gang – akseptert Azog som er på jakt etter dvergene og hans rolle i historien.

Men Smaug uteblir. Ganske lenge. Det er en lang ferd til Ensomhetsfjellet, tross for at de er ganske nærme. De skal gjennom flere utfordringer før den tid, og det er noe som bidrar sterkt til historien, mens andre ting gir en mer romantisk tilnærming til en av sidehistoriene. De har tatt seg enorm artistisk frihet denne gangen. Men selv om alt dette er godt og vel, så fører det til at det tar enda lengre tid før Smaug kommer frem på lerrettet. Når han først viser seg, syns jeg det kommer godt frem hvordan Bilbo tilnærmer seg denne enorme skapningen, som forøvrig er veldig enorm. Samtalen deres har fin kjemi og situasjonen er spennende.

[terningkast:17]

Jeg visste at det kom til å komme en tredje film i serien. Smaugs ødemark har et fint tempo og bringer historien videre på en god måte – uten å føles som en transportetappe. Men så plutselig er den ferdig. Det er ingen myk overgang slik vi er vant med fra Ringenes Herre eller En uventet reise. Den slutter helt brått, når du kanskje minst forventer det. De kunne like gjerne smelt på en «to be continued»-sak som de gjør på enkelte TV-serier, eller «bytt disk» på bluray-spilleren for å holde deg på pinebenken frem til neste sesong. Men jeg ville gjerne hatt en mykere avslutning enn dette.

Alt i alt er jeg mye mer fornøyd med Smaugs ødemark enn En uventet reise. Masse godt innhold, en historie som nesten står på egne ben og spenning i lengre deler av ferden. Men jeg lurer virkelig på hva de kommer til å gjøre med den siste filmen. Hva er det som gjenstår nå som kan rettferdiggjøre 3 timer til med Hobbiten – uten å ta seg enormt mange friheter.

Omtale: The Hunger Games – Catching Fire (Film)

Catching Fire

You saved us. I know that. But I can’t go on acting for the cameras and then just ignoring each other in real life.

– Peeta

Den første filmen fikk ikke stor kjærlighet av meg. I etterkant har jeg fått vite hvordan bøkene fremstiller historien og mye mer av det som ligger bak kulissene. Så i den henseende måtte jeg se filmen på nytt og håpe inntrykket ville være annerledes. Det var det ikke. Den originale filmen er virkelig bare flat og bortimot kjedelig å se på. Men en oppfølger er ikke alltid en dum ting, spesielt ikke når det kommer en ny regissør på banen (). Så jeg var spent på denne, spesielt med tanke på den symbolske ilden som skulle bli tent i folket.

Ett år har gått siden de forrige lekene. Katniss og Peeta skal reise rundt blant distriktene og fortelle hvor flott og vakkert Capitol og samfunnet er. Forholdet dem imellom er fremdeles anstrengt. Peeta er fremdeles glad i Katniss, men Katniss har Gale hun er glad i, men må vise til verden hvor flott hun og Peeta har det sammen. Reisen går ikke etter planen, for selv hvor hardt de prøver å overbevise folk om det de blir tvunget til å fortelle, så husker folket bare én ting: jenta som trosset regjeringen foran hele befolkningen – og fikk slippe fri. President Snow er aldeles ikke fornøyd med at opprør begynner å vokse i folk, så han strammer inn grepet og setter ut Fredsvoktere overalt og kjører et hardt løp, med portforbud hvor brudd på dette fører til å bli drept på stedet.

Det er nå den 75. leken på rad. I den sammenheng – sammen med presidentens desperasjon – blir det en spesiell lek. Høstingen skal nå velges ut fra tidligere vinnere i distrikene. Katniss er selvsagt den eneste jenten fra distrikt 12, og det er en del av planen. Haymitch blir valgt av guttene, men Peeta melder seg frivillig i hans sted. Så langt har filmen vart i 60 minutt, og det har faktisk ikke skjedd all verdens. Vi får noen små innblikk i opprør rundt omkring, men det er kun gjennom Katniss’ øyne som ser dette gjennom monitorer i rom hun ikke skulle vært i. Det er svært lite vi blir fortalt om omverdenen og hvor mye hun betød fra det tidligere, annet enn deres reaksjoner under talen dems der de reiser mellom distriktene.

Etter nesten halvannen time så starter lekene. Lekene denne gangen følte jeg var som om jeg så på en slags Jumanji. Det skjer fryktelig mange ting her, alt fra bavianer som angriper til gasskyer av den ekstremt farlige sorten. En slags «hva kan vi finne på nå»-faktor som jeg ikke kunne sette pris på. Jeg aner ingen ting om hvor mange deltakere som ennå lever. Vi får nesten aldri se nærkamp; vi hører bare kanonene i bakgrunnen. Det blir en slags kamp om overlevelse i stedet for den direkte konflikten deltakerne seg imellom. Allianser og samarbeid er ikke noe problem. Jeg lurer på hvordan folket reagerer på dette, men det får vi ikke se noe til. Det meste om folket og deres reaksjoner er helt skjult. Det kan godt være at det stemmer overens med boka, men jeg savnet å se dette. Hvorfor heter filmen «Catching Fire» når den ikke viser noe av det?

Kort sagt er historien veldig tynn. Vi får levert veldig mye av det samme som den forrige filmen hadde. En introduksjon, oppvarming til lekene, lekene og en slutt. Men det skjer svært lite i denne filmen. Svært lite. Det oppstår en del kjemi mellom Peeta og Katniss som virker interessant, men det kunne blitt fortalt mye fortere. Når filmen er ferdig er det ingen tvil om at neste film har plass til mange store øyeblikk. Men etterpå satt jeg med en følelse av at hele filmen bare er en transportetappe fra den forrige til den neste.

[terningkast:10]

Igjen: jeg har ikke lest bøkene, men ut fra filmene så sitter jeg igjen med en følelse av å ha sett «ingenting». Aldri ble jeg redd for Katniss og aldri følte jeg det var noen ordentlige trusler. De lidelsene hun går gjennom får jeg ikke medfølelse for. Kanskje det er fordi filmen er beregnet på et yngre publikum?

Ut fra mitt ståsted som bare har filmene å forholde meg til så er dette en platt opplevelse. Salen bestod vel av 80% jenter langt under min alder, og det virket som om de tok filmen til seg. Filmen endte med en applaus fra publikum, som tydeligvis hadde kost seg. Jeg ventet egentlig på at filmen skulle slutte, etter nesten to og en halv time med transport. Men likevel sitter jeg med en følelse av at neste film kan bli bra.


White House Down eller Olympus Has Fallen?

Hollywood er flinke til å lage dobbelt opp med filmer. «Despicable Me» kom ut samtidig med «Megamind». «Stolen» nesten samtidig med «Taken». «Antz» og «Småkryp» og mange flere. Det siste bidraget fra Hollywood er altså filmer som omhandler overtakelsen av Det Hvite Hus, hvor selveste presidenten i Amerika blir tatt som gissel. Jeg har sett begge og jeg har en klar favoritt.

Premisset og karakterene

White House Down

Olympus Has FallenVi begynner med White House Down (WHD fra nå) siden den fikk lov å komme på kinoen i Norge. Channing Tatum og Jamie Foxx spiller i hovedrollene her. Ut fra plakaten alene så skjønner du at det handler om action og at presidenten selv er med på moroa. Allerede fra starten av filmen så visste jeg hvem som kom til å avsløre seg som slemmingen. Presidenten er kul og hip og bruker ukonvensjonelle metoder for å fremstille seg som mannen på gata. Han har trukket ut alle militære styrker fra et land med mye aggresjon mot Amerika. Han gjorde selve «fredshandlingen», du vet, den som jeg kunne tro var mulig da jeg var 14 år gammel. Selvsagt upopulært blant staben i regjeringen. Der har du årsaken til at noen angriper Det Hvite Hus.

Så hopper vi til filmen Olympus Has Fallen (OHS fra nå) som kom rett på kjøpefilm. Her finner vi Morgan Freeman, Aaron Eckhart og Gerard Butler. Store navn også her, men i Norge fikk vi altså de andre til kinoen. Noe av premisset er det samme og det er at presidenten gjør et upopulært valg for styrkene de har i utlandet. Dette er ingen «fredshandling» som løser alt, men rett og slett et valg som blir gjort. Fienden er noen helt andre i denne filmen, men jeg skal ikke avsløre mer enn at den er alvorlig mer troverdig enn den andre historien. Denne presidenten er en jordnær figur som sliter etter tapet av kona noe tidligere. Noe som bringer oss til helten!

Channing Tatum er en ung skuespiller sammenlignet med resten. Han er også aktuell som actionhelt og evt. fløtepus i andre filmer. Hans rollefigur har en datter som ikke er så glad i ham, spesielt etter at han glemte å møte opp på skolefremvisningen hun hadde øvd i ukesvis til. Denne helgen skal hun være hos ham, og vi skjønner allerede her at de kommer til å skvære opp og bli bestiser i slutten. Nok sagt om det. Hvordan havner hun midt opp i det hele? I begynnelsen av filmen jobber han som livvakt til Speaker i Representantenes hus i USA og hans karriereutsikter er lik null. Så han skal søke seg inn til Secret Service, og har ordnet med billett til omvisning i Det Hvite Hus til sin datter i samme slengen. Hans intervju går mildt sagt dårlig og han kommer ikke til å få jobben. Kommer dette til å endre seg til slutten, tror du? Dette låter som en actionfilmhistorie fra 90-tallet.

Historien til Gerard Butler er noe annerledes. Han er livvakten til presidenten selv, er meget dyktig i jobben sin og har et godt forhold til hele førstefamilien. Men noe går galt på veien til en julesamling, og han blir tvunget til å redde livet til presidenten og la førstedamen falle til sin død, eller ingen av dem. Han velger selvsagt å redde presidenten som ender opp med å gi ham sparken fra jobben. Ikke fordi han hater ham, men fordi han ikke vil bli påminnet sin kones død hver gang han ser sin livvakt. Dette er jeg helt med på og det fortelles troverdig. Vi hopper noen måneder frem i tid og ser Gerard jobber som sikkerhetsvakt mens han ikke ser særlig lyst på sin fremtid.

Så kommer angripet!

Metoden som blir brukt her er totalt annerledes. Vi begynner som vanlig med WHD. Her skjer angrepet fra innsiden. Skurkene har infiltrert området og kamuflert seg som vanlige fagfolk med ærend å gjøre. For å skape forvirring sprenger de en bombe i Capitol som avleder politier fra den virkelige trusselen. Og skurkene slipper inn store lastebiler med enda flere skurker. Og disse skurkene, de er virkelige skurker. I tilfelle du ikke skulle få det med deg, så er disse skikkelige skurker, altså. Igjen litt 90-talls vibber på hvor overfladisk slemme de fremstilles som. Presidenten er på vei til PEOC (Presidential Emergency Operations Center – begge filmene bruker dette) men blir stoppet akkurat idet de skal gå inn, bare for å få avslørt hvem forræderen er. Channing Tatum blir tatt som et av de mange gislene som var på besøk, men unnslipper situasjonen i håp om å redde sin datter som tilfeldigvis var alene på do under angrepet. Han ender opp med å redde presidenten, og de må finne en måte å redde situasjonen på. Og så kommer del 2 av planen: atombombene. Skurkene har en hacker (en skikkelig overlegen og flink hacker med forkjærlighet for slikkepinner) som kobler seg inn til PEOC og hacker seg inn. Da selvsagt med en prosentbar som gradvis og sakte viser hvor langt han har kommet med hackingen.

OHS bruker en helt annen måte å gjøre dette på. Det begynner med et angrepsfly som skyter tilfeldig rundt i Washtingtons gater og dreper mange uskyldige og skaper mye kaos. Senere kommer det pansrede søppelbiler som plasserer seg taktisk rundt Det Hvite Hus og sprenger bort understellet sitt. De blir plutselige bunkre, og inni dem er det kraftige maskingevær av grovt kaliber som skyter rundt seg. De skyter seg inn mot Det Hvite Hus, og det er her helten vår vender tilbake. Han fikk med seg luftangrepet og skyndte seg bort til Det Hvite Hus for å sjekke status der. Han er den eneste på utsiden som har mulighet til å stoppe angriperne fra baksiden. Og med en skikkelig neve med flaks så kommer han seg inn, som eneste gjenlevende på den vennlige siden. Han vitner at terroristene tar seg inn og skyter en ekstra kule i hodet til alle som allerede ser døde ut. Ingen nåde.

Fra lek til alvor

Channing Tatum får lov til å bevise hvor god han egentlig er. Presidenten er så utrolig kul og selvoppofrende mens datteren til helten blir kjendis på nett. Når presidenten er satt ut av spill så finner regjeringen det for godt å sende staffettpinnen videre til visepresidenten. Her har de allerede klar «atombombekofferten» som videreføres til den nye presidenten. Ganske beleilig. Og akkurat slik jeg tenkte det ville skjedd – mens jeg ennå var 14. Denne filmen viser skurke-skurker, en god dose med humor for å lette stemningen og en historie som er – ok, jeg skal si det – rett og slett teit. Alt er forutsigbart og alt er beleilig. Denne filmen er verd en sofakveld i egen stue når man ikke har noe annet å se på. Da er White House Down en grei film du kan snooze deg gjennom. Jeg vil heller sett Air Force One med Harrison Ford igjen. Den gir meg en helt jeg kan leve med og en historie som er spennende. I WHD så er det ingen spenning. Jeg føler aldri at heltene virkelig er i fare. Jeg vet at alt går greit til slutt. Og jeg må bare nevne en ting på slutten her. Det er nemlig en forræder som ikke er avslørt ennå, og personen blir avslørt… hvordan skal jeg si det? De får personen til å forsnakke seg midt i en situasjon som er utroverdig – lik resten av filmen. Ok, over til alvor.

Presidenten i OHS blir nemlig fanget og torturert og må se på sine venner og kolleger bli torturert og i verste tilfellet drept. Her handler det også om atomvåpen, men de har lagt inn en liten vri her som jeg fant interessant. Terroristene går systematisk til verks her og det er kun en ekspert som kan stå imot dem. Gerard Butlers karakter har meget god kjennskap til Det Hvite Hus med sine mange års erfaringer der fra før. Han vet om alle hemmelige plasser og han går også grundig til verks. Han er virkelig i fare og han vet det. Han vil ikke få noen nåde fra terroristene, og han gir derfor ingen nåde tilbake. Dette er en beinhard film, uten humor og avslapningsøyeblikk. Jeg kan tro på det som skjer, og skurkene er riktignok slemme, men deres roller er troverdige. De spiller ikke skurker. De spiller personer med motiv for det de gjør. Med kaldt hjerte.

Du har sikkert skjønt det. Jeg foretrekker Olympus Has Fallen langt over White House Down. Sistnevnte er en tullefilm som kan ses på TV og du kan gjerne miste tråden iblant uten å miste handlingen. Det er kanskje derfor denne kom på kino, for den var ikke så mørk? Vil du ha en god film med troverdig handling og karakterer så går du for Olympus Has Fallen; en bedre tittel er det også, syns jeg.

 

Omtale: Percy Jackson – Sea of Monsters (Film)

20130818-222534.jpg

Annabeth: It’s a Chariot of Damnation.
Grover: Looks like a New York City cab.
Annabeth: Same difference.

Historier som omhandler mytologi og utrolige fortidshendelser fenger meg litt. Så da er det naturlig at Percy Jackson pirrer min interesse. Jeg har sett Lyntyven-filmen og var meget skuffet. En flat film med hendelser som bare skjedde og helter som egentlig aldri var i fare. Men en oppfølger har alltid sjans til å korrigere dette; eller hva, Christopher Nolan?

Filmen begynner med en liten forhistorie. Vår hovedkarakter forteller om hvordan det magiske skjoldet rundt treningsleiren der halvblods-barn kan være trygge. Så får vi se Percy konkurrere mot andre ungdommer i en tevling, og vi får lære om en liten rivalisering for å ha status som den sterkeste krigeren. Percy og rivalen er naturligvis ikke bestevenner, noe som garantert skal endres på i løpet av filmen. Ingen overraskelse der

Jeg valgte å se 3D-versjonen av filmen. 3D-filmer har virkelig begynt å vokse på meg og de har økt i kvalitet, både produksjonsmessig og filmmessig. Men i Percy Jackson virker 3D-delen dårlig. Det er som om 3D er lagt på i ettertid som en ettertanke for å tjene inn litt ekstra penger. Den var rett og slett merkbar dårlig. Det samme gjelder mye av animasjonseffektene også. Annenrangs produksjon. Jeg ble aldri overbevist om verdenen filmen befinner seg i. Alt bare er.

[terningkast:08]

Og som i Lyntyven så gjentok historien seg her. Heltene møtte en del motstand, men de ble alltid reddet i siste liten, eller fikk akkurat den hjelpen de trengte for å komme seg videre på ferden. Erkeskurken Luke ble elendig spilt av en annen ungdom, noe som er enda mer jeg vil ta opp. Alle de voksne rollene med erfarne halvguder og voktere – hvorfor er ikke de involvert i noe som involverer enden på verden? Hvorfor er det kun ungdommer som er med, ungdommer uten kunnskap eller krefter til egentlig å takle dette?

I bunn og grunn var dette nok en film som bare skjedde. Den tok meg ikke med på en ferd med myter og nyoppdagelser, men en reise gjennom tid. For jeg følte filmen var mye lengre enn den egentlig var. Jeg sitter egentlig igjen med mange spørsmål, og alle begynner med: «hvorfor…»

Omtale: The Impossible (Film)

«I will look in all the hospitals. I will look in all the shelters. I will find them, I promise you that!»

– Henry

Hvor det er en katastrofe, følger ofte en film. Filmene basert på 9/11 etterlot ikke et varig inntrykk på meg. Og miniserien basert på tsunami-ulykken var mildt sagt bare middelmådig. Så av den begrunnelse var jeg også skeptisk til The Impossible. Men noe positivt lå i vente, nemlig stjerneskuespillere som Ewan McGregor og Naomi Watts. Kanskje denne skulle være unntaket jeg har ventet på? Dette er altså en sann historie.

Åpningen til filmen var fin. En helt alminnelig familie med alminnelige problemstillinger. «Husket vi å sette på alarmen hjemme før vi dro?», og den sedvanlige søskenkjærligheten. Mor, far og deres tre sønner koser og hygger seg på hotellet, har en koselig og beskjeden julefeiring, og nyter ferien. Men så skjer det vi alle vet vil komme. Strømmen forsvinner. Et vindpust farer over landskapet. Fuglene flyr avgårde. Familien er spredd rundt hotellets basseng. Faren bader med de to yngste i bassenget. Eldstegutt står på den ene siden, mens mor er på den andre. Alle stopper opp aktivitetene sine og stirrer mot havets retning. Palmetrær faller over og skrik kan høres. Så kommer vannet…

Mer kan jeg ikke si om handlingen, det vil ødelegge overraskelsene og spenningen som følger. Filmen fokuserer kun på familien det omhandler, og utelater veldig mye rundt, slik at fokuset blir der det skal være. Det fjerner mange mulige forstyrrelser, og det syns jeg var et godt trekk. De har med situasjoner og mennesker som berørte familien direkte. Spesielt godt er det, når alle skuespillerne leverer så godt som de gjør. Alt som skjer er troverdig, og du kan virkelig sette deg inn i deres situasjon og angst. Barna, hvor den yngste er fem år, leverer også veldig bra. Og der treffer de meg godt, når desperasjon og gjenforening av far og sønn blir portrettert på en vakker måte og en oppløftende musikk i bakgrunnen.

Men det skal være visst: musikken og lyd var veldig viktig. Jeg likte spesielt godt scenen under vann, der du ikke kan se noe. Bildet er sort, og bare av og til kan du skimte lys gjennom vann. Lydene er som om du har tinnitus, og ugjenkjennelige undervannslyder. Følelsen av angst kommer godt med. Skal du ikke se denne på kino, så sørg for å ha godt med lyd, og gjerne et mørkt rom å sitte i. Det var ikke til å legge skjul på at tårene fant veien hos mange, så også meg, nesten så det rant over. Jeg merket jeg ble rørt på andre tidspunkt enn noen andre, men slik er det nå. Våre livssituasjoner er forskjellige, og jeg tror den traff godt hos de fleste.

Hvordan kan en familie gå gjennom noe slikt, og hvordan i all verden skal de ha krefter og mot nok til å komme seg videre under desperate tilstander? Og vil de klare seg når de er sikre på at andre i familien er borte for godt? Vil de klare å finne hverandre blant hundretusener av mennesker? Det hele virker helt umulig, derav tittelen The Impossible.

[terningkast:16]Men det er noe å sette fingeren på. I filmen kommer det med hvor utrolig mange mennesker som ble påvirket av situasjonen. Tusenvis av mennesker. Men når våre familiemedlemmer går rundt i vannet, og ikke møter eller hører noen som helst andre, er det noe som skurrer litt. På sykehusene ser du hundrevis av mennesker som står i kø for å få hjelp og finne sine familier. Hvor var disse da bølgene herjet? Det er kanskje slik familien opplevde situasjonen da de var der, men det virker litt merkelig. Det kan også være et valg de har gjort for å fjerne elementer som kan virke forstyrrende på historien.

Jeg likte filmen godt. Absolutt. Dette er en sterk film som viste frem en families trengsel gjennom en usannsynlig situasjon. Og den klarte virkelig å levere. Dette er en film jeg kommer til å huske, den har gjort et godt – og forhåpentligvis varig – inntrykk på meg. Hvis du er ute etter en film som vil røre deg, er dette filmen for deg.

Omtale: Hobbiten – En uventet reise (Film)

«Bilbo, allow me to introduce: Fili, Kili; Oin, Gloin; Dwalin, Balin; Bifur, Bofur, Bombur; Dori, Nori, Ori; and the leader of our company, Thorin Oakenshield.»

– Gandalv

At Hobbiten skulle bli laget var en god nyhet. At Peter Jackson skulle regissere den var en enda bedre nyhet. At de samme skuespillerne kom tilbake var en fantastisk nyhet. Hvordan bedre opprettholde den røde tråden mellom Hobbiten og Ringenes Herre-filmene? Det er klart at det var stort. Og forventningene like store. Og Jackson har vært meget flink på å gi løpende tilbakemeldinger om prosjektet og hvor langt de har kommet. Samtidig er det et par nye skuespillere. Ikke mindre enn 14 nye «hoved»personer med i filmen. 13 dverger og 1 ung Bilbo. Martin Freeman spiller hovedrollen Bilbo. Det var ikke første betryggende tegn for min del. Jeg har ikke sett ham i spesielt gode roller så langt.

Jeg tok for meg å gå gjennom Hobbiten på nytt, da jeg hørte om filmen, og friske opp mine kunnskaper. Noe av det første jeg tenkte på da, var: «steike, dette var en tung bok!» Det er ikke vanskelig å forestille seg at det kan lages 3 filmer ut fra denne boka, for her skjer det vanvittig mye. Boka har et stort problem; ikke bare at den er tung. Den hopper veldig fra sted til sted, og gir deg lite innblikk i detaljene deromkring. Jeg falt av veldig mange ganger av å lese boka på nytt, og mistet nok en del av historien. Men det var godt nok for å få med seg det viktigste, nemlig ferden. Hvordan ville filmen presentere dette på en god måte?

Åpningssekvensen var fin. Først en bakgrunnshistorie om en dverg som slåss for sitt kongerike, og introduksjonen av dragen Smaug. Dette ga et fint holdepunkt for hva filmens reise handler om, og et godt innblikk i dvergenes leder, nemlig Thorin Eikenskjold (spilt av Richard Armitage). Og som en myk overgang fra Ringenes Herre-filmene, ser vi Bilbo og Frodo sammen rett før Bilbos siste bursdagsfeiring i Hobbitun før historien går i gang. Deretter går vi til første side i boka Hobbiten, med en hyggelig beskrivelse av Hobbiter, hva de er og hvor de bor. Introduksjonen av dvergene og Gandalv etter hvert som de kommer inn til Bilbos hjem er nesten ordrett fra boka. Men, det er så direkte oversatt at det blir kjedelig. Det er meget langdrygt, og inneholder en slags Disney-sekvens der det synges og ryddes. Det hele var litt forstyrrende, og jeg ventet lenge  på at de skulle komme i gang. Hvordan dette er for de som ikke har lest boka, det vites ikke, men det var ikke interessant nok til å holde meg fokusert på filmen.

Og slik var det videre i filmen. Det er mange ting som kunne vært utelatt. For eksempel bruker de noen minutter på at Bilbo ville hjem og hente lommetørklet sitt. Dette kunne helt sikkert vært løst på en annen måte eller bare vært kuttet bort. I tillegg så kommer det inn ting som ikke har noen ting med boka å gjøre, men en sidehistorie som helt sikkert skal lede opp til Ringenes Herre. Da kan du se for deg mye snakking, en del drøfting, og ikke minst: snakkingen går sakte. Ikke at de bokstavelig talt prater sent, men at de prater rundt grøten. Og så gjentar de gjerne seg selv, og kanskje en gang til. Dette skjer flere ganger i løpet av filmen, også helt i begynnelsen.

Ferden er lang og hard, og som om det ikke er nok som skjer i Hobbiten, så har de sannelig lagt til deler av Silmarillion/Unfinished Tales for å rettferdiggjøre at de skal lage flere filmer av denne boka. Det er dette som gjør filmen ekstra lang. De bidrar ikke til dvergenes reise, men gir en opplevelse av sammenheng mellom Hobbiten og Ringenes Herre, uten at jeg skal avsløre mer her. Men dessverre følte jeg det ble forstyrrende for det filmen faktisk handlet om. Jeg mistet innlevelsen av historien, og klarte ikke å være med på reisen, men ble i stedet en passiv observatør. Flere ganger lurte jeg på om filmen kom til å slutte av. Med så mange klimakser i fortellingen og så lange perioder uten spenning i det hele tatt, så ble det – igjen – litt langdrygt.

Skuespillerne var det intet å si på. Thorin Eikenskjold var en fantastisk skikkelse. Spesielt godt likte jeg da Balin fortalte litt om Thorin, med innblikk i hans kamp mot en erkefiende, og hvordan han fikk navnet sitt Eikenskjold. Dette var flott utført, med en god fortellerstemme og en fantastisk skikkelse i form av Thorin. Bilbo likte jeg også, skuesepilleren passet godt i denne rollen, og overspilte den aldeles ikke, noe som var en del av det jeg fryktet. Og det er mye i filmen som er flott presentert. Karakterene er veldig detaljerte i kostymet sitt. Landskapet som blir presentert er uten sammenligning, og fargene gjennom filmen passer godt til hva situasjonen er. Men det som gjorde presentasjonen enda bedre: 3D! Og 48 bilder per sekund.

[terningkast:16] 3D-effekten var det ingen ting å si på. Den var helt fantastisk. God bruk av effekten gjorde at jeg ble sugd inn i lerrettet, og ble overrasket hver gang det kom ting mot kamera (i motsetning til mange andre 3d-filmer der ting kastes mot kamera 80% av tiden). Dessverre så er det noe å sette fingeren på her også, men det er ikke filmens feil. Her var kinoens 3D-briller meget tunge og ubehagelige. Jeg hadde et godt merke på nesen som varte resten av kvelden, og det etter mye justering på brillene underveis og gniing i øynene. Men det som ikke var i filmens favør var 48 bilder i sekundet. Det klarte jeg ikke å justere meg til. Alt skjedde så voldsomt fort på skjermen. Det var ubehagelig å se action-scener utfolde seg, for jeg klarte ikke følge med på hva som faktisk skjedde. Det at noen løp forbi skjermen var «hakkete» og merkelig. Jeg ser frem til at dette kommer på Bluray, da skal jeg se den med 24 bilder og ikke i 3D. Håper det forbedrer på dette. Dette skal være fantastisk, ifølge Peter Jackson, men jeg må si meg uenig. Det var flere som gikk underveis i filmen, av ukjente årsaker.

Konklusjon? Det var en god film. Men jeg grøsser litt med tanken på hele to filmer til med ferden. Det er jo ikke mye som skjer. Men skal de ta med denne sidehistorien de holder på med, så blir det mye ekstra som ikke gagner historien særlig – min mening. Jeg likte filmen, men den kunne vært så mye kortere. En uventet lang reise.

Omtale: Taken 2 (Film)

Listen to me carefully, Kim. Your mother and I; are going to be taken. And people are gonna come for you to.

-Bryan Mills

Den første Taken var skikkelig bra, husker jeg. Temaet der, ikke minst. Menneskehandlere som ikke bare handlet mennesker men mishandlet dem også, og solgte dem som sexslaver og andre ufyselige ting. Liam Neeson i rollen Bryan Mills, var sterk i den filmen, og gjorde alt han kunne – skydde ingen midler – for å finne tilbake til sin datter. Det var brutalt, men det var moro. Ikke minst fordi de slemme faktisk fortjente det de fikk. Og nå kom det altså en oppfølger. Jeg var spent, var dette en «oppfølgerfilm», eller en ordentlig fortsettelse?

Taken 2 tar faktisk tråden videre fra den forrige filmen. De skurkene som ble drept da, de hadde selvsagt familie, med kone og barn, og barnebarn. De er ute etter hevn, og får fort vite at Bryan Mills vil befinne seg i Istanbul snart, sammen med ekskona og datteren. Og det tar ikke lang tid før han skjønner at de blir forfulgt. Han begynner straks å gi instrukser til kona om hva hun må gjøre, uten å forklare hvorfor. Så ringer han Kim og forteller henne hva hun må gjøre. Han skjønner alt med en gang. Unntatt hvorfor de er ute etter ham.

Men det er problemet også med filmen. Han skjønner alt. Han vet alt. Det er ingen utfordring i denne filmen. Du ser ham aldri miste befatningen eller føle seg presset. Han har stålkontroll! Dessverre. Han gjør igrunnen alt perfekt fra første øyeblikk, i hvertfall der han har kontroll over situasjonen. Dette er ikke en spenningsfilm, men en fortelling om en mann som dreper skurker og redder dagen sin. Men til hvilken pris? Det skal jeg ikke røpe.

Dette uttrykket har han gjennom hele filmen, unntatt når han ler.

Det er flere ting som ikke stemmer her. Han gir som sagt instrukser til kona si. Han sier dette én gang. «Gå inn i butikken og ut baksiden. Gå så til venstre, og så første til høyre. Når du kommer ut, går du til venstre.» Ok, jeg har nesten mistet tråden alt. Men vent! Det er mer. «Der ser du en butikk ved navn blablabla, gå inn der. Følg veien til du ser et flagg, da går du til høyre. Følg veien til du kommer til en rød korridor. Gå ned trappen. Så går du til høyre og fortsetter til den Amerikanske Ambassaden.» Fikk du med deg det? I en presset situasjon? Hvor du er forvirret fra før av? Ikke? Ikke jeg heller. Men det gjorde hun.

[terningkast:10]

Før alt dette begynte fikk vi vite at datteren hadde strøket oppkjøringen for billappen 3 ganger allerede. Hun fikk det ikke til. Mens i denne filmen får hun oppgaven å kjøre bil. I full fart, gjennom gater og smug, forbi politibiler og skurker, og svinge kraftig og godt, kjøre med riktig gir osv osv. Hun gjør jobben altfor godt. Det blir helt unaturlig og teit, rett og slett.

Alt i alt var det en underholdende film. Men den var for å si det mildt: tam. Jeg følte aldri at det var skummelt for noen. Det var nok på grunn av den perfekte kontroll som helten viste hele tiden. Perfekt, perfekt, perfekt. Var filmen perfekt? Langt i fra. Dette var faktisk en «oppfølgerfilm». Dessverre.

Omtale: Kon-Tiki (Film)

20120827-161910.jpg

Den som tror at høy utdannelse alene gir visdom og klokskap, han har ikke engang sett begynnelsen på visdommens vei.
– Thor Heyerdahl

Min far har hele tiden hatt et øye for Kon-Tiki. Jeg husker da jeg var liten, så fant jeg på loftet en miniatyr av flåten som min far hadde bygget selv. Den var kjempestilig. Men dessverre gikk den tapt under flytting til nytt hus. Men siden den gang har jeg også hatt et lite øye for denne ekspedisjonen ledet av Thor Heyerdahl. Så da filmen ble annonsert, ble jeg selvsagt oppmerksom på den, spesielt da budsjettet skulle være stort nok til å matche Hollywoodproduksjon.

Filmen kom endelig ut, og hadde fått en del negativ kritikk fra familien. Det forstår jeg godt. Når det gjelder sanne historier, er det ikke alltid like gøy å lage en film som fenger. Jeg vil ha interessante karakterer, litt intern konflikt og gode situasjoner som passer på film. Sanne historier og karakterer som er helt tro til originalen, er faktisk ikke alltid best. Så jeg velger å ignorere at karakterene i filmen ikke matcher de ekte menneskene som valgte å utføre denne ferden.

Jeg så med en gang at det var en sammenheng mellom denne og Max Manus. Det var et eller annet med fargene, hvordan ting ble fremstilt og mertil. Det var en interessant start, hvor Heyerdal blir møtt med motstand fra alle forlag han besøker. Men dessverre, så gikk det nedover herfra. Jeg følte ingen kjemi blant skuespillerne. De bare utførte dialog, utførte handlinger og utførte alt. Som fra et manus. Thor var kjedelig og stiv, og var ikke det jeg tar som en naturlig leder. Han ble fremstilt som en person som er dumdristig, i den betydning at han «vet» at det går bra til slutt. Det er ingen fakta som kan få ham i tvil. Men måten han svarer på tiltale er som nevnt: utført.

Alt er kjempeflott tilrettelagt. Høyt budsjett som viser flåten i all dens prakt, spesielt i en stor storm, hvor de sikkert har brukt en del penger i studio. Og det vises at det er stort. Men dessverre ikke spennende. Flåten begynner å gå i oppløsning grunnet gnissing mot tauene, og at flåten inntar vann i stedet for å flyte på den. Dette kommer veldig tidlig frem i filmen. Men av en eller annen grunn så er det ikke skummelt. Jeg føler ingen ting for at dette skal skje. De bare stirrer på flåten. Og dette reflekteres i resten av filmen også.

Alt som egentlig kunne vært spennende føler jeg bare blir fortalt. Jeg har opplevd mange andre filmer der jeg blir ført inn i filmen, og ser desperasjonen i det hele. Spesielt når det kommer et stort beist av en haihval som virkelig kunne satt en stopper for ekspedisjonen. Men plutselig er det bare over. Det at et av mannskapene gjør noe dumt, får jeg ikke til å bli engasjert i. Om det er måten ting filmes på eller ei, det klarer jeg ikke sette fingeren på. Men i det hele: uspennende.

[terningkast:13]
På en veldig liten flåte med veldig liten plass, så forventet jeg at det oppstår gnisninger også mellom mannskapet. Og det skjer. Men det skjer likevel ikke. De bare stirrer på hverandre, men klarer ikke levere. Som sagt innledningsvis, så bare utfører de. Jeg fikk heller aldri noen inntrykk av hvor langt de hadde reist, hvor lenge, eller hvor mye rasjoner de hadde igjen. Jo, vi ble fortalt det til tider, men jeg følte det som om at de hadde reist ei ukes tid til sammen.

Jeg høres meget negativ ut, men det var slettes ingen dum film. Den forteller om ferden og prøver så godt den kan å fremstille hvor vanskelig det var. Det var en interessant fortelling, og viser hvor modige/trassige vi kan være for å overbevise andre om vår mening. Filmens slutt var ikke det jeg vil kalle lykkkelig. Men for de som kjenner historien, så vet de også hvordan det gikk med Heyerdahl og konvolutten han fikk, så det er ingen ting å gjøre med det.