Ti på Tur: Kustitjørna og Ådnanesnuten

Starten av Kustitjørna, og omtrent det eneste bildet vi rakk å ta på turen.
Starten av Kustitjørna, og omtrent det eneste bildet vi rakk å ta på turen.

Påsken var veldig fin i år, og med mange turer på menyen var det ingen tid å miste. Dagen etter Marshovet så var vi klare for en ny tur. Mine foreldre var på besøk og kunne bruke tid med junior, mens vi kunne fokusere på en kjapp tur i fjellet. Ådnanesnuten så fin ut, men det stod ikke hvor lang tid den ville ta. Men vi hadde på forhånd funnet ut av Kustitjørna (Ku-sti-tjørna) var en kjapp svipptur, så vi tok den først og ville se hvor lang tid den ville ta.

Flott og tett skog.
Flott og tett skog.
Traktorvei store deler av turen.
Traktorvei store deler av turen.

Vi kjører mot Forsand, men på veien når innkjøringen til Idse er passert, tar vi til venstre rett etter en liten betongbro. Inn et lite stykke og forbi et gult hus, og der er vi klare for ny tur. Stigningen begynte med en gang, men det var i en flott skog og den grønne vårfargen hadde virkelig begynt å komme frem. Vi var ikke alene på turen, det var en mor som hadde med seg to barn på tur, og de så ut til å nyte det hele i et helt annet tempo. Anne-Marije og jeg klatret videre. Så sjekket vi GPS-en og fant ut at vi hadde brukt 16 minutt, så det var nok et stykke igjen. Men plutselig så var bokstaven der. 18 minutt hadde vi brukt. Da vi var nede ved bilen igjen hadde vi brukt 34 minutt totalt. Det var litt skuffende. Så da ble det ny tur.

Ådnanesnuten neste! Tilbake til krysset mot Idse, men svinger altså av denne gangen. Vi kjører en liten kilometer og parkerer langsved veien. På venstre side her er det en bom som vi skal gå forbi. I starten var det bare en eneste traktorvei som gikk oppover og oppover. Vi kjente vi var glade for å ha varmet opp i forveien med Kustitjørna. Veldig lett å gå her, men det var ganske kjedelig. Da vi nærmet oss toppen av traktorveien så gikk stien inn i en skog, og da forandret det hele seg. Herfra var det rett og slett flott å gå. En tykk skog med enda mer av den grønne fargen vi likte så godt fra morgenen av.

Den toppen der har vi vært på
Den toppen der har vi vært på
Utsikten fra Ådnanesnuten
Utsikten fra Ådnanesnuten

På toppen møtte vi på noen kjentfolk. Broren til Anne-Marije var her også sammen med familien sin. De hadde kommet opp en god halvtime før oss. Vi hadde sett bilen deres nede på parkeringsplassen, så vi regnet med å møte dem på turen. De pakket så sammen og tok turen ned igjen, mens vi ble på toppen og nøt solen litt til. Herfra er det god utsikt mot Stavanger og Jørpeland, og man kan faktisk se mot Rindatrollet herfra, om man vet hvor det er.

Fire av ti turer er nå utført, og det bare etter ei uke.

Ti på Tur: Marshåvet

Etter en liten bomtur til Troppaknuten – hvor bokstavskiltet ble satt opp dagen etter at vi var der – så var det dags for en ordentlig bokstavtur. Vi hadde fått kartet og planene fra Sport1-butikken nå, og broren til Anne-Marije med familie inviterte oss på tur. Jeg hadde junior denne påsken, så det var ekstra spennende å se hvordan turen ville gå for de små beina.

2014-04-18 10.59.37

MarshåvetTuren starter i nærheten av Taumarka byggefelt, helt i starten ved innkjøringen fra hovedveien. Der parkerer man bilen og begynner å gå inn på privatvei inn mot heia. Det hadde regnet dagen før, så vi forventet oss en del myrete og gjørmete terreng. I begynnelsen virket alt knusktørt, spesielt ved stien er en grusvei. Men så snart stien går inn i skogen, avsløres vann i alle typer former. Rennende, gjørmete og skjult under myr. Men det gikk veldig fint for de med gode sko. Anne-Marije ble fort gjennomvåt på føttene, og tenkte straks å investere i nye fjellsko.

Selve turen inn var fin, men visse punkter var veldig skumle å gå på, spesielt for de minste uten frykt. Men det var utrolig fint vær og godt selskap, så turen gikk unna. Og omsider kom vi frem, dog litt senere enn det som var «anbefalt» i guiden. Marshåvet var et lite fyrtårn men grei utsikt mot sjøen. På tilbakturen valgte vi en alternativ rute, som gjorde det litt lettere å gå.

Jeg har ikke brukt GPS-appen min siden turene i fjor, men i mellomtiden har iOS 7 kommet ut. Og det har virkelig satt sine spor. Dataen fra appen stemmer ikke lenger, og den mister posisjonen min og lager bare krøll. Denne gangen viste turen at vi hadde gått 17 minutt, og startet ved sluttpunktet, gått tilbake til start og returnert til slutten igjen. Invertert, og tiden skjønner jeg lite av.

Ti på Tur: Dit og tilbake igjen, en tur til Troppaknuten

Troppaknuten

Bokstavjakten er ikke i gang ennå, men trangen for å gå en ny tur er definitivt tilstede. Men hvor skal vi gå? Vi hadde allerede gått tur til Troppavatnet, og ved siden av der ligger fjellet med søskennavn: Troppaknuten. Vi var fullstendig usikre på hvordan man kom seg opp dit og om det i det hele tatt var en sti som ledet dit. Så kart fant vi på Kartverkets hjemmesider med topografi, samt at vi fant noen som hadde gått opp dit tidligere og logget ferden med GPS. Den tok vi også med oss.

Trapp på trapp på trapp
Trapp på trapp på trapp
Myra, siste flate før siste bakke
Myra, siste flate før siste bakke

Vi kom litt sent i gang pga sen kveld dagen før, men tidlig nok til å ha rikelig med tid for å dra bort og bli borte lenge. Allerede før 11 var det mange folk å se på Preikestolens parkeringsplass. Det er samme utgangspunkt som sist, og igjen skal vi ta til venstre etter vi har nådd de tre klatrepunktene som er på vei til Preikestolen. Når du ser Lysefjorden for første gang på veien, da tar du til venstre, og det er skiltet mot Troppavatnet. Ingen blå bånd denne gangen; nå skulle vi følge rød merking et lite stykke og så se hvor vi havnet.

Da vi kom til vannene så kunne vi se fjellet vi skulle opp til. Ifølge kartet var det en elv som skilte oss og fjellet, så vi bestemte oss for å ta den trygge ruten og fulgte veien rundt hele vannet. Men så stoppet også stien da vi kom til Troppavatnet. Været var fint og humøret likedan, så vi peilet inn en kurs og gikk rett mot fjellet. Vi måtte selvsagt tilbake et stykke, bare på andre siden av vannet, og her var det aldeles ikke vennlig terreng å gå i. Men etter hvert kom vi til et platå, hvor vi tok en liten pust i bakken før vi begynte på ferden. Vi var nemlig ved foten av Troppaknuten. Veien opp så meget bratt ut, og vi hadde 99m med klatring foran oss med veldig mye stigning.

Snøen tilsa at ingen hadde vært her før oss etter snøen hadde lagt seg for siste gang, så vi følte oss litt priviligerte ved å være førstemann. Veien opp var ganske utfordrende, og vi måtte ty til heftig bruk av armer og ben for å klatre oss opp. Da vi nærmet oss toppen kom vi faktisk til et tau som hang ned et meget bratt parti. Det virket solid og godt, så vi benyttet oss av det og kom oss opp. Litt skummelt var det, men ingen komplikasjoner oppstod.

Troppaknuten (dessverre skjedde det noe feil under eksport, så turen ser helt bananas ut på kartet)


Ikke dum utsikt på veien heller
Ikke dum utsikt på veien heller

Vi kom til toppen og kunne nyte utsikten over fjorden, og ikke minst se på de små maurene på andre siden av dalen som var på vei mot og fra Preikestolen. Det var stadig folk å se, så hvis dette bare er en forsmak på sesongen, bør du besøke Preikestolen før den tid – eller bli stående i mye kø på vei opp og ned. Men vi hadde ikke kommet til selveste toppen, den var hundre meter lenger bort og noen meter opp (616moh). Selve toppen tilbydde ikke mye, spesielt ikke ly fra vinden. Hvor skulle vi ha kaffe? Fjellet på andre siden – det som ligger nærmere Troppavatnet – så ut til å tilby både utsikt og ly, så vi bestemte oss for å dra dit også.

Kokekaffe og soling hører selvsagt med på tur
Kokekaffe og soling hører selvsagt med på tur

Vi fikk en fin oversikt over terrenger vi hadde traversert tidligere og så at det kanskje var mulig å krysse elva vi ikke hadde prøvd på tidligere. Det ville spare oss for mye tid. Men før den tid, så var det frem med primus, niste og kaffe, og litt video for meg. Jeg kjente godt på kroppen at vi hadde beveget oss mye, og da i en spesiell retning: nemlig opp, og mye gjennom ukjent og vanskelig terreng. Etter en god kopp kaffe og hvile så måtte vi hjem igjen. Snarveien virket fristende å prøve, men ikke selve klatringen ned fra Troppaknuten. Så mens vi gikk langs toppen, lette vi etter en lett vei tilbake igjen. Mellom fjelltoppene gikk det en dal, og i begynnelsen var det en steinrøys. Det så ut til å at røysen forsvant etter veldig kort tid, så vi tenkte at det var en fin vei å dra ned til vannet.

Da vi kom til røysen så fant vi fort ut at det ikke var verdens beste idé. Steinene var meget store og vanskelig å navigere, og i tillegg var det mange steiner som var løse. Men enda verre er det at det er umulig å si hvordan veien går videre. Hvordan ser det ut bak neste stein? Bare en måte å finne ut av det på, og det er å gå dit. Flere ganger fikk humøret seg et trøkk da jeg måtte snu og gå tilbake igjen. Vi beveget oss meget, meget sakte. På et stykke måtte jeg krabbe under et tre og mellom to store steiner. Da hørte jeg er klank, og lokket til kaffekjelen falt flere meter ned og forsvant mellom steinene. So long.

Det var helt håpløst, så vi gikk til fjellsiden i stedet. Der var det mindre stein, men mange skjulte farer i form av hull under mosen og løse steiner og glatte røtter. Men det var lettere å se hvor vi kom. Jeg satte kursen mot elva vi skulle krysse og etter hvert så kom vi dit – meget slitne begge to. Da vi kom til elva så så vi at det ikke var noe som helst problem å krysse den, bare ta litt sats. Anne-Marije har litt mindre rekkevidde enn jeg, men stavene hennes hjalp til med oppgaven. Vi hadde spart veldig mye tid på denne lille veien. Første fjellet (Lammatoknuten?) måtte vi klatre opp en bratt sti, og nå kjente begge to at kroppene var veldig slitne. Steg for steg så kom vi videre og endelig tilbake til stien mot Preikestolen.

Vi gikk der svette, skitne og med full utrustning, og møtte på turister i dongeribukse og skjørt, noen med veske rundt skuldra. Jeg følte meg litt som en som har forberedt altfor godt og tatt med altfor mye. Men etter 7 timer ute i marka og mesteparten i aktivitet, så var det ikke for mye. 3 liter vann hadde vi drukket uten problem, og på veien ned måtte vi klare oss uten ekstra vann. Da vi endelig kom hjem, så var jeg helt skutt, men turen hadde vært fin fra start til slutt.

Og dagen etterpå: «Nå skal vi til Troppaknuten og sette opp bokstaven der!» stod det på Facebook. Aaaaargh! Vi fant senere ut at de måtte dra hjem uten å sette opp bokstav den dagen, kanskje på grunn av vanskelig sti?

Omtale: Frozen (Film)

Frost

«Why have a ballroom with no balls?»

– Anna

Frozen, eller Frost som den heter på norsk. Den siste virkelige store filmen fra Disney har endelig kommet etter mye promotering og omtale i media. Traileren viser en lovende film med mye sjarm, varme og humor. Jeg gikk endelig sjans til å se den, og det var på engelsk.

Hele fortellingen foregår i Arendell (Arendal?) og sitt kongerike. Og dette er veldig herlig og norsk, alt sammen. Massevis av referanser, som bygnignene, navnene og naturen rundt. Snøen ser ganske så troverdig ut, så her har de brukt mye tid og ressurser, ser jeg. Det fortsatte med gode referanser ut gjennom hele filmen, noe jeg satt god pris på.

Filmen starter godt hvor vi ser to små søstre som leker gledelig der de bor i slottet. De er begge prinsesser. Den eldste jenta ser ut til å ha magiske krefter og kan påvirke frost og is på kommando. Det er dette de leker med og har det kjempegøy. Men så skjer det uunngåelige: minstejenta blir truffet i hodet av frosten og blir liggende bevisstløs. Torneose? Neida, det går fint. Men så skyter historien avgårde i full fart, og vi følger jentenes triste oppvekst der de ikke får ha kontakt med hverandre lenger pga det som skjedde, ikke at jeg helt kunne si jeg forstod hvorfor der og da. Og tiden går, jentene vokser, foreldrene forsvinner, de vokser litt til og enda litt. Det tar faktisk hele 15 minutter for dem å fortelle oss bakgrunnshistorien. Og så begynner endelig historien.

Eller gjør den det? Allerede nå har vi hørt 3 sanger, alle like forglemmelige låter fra Disney-kanalen, kanskje med unntak av «Do you want to build a snowman?». Eldstejenta har kommet av alder og skal motta kronen og bli rettmessig dronning. Men hun har et problem: de evnene hun har med å påvirke kulde har vært en hemmelighet hele livet for å beskytte lillesøsteren. Men de kommer av dage i dag, som egentlig var en selvfølge, men ikke før vi får høre nok en sang. En pop-sang i dette fantastiske fortidsnorske miljøet. Det skurrer litt.

Storesøster rømmer fra kongeriket og isolerer seg i et selvbygd istårn og koser seg i sin nye tilværelse. Uvisst for henne er at hele riket nå er dekket av is og snø midt på sommeren på grunn av henne. Lillesøster ønsker å ordne opp og drar på tur etter henne. Ennå får jeg følelsene av at filmen ikke har kommet i gang. Så langt har vi blitt møtt med situasjoner og karakterkjemi som egentlig ikke tar oss videre. De bare skjer. Heldigvis er det noen greie morsomme ting som får meg til å le, men det er bare små bruddstykker som skal lette litt på selve historiefortellingen. Men hvorfor egentlig ha en historie når den ikke er gripende eller interessant?

Enda en sang! Og de er ikke fengende i det hele tatt. Jeg glemte dem allerede etter den var sunget. Jeg tenkte fremdeles tanken: når begynner den? Men nå var det gått 30 minutt. 40. 50! Ånei, skulle filmen være slik hele veien til slutt? Jepp…

[terningkast:05]

Jeg liker Disney-filmer, det må jeg si. Men denne gangen har de gjenbrukt alt fra tidligere populære filmer og satt det sammen til én stor smørje med «trygt» materiale. Men problemet er jo: alt dette har vi sett før! Bare i mer interessante omgivelser og karakterer vi kan bry oss om. Sangene er tamme, karakterene flate og historien er ikke bærekraftig. Her bare skjer det ting. Stort sett uten følelse for at det har konsekvenser. Men én ting var det som var litt positivt: det handlet ikke om jenta som skal finne drømmegutten!

Hvordan denne kan få 8.1 på imdb er vanskelig å forstå. Dette var en fryktelig kjedelig og kjempelang film. Ja en av de dårligste fra Disney så langt. Rent teknisk? Vidunderlig.

Omtale: Hobbiten – Smaugs ødemark (Film)

Truly songs and tales fall utterly short of your enormity, O Smaug the Stupendous.
– Bilbo

Opplevelsen min av den første filmen hadde virkelig satt sine spor. Smaugs Ødemark var ikke en film jeg bare måtte se lenger. Det var en film jeg ville se, helt klart, men ingen hast. Men likevel endte jeg opp på premieren til filmen, og det i 3D. Men denne gang, ikke i 48 bilder i sekundet, noe jeg fant veldig forstyrrende fra den første filmen. Og hvordan var den?

Filmen starter 12 måneder før vi forlot dem i den forrige filmen. Vi ser Gandalf treffe Thorin for første gang og får et glimt i hvordan det hele startet. Så er vi tilbake til dvergegjengen vår og Bilbo

Etter den lille introduksjonen er det rett på sak. Vi plukker opp kort tid etter vi forlot dem i forrige film og følger dem videre inn i en skummel ferd gjennom en syk og døende skog, fyllt med farefulle og enorme skapninger som er ute etter å spise deg. I tillegg til orkene som forfølger dvergefølget, selvsagt. Som forventet får vi se enormt vakre landskap vi tidligere ikke har sett og et godt lydspor som tar oss med på ferden.

Det var én ting som irriterte meg sterkt med En Uventet Reise, og det var at det ikke fantes noen fare for selskapet til noen tid. De hadde stålkontroll på alt og pløyde seg gjennom alt som varmt kniv gjennom lunka smør. Jeg fikk en positiv opplevelse denne gangen. De er lang udødelige og de har sine problemer med å slåss. Likevel så får jeg ingen følelse av frykt for alvene som dukker opp og slåss, for de er virkelig uovervinnelige (vel, de viktigste av dem, i hvertfall). Men det er ikke alvene det handler om, så det kan jeg tilgi. Men det skal sies at alvene har særs mye flaks i kampene sine, noe som egentlig fremhever at de ikke er udødelige, for uten flaksen hadde det virkelig gått ille.

Og der det er flaks er det ofte litt humor. Dette er heldigvis en film som har humor. Med 13 forskjellige dverger, en hobbit og en trollmann hvor alle har særs forskjellige personligheter så skulle det bare mangle. Bombur kommer fint frem i denne filmen når man egentlig forventer det minst – og det fungerte fint. Det ble et gledelig pust i bakken i de intense kampscenene. Noen av kampene glemmer gjerne at de må slutte av, men de holder seg akkurat innenfor grensen til at det føles trøttsomt.

Hvor blir det av Smaug da? Filmens tittel er riktignok Smaugs ødemark, så man skulle tro at han var hovedpersonen denne gangen. Faktisk blir det et dypere innblikk i The Necromancer og ondskapen som bygger seg opp i bakgrunnen. Vi får ytterligere forklaring på Gandalfs fravær, noe som ikke blir forklart i boka. Og ja, det er veldig mye i filmen som ikke står i boka. Denne gangen passet det bedre inn enn tidligere og det var ikke dårlig gjennomført. Jeg har – for denne gang – akseptert Azog som er på jakt etter dvergene og hans rolle i historien.

Men Smaug uteblir. Ganske lenge. Det er en lang ferd til Ensomhetsfjellet, tross for at de er ganske nærme. De skal gjennom flere utfordringer før den tid, og det er noe som bidrar sterkt til historien, mens andre ting gir en mer romantisk tilnærming til en av sidehistoriene. De har tatt seg enorm artistisk frihet denne gangen. Men selv om alt dette er godt og vel, så fører det til at det tar enda lengre tid før Smaug kommer frem på lerrettet. Når han først viser seg, syns jeg det kommer godt frem hvordan Bilbo tilnærmer seg denne enorme skapningen, som forøvrig er veldig enorm. Samtalen deres har fin kjemi og situasjonen er spennende.

[terningkast:17]

Jeg visste at det kom til å komme en tredje film i serien. Smaugs ødemark har et fint tempo og bringer historien videre på en god måte – uten å føles som en transportetappe. Men så plutselig er den ferdig. Det er ingen myk overgang slik vi er vant med fra Ringenes Herre eller En uventet reise. Den slutter helt brått, når du kanskje minst forventer det. De kunne like gjerne smelt på en «to be continued»-sak som de gjør på enkelte TV-serier, eller «bytt disk» på bluray-spilleren for å holde deg på pinebenken frem til neste sesong. Men jeg ville gjerne hatt en mykere avslutning enn dette.

Alt i alt er jeg mye mer fornøyd med Smaugs ødemark enn En uventet reise. Masse godt innhold, en historie som nesten står på egne ben og spenning i lengre deler av ferden. Men jeg lurer virkelig på hva de kommer til å gjøre med den siste filmen. Hva er det som gjenstår nå som kan rettferdiggjøre 3 timer til med Hobbiten – uten å ta seg enormt mange friheter.

Sponset video: Artig nytt mini-videokamera fra Canon

Enten jeg er ute på tur eller spiller inn en video til brettspillvidoene mine, så er det én ting jeg alltid gjør: filmer! Men telefonen min har begrenset synsfelt og jeg får aldri fanget de store omgivelsene på fjellturene. Når jeg spiller inn omtalene mine så er det også et problem for meg: synsfelt. Speilrefleksen kan fungere til det om jeg har på vidvinkel-linsa, men det er ikke alltid like optimalt.

Men nå har sannelig Canon kommet med noe nytt som virker spennende: LEGRIA Mini. Sjekk ut videoen og les videre nedenfor!

Ut fra spesifikasjonene så virket det absolutt som noe jeg kunne hatt:

  • Ordentlig vidvinkel
  • LCD-skjerm så jeg kan se hva jeg peker på
  • Kan også zoome til nærbilde
  • Innebygget wifi med fjernkontroll

Absolutt vidvinkel når kameraet kan plasseres i kjøleskapet og få med seg begge veggene fra innsiden samt god bildekvalitet. Perfekt for mine videoer, i hvertfall. Men, nok om det, du kan jo vinne et slikt kamera – OG en tur! Sjekk ut Youtube-kanalen til Canon for detaljene. Og lykke til 🙂

Sponset av Canon

Omtale: The Hunger Games – Catching Fire (Film)

Catching Fire

You saved us. I know that. But I can’t go on acting for the cameras and then just ignoring each other in real life.

– Peeta

Den første filmen fikk ikke stor kjærlighet av meg. I etterkant har jeg fått vite hvordan bøkene fremstiller historien og mye mer av det som ligger bak kulissene. Så i den henseende måtte jeg se filmen på nytt og håpe inntrykket ville være annerledes. Det var det ikke. Den originale filmen er virkelig bare flat og bortimot kjedelig å se på. Men en oppfølger er ikke alltid en dum ting, spesielt ikke når det kommer en ny regissør på banen (). Så jeg var spent på denne, spesielt med tanke på den symbolske ilden som skulle bli tent i folket.

Ett år har gått siden de forrige lekene. Katniss og Peeta skal reise rundt blant distriktene og fortelle hvor flott og vakkert Capitol og samfunnet er. Forholdet dem imellom er fremdeles anstrengt. Peeta er fremdeles glad i Katniss, men Katniss har Gale hun er glad i, men må vise til verden hvor flott hun og Peeta har det sammen. Reisen går ikke etter planen, for selv hvor hardt de prøver å overbevise folk om det de blir tvunget til å fortelle, så husker folket bare én ting: jenta som trosset regjeringen foran hele befolkningen – og fikk slippe fri. President Snow er aldeles ikke fornøyd med at opprør begynner å vokse i folk, så han strammer inn grepet og setter ut Fredsvoktere overalt og kjører et hardt løp, med portforbud hvor brudd på dette fører til å bli drept på stedet.

Det er nå den 75. leken på rad. I den sammenheng – sammen med presidentens desperasjon – blir det en spesiell lek. Høstingen skal nå velges ut fra tidligere vinnere i distrikene. Katniss er selvsagt den eneste jenten fra distrikt 12, og det er en del av planen. Haymitch blir valgt av guttene, men Peeta melder seg frivillig i hans sted. Så langt har filmen vart i 60 minutt, og det har faktisk ikke skjedd all verdens. Vi får noen små innblikk i opprør rundt omkring, men det er kun gjennom Katniss’ øyne som ser dette gjennom monitorer i rom hun ikke skulle vært i. Det er svært lite vi blir fortalt om omverdenen og hvor mye hun betød fra det tidligere, annet enn deres reaksjoner under talen dems der de reiser mellom distriktene.

Etter nesten halvannen time så starter lekene. Lekene denne gangen følte jeg var som om jeg så på en slags Jumanji. Det skjer fryktelig mange ting her, alt fra bavianer som angriper til gasskyer av den ekstremt farlige sorten. En slags «hva kan vi finne på nå»-faktor som jeg ikke kunne sette pris på. Jeg aner ingen ting om hvor mange deltakere som ennå lever. Vi får nesten aldri se nærkamp; vi hører bare kanonene i bakgrunnen. Det blir en slags kamp om overlevelse i stedet for den direkte konflikten deltakerne seg imellom. Allianser og samarbeid er ikke noe problem. Jeg lurer på hvordan folket reagerer på dette, men det får vi ikke se noe til. Det meste om folket og deres reaksjoner er helt skjult. Det kan godt være at det stemmer overens med boka, men jeg savnet å se dette. Hvorfor heter filmen «Catching Fire» når den ikke viser noe av det?

Kort sagt er historien veldig tynn. Vi får levert veldig mye av det samme som den forrige filmen hadde. En introduksjon, oppvarming til lekene, lekene og en slutt. Men det skjer svært lite i denne filmen. Svært lite. Det oppstår en del kjemi mellom Peeta og Katniss som virker interessant, men det kunne blitt fortalt mye fortere. Når filmen er ferdig er det ingen tvil om at neste film har plass til mange store øyeblikk. Men etterpå satt jeg med en følelse av at hele filmen bare er en transportetappe fra den forrige til den neste.

[terningkast:10]

Igjen: jeg har ikke lest bøkene, men ut fra filmene så sitter jeg igjen med en følelse av å ha sett «ingenting». Aldri ble jeg redd for Katniss og aldri følte jeg det var noen ordentlige trusler. De lidelsene hun går gjennom får jeg ikke medfølelse for. Kanskje det er fordi filmen er beregnet på et yngre publikum?

Ut fra mitt ståsted som bare har filmene å forholde meg til så er dette en platt opplevelse. Salen bestod vel av 80% jenter langt under min alder, og det virket som om de tok filmen til seg. Filmen endte med en applaus fra publikum, som tydeligvis hadde kost seg. Jeg ventet egentlig på at filmen skulle slutte, etter nesten to og en halv time med transport. Men likevel sitter jeg med en følelse av at neste film kan bli bra.


White House Down eller Olympus Has Fallen?

Hollywood er flinke til å lage dobbelt opp med filmer. «Despicable Me» kom ut samtidig med «Megamind». «Stolen» nesten samtidig med «Taken». «Antz» og «Småkryp» og mange flere. Det siste bidraget fra Hollywood er altså filmer som omhandler overtakelsen av Det Hvite Hus, hvor selveste presidenten i Amerika blir tatt som gissel. Jeg har sett begge og jeg har en klar favoritt.

Premisset og karakterene

White House Down

Olympus Has FallenVi begynner med White House Down (WHD fra nå) siden den fikk lov å komme på kinoen i Norge. Channing Tatum og Jamie Foxx spiller i hovedrollene her. Ut fra plakaten alene så skjønner du at det handler om action og at presidenten selv er med på moroa. Allerede fra starten av filmen så visste jeg hvem som kom til å avsløre seg som slemmingen. Presidenten er kul og hip og bruker ukonvensjonelle metoder for å fremstille seg som mannen på gata. Han har trukket ut alle militære styrker fra et land med mye aggresjon mot Amerika. Han gjorde selve «fredshandlingen», du vet, den som jeg kunne tro var mulig da jeg var 14 år gammel. Selvsagt upopulært blant staben i regjeringen. Der har du årsaken til at noen angriper Det Hvite Hus.

Så hopper vi til filmen Olympus Has Fallen (OHS fra nå) som kom rett på kjøpefilm. Her finner vi Morgan Freeman, Aaron Eckhart og Gerard Butler. Store navn også her, men i Norge fikk vi altså de andre til kinoen. Noe av premisset er det samme og det er at presidenten gjør et upopulært valg for styrkene de har i utlandet. Dette er ingen «fredshandling» som løser alt, men rett og slett et valg som blir gjort. Fienden er noen helt andre i denne filmen, men jeg skal ikke avsløre mer enn at den er alvorlig mer troverdig enn den andre historien. Denne presidenten er en jordnær figur som sliter etter tapet av kona noe tidligere. Noe som bringer oss til helten!

Channing Tatum er en ung skuespiller sammenlignet med resten. Han er også aktuell som actionhelt og evt. fløtepus i andre filmer. Hans rollefigur har en datter som ikke er så glad i ham, spesielt etter at han glemte å møte opp på skolefremvisningen hun hadde øvd i ukesvis til. Denne helgen skal hun være hos ham, og vi skjønner allerede her at de kommer til å skvære opp og bli bestiser i slutten. Nok sagt om det. Hvordan havner hun midt opp i det hele? I begynnelsen av filmen jobber han som livvakt til Speaker i Representantenes hus i USA og hans karriereutsikter er lik null. Så han skal søke seg inn til Secret Service, og har ordnet med billett til omvisning i Det Hvite Hus til sin datter i samme slengen. Hans intervju går mildt sagt dårlig og han kommer ikke til å få jobben. Kommer dette til å endre seg til slutten, tror du? Dette låter som en actionfilmhistorie fra 90-tallet.

Historien til Gerard Butler er noe annerledes. Han er livvakten til presidenten selv, er meget dyktig i jobben sin og har et godt forhold til hele førstefamilien. Men noe går galt på veien til en julesamling, og han blir tvunget til å redde livet til presidenten og la førstedamen falle til sin død, eller ingen av dem. Han velger selvsagt å redde presidenten som ender opp med å gi ham sparken fra jobben. Ikke fordi han hater ham, men fordi han ikke vil bli påminnet sin kones død hver gang han ser sin livvakt. Dette er jeg helt med på og det fortelles troverdig. Vi hopper noen måneder frem i tid og ser Gerard jobber som sikkerhetsvakt mens han ikke ser særlig lyst på sin fremtid.

Så kommer angripet!

Metoden som blir brukt her er totalt annerledes. Vi begynner som vanlig med WHD. Her skjer angrepet fra innsiden. Skurkene har infiltrert området og kamuflert seg som vanlige fagfolk med ærend å gjøre. For å skape forvirring sprenger de en bombe i Capitol som avleder politier fra den virkelige trusselen. Og skurkene slipper inn store lastebiler med enda flere skurker. Og disse skurkene, de er virkelige skurker. I tilfelle du ikke skulle få det med deg, så er disse skikkelige skurker, altså. Igjen litt 90-talls vibber på hvor overfladisk slemme de fremstilles som. Presidenten er på vei til PEOC (Presidential Emergency Operations Center – begge filmene bruker dette) men blir stoppet akkurat idet de skal gå inn, bare for å få avslørt hvem forræderen er. Channing Tatum blir tatt som et av de mange gislene som var på besøk, men unnslipper situasjonen i håp om å redde sin datter som tilfeldigvis var alene på do under angrepet. Han ender opp med å redde presidenten, og de må finne en måte å redde situasjonen på. Og så kommer del 2 av planen: atombombene. Skurkene har en hacker (en skikkelig overlegen og flink hacker med forkjærlighet for slikkepinner) som kobler seg inn til PEOC og hacker seg inn. Da selvsagt med en prosentbar som gradvis og sakte viser hvor langt han har kommet med hackingen.

OHS bruker en helt annen måte å gjøre dette på. Det begynner med et angrepsfly som skyter tilfeldig rundt i Washtingtons gater og dreper mange uskyldige og skaper mye kaos. Senere kommer det pansrede søppelbiler som plasserer seg taktisk rundt Det Hvite Hus og sprenger bort understellet sitt. De blir plutselige bunkre, og inni dem er det kraftige maskingevær av grovt kaliber som skyter rundt seg. De skyter seg inn mot Det Hvite Hus, og det er her helten vår vender tilbake. Han fikk med seg luftangrepet og skyndte seg bort til Det Hvite Hus for å sjekke status der. Han er den eneste på utsiden som har mulighet til å stoppe angriperne fra baksiden. Og med en skikkelig neve med flaks så kommer han seg inn, som eneste gjenlevende på den vennlige siden. Han vitner at terroristene tar seg inn og skyter en ekstra kule i hodet til alle som allerede ser døde ut. Ingen nåde.

Fra lek til alvor

Channing Tatum får lov til å bevise hvor god han egentlig er. Presidenten er så utrolig kul og selvoppofrende mens datteren til helten blir kjendis på nett. Når presidenten er satt ut av spill så finner regjeringen det for godt å sende staffettpinnen videre til visepresidenten. Her har de allerede klar «atombombekofferten» som videreføres til den nye presidenten. Ganske beleilig. Og akkurat slik jeg tenkte det ville skjedd – mens jeg ennå var 14. Denne filmen viser skurke-skurker, en god dose med humor for å lette stemningen og en historie som er – ok, jeg skal si det – rett og slett teit. Alt er forutsigbart og alt er beleilig. Denne filmen er verd en sofakveld i egen stue når man ikke har noe annet å se på. Da er White House Down en grei film du kan snooze deg gjennom. Jeg vil heller sett Air Force One med Harrison Ford igjen. Den gir meg en helt jeg kan leve med og en historie som er spennende. I WHD så er det ingen spenning. Jeg føler aldri at heltene virkelig er i fare. Jeg vet at alt går greit til slutt. Og jeg må bare nevne en ting på slutten her. Det er nemlig en forræder som ikke er avslørt ennå, og personen blir avslørt… hvordan skal jeg si det? De får personen til å forsnakke seg midt i en situasjon som er utroverdig – lik resten av filmen. Ok, over til alvor.

Presidenten i OHS blir nemlig fanget og torturert og må se på sine venner og kolleger bli torturert og i verste tilfellet drept. Her handler det også om atomvåpen, men de har lagt inn en liten vri her som jeg fant interessant. Terroristene går systematisk til verks her og det er kun en ekspert som kan stå imot dem. Gerard Butlers karakter har meget god kjennskap til Det Hvite Hus med sine mange års erfaringer der fra før. Han vet om alle hemmelige plasser og han går også grundig til verks. Han er virkelig i fare og han vet det. Han vil ikke få noen nåde fra terroristene, og han gir derfor ingen nåde tilbake. Dette er en beinhard film, uten humor og avslapningsøyeblikk. Jeg kan tro på det som skjer, og skurkene er riktignok slemme, men deres roller er troverdige. De spiller ikke skurker. De spiller personer med motiv for det de gjør. Med kaldt hjerte.

Du har sikkert skjønt det. Jeg foretrekker Olympus Has Fallen langt over White House Down. Sistnevnte er en tullefilm som kan ses på TV og du kan gjerne miste tråden iblant uten å miste handlingen. Det er kanskje derfor denne kom på kino, for den var ikke så mørk? Vil du ha en god film med troverdig handling og karakterer så går du for Olympus Has Fallen; en bedre tittel er det også, syns jeg.

 

Jakten på bokstavene: Vassbotn og… lama?

Vi måtte krysse elva, aller helst uten å bli våte.
Vi måtte krysse elva, aller helst uten å bli våte.

10. tur, 10. bokstav. Dette blir årets siste bokstav-tur, noe som både er godt men samtidig litt vemodig. Vi blir faktisk ferdig med det som skulle vise oss nye steder å gå tur på i lokalområdet. Denne dagen falt på samme dag som Strand kjørte sitt «7-topp-tur». Der skal man i løpet av én dag gå fra den ene toppen til den andre, inntil 7 topper er traversert. Vi sjekket kartet hvordan turen skulle gå og hvilke topper som skulle bestiges, og fant ut at det ble for mye for oss – for denne gang. Den første toppen var blant annet Heiahorn, en tur vi allerede hadde gått i år. Så neste år skal vi skaffe litt mer informasjon rundt de 7 toppene tidligere enn i år.

Den siste turen skulle ikke være en topp, men bare en tur gjennom svært varierende terreng. Dette var også en tur hvor det stod at man ikke burde gå på en våt dag. Det var meldt mellom 0.1mm – 0.5mm nedbør denne dagen, så vi tok på oss våre regnklær og gode humør og gikk turen likevel. Turen skal altså gå til Vassbotn i Forsand kommune.

Det var sparsommelig med parkeringsplass, bare plass til 2 biler der til samme tid. Vi var alene, og værforholdene hintet om at vi kom til å bli alene hele dagen. Begynnelsen var ganske så idyllisk, som å gå i en norsk sæter, med ordentlig kraftig grønnfarge fra gress og trær, med steingjerder som skiller beitene fra hverandre. Absolutt et fint område her. Så kom vi til ei elv som måtte krysses, og vår første utfordring var å krysse den. Det var nemlig ikke noen bro her, kun noen steiner vi kunne hoppe på. Elven randt kraftig forbi og det var meget glatt på steinene. Vi undersøkte andre steder av elva, men fant ingen gode måter å krysse på. Anne-Marije tok det ikke hardt og begynte å ta av seg skoene. Her skal vi over! Hun begynte å krysse elva i bare føttene, mens jeg prøvde å krysse med skoene på. Jeg hadde ordentlig vanntette sko, mens hun ikke hadde det, så det var ganske enkelt forskjellig problemstilling, dog jeg risikerte å skli på steinene og falle i vannet. Men det gikk greit, måtte bare være observant på hvordan og hvor jeg hadde plassert føttene. For det var virkelig glatt.

Anne-Marije hadde ingen problemer med oppgaven.
Anne-Marije hadde ingen problemer med oppgaven.

Så skulle vi videre, hvor vi møtte på noen sauer. De var ikke interessert i å hilse på oss, men jeg kom ganske nært den ene sauen (se video).  Så kom vi til et parti som gikk langmed vannet. Her var det kun steiner å sette foten ned på og var ganske skummelt å gå på. Så gå-stavene til Anne-Marije ble festet på sekken min før vi gikk over. Og da det var ferdig, møtte vi neste utfordring: vertikalklatring. Sauene løp opp her uten synlig anstrengelse, men vi måtte altså passe på hvor vi satt ned føttene våre. Og så skulle vi ned igjen om kort tid, bare enda brattere. Her hadde noen festet et lite tau til en busk lengre oppe. Tauet var tynt og det virket ikke trygt festet, så vi klatret ned uten å ta hensyn til tauet. Og så var det enda en vertikalklatring opp igjen, etter å ha gått forbi nok et vann.

Vi tok farvel til det åpne fjellet og havnet mitt i en skog, som åpnet seg bare for at vi kunne gå på lyng, skrått langsmed en skråning. Inn i skogen igjen, og vi kunne se turens ende. Det var en hytte på andre siden av vannet, hvor det var tydelig på kartet at bokstaven befant seg rett før hytte-enga. Og så var det et par dyr som beitet på gresset, men vi klarte ikke tyde hva det var. Var det hest, elg… lama? Men vi måtte gjennom en skog først og klatre over et gjerde.

Bokstaven? Jo, den er på andre siden av skiltet.
Bokstaven? Jo, den er på andre siden av skiltet.

Endelig kom vi frem til bokstaven og den åpne enga med hytte på. Og sannelig min hatt (ikke at jeg bruker hatt) så var det faktisk lamaer. Noen sauer holdt til lengre bak, og lamaene holdt seg på sin side. Alle løftet hodet og kikket mot oss. Analyserte oss i 10 sekund, og så gikk de videre med det de holdt på med. De var ganske menneskevandt, med andre ord. Vi satt oss ned for å ta en kopp kaffe og spise niste, sammen med noen klementiner. Plutselig var en av lamaene kommet bak oss og stilte seg fint opp for å smake på klementinene. De smakte visst ikke godt, men vi fikk i hvertfall kommet i nærkontakt med et av disse dyrene. Ganske kult. Men ganske skremmende også. De har enormt svære og bekmørke øyne, og med tenna som stikker ut med sitt enorme underbitt så ser det faktisk ganske skummelt ut. Nærmest som et rovdyr.

Plutselig bestemte lamaene seg for å samles på toppen av bakken. Der spredde de skikkelig med bakbena og gjorde sitt fornødne, til all vår prakt å skue. Deretter forlot de området og gikk bort fra enga. Så kom det en horde med sauer marsjerende bort. De breket seg mot oss, og stilte seg fint opp på rekke. En av sauene kom nærmere meg og luktet på buksa mi, før den tok seg et jafs av den. Da rygget jeg fint tilbake, med tanke på at jeg var heldig for at det ikke gikk hull i buksa.

På veien hjem visste vi hva som ventet oss, så vi brukte mye kortere tid, faktisk 30 minutt. Mye av denne tiden gikk nok fordi vi lette langt og lenge etter en alternativ vei over elva den første gangen. Men nå gikk vi bare rett over. Anne-Marije var klar for dette og tok ikke av skoene denne gangen. Og det gikk helt fint.

Beskrivelsen til denne turen var variert terreng og fuktige omgivelse. Dette stemte på en prikk! Dette var uten tvil den mest krevende (men ikke slitsom) turen så langt, med klatring på fjell, vasse over elv, gå på steiner langs vann og gjennom lyng og mange trær i opp- og ned-bakker. Men turen var desidert den mest interessante med de dyrene som ventet på oss i enden. Og nå er arket med bokstavene og løsningsord levert og alt er vel.

Vassbotn


EveryTrail – Find hiking trails in California and beyond

Jakten på bokstavene: Det våte Tibergfjellet

Anne-Marije i full fart rundt dammen
Anne-Marije i full fart rundt dammen

Siden Vongsen ikke ga oss særlig utfordring, så tok vi en til tur dagen etterpå. Denne gangen skulle vi parkere bilen på samme plass som på Heiahorn, men vandre på den andre siden av innsjøen. Det regnet masse, men vi hadde begge gode klær og sko på oss, så da tok vi utfordringen og vandret i vei. Begynnelsen gikk gjennom skog; og i skogen var det mye vann. Veldig mange steder på stien var det store vannmengder som var over ankelhøyde i dybde. Så vi måtte gå rundt mange plasser. Dette tok en del ekstra tid, selvsagt, og vi gledet oss til å komme inn i ordentlig skog. Og det gjorde vi.

Vi skal til venstre
Dette skiltet møtte oss på toppen av skogen.

Det regnet masse og det var ofte tåke. Derfor hadde jeg mobilen i en regntett pose, men samtidig tillater å bruke touch-skjermen. Jeg ville ikke ta ut mobilen fra posen og tok bildene gjennom den i stedet. Derfor er det en del uskarpe bilder.

I skogen var det konstant klatring på skrå oppover. Litt slalom ble det her og der og av og til måtte vi gå nedover også. Men også i skogen var det massevis med vanndammer som var for dype til å gå i. Anne-Marijes sko var ikke helt vanntette slik mine var, så hun begynte å bli våt på føttene ganske tidlig. Godt hun hadde ullsokker på seg som holdt på varmen. Vi gikk og gikk og hadde ingen fornemmelse av hvor langt vi var kommet. Men etter hvert begynte det å bli lyst mot himmelen etter hvert som det ble tynnere og mindre trær.

På toppen av skogen ble vi møtt av et skilt som viste veien til blant annet Tibergfjellet og «Store» Tibergfjellet – dit vi skulle. Vi kunne se toppen og begynte vandringen. Og så kom det uunngåelige: enda en topp bak toppen. Vi var begge slitne etter å ha gått så mange omveier rundt vannene at vi sjekket kartet mot GPS-en og prøvde å se hvor langt det var igjen. «Det må være den toppen der» sa vi. Og det måtte vi si to ganger etterpå. Men den siste gangen så kunne vi se skiltet som hadde bokstaven på seg.

Endelig litt utsikt
Endelig litt utsikt

Under vandringen etter skogen var det mye tåke. Tåken kom og gikk veldig fort og utsikten deretter. Vi hadde en tydelig merket sti og kunne se minst 20 meter fremover, så vi valgte å gå videre. På den nest siste toppen begynte det å blåse skikkelig. Regnet føltes som haggel, men det så ikke sånn ut. På toppen var det enda mer vind. Vi hadde brukt 1 time og 46 minutt. Vi noterte oss bokstaven og valgte å finne ly så vi kunne ta en velfortjent kaffe og Kvikk-Lunch. Det var deilig.

Nedover ble en annen historie. Det var nemlig blåbær på turen og Anne-Marije bare måtte ha! Så med plastpose i hånd og blåbær i nærheten begynte hun å plukke dem frem. Uten bærplukker tar det ganske så mye lenger tid. Videre på veien var det enda mer vann og det var vanskeligere å finne veien rundt disse dammene. Men så tråkket hun feil et sted og vannet nådde henne til knærne. Da var det gjort, da var det bare å peise på og gå i alle dammene. Det gikk mye fortere nå. På slutten tok vi en liten snarvei gjennom lyng for å komme til parkeringsplassen. Endelig nede! Vi kunne ikke se toppen av fjellet på grunn av alle skyene.

Total tid brukt, inklusiv blåbærplukking: 3 timer og 14 minutt. Vi klatret tilsammen 438m opp og ned, og 5,74km i lengde.

Tibergfjellet


EveryTrail – Find hiking trails in California and beyond